Ti tusen skygger av Bjørn Godøy - sakprosa vs. roman

Ti tusen skygger er ikke en roman, men sakprosa med undertittel "En historie om Norge og de spedalske". Leser du denne boken kan jeg love deg opp til flere aha-opplevelser. Selv om jeg var forberedt på alt som hadde med sykdommen å gjøre, etter å ha lest "Jeg sluttet å telle dager", lærte jeg utrolig mye om hvem som fikk sykdommen og hvorfor. Her tar vi i liten grad del i skjebnene til de rammede, men lærer om hverdagslivet i Norge på 1800-tallet, og om levevilkårene til de som ble smittet.

Forlaget om handlingen:
Spedalskhet er en av de eldste og verste sykdommer som menneskeheten kjenner til. Tidlig på 1800-tallet gikk den blant annet under navnet Lepra borealis, Norvegica. Andre steder i Europa var spedalskhet utryddet for lengst. I Norge herjet sykdommen verre enn noensinne.

I førti år, mellom 1830 og 1870, fremsto spedalskhet som en av de største truslene mot folkehelsen i Norge. Sykdommen lenket landet fast til en dyster og primitiv fortid - i en periode da myndighetene mer enn noe ønsket å modernisere samfunnet. 

Ti tusen skygger er historien om en fryktelig sykdom, om norske myndigheters kamp for å utrydde trusselen, og om mennesker som ble ødelagt på grusomste vis. Det er også fortellingen om en komité som foreslo å kastrere alle menn i visse familier, om uregjerlige spedalske med draget på damene, og om leger som mente at Vestlandet simpelthen var helsefarlig.

Å bli smittet med leprabasillen var en tragedie for de som ble rammet. Det sykdommen gjorde med kroppen var en ting, men uhyggen, skammen og den frykten som omga sykdommen gjorde livet uutholdelig for de som ble syke. I denne boken forteller cand.philol. i historie Bjørn Godøy på en lettfattelig måte om hvordan befolkningen i Norge var delt i to, og hvordan det åpne, langstrakte østlandet ble sett på som "bedre" enn andre deler av landet.

Når 1800-tallets leger snakket om vestlendinger, tenkte de ikke på staselige hardangerbønder, men på gustne og stusslige typer fra Strilelandet, Sogn, Sunnfjord og Nordfjord. Grensen mellom sør og nord hadde riktignok sine hull. Det fantes vestlendinger også sør for Bergen. Voss lå lenger nord, og befolkningen der hadde en hang til å supe øl og stikke med kniv. Likevel tvilte få velutdannede mennesker på at vossingene holdt et relativt høyt kulturelt nivå, noe som blant annet ble tilskrevet det flate landskapet. Omgivelsene på Voss var nærmest østlandske. Lenger nord senket det kulturelle mørket seg for alvor. 
  Ute ved kysten bodde strilene, noen merkelige folk som ble oppfattet som en mellomting mellom molboer og neandertalere. 

Jeg kan ikke annet enn å reflektere over det med strilene, de blir jo fremdeles sett på som litt "under" den "fine" bergenser... Han påstår til og med at vi bergensere fortsatt er selvgode og arrogante, men at dette bare er sjarmerende. He? vi arrogante og selvgode? Hø!!

Ti tusen skygger er ikke medrivende på lik linje med en spenningsroman, men allikevel inneholder den så mange interessante fakta, at den holdt meg fast. Vi får høre om samfunns- og kulturforskeren Eilert Sundt som plottet alle røykovnstuene inn på et kart. Grenselinjene på dette kartet falt sammen med det epidemiologiske kartet som Bidenkap hadde laget, over hvor spedalskhet herjet som verst. De syntes dette var vanskelig å forklare, og brukte ordet "merkverdig" om dette og mange andre ting som kom frem i deres famlende forskning.

I boken får vi også høre Peder Olsen Feidies historie. Klagesangen som var en av fire han fikk publisert fikk vi høre fremført på bokbadet til Jeg sluttet å telle dager. Vi får også høre Kari Spitsøens historie, som også Cattaneo har med i romanen sin. I Bjørn Godøys bok er det ikke så mange pasientskildringer, det holdes fokus på samfunnet og den politikk som medførte at forholdene ble som de ble for de rammede.

Denne boken er ikke begrenset til Bergen eller vestlandet, men tar for seg problemet med de spedalske på et nasjonalt nivå. Det er allikevel mye fokus på det som skjedde i Bergen, siden det var denne regionen som fikk trøkken.
Det var utrolig kjekt å nettopp ha lest romanen til Caterina Cattaneo, og jeg frydet meg hver gang navn og hendelser fra den boken dukket opp i denne, bøkene utfyller hverandre perfekt!

Ti tusen skygger er ikke en lang bok men jeg brukte lengre tid på den, enn den andre som er 220 sider lengre. Til å være sakprosalitteratur, er den lettlest og uten dødpunkter. Språket og oppbyggingen av boken handler ikke om spenning og "cliffhangers", så det er din egen interesse for tema og de spennende historiske hendelsene, som driver deg videre. Absolutt en bok jeg vil anbefale til de som fascineres av Norge på 1800-tallet og denne grusomme sykdommen.

Nå gjenstår det bare å vente til Gunnar Vikane og Stig Amdam er ferdig med filmen sin om Dr. Armauer Hansen - den skal jeg se!

Forlag: Spartacus

Utgitt: 2014

Sider: 236

Sjanger: Sakprosa

Kilde: Leseeksemplar