Forfatter Bernt Gran besøkte Litteraturhuset i Bergen i kveld

Bernt Gran ga i vår ut boken Hundreår med hodebry - Utilregnelighetens historie, hvor han stiller spørsmål ved vår tilregnelighet. Jeg leste boken da den kom ut i april, og ble både skremt og fascinert av det jeg leste. Når forfatteren i dag tok turen til Bergen sa det seg selv at det var på tide med en tur til by`n. 

Sånn presenterer Litteraturhuset foredraget:
Med terroraksjonen i Norge 22. juli 2011 fikk spørsmålet om tilregnelighet i straffesaker spesielt stor oppmerksomhet. Det siste året har Sigrid-saken og Halloween-drapet også aktualisert spørsmålet om tilregnelighet ytterligere, samtidig som en ny lovkommisjon nå skal legge fram forslag til ny lovgivning på området.

Hvilken brokete historie har begrepet om tilregnelighet? Er tilregnelighetsbegrepet noe som er definert medisinsk eller juridisk?

Forfatter Bernt Gran i samtale med sosiolog Ingrid Lundeberg

Vi var en god gjeng som møtte opp i kveld, for å høre Bernt Gran fortelle om boken sin. Sosiolog Ingrid Lundeberg var godt forberedt, og geleidet trønderen med stø hånd gjennom det hun hadde på planen. Ikke det at han trenger støtte, for den sprudlende forfatteren hadde nok greid å formidle budskapet sitt uten hjelp.
Bernt Gran er utdannet historiker, jobber som journalist og fikk idè til boken da han skrev masteroppgave i jus i 2011.

Samtalen fulgte en kronologisk rekkefølge, hvor vi begynte med historikk. Vi startet på 1300 tallet med historien om trolldomskvinnen Ragnhild Tregagås fra Fusa som slapp dom, men ble ansett som utilregnelig og gitt alternative straffer. Saken er spesiell siden den er godt dokumentert, og viser for første gang at avhør av vitner og anklagede er viktig.
Fra 1800-tallet utvikles psykologien, og legevitenskapen får en viktigere rolle i rettsprosessene. Vi får i rask rekkefølge høre om Napoleon og hans opprydding av lovverket, om Christian Krogh og hans bekymringer for at legene skal få for stor makt, og om de nye lovene av 1842.
Bernt Gran øser av sitt overflødighetshorn av kunnskap, og årstall, hendelser og eksempler kommer på løpende bånd.

Videre går de over til å snakke om de helt spesielle prinsippene for utilregnelighet som bare finnes i Norge. Hos oss gjelder det medisinske prinsipp, som tilsier at du kan være "gal" i gjerningsøyeblikket, og da skal du ikke dømmes til fengselsstraff. Evt. tvil om galskap skal komme tiltalte tilgode.
Han forklarer de svenske og danske prinsipper og de angloamerikanske, som 2/3 av verden støtter seg til. Her spør en to spørsmål: Skjønner den anklagede hva han har gjort? Skjønner han at det var galt?

Til slutt snakket de om hvordan utilregnelighetsprinsippet blir brukt politisk, og bringer frem Hamsun som eksempel på en som etter krigen, ble innesperret med diagnosen "varige svekkede sjelsevner". Etter å ha lest "På gjengrodde stier" skjønner jeg skepsisen som Gran viser her. Når behandlingen av Hamsun speiles mot Sverre Riisnæs som var justisminister under Quisling regjeringen, kjenner jeg på at det er viktige spørsmål de sitter her og diskuterer.

Han poengterer helt til slutt at forbrytelser som er vellykket alltid får en dom, mens mislykkede forbrytere gjerne ender med en utilregnelighets diagnose, og blir derfor ikke dømt som skyldig. Breiviksaken blir, nær sagt "selvfølgelig" brukt som eksempel på norsk rettspraksis, og gir et gufs av grå virkelighet vi helst ikke vil bli minnet på - men som vi må gjøre alt for at ikke kan skje igjen.

Det er alt for få som benytter seg av disse foredragene som Litteraturhuset tilbyr gratis til oss bergensere. I kveld gikk jeg derfra forfriskende opplyst, og veldig glad for at jeg hadde tatt meg tid til å delta på dette.

Her kan du lese min omtale av boken.

Her kan du lese min omtale av På gjengrodde stier