Mørketid av Michelle Paver - en grøsser fra Svalbard

Da jeg valgte meg boken Krø for noen uker siden, var det fordi jeg ville ha meg et grøss. I min omtale av denne boken klaget jeg over at jeg ikke ble særlig skremt, og fikk anbefalt Mørketid av Ellikken.

Sånn beskriver forlaget handlingen:
Det er januar 1937. Tåka ligger tjukk over London, og 28 år gamle Jack er fattig, ensom og på desperat jakt etter noe som kan forandre livet hans. Derfor takker han ja når han får tilbud om å bli med som telegrafist på en ekspedisjon til Arktis. Stemningen er høy idet fire menn og et kobbel med hunder forlater Tromsø og setter kurs mot det gudsforlatte Gruhuken – som sies å være hjemsøkt.
I begynnelsen er de blendet av midnattssolens lys, men snart kommer mørketiden og Jack opplever en sterk, uforklarlig uhygge. Etter hvert forfølges ekspedisjonen av uhell, og kameratene må forlate Jack som blir igjen i isødet. Men det skal snart vise seg at han ikke er alene på Gruhuken. Noe eller noen vandrer rundt der ute i mørket og kulda…

Mørketid er en roman av et helt annet kaliber enn Krø. Det ble naturlig for meg å sammenligne disse to bøkene, siden de ble lest noenlunde etter hverandre og begge er i sjangeren "skrekk & gru ".

Handlingen er lagt til London og Svalbard, og bedre bakgrunn kan en vel ikke få? Vi blir kjent med Jack, Gus og Algie når de gjør seg klar til å reise. Karakteroppbyggingen er genial i sin enkelhet, og det skal ikke mange setningene til, før jeg føler jeg har lest om disse guttene før. Når de ankommer Tromsø og så legger avsted med skuta Isbjørn mot Svalbard, må de forholde seg til skipper Eriksson. Møtet med nordmannen medfører mange finurlige og artige betraktninger av nordmenn, som fikk meg til å småhumre fornøyd. Det er sommer når de ankommer Gruhuken, og beskrivelsene av omgivelser på Svalbard er så flotte at jeg nyter å lese denne boken. Vi får høre om svære måkeflokker som gjør inntrykk, om polarrev, lundefugl, rein, hvalross, sel, alker og selvfølgelig den fryktede isbjørnen. De finner spor etter mennesker, både gamle fangsthytter og rester etter nedlagt gruvedrift. Jack synes Longyearbyen er et høl mens den ville naturen får ham til å føle seg ubetydelig.

Det tar ikke lang tid før Jack og de andre føler et nærvær, og selv om skipper Eriksson prøvde å advare dem mot Gruhuken, så er det ingen av de tre mennene som snakker om det de føler. Tiden går fort fra sommer med sol hele døgnet til vinter og mørketid, og det er nå det fordervede ondet fra den urolige sjelen begynner for alvor å gjøre seg gjeldende. Gus blir syk og når Algie eskorterer ham til Longyearbyen for å ta blindtarmen, blir Jack alene i leiren for å ta seg av oppdraget de har påtatt seg og hundene. Mot slutten får vi litt dramatikk, og en "uheldig" tilfeldighet jeg ikke likte, men ellers var leseopplevelsen silkemyk.

Mørketid er en utrolig velskrevet roman, og spesielt du som er glad i Svalbard, vil ha en fin lesestund med denne boken. Betraktningene som gjøres og språket forfatteren bruker gjør det til mye mer enn en grøsser. For så grøsselig uhyggelig syntes jeg faktisk ikke den var. Hadde lyst å gi den en 6`er for handlingen, men siden det var grøss jeg er ute etter så endte jeg på en 4`er.

Det får bli Stephen King neste gang, har bestilt Pet Sematary og Carrie på biblioteket, så får vi se om det gjør susen. Kanskje du har et hett tips om noe som kan få meg til å skvette?

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2010/på norsk 2012
Sider: 203
Kilde: Biblioteksbok