Mormor hilser og sier unnskyld av Fredrik Backman

Fredrik Backmans forrige bok En mann ved navn Ove ble for meg en overraskende morsom affære. Jeg er ikke god på humor i bøker, men humret godt av Ove, så derfor ville jeg gi mormor en sjanse. Da jeg satt meg ned og leste bakpå boken, tenkte jeg "jeg gir den en time", men første kapittel var overraskende morsomt, så jeg fortsatte til det sa stopp på side 100.

Elsa er snart åtte år og veldig veslevoksen. Mormor er Elsas beste venn. Og faktisk også hennes eneste venn. Mormor jobbet tidligere som kirurg, men nå kjører hun bil uten førerkort og står naken på balkongen og skyter på folk med paintballgevær. Folk sier at hun er gal. Men mormor har et hemmelig språk og et eget kongerike, Miamas, der alt er annerledes. Det er dit mormor tar med Elsa når Elsas foreldre blir skilt og når Elsa blir mobbet på skolen fordi hun er annerledes enn de andre. Miamas er deres fristed, helt til mormor en dag blir syk og får vite at hun skal dø.

Før hun dør, gir mormor Elsa en bunke med brev, der hun ber naboene sine om unnskyldning. Brevene fører Elsa til en leiegård bebodd av militante borettslagsmedlemmer, fanatiske kaffedrikkere, kamphunder, monstre, fylliker og helt vanlige sladrekjerringer. Men brevene blir samtidig opptakten til en historie der et barn forsøker å lære seg å akseptere at alle man er glad i en dag skal dø, og der hun gradvis får vite sannheten om både kongeriket Miamas og om mormor.

Mormor og Elsa har et helt spesielt forhold. De har sin egen verden i Landet-Nesten-Våken, med sine seks kongeriker. De har sitt eget språk, og mormor er absolutt ikke som andre mormorer. Jeg klarer ikke helt plassere Elsa. Siden hun bare er 8 år blir ordene hun bruker alt for voksne. Vel skal hun være veslevoksen, men da passer det ikke med den heller barnslige setningsoppbyggingen.
Hun blir også fryktelig neglisjert av foreldrene, som ikke tar seg av henne i det hele tatt når den elskede mormoren dør.
Jeg synes nesten det er litt trist å skulle sitte å le av at en syvåring blir mobbet på skolen, og ingen er der for henne. Leilighetskomplekset både mormor og Elsa bor i er fylt med underlige mennesker, med svært sterke personligheter. Det hører vel med, et hus fylt med trege A4 mennesker hadde om mulig blitt troverdig, men ikke særlig morsomt.

Når jeg når side 100 har Elsa ennå ikke begynt å gå rundt med de brevene. Jeg er allerede lei av å lese om Landet-Nesten-Våken og kongeriket Miamas, og jeg er lei av de sære naboene i blokken, så jeg tar et grepa tak og blar om 200 sider og faller rett tilbake i handlingen igjen, som om ingenting har hendt. Vel, det var da jeg fant ut at dette ikke var noe å bruke mer tid på.

Språket, humoren og handlingen tilsier at dette kunne vært en bok skrevet for barn i 12 års alderen. Hadde det ikke vært for at boken er på over 400 tettpakkede sider, så tilsier alt innhold at dette er en barnebok. Jeg leser jo barnebøker, så for meg burde det ikke være noen utfordring, men når en forventer en bok for voksne og bare får fantasi og eventyr i en barnslig innpakning, da skurret det for mye i tannhjulene her hos meg.
 - men så er ikke humor min sterke side altså.....

Likte du denne like godt som En mann ved navn Ove?