Et norsk hus av Vigdis Hjorth

Det var med forventning jeg begynte å lese Vigdis Hjorth sin nye roman "Et norsk hus". Hun vant i år Amalie Skramprisen for sitt samlede forfatterskap, og siden jeg er medlem av Amalie Skramselskapet, var det litt ekstra stas å lese vinnerens ferskeste roman. Prisen ble delt ut på Amalie Skrams fødselsdag 22 august.

Hun hadde lengtet mot det ekstraordinære, men ikke skjønt at det var hennes 

syn på det vanlige som var hindringen.

Et norsk hus er en av de små men store romanene, som kan bite seg fast i sinnet ditt dersom du leser med et ettertenksomt sinn. Den generasjonen som først opplevde innvandring begynner nå å bli godt voksne. På tross av Janteloven som sier oss at "vi ikke skal tro at vi er noe", så mener jeg bestemt at mange har ganske så selvgode holdninger overfor utlendinger som kommer til Norge for å få seg et bedre liv. Dette tar Vigdis Hjorth et oppgjør med i Et norsk hus.

Vi møter tekstilkunstneren Alma, som er nyskilt og har nettopp flyttet inn i et forfallent tømmerhus på landet. På grunn av sine usikre inntekter ser hun seg nødt til å leie ut kjellerleiligheten. Etter mye om og men flytter det inn et ungt polsk ektepar med et barn på vei.


Det er mye viderverdigheter som omhandler dette leieforholdet, og hva  all usikkerheten gjør med Alma. Men, romanen har en annen side, som jeg synes utdyper spørsmålene hun stiller i boken sin på en genial måte.
Alma livnærer seg med å sy store utsmykninger til offentlige lokaler, faner til skolemusikken etc. En dag får hun en forespørsel om hun kan lage et veggbilde til sin gamle videregående skole, noe hun med skrekkblandet fryd sier ja til. Det var med begeistring jeg leste alt som hadde med Almas kunst å gjøre, hva hun leste inn i arbeidene sine, og hva hun ville si med dem, og hvordan hun jobbet. Her var ingenting overlatt til tilfeldighetene, og det er helt tydelig at det er en ekte kunstner som kan skildre dette arbeidet.

Alma lever ikke et konvensjonelt liv, med faste rutiner og en tid for alt. Både de to voksne barna hennes, deres familie og kjæresten hennes synes det er vanskelig å omgås henne, og de hakker hele tiden på livsførselen hennes. Hun er ikke sosial av natur, så å bli invitert med på fødselsdagsfeiringer og hytteturer, eller måtte pynte seg på 17-mai, er sånne ting hun ikke klarer.
Etterhvert får hun i oppdrag å lage et stort Grunnlovsbilde, og i forarbeidet med dette kommer hun over en pampflett som gir henne inspirasjon til bildet. Historien vi får her er litt på kanten av handlingen, men er en grusom skildring av kvinneundertrykkelse for 200 år siden. Dette lille sidesporet er med på å belyse hvordan Alma jobber med det store bildet, og passer perfekt inn i handlingen forøvrig.

Jeg følte sterkt med Alma da jeg leste, både mot familien som tok seg til rette og ikke hadde respekt for henne, og i hennes iver etter arbeidsro og inspirasjon, og problemene med de polske leietakerne. Hun er en sterk kvinne som greier å gå sine egne veier, på tross av motstanden hun møter. Jeg heiet på henne gjennom hele boken, samtidig som hennes tanker og handlinger fikk meg til å tenke.
Vigdis Hjorth har et språk som er lett å lese og her ligger mange små underfundigheter gjemt som får meg til å tenke og også humre til tider. Det er lett å kjenne seg igjen i frustrasjonene hennes, og det gjør det jo artig. Absolutt en bok jeg vil anbefale deg!

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2014

Sider: 191

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Her kan du lese juryens begrunnelse for å gi Hjorth Amalie Skramprisen 2014:
"Alltid med stor humor og ofte med utgangspunkt i egne livserfaringer behandler Vigdis Hjorth eksistensielle spørsmål: Vårt forhold til andre, klasseforskjeller, fordommer, individuell frihet, begrensninger av friheten og opprør mot de trange rammene andre, og vi selv, legger for vår livsutfoldelse. Som Amalie Skram viser Vigdis Hjorth stor toleranse og overbærenhet med alt det menneskelige, og som Skram er det særlig menneskenes svakhet og feilbarlighet hun er opptatt av: Det å ikke lykkes i livet - særlig i relasjon til andre."