Åttitallet av Ketil Bjørnstad

Åttitallet er det tredje bindet i Ketil Bjørnstads selvbiografiske krønike, som begynte på sekstitallet. Jeg har hørt og lest de forrige bøkene og var klar for et påfyll av forfatterens skråblikk på vår aller nærmeste historie.

Forlaget om boken:
Ulykker, attentater og hendelser i forfatterens eget liv, gir ham personlige problemer, både i forhold til sin egen kropp, sitt kunstneriske arbeid og til menneskene rundt ham.

Den kalde krigen blusser opp igjen, og mareritt-høsten 1983 står verden nok en gang på randen av atomkrig. Året etter arresteres byråsjef Arne Treholt, siktet for spionasje. Bjørnstads engasjement i saken får etter hvert konsekvenser for hans eget liv, og den idyllen forfatteren dyrket og trodde på gjennom store deler av syttitallet, er nå fullstendig forsvunnet. Svik, løgn og utroskap blir sentrale elementer i en fortelling som igjen ligger tett opp til historiske hendelser, blant annet Berlin-murens fall. I enda større grad enn i de to første bindene, kretser forfatteren rundt både verdens og sine egne, moralske dilemmaer.

Til tross for at denne serien sies å være selvbiografisk, tar jeg det Ketil Bjørnstad velger å dele med sitt publikum, som det det er, et utvalg. Hans tanker om verden, og seg selv i denne verdenen er et spennende utgangspunkt for en skildring av en epoke.
80-tallet er også mitt "tall", det tiåret hvor de største omveltningene i livet mitt skjedde (13-23). De historiske hendelsene i dette tiåret har jeg vage minner om, men ung som jeg var ble hendelsene som et bakteppe for mitt eget liv, så det er kjekt å lese hvordan Bjørnstadgutten opplevde det.

Han skriver musikk, spiller og snakker om musikk og musikere. Han skriver tekster, reiser for å gjøre research for bøker, og en av de mange anekdotene vi får høre om, er reisen til Paris, når han skal møte barnebarnet til Ida Krogh, med tanke på en bok om henne. Denne boken om Oda kommer det til å bli gøy å lese, nå når jeg vet hvordan Bjørnstad gikk frem for å skrive om henne. Måten han, mer eller mindre frivillig strødde om seg med 100-frank sedler når han ankom hotellet, var irriterende å lese om, tenk å være så helt uten ryggrad...

I tillegg til undersøkelsene sine rundt Oda Krogh, får vi høre om arbeid som omfatter Edvard Munch og til og med Knut Hamsun, to norske profiler jeg har begynt å bli kjent med dette året.

Det går slag i slag gjennom hele den lange boken. Jappetiden gjør sitt inntog, men den kalde krigen, streiker og bomber gjorde begynnelsen på åttitallet til noe mer enn en kjøpefest.

Tankesprang og fragmenter av minner, følger vi Ketil Bjørnstad gjennom ti år. I dette tiåret fikk vi  cd`en, telefaxen og mobiltelefonen, og vi vant Melodi Granprix. Selv har jeg et fantastisk minne om hvor jeg var den maikvelden i 1985, da vi vant med La det svinge, og minner fra året etter da Melodi Granprix ble arrangert i Bergen, og vi som var russ fikk kjøreforbud inn i sentrum ☺

På 70-tallet flyttet Ketil Bjørnstad sammen med "den andre" på Sandøya, en liten øy langt fra folk. Han kan ikke se for seg å bli gammel på Sandøya, og er avhengig av byens puls, men trener roen og det landlige i livet sitt. Kontrastene mellom by og land gir en spennende dybde til handlingen i denne boken.

Det er uendelig mye jeg kunne referert fra boken, men siden jeg som oftest er ute og går når jeg lytter til lydbok, er det vanskelig å yte boken rettferdighet. Det er mange sekvenser som har gjort inntrykk på meg, jeg har lært mye og synes det er spennende å bli kjent med Ketil Bjørnstad, og også min egen historie, på denne måten. Er 80-tallet også ditt tiår anbefaler jeg deg å lytte til lydboken, du får mye bok for pengene siden boken er tykk og lyttetiden lang.

Anders Ribu har lest inn boken, og gjort en glimrende jobb. Stemmen hans har blitt Ketil Bjørnstads stemme for meg, den passer perfekt ☺

Andre som har skrevet om boken: ReadingRandi, Kleppanrova, Bjørnebok, 

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2017

Lyttetid: 28 timer

Kilde: Lytteeksemplar

Jeg nekter å tenke av Lotta Elstad

Sort, feministisk samtidskomedie - det hørtes ut som noe jeg ville like. Jeg fikk rett, så da boken var plukket ned av hyllen, ble den slukt i et eneste stort jafs. Boken er nominert til Ungdommens kritikerpris, men er dette en ungdomsbok da?

Forlaget om boken:
Lotta Elstads nye roman rommer den samme skarpe og smarte humoren som hennes tidligere bøker. Vi møter Hedda Møller etter en traumatisk flytur og en strabasiøs ferd tilbake til Oslo, gjennom et kriserammet Europa med tog og buss, skitne rom på vandrerhjem og en one-night-stand i Berlin som aldri slutter å sende meldinger i CAPS LOCK. Hjemme igjen oppdager hun en uønsket graviditet. Det burde være lett å gjøre noe med.

Det er det ikke.

Forlag: Flamme
Utgitt: 2017
Sider: 239
Kilde: Leseeks


Bakteppet for denne romanen er selvbestemt abort. Et forslag, fra KrF i 2016, om obligatorisk refleksjonstid, på tre virkedager, før en abort blir innvilget, er utgangspunktet for handlingen.

   Og så - og dette satte meg helt ut - siterte han diktet fra åpningsscenen til getto-filmen Hatet: Det er ikke fallet som teller, men hvordan du lander.

Det at vår hovedperson møter en lege som krever en slik refleksjonstid, gjør at livet hennes i en lang periode tar en uventet vending. Heldigvis er ikke Hedda noe offer, men hun lar seg styre av følelser og tanker, og lar gjerne andre ta avgjørelser for henne.

Samtidsreferanser er det mange av i denne historien, og sidene er fulle av hverdagssituasjoner det er morsomt å kjenne seg igjen i. Til og med noen Shakespeare-referanser dukket opp, til min store fornøyelse:

De snakker faktisk aldri om ingenting. Og forresten - apropos yin og yang: 
   Visste jeg at ordet nothing var slang for vagina på Elizabeth Is tid?
  Han: Jeg kødder ikke. Penis var thing. Vagina var nothing. Ganske sexistisk. 
  Jeg: Og hva forteller det oss om Shakespeares Much ado about nothing?
  Det var sånn jeg havnet i senga hans.

Jeg nekter å tenke er en høyst aktuell roman, som sier mye om hvor reell kvinners selvbestemmelse er. Historien er full av svart humor, god karakteroppbygging og et spennende plott. Handlingen var kronologisk, uten forstyrrende digresjoner eller sprang i teksten. Jeg var hele tiden interessert i hvordan det gikk med Hedda, og overraskelser underveis holdt tempo oppe.

Sier du som meg, ja til sort og feministisk, så er dette romanen for deg!

Andre bloggerne om boken: Medbokogpalett og Elisecathrin 

75 år siden jødeutryddelsen markeres med fakkeltog på Møhlenpris

Per Kristian Sebak og en lydhør gjeng på det siste stoppet før Menneskerettighetsplassen

I dag er det 75 år siden den grusomme natten, da jøder over hele landet ble revet ut av sine hjem. Hvert år siden 1994 har det vært avholdt en holocaustmarkering, hvor de 10 ofrene fra Bergen blir minnet med fakkeltog. Jødene som ble hentet på Møhlenpris ble sendt med fangetransportskipet Donau til Auschwitz, og samtlige ble myrdet.

Fakkeltoget startet ved Vitalitetssenteret, hvor de fleste kjøpe seg en fakkel og gjorde seg klar. Toget gikk mot Menneskerettighetsplassen, og ved hvert hus hvor det bodde en jødisk familie, stanset vi opp, og en sjetteklassing ved Møhlenpris skole leste opp den enkeltes navn og tente lys. Per Kristian Sebak sa også noen ord om menneskene som hadde bodd på den gjeldende adressen.

Gunnar Staalesen holder en appell ved Raftohuset

Alle fulgte toget til Raftohuset, hvor Gunnar Staalesen holdt en flott appell. Etterpå kunne de som hadde lyst være med inn og høre Per Kristian Sebak foredra om hva som skjedde med jødene fra Bergen under krigen. Foredraget var spennende, han fortalte mye om bakgrunnen til jødene i Bergen, og kom med detaljer rundt hva som faktisk hendte de skjebnesvangre timene i 1942.
I 2008 ga Sebak ut en bok med tittelen Vi blir neppe nogensinne mange her, som går i dybden på disse hendelsene.

Per Kristian Sebak er en kunnskapsrik formidler av dette temaet

Det grunnlovsvedtatte forbudet mot jøder i Norge ble opphevet midt på 1800-tallet. Fra da og frem til andre verdenskrig kom det 150 jøder til Bergen. De hadde stor innflytelse på samfunnet, og drev med trykkeri, kortevareforretninger og flere manufakturhandler som opparbeidet seg et godt renomme. I 1942 var det kun 6 forretninger igjen av de rundt 20 som fantes etter rundt 1920.

Nå er alle butikkene borte, men noen av de jødiske familienavnene lever videre. Goldfarb i Strandgaten 21-23 er det eneste gjenlevende minnet om denne tiden, men det er ikke jøder som driver nå. Det navnet som lød mest kjent for meg var Eidenbom, og jeg kunne lese om ham:

«Eidenbom hadde som medlem av Stein-organisasjonen, vært aktiv i hjemmefronten i Bergen i begynnelsen av krigen, bl.a. i en gruppe som trykte illegale aviser. I England ble han utdannet til løytnant i flyvåpenet og deltok i flere dramatiske bombetokt over Tyskland. Etter D-dagen kjempet han både i Frankrike og Belgia. Eidenbom fortsatte forretningsdriften i Strandgaten 52 etter krigen. Sønnen Per Eidenbom (født i Bergen 1941) overtok driften i 1966 og drev forretningen til 2001.»

På denne dagen, for 11 år siden ble det på veggen ved inngangen til det nye Vitalitetssenteret i Wolffs gate 12 avduket et minnesmerke over jødene fra Bergen som ble drept under den annen verdenskrig. Monumentet er reist av naboer på Møhlenpris, og er utformet av Tor H. Myklebust. Det består av en stor skiferblokk, 210 cm høy og 80 cm bred, fra steinbrudd i Jondal, prydet med Davids-stjerne i bronse og påmontert tre bronseplater der det under overskriften FORDI DE VAR JØDER er inngravert 21 navn, hvorav 17 med tilhørighet til Bergen.

Les gjerne boken som Marte Michelet fikk Brageprisen for i 2014, Den største forbrytelsen

Jeg minnes også DnS oppsetningen Et bedre sted, hvor Stig Amdam på en glimrende måte formidlet hendelser på Møhlenpris 26 november 1942.

Kilde: Bergen byleksikon

Byrået for ikke-hendelser - Episode 1 Zombieutbruddet

Denne boken er begynnelsen på en ny ungdomserie fra Robert Næss. Forfatteren skriver veldig godt, medrivende slik barn som har knekket lesekoden liker det. Han er utdannet ved London Film School og har studert idèhistorie og teatervitenskap. Noen kjenner ham som hjernen bak komiserien Alle sammen sammen på NRK Super.

Forlaget om handlingen:
Alle vet hvordan man stopper en zombie. Du bare moser hjernen - og det er det.

Men hvordan stopper du et hissig zombievirus som truer med å spre seg over hele Norden, kanskje hele verden?
Thelma og Tico har bare så vidt startet opplæringen som paranormale agenter da katastrofen skjer og de må ut på sitt første farefulle oppdrag. En liten feil kan bety døden. Eller enda verre - de kan selv bli til zombier!

Forlag: Juritzen
Utgitt: 2017
Sider: 281
Kilde: Leseeks


Dette ble mitt aller første møte med zombier i litteraturen, jeg har lest om andre overnaturlige fenomener, men altså ikke om zombier.

Boken starter med at vi blir kjent med de to hovedpersonene Tico og Thelma. De er to nerder og outsidere, som overser hverandre på skolen, men henger sammen på fritiden. En dag blir de kidnappet av noen agentsøkere, og gitt et tilbud de hadde vanskelig for å takke nei til.

   Som dere sikkert har skjønt er ikke dette et vanlig sted, sa Lyana. 
   No kidding, sa Thelma, syrlig.
   Vi jobber med ting som ikke finnes og vi finnes heller ikke, sa Lyana og laget noen snøftelyder som de skjønte var latter. Ja, det er selvsagt litt spøkefullt sagt, la hun til, før hun ble alvorlig igjen. 

Dette er altså starten på en eventyrlig historie i grenselandet mellom det overnaturlige og virkeligheten. Her er svevende fabeldyr, monstre, drager og skremmende hologrammer. Uttrykket "det finnes mer mellom himmel og jord" får en helt ny betydning når du har lest denne historien, som bygger på nordisk skrømtologi.

Høydepunktet er når Tico og Thelma mot slutten sloss mot zombiemunker, og til og med greier å skjære en snipp av zombiekongen Olav den hellige sitt skjegg.

Robert Næss har en frodig fantasi, det kan ingen ta fra ham. Han greier også å snekre sammen en historie som føles troverdig, til tross for de mildt sagt uvanlige omstendighetene vi befinner oss i. Språket er enkelt og passer til de aller yngste leserne, og handlingen er også lett å følge. Anbefales for gutter og jenter opp til 14-15 år.

Forfatteren var med forlaget sitt til Bergen, på årets høstlanseringsturnè, og fortalte der engasjert om boken og serien. Jeg er mildt sagt, utenfor målgruppen her, men har allikevel glede av å lese barne- og ungdomsbøker, og har kost meg med denne (selv om zombier kanskje ikke har blitt favoritten blant temaer)

Er det noen andre som har lest denne boken?

Det gode vi ikkje gjer av Ragnhild Kolden

Det gode vi ikkje gjer er Ragnhild Koldens fjerde roman. Dette er en sterk historie om fornekting, om svik og skyld, som helt tydelig har et innslag av psykologiske thriller over seg. Jeg hadde ikke lest noe av Kolden før, men denne romanen ga virkelig mersmak.

Fra bakpå boken:
Selma Salingers rutineprega liv blir snudd på hovudet då Paul Lund flyttar attende til bygda. Ein gong skulda ho Paul for eit alvorleg brotsverk, men han blei frikjend. Det vonde frå den gongen tek igjen overhand i livet til Selma, og ho går drastisk til verks for å gjere opp for fortidas urett. Men er Selmas versjon av kva som skjedde, den rette? Og viss ikkje, kva følgjer får det for henne sjølv, for dottera og for ektemannen?

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2017

Sider: 230

Kilde: Leseeks

Det er Selma som er jegstemmen i denne romanen. Hun er midt i livet, en tidligere sykepleier som av uklare årsaker, ikke er i arbeid nå. Hun er gift med Samuel og har vært det noen år, men han er ikke far til datteren Jenny som er innlagt på en institusjon.

Via Selmas kommentarer om ham, hører vi om Paul Lund, den tidligere læreren som nå har kommet tilbake til bygda. Når han bosetter seg i nabohuset og begynner å pusse dette opp, går livet i ball for Selma. Nærværet hans er en hindring for morgenturene hun pleier å ha i skogen bak husene deres. Hun mister fotfestet og føler seg jaget.

Selma besøker ofte datteren på institusjonen hun er innlagt på, noe Samuel ikke gjør. Etterhvert finner vi ut at legene fraråder hyppige besøk, men Selma velger å overse denne beskjeden. I tillegg dukker det stadig opp flere forhold hvor Selma oppfører seg underlig. Hun har gjort dem til uvenner med Samuels bror, hun kjører uvørent og skjeller ut andre bilister. I det hele tatt, hva skal en tro, er det Selma som er ute å kjøre, eller er det noen som vil henne til livs?

Måten Samuel og Selma kommuniserer på er utrolig dårlig. Han provoserer henne med sin slurvete oppførsel, og hånlige replikker, men hun klager, maser og kritiserer både ham og menneskene i deres nærhet, så jeg får like mye avsmak for dem begge.

Dette er en roman hvor tingenes egentlige tilstand kommer frem litt etter litt. Bildet endrer seg etterhvert som en leser, og siden leseren i begynnelsen ikke vet hva som har skjedd med Jenny, hvorfor Samuel er som han er, og hva Selmas personlighet skjuler, så holdes vi i et fast grep.

Ragnhild Kolden bruker et fint språk, og hun skriver på en lettfattelig måte. Historien er kronologisk, og siden karakterskildringene foregår uten bakgrunnshistorier, er teksten temmelig kompakt. Jeg kunne ønske meg en litt mer avklarende slutt, selv om jeg normalt sett setter pris på at historien er slutt når den er slutt.

Ragnhild Koldens roman av året vurderer jeg sterkt 

å nominere til Bokbloggerprisen ☺

Minbokogmaleblogg og Pervoluto har også lest og likt boken!

Jenny av Sigrid Undset

Romanen Jenny er ikke Sigrid Undsets første, men den romanen hun i 1911 fikk sitt gjennombrudd med. Tidligere har jeg bare gjort et halvhjertet forsøk på å lese Kristin Lavransdatter, så Jenny blir min første fullførte roman av denne viktige norske forfatteren. Det var etter å ha lest Kristin B. Johansens flotte roman om Sigrid Undset, Jeg har levd i dette landet i tusen år, ønsket om også lese noe av Undset dukket opp.

Forlaget beskriver handlingen:
Romanen foregår i kunstnermiljø i Roma og i Kristiania. Boken er en psykologisk studie av en kvinne som har funnet sin plass som kunstner og som drømmer om harmonisk kjærlighet. Hovedpersonen er forlovet med én mann, men blir gravid med en annen. Hun har sviktet sine egne idealer, og blir sin egen dommer.


Forlag: Aschehoug
Utgitt: 1911/denne utgaven i 2016
Sider: 331
Kilde: Biblioteket


Siden jeg allerede hadde gitt opp lesingen av boken Undset fikk Nobelprisen i litteratur for, var det med bange anelser jeg begynte på Jenny. Jeg hadde fått den anbefalt som et lettere valg enn Kristin Lavransdatter, og det rådet takker jeg for, denne romanen føltes mye mer lettlest. Språket er gammeldags og fornøyelig, et språk jeg har blitt glad i etter å ha lest mye av Amalie Skram og Knut Hamsun.

Jenny er en roman hvor tanker og følelser diskuteres inngående. Her blir eksistensielle problemstillinger diskutert, og årsakene som ligger til grunn for Jennys beslutninger og holdninger er realistiske. Detaljer rundt "menneskets naturlige beskaffenhet" diskuteres, samtidig som spørsmålet "kan man elske en mann, nettopp fordi man ikke forstår ham?".

For en tid dette var! Forholdet mellom kjønnene var noe helt annet enn det er i dag, og forventningene fra foreldre, naboer og samfunnet forøvrig, var også veldig forskjellig fra sånn vi har det i dag. Sigrid Undset skildret sin samtid på en levende og troverdig måte, handlingen holdt meg som leser fanget fra første til siste side for den har flere vendepunkter som gjør at historien nesten blir spennende.

Frister det å lese noe av Sigrid Undset, stiller jeg meg bak Anitas anbefaling å begynne med Jenny! 

"Fjellberghavn" !? - og andre kriker og kroker av Karmøy

Skudeneshavn var i ferd med å bli høytrykksspylt da vi besøkte byen i formiddag

Denne helgen har vært mangfoldig til tusen. Stikkord er mørke, regn, kulde og kraftig vind. Men hva gjør vel det, når en er sammen med gode venner og opplevelsene kommer som perler på en snor. Med Ketil Bjørnstads Åttitallet på øret gikk kjøreturen fra Bergen til Haugesund som en lek. Vi spiste middag på Egon i denne lille byen, som jeg ikke har sett siden jeg var liten.
Etter en natt på Hotell Park Inn, var det tid for Karmøy Maraton. Heldigvis skulle Frode og Øivind "bare" løpe halv, så det ble ikke så mange timer vi tre damene i støtteapparatet måtte være utendørs.

To ivrige gutter, full fart ut fra stadion 

For å fylle tiden gutta løp, fulgte vi dem i bil og tok noen bilder mens de trosset motvind og haggelbyger. Vi fikk også tid til å besøke Åkrasanden, en av Norges fineste strender (når stranden er ryddet for tang, og værgudene er i bedre lune) Sånne strender har vi ikke i Bergen, store områder med meterhøye vegger av sand. Stranden består av 7-8 små sammenhengende strender som strekker seg en kilometer bortover, bare avskåret av berg. Det var godt å være her, og jeg kommer garantert tilbake neste gang en mulighet byr seg.

På ettermiddagen var det fotball på tv, så turen innom en pub med tv var et must. Samtidig som Liverpool vant sin kamp, vant Avaldsnes cupfinalen for damer. Litt å tenke på, da vi dagen etter startet sightseeingen vår på nettopp Avaldsnes, et lite sted som må ha en fotballspiller i hvert hus. Etter pubbesøket spiste vi middag på en fantastisk indisk restaurant, maten overgikk alt indisk jeg har spist de siste årene.

Søndag var det Jørgen Jægers serie fra Fjellberghavn som var i mine tanker. Han har fortalt leserne sine at det fiktive stedet i krimserien hans, er inspirert av den lille byen Skudeneshavn, helt sør på Karmøya. Selv har jeg bare forbundet dette navnet med venting på ferge, på noen av barndommens ferieturer.

Vi startet søndagen ved soloppgang utenfor Olavskirken, Norges eldste kongesete som ligger på Avaldsnes. Denne kirken ble reist av Håkon Håkonsen rundt år 1250, og ble et av de sentrale stoppestedene for pilegrimer på vei til Nidaros. På bildet av kirken kan du se Jomfru Marias synål. Sagnet forteller at dommedag inntreffer når toppen av "synålen" treffer kirkeveggen. I dag er avstanden 9,5 cm....
Nordvegen Historiesenter ligger også på denne plassen, men som så mye annet vi ville besøke i dag var det stengt.

Olavskirken - Avaldsnes kirke, med Jomfru Marias synål ved kirkeveggen

Bilturen langs Karmsundet og ned til Skudeneshavn var kjempefin, men vi var preget av at værgudene hadde sett oss ut som de som skulle spyles i dag. Vi kjørte med den lave solen i øynene, mens himmelen bak oss gjorde seg klar. I Skudeneshavn ble det en kamp med elementene å få tatt noen bilder, og det meste av sightseeingen ble foretatt i bil. Normalt ville vi aldri kjørt inn i disse smale, kronglete, ultrakoselige gatene, men her var verken biler eller mennesker i gatene, så det ble sånn i dag.

Turen nordover igjen gikk på vestsiden av øya, og vi gjorde forsøk på å finne Syreneset fort og minnesmerket over fiskere som har forulykket til sjøs, ved Ferkingstad, men uten hell. Vi peilet oss inn på Karmøy Fiskerimuseum, men her var det også lukket og låst. Museet er bare åpent noen måneder midt på sommeren, noe som er synd med dette flotte bygget som Snøhetta har tegnet. Bildene mine yter ikke bygget rettferdighet, så sjekk ut her!

Siden det ikke var kaffe å få på fiskerimuseet, bar det rake veien mot Leirvik på Stord. Vi smøg oss rundt på det lille tettstedet (eller har det fått bystatus?) uansett var det ikke ett eneste lite sted som var åpent for kaffeturister. Siden jeg var her sist, på slutten av 80-tallet har det blitt skikkelig trangt om saligheten nede ved kaien. To store kjøpesenter har skvist seg inn, og fratatt stedet alt som var av sjarme, så her var det ingen grunn til å gå ut av bilen.

Før vi kjørte ned på fergekaien i Sandvikvåg tok min nysgjerrighet oss med ned til en annen fergekai, nemlig Valevåg. Jeg har nettopp, med stor glede lest Agnes Ravatns bok Verda er ein skandale. I denne boken plukker hun med seg mann og barn for å bosette seg i 6 måneder på landet, dette "landet" er Valevåg i Sveio Kommune. Det gikk ikke an å kjøre forbi, jeg måtte med egne øyne se den lille plassen hun så livlig skildrer i boken sin. Det eksakte huset, verken hennes eller naboen Einar Økland sitt hus, pekte seg ut, men liksom for å bevise for meg selv at jeg virkelig har vært i Valevåg, knipset jeg et bilde av innkjørselen til Fartein Valen sitt hus i stedet for. Han var en høyt respektert komponist tidlig på 1900-tallet, som de musikkinteresserte kan bli bedre kjent med i Valenheimen.

Det lille stedet Valevåg har mye mer å by på enn kun en nedlagt fergekai

Det er gøy å reise på biltur i Norge, og til tross for at vi ikke har vært langt hjemmefra, ble det en skikkelig fin helg, både sosialt, sportslig, kriminelt og kulturhistorisk. Tenk, Karmøy Kommune har 42187 innbyggere, fordelt på tre byer (Kopervik, Åkrehamn og Skudeneshavn) Bydelen i Bergen som jeg bor i har like mange innbyggere, og er "bare" en bydel ☺