onsdag 28. mars 2018

Eugen Kallmanns øyne av Håkan Nesser

Forventningene kribler når jeg skal igang med en ny roman av Håkan Nesser. Denne gang valgte jeg lydbokutgaven, og er veldig fornøyd med at Jan Erik Madsen fikk lese for meg, for det gjør han helt etter mitt hjerte.

Forlaget om boken: 
Leon har mistet sin kone og datter i en båtulykke utenfor østkysten av Afrika, der de var på ferie. For å få en ny start i livet flytter han til den lille byen K, der han får jobb på den videregående skolen. Han overtar stillingen etter lektor Kallmann, som har lidd en mistenkelig død. Hvem var han egentlig? Var dødsfallet en ulykke? Hvordan går det med etterforskningen?
Det er en tid med fremmedfrykt og fiendtlighet. Det skrives hatbrev. Og i en skrivebordsskuff finner noen lektor Kallmanns etterlatte dagbøker.


Denne historien blir med noen få unntak, fortalt kronologisk. Hovedpersonen er død for ca 6 måneder siden, men innehar allikevel den viktigste rollen. Det er et par av Kallmanns kolleger og hans etterfølger Leon, som med sin etterforskning driver handlingen fremover. Igor og Ludmilla og et par andre karakterer, har sine egne fortellerstemmer, så det er litt å følge med på når nytt kapittel introduseres, for da skifter gjerne jeg-personen også.

Dette er ingen spenningsroman, men en nerve og et ønske om å få besvart visse spørsmål, følger leseren gjennom hele handlingen. Måten forfatteren skildrer relasjoner mellom mennesker, gjør boken til glimrende lesning, mens det er de dunkle hemmelighetene som etterhvert avsløres som holder på oppmerksomheten.

Romanen skildrer lærerkollegiet på Bergtuna ungdomskole i K på en glimrende måte, og jeg er sikker på at lærere har stor glede av å lese denne boken. Håkan Nesser har alltid vært god på karakteroppbygging, og han skuffer ikke i denne romanen heller, for disse menneskene ser jeg lett for meg.

Rammefortellingen er klar, Eugen Kallmann er død og politiet har ferdigstilt sin slunkne etterforskning av dødsfallet. Charlie Mattis, en elev på skolen driver og intervjuer andre om Kallmann. Dette setter Andrea og venninnen Emma også i sving med det samme, så de tre lærerne Leon, Igor og Ludmilla er ikke de eneste som ønsker svar på spørsmålene sine. For å finne disse svarene tas vi med tilbake og får høre om livet til Kallmann, som barn og omstendighetene rundt hans flukt fra K i ungdomsårene.

Det ligger noe mørkt og ulmer gjennom første del av boken, og med ord som Tyskerhus og hakekors penses tematikken mot noe brunt og ekkelt. Vi får også en sekundærhistorie fra 80-tallet, som senere skal belyse sider av nåtidshistorien.

Eugen Kallmanns øyne er satt sammen av de beste ingredienser. Plottet er imponerende og mangfoldig, og Nesser greier å fremstille det hele på en logisk og ryddig måte. Slutten er genial, den gir de siste bitene i puslespillet, som gjør at hele den sammensatte handlingen blir avklaret.
Boken holdt meg fengslet fra begynnelse til slutt, og jeg kan ikke annet enn å ta hatten av for denne forfatteren som gang på gang imponerer meg med sine skriverier.


Forlag: Lydbokforlaget
Utgitt: 2018
Spilletid: ca 15 timer
Kilde: Lytteeksemplar

lørdag 24. mars 2018

Alle kan drepe - en ny Odd Singsakerkrim av Jørgen Brekke

Odd Singsaker er den tilårskomne etterforskeren som til stadighet er forhindret fra å gå på jobb. Sist karret han seg tilbake på jobb etter en sykemelding, og i denne boken er, eller skal han være, i fødselspermisjon. Når spennende mysterier dukker opp, sier det seg selv at Singsaker ikke greier å holde fokus på mor og barn.

Fra bakpå boken:
Sommeren 1992: Fem studenter knytter et helt spesielt bånd under en sommerjobb i idylliske Norrtälje. Selma spår at en av dem vil ende opp som morder. Er det en lek, eller mener hun alvor?

Sensommer 2014: En avdanket forfatter får en plutselig bestselger med kriminalromanen Alle kan drepe. Et drapsoffer blir funnet uten øyne i sitt hjem i Trondheim. Førstebetjent Odd Singsaker får nye utfordringer på hjemmebane, og slites mellom familielivet og en dramatisk etterforskning.

Forlag: Juritzen
Utgis: 4 april 2018
Sider: 368
Kilde: Leseeksemplar

Som de andre bøkene til Jørgen Brekke er også denne delt i to handlingsforløp. I Paradisplaneten var vi i et av forløpene tilbake til 1600-tallet. Menneskets natur var bygget opp av mange sekundærhandlinger, så det føltes nesten litt "lettvint" når Alle kan drepe kun har en primærhandling som utdypes litt av hendelsene 22 år tidligere.

Lesingen gikk som en lek, og ordet "slukebok" kan trygt brukes. Tanken om noe "lettvint" som jeg kjente på i begynnelsen, måtte jeg virkelig ta tilbake, for plottet viser seg etterhvert å være komplisert nok. Leseren bruker lang tid på å skjønne hvem ugjerningsmannen er, men måten det er skrevet på, gjør at det ikke er vanskelig å følge handlingen.

Tilbake i 1992 følger vi en vennegjeng på fem som til stadighet debaterer livets viderverdigheter. Temaet aktiv dødshjelp, eller selvmord er noe de ofte diskuterer, spesielt siden en av jentene insisterer på at en av de andre en dag kommer til å drepe henne.

  Jeg syns alle i hennes situasjon burde ha et valg.
  Hun løftet vinflasken til munnen og drakk. Så fortsatte hun. 
  Jeg er et liberalt menneske. Jeg mener faktisk at alle myndige personer bør bestemme over egen kropp, og ha retten til selv å avslutte livet. Det er ikke ulovlig å begå selvmord i Sverige. Men å avtale assistert selvmord og utføre den best mulige avslutningen på en uhelbredelig lidelse er ulovlig. Jeg skjønner det ikke.
  Jeg ble grepet av tverrhet. 

Dramatikken som utspiller seg er til tider ganske så saftig, så i perioder er det ikke snakk om å legge fra seg boken, for noe så basalt som mat eller toalettbesøk. Medfarten enkelte av karakterene får er av en sånn art, at jeg undret meg over hvordan de klarte å klamre seg til livet, men det gikk ikke på troverdigheten løs.

Jørgen Brekke skriver med lett penn. Han leker seg med sjangeren og med sine skråblikk på litteratur generelt og krim spesielt, viser han at han er trygg på det han gjør, og sitter komfortabelt i sin skrivestol. Jeg hadde allerede undret meg litt over visse likhetstrekk med romanen Ferskenen, som jeg nylig leste, og da forfatternavnet Brandeggen dukket opp, så jeg nok ut som et spørsmålstegn. Det skinner gjennom at forfatteren har hatt det gøy når han har skrevet denne boken. Når resultatet er glimrende humor, et finurlig plott og respektfulle tanker om hjelp til egen død, så er det bare til å bøye seg i støvet ☺

Siden Alle kan drepe kommer ut like etter påske, blir det ikke en påskekrim, men jeg lover, den passer like godt for late dager i solstolen, nå når vi endelig kan forvente litt lesetid på balkongen :)


Hvis du vil vite mer om den konkrete handlingen, ta en titt innom bloggene til: 


God påske alle sammen!

torsdag 22. mars 2018

Lavkarbo for alle av Dr. Sofie Hexeberg og Gunn-Karin Sakariassen

Det er noen år siden jeg var en ihuga lavkarbofantast, men inspirert av min søster er jeg nå igang igjen. For å "holde ut" med et kosthold uten brød, pasta og poteter er det viktig å vite hva en holder på med, og for meg som er glad i mat med masse smak og ikke spiser kjøtt, er det alltid en utfordring å spise seg mett uten å få i seg alt for mye fett.

Fra bakpå boken:
Her får du 100 lekre lavkarboretter som inkluderer energidrikker, frokost, lunsj, pålegg, småretter, middag, desserter, kaker, snacks, dressinger, sauser og krydder. Smaks- og ernæringsbomber som fermentert mat og kraft finner du også oppskrifter på.

Mat skal smake godt, gi energi og være ren og naturlig og enkel å tilberede. Mat er også medisin, den forebygger eller lindrer og helbreder plager og sykdommer. Alt dette kan du nyte godt av ved å bruke Lavkarbo for alle – kokeboken for deg som vil ta vare på helsen og nyte god mat hver eneste dag.

Dette er ikke første boken til radarparet Hexeberg og Sakariassen, og det er ikke tvil om at de har mye kunnskap om det de skriver om. Boken innledes av en teoridel, som tar for seg helsefordelene ved å følge et lavkarbokosthold, og prinsippene som ligger til grunn. Oppskriftene er fri for gluten og sukker, og der hvor melkeprodukter er benyttes finnes det alltid et alternativ.

Forfatterne lar det skinne gjennom at de er skeptisk til et vegetarisk kosthold, og har noen ganske bombastiske påstander om en diett uten kjøtt. For meg som ikke har spist kjøtt på 16 år, og aldri er syk føles det som en grov skivebom å fraråde mennesker å unngå kjøtt. Sånne påstander bidrar til å opprettholde fordommer som er helt bak mål.

Nok om det, dette er i hovedsak en kokebok, hvor oppskriftdelen utgjør mesteparten av boken. Helt sist finner du en oversikt over referanser og et register som gjør det lett å finne oppskriftene. Bildene er klare og fine, oppskriftene er enkel å følge helt uten fixfaxerier. Hver rett har ganske få ingredienser, og alle sammen finner du i matvarebutikken du bruker.

Grønnkålpestoen var knallgod!

Fermentert rødløk, skal smakes om 5 dager

Smoothie med spinat og avokado - deilig frokost!

Fatet med strimlete grønnsaker før de fikk en runde i wokpannen



Mitt første forsøk på tabouleh med blomkål ble en suksess 

Dietten jeg har fulgt tidligere har vært myntet på å være i ketose, noe som betyr at en kan spise ganske mye fett (majones, smør, fløte etc.) Fettet gjør underverker for metthetsfølelsen, men en er mye mer "låst" når en er i ketose, og å holde på å spise for mye fett uten å være i ketose er ikke bra hvis det er vektnedgang en sikter etter.

Denne boken er glimrende i så henseende, for disse 100 oppskriftene er ganske kalorifattige, selv om de også har lite karbohydrater.

Boken anbefales på det varmeste!


Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2018
Sider: 180
Kilde: Leseeksemplar

mandag 19. mars 2018

Jo Nesbø og William Shakespeare i skjønn forening i Macbeth

Endelig, denne har jeg ventet på lenge! I forbindelse med Shakespearejubileet i 2016, inviterte forlaget HogarthShakespeare et knippe av våre aller beste forfattere til å gjenfortelle et Shakespearedrama i sitt eget bilde. Tenk, lille Norge fikk være med, og hvem er ikke mer naturlig å invitere til utfordringen, enn selveste Jo Nesbø ☺

Fra bakpå boken:
Den korrupte politimesteren som har styrt industribyen ned i en hengemyr av korrupsjon, kriminalitet og kaos, er endelig død. Med dette er folkets håp tent, og maktkampen i gang.

Førstebetjentene Macbeth og Duff, tidligere bestevenner fra barnehjemmet de vokste opp på, har begge markert seg i kampen mot byens to rivaliserende narkotikabander. Nå slåss de om samme høyere stilling i politiet. Imens legger Lady, byens mektige kasinoeier, ambisiøse og morderiske planer for seg og elskeren sin, Macbeth.
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2018
Sider: 571
Kilde: Leseeksemplar


Det er litt av et persongalleri i denne romanen, men så er karakterene til gjengjeld så grundig skildret at de fester seg som mygg til fluepapir.

Macbeth er det tidligere barnehjemsbarnet og rusmisbrukeren som 15 år gammel ble reddet fra rennestenen av et godt menneske. Han er en ung mann fra østkanten, fri for tanker om korrupsjon og egen vinning, med innbyggernes beste som eneste motivasjon. Når vi møter ham nå er han 33 år, og kollega og venn med sin redningsmann Banquo.

Hvor handlingen er lagt og noe årstall får vi ikke, men noe utslitt og dystopisk sier meg at dette er et fremtidsscenario, siden vi ser konturene av en samfunn i fullstendig oppløsning. Vi hører om en krig som er slutt, og om byen som følelsesløst er delt opp i distrikter og nummererte gater. Etter 25 års vanstyre av byen er jernbanen nedlagt, apati og resignasjon preger menneskene som bor her, som alle lider under arbeidsledighet og rusproblemer.

Romanen starter med et brak, her er det full trøkk fra første side, hvor rivaliserende gjenger og forskjellige fraksjoner innen politiet kjemper om makten. Vi møter narkotikabaroner, kasinoeiere og en håndfull korrupte politikere som har skodd seg og snodd seg innenfor rammen av den tidligere politimesterens vanstyre.

Fra midtveis opplever vi et crescendo av likvideringer, har du syntes at Nesbø var rå før, er det ingenting mot dette. Heldigvis er ikke avlivningene skildret i detalj, så grotesk blir det egentlig ikke, men antall døde og motivasjon for ugjerningene er saftige saker. Personligheten til den samfunnsengasjerte og korrupsjonsfrie Macbeth, blir ved hjelp av Ladys påvirkning og selvmedisinering, utsatt for en forvandling uten sidestykke.

I denne historien er løsningen på alle problemer å drepe, og hvem som er på lag med hvem varierer nær sagt fra dag til dag. Motivasjonen til de krigende partene er makt, selv om en liten del av de som kjemper virkelig ønsker å se byen i bedre forfatning.

Jeg har prøvd å lese denne romanen med to forskjellige tanker i hodet. Den ene er tuftet på min interesse for Shakespearestykket Macbeth, og siden handlingen og navnene i boken ligger så tett opptil stykket, var det vanskelig å la vær å sammenligne mens jeg leste.

Samtidig har jeg prøvd å lese boken, som om jeg ga katten i Shakespeare, og leser fordi det er Jo Nesbøs siste utgivelse. Lesere som havner i denne kategorien og ønsker seg en typisk Nesbø, vil gjerne undre seg over den litt anonyme settingen, og de grundige skildringene av karakterer og handlingsforløp, som tar litt brodden av fremdriften. Det er ikke Nesbø som vi kjenner ham, men Macbeth er helt på høyde med det beste. Det er tydeligvis ikke den ting denne mannen ikke får til ☺

Jo Nesbøs Macbeth er en spennende historie, hvor rammeverket er Shakespeares 1600-talls konflikter. Det er et dystopisk og mørkt bilde som tegnes, men så er jo dette en av Shakespeares tragedier. Gjentolkningen er i alle fall Nesbø på sitt aller beste, med gode karakterer, høyt nivå av intriger og et solid plott, som drives frem i et forrykende tempo. Til tross for mine to år med venting på resultatet ble jeg ikke skuffet, denne må du lese!

The tragedy of Macbeth ble fremført for første gang i 1606, les gjerne om stykket før du leser boken, så kanskje du får en helt spesiell leseopplevelse!

Da jeg i 2016 tok et dypdykk i Shakespeares liv og forfatterskap, hadde jeg stor glede av å lese gjendiktningene fra Hogarth. Jeg leste alltid det gjeldende skuespillet også, for å se hvor tett opptil den opprinnelige handlingen gjendiktningen lå. Jo Nesbø har vært meget tro til Shakespeares handling, han har brukt navnene på de fleste karakterene og handlingen er ikke bare gjenkjennelig, men bort i mot identisk.

Timeline for utgivelse av de 8 bøkene i serien

Har du lyst å lese mine omtaler av de andre gjendiktningene
finner du frem på denne lenken!


søndag 18. mars 2018

Forsvinningen av Frode Granhus

Frode Granhus var opphavsmannen til benevnelsen "Lofotkrim". Med sin serie om lensmann Rino Carlsen, skildret han landskap og stemninger i Lofoten som ingen andre. I september 2017 gikk dessverre Frode Granhus bort. Da var manus til Forsvinningen, den sjette boken i "Rino-serien" klar. Det var litt vemodig å skulle lese boken til en kjær norsk forfatter, som nettopp har gått bort, men jeg er glad for at forlaget valgte å gi ut Forsvinningen, for boken er en av hans beste.

Forlaget om boken:
En naken, blodig mann er funnet fastlenket til båsen i et falleferdig fjøs, med en metallring rundt halsen. På veggen står det skrevet: «Den som kunne ha forhindret».
Rino og aspiranten Curt ser saken i sammenheng med en tjuefem år gammel dyremishandlingssak. Alt tyder på et gjengjeldelsesmotiv.
Parallelt: Den pensjonerte lensmannen Berger Falch leter fram dokumentene i en forsvinningssak fra 1972, som har naget ham i alle år. På selveste 17. mai forsvant en 11 år gammel, sykelig jente fra hjemmet. Etterforskningen konkluderte med at hun hadde tatt seg ned til sjøen og druknet. Men hun ble aldri funnet. Nå som hjertet og hukommelsen er i ferd med å svikte, haster det for Falch å få visshet om hva som skjedde med henne.

Frode Granhus har igjen levert en velskrevet og spennende krim. Forbindelseslinjene mellom historiens to primærhandlinger anes etterhvert, og mot slutten blir alle løse tråder nensomt samlet sammen til et hele.

Med aspiranten Curt har vi fått en dose humor inn i historien, men det er gamle-lensmann Berger Falch, som gjør sterkest inntrykk på meg. Jeg blir berørt, det føles vondt og hudløst å bli gammel, og skildringene av hvor sårbar Berger Falch er på sin vei mot alderdom er vemodig lesning.

Plottet i denne historien ligger helt oppe i overflaten, men den avslører ikke gjerningsmannen før helt mot slutten. Språket er kortfattet, det er ikke mange ord som skal til for å skildre situasjoner vi kan kjenne oss igjen i. Med sine skarpe observasjoner av hvordan vi mennesker lever våre liv sammen, dras vi inn i handlingen med både hjerte og hode. Ved hjelp av frampek og uventede vendinger holder spenningen et høyt nivå, men det er mot slutten temperaturen virkelig tar seg opp.

Av personlige årsaker var jeg i et ettertenksomt lune da jeg leste ferdig boken, og tanken på forfatterens brå død for ikke lenge siden, fargelagte også min leseopplevelse. Det kommer ikke flere bøker om Rino Carlsen, men siden jeg har alle bøkene hans i hyllen min blir det ikke siste gang jeg leser og minnes Frode Granhus.

Utgitt: 2018
Sider: 319
Kilde: Leseeksemplar

lørdag 17. mars 2018

Blåse av Håkon Øvreås - tredje bok i en prisbelønnet serie

Endelig er superheltene tilbake! Den første boka om Brune, Svartle og Blåse ble tildelt Nordisk Råds barnelitteraturpris. Da jeg i 2014 leste Brune for 5-åringene i barnehagen satt de som fjetret. Siden Blåse kom ut i vinter, er jeg nå igang med Brune igjen, men med nye barn, og det er like gøy. Planen er å lese både Svartle og Blåse før sommerferien, og etter å ha lest Blåse hjemme for meg selv, vet jeg at barna har noe å glede seg til!

Forlaget om boken:
I den tredje boka i serien får vi vite hva som skjer når super-rikingen Tom Hane kommer til bygda for å etablere verdens største hønse-farm. Problemet er: farmen skal ligge akkurat på det jordet hvor superheltene har sin tre-hytte. Problemet er også: pappaen til Åse har nettopp mistet jobben. Som vanlig kreves det superhelt-kraft for å få orden i sakene - men blir det litt for mye for heltene våre denne gangen?


Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2018
Sider: 195
Kilde: Leseeks


Radarparet Øyvind Torseter og Håkon Øvreås har greid det igjen! Med Blåse antok jeg at de hadde fullført trilogien om vennene Rune, Atle og Åse som i nattens mulm og mørke omskaper seg til superhelter, men et alternativ til dette dukket heldigvis opp.

Historien om Blåse og vennene Brune og Svartle, tar for seg viktige tema som vennskap, mobbing, fortielse og hva vi kan få til hvis vi bare samarbeider og er litt lure. For lure er de disse tre, og med sin kløkt greier de å få verden på rett kjøl igjen. I Blåse dreier det seg mye om makt, og vi lærer på en fin måte hva det vil si å være inhabil.

Barna får kjenne på det at andre har makt over dem. Storesøster Gro bråker og herjer på en måte Åse og foreldrene ikke rår med. Ordføreren i kommunen bestemmer at det skal bygges en hønsefarm i nabolaget deres, og hytta til trekløveret må rives. Far til Åse mister jobben, og får det for seg at de skal flytte til Nord-Norge. Til og med den katteelskende fru Wang i nabohuset har historier som på et vis handler om at andre sitter med makten.

Den forhatte prestesønnen skal flytte, og selv jeg som er voksen pustet lettet ut, når boken begynte sånn. Vennegjengen bruker malerkoster som "våpen" når de skal ta igjen mot rampen som gjør livet deres vanskelig. I denne historien malte de seg selv litt inn i et hjørne, da de snek seg inn i prestegårdens kjeller, og malte flyttekassene som sto der.

Håkon Øvreås har bygget opp noen glimrende karakterer i denne serien, og plottet er finurlig som en voksenkrim, uten at det blir for komplisert for barna å dra sine egne konklusjoner. Språket er tilpasset de små, men er preget av mye lun humor. Det er en bok som er lett å lese for oss voksne, siden handlingen byr på en god dose spenning, og spørsmålet "er det virkelig lov?" dukker opp flere ganger.

Forlaget har plassert boken i kategorien 6-9, men barna jeg har lest Brune for i år har vært 3-4, og mesteparten av tiden satt de og lyttet med store øyne. Litt bestukket av løfte om et par rosiner etter endt lesning, har vi kommet oss gjennom boken på 4-5 økter. Blåse er litt mer voksen i språket så her passer nok 6-9 perfekt.

Er du på jakt etter påskekrim av god kvalitet til barna, da er Blåse et godt valg!

torsdag 15. mars 2018

Jeg håper noen kan høre meg av Alice Oseman

23 år gamle Alice Oseman skrev sin første roman Solospill som 17-åring. Boken kom på norsk i 2015, og i fjor kom hennes andre roman Jeg håper noen kan høre meg. Jeg trivdes så godt i dette universet, at jeg slukte boken på en dag.

Fra bakpå boken:
Det eneste Frances noen gang har brydd seg om, er å komme inn på et eliteuniversitet. Det er der fremtiden og mulighetene finnes, og ingenting får stå i veien for drømmen om å lykkes. Ikke venner, ikke interesser – og aller minst hennes egne mørke hemmeligheter.

Da Frances møter Aled, den sjenerte, supersmarte skaperen av Frances' favorittpodcast «Universe City», våger hun for første gang å vise mer av hvem hun er. Men også Aled har mye han skjuler, og vennskapet mellom dem er både sterkt og skjørt. Og følgene er katastrofale da sannheten om podcasten sprer seg på nettet.

For hvem er egentlig Frances hvis hun ikke er den hun har arbeidet så hardt for å være?


Jeg håper noen kan høre meg er en roman som tar for seg temaer som identitet og relasjoner. Hovedpersonene er 17-18 år gamle, men selv om boken er skrevet for ungdom, er språket og plottet så godt at enhver ungdommelig leser vil ha glede av den.

Historien er bygget opp kronologisk, med kun noen tilbakeblikk til hendelser som foregikk to år tilbake i tid. Da blir vi kjent med omstendighetene rundt tvillingsøsteren til Aleds forsvinning. Karakterene i denne romanen er veldig godt skildret, man får vite mest om personligheten til Frances, Aled, bestekompisen hans Daniel og et par andre, før vi får vite noe om utseende og etnisitet. Dette gir en form for aha-opplevelse underveis, som jeg satte stor pris på.

Den røde tråden gjennom hele romanen er science fiction-podcastserien på You Tube, som handler om en ukjønnet universitetstudent som ved hjelp av spesialkrefter og detektivkunnskap løser mysterier i en by ved navn Universe City. Men, aller mest handler det om to litt nerdete ungdommer som tynges av at de ikke tør å stå frem som seg selv.

Refleksjoner rundt viktige spørsmål som "Hvordan er det å ikke bli likt av sine egne foreldre?" og "Hvordan er det å ha foreldre man ikke liker?" følger handlingen, ikke med leksjoner og pekefinger mot de voksne, men som observasjoner flettet godt inn i en handlingsmettet historie.

Romanen viser oss at det generelt er stor forskjell på hvor skoleflinke barn er, og at akademisk suksess på et eliteuniversitet, ikke nødvendigvis bør være veien å gå, selv om du er flink på skolen. Det er mange fine betraktninger rundt dette i denne romanen, og det er de mindre skoleflinke som har mest kontroll på å skape seg et liv etter eget hjerte.

Har du lyst å lese en velskrevet ungdomsroman (14+) med handling i Kent, som setter lyst på viktige mellommenneskelige spørsmål, så anbefaler jeg Alice Osemans roman på det varmeste! 

Alice Oseman lanserer sin tredje roman I was born for this i mai, så er jeg heldig finner jeg den når jeg er i London den måneden.

Forlag: Mangschou
Utgitt: 2017
Sider: 476
Kilde: Leseeksemplar