lørdag 9. juli 2016

Reisebrev: Mo i Rana - Bodø og endelig Lofoten!!!

Deilige markjordbær plukket på Yttervik camping
Vi fikk en tøff start på ferien med løp i Jølster og besøk både på Romsdalseggen og Innerdalstårnet. Etter deilig overnatting på Furu Camping i Sunndalsøra bar det strake veien via Trondheim til Snåsa, hvor vi hvilte ut noen dager på Bostad.

Torsdag bega vi oss ut på E6 igjen, med nesen mot nord. Yttervik camping ble neste stopp, en fin liten idyll på en utstikker ut i sjøen. Vi ble oppgradert og fikk fin leilighet til en like fin pris, og etter å ha vært inne i Mo i Rana og spist thaimat avsluttet jeg kvelden med Lykkejegeren (mens Frode løp opp på nærmeste fjell...)
Campingen var rolig og fin, og hadde en gammel men brukbar minigolf, og trampoliner som hjalp meg å få fylt opp skrittelleren :)

Fredag: Noen kilometer nord for Mo i Rana ligger Grønligrotta. Vi har vært i grotter i Italia, Frankrike og på Azorene men aldri i Norge, så vi slo ihjel en times tid her. Imponerende er det alltid å gå langt inn i fjellet, så turen anbefales gjerne videre.

Grotten var mørk så vi måtte ty til blitz i farten
Vår rundtur er tilrettelagt for turister, men flere kilometer er klar for utforskin
Et av de mange "magiske" stedene inni fjellet

Vår ferd videre på E6 tok oss over Saltfjellet og som de møkkaturistene vi er om dagene, stoppet vi ved Polarsirkelen. Nå var vi på 692 moh og gradestokken viste 8 grader, så de godt vekkpakkede dunjakkene ble dradd frem med et grynt.


Før vi kjørte inn til Bodø besøkte vi Saltstraumen, verdens sterkeste tidevannsstrøm. Under broen har de laget til et flott friluftsområde, og vi fikk oppleve et yrende fugleliv, fisk som kokte i sjøen og mange fiskere som drog inn fisk etter fisk. Strømmen var kraftig og laget små jettegryter i sjøen, skikkelig fascinerende å se på.

Saltstraumen - verdens kraftigste tidevannsstrøm
En båt leker seg i strømmen mens fisken koder i sjøen

Fremme i Bodø ble det bare tid til å handle litt mat før fergen som skulle ta oss med over til Lofoten var klar for avgang. Frode er en landkrabbe og jeg hadde måtte sutre meg til å ta fergen, fremfor å kjøre rundt. Han hadde ingenting å frykte for havet lå stilt som et speil alle de vel tre timene overfarten tok.

Vi kjørte i land kl. 21, og siden vi ikke fikk huset vi skulle bo i før lørdag var vi nødt til å finne et sted å tilbringe natten. Campingplasser med ordinære hytter, er det ikke mange av her om kring, her er det bobil, telt eller kostbare og forhåndsbestilte rorbuer, som gjelder. Det endte med at vi la oss inn på Fredvang camping litt nord for Moskenes (kaia). Lite ante vi at det skulle være hundetreff der den helgen, så første del av natten ble akkopagnert av hundeglam og måkeskrik. Nå fikk vi virkelig merke at vi er nord for Polarsirkelen, for det ble virkelig ikke mørkere enn dagslys hele natten! Å sette opp/sove i telt er ingen av oss særlig glad i, men siden det ikke ble mørkt (og heller ikke regnet) ble det en fin opplevelse.

Fiskehoder på tørk, et vanlig syn i denne delen av Lofoten
Nydelige Å viser seg fra sin beste side
Jeg har alltid ønsket å se Lofoten og forventet mye, men jeg ble ikke skuffet
Lørdag kjørte vi helt sør til Å igjen, for å få med oss hele sørenden av Lofoten, før vi bega oss nordover til Laupstad og huset vi hadde leiet. Å var et nydelig fiskevær med tørrfiskmuseum og mye fint å se på. I bakeriet kjøpte vi kaffe og kanelsnurrer bakt i steinovn, og satte oss utenfor å så fiskeværet våkne til liv.
Etterpå kjørte vi innom det lille idylliske stedet Reine, og da vi kjørte videre måtte vi stoppe på Sakrisøy for å kjøpe tørrfisk med hjem. Frode forelsket seg i de stygge trynene og gomlet på tørrfisk så bilen stinket.

Vi har ikke mer moro enn vi lager selv...


Sanden var melisfin men det skal innrømmes at vannet var en smule kjølig
Til tross for et vondt kne, var det smertefritt å jogge på stranden

På Flakstad var den hvite fine stranden så lett tilgjengelig fra bilen, at et lite fot-dykk var påkrevd. Vannet var som ventet iskaldt, så det ble med vassing denne gangen. En aldri så liten joggetur ble det også tid til, så mitt mål på 14000 skritt skulle bli nådd, til tross for utstrakt sightseeing denne dagen.

I Nusfjord ble vi overrasket over at vi måtte betale kr. 50,- for å gå inn i fiskeværet. Det viste seg at Norges eldste og best bevarte fiskevær fremstår i sin helhet som et museum, som det var verdt pengene å besøke. Her er bygninger og bygningsmiljø verneverdige, og fire av rorbuene og kraftstasjonen fra 1905 er fredet. Arkeologer har påvist rorbuer fra 400 år e.kr. så man antar at det har foregått "handelsfiske" i Lofoten fra tidlig vikingtid.

Nusfjord kan tilby turistene utleie av 45 rorbuer, der finnes en fin restaurant, bakeri og landhandleri. Her er gjestehavn og fiskeskøyte som tar turister med ut på havfiske. Hit kommer jeg gjerne tilbake!

Nusfjord - legg merke til Arkitektskolen i Oslo sitt flotte bidrag til utsmykningen!
Et av museumshusene i Nusfjord
En rastløs måke lar egget sitt ligge ubevoktet - heldigvis var det bare en kameralinse som siktet seg inn

Turen vår videre tok oss til Leiknes hvor vi provianterte og ladet mobiler. Nå var det ikke lenge til husværet vårt sto klart for oss, så vi kjørte den siste timen nord til Laupstad. Pris og løfter om internet hadde lokket oss til å leie her, ikke hadde vi lagt merke til at dette er innerst i en trang fjord, så på landet så det går an å komme. Vi er heldigvis ikke redd for en ukes tresomhet, her kan vi fiske, sykle og ha et fint utgangspunkt for ekskursjoner både i fjellet og som turist. Huset var uansett kjempefint, og vi gleder oss nå over å bli her en hel uke.

God sommer videre dere!

torsdag 7. juli 2016

Digital melankoli av Antoine Compagnon

Mitt første møte med Antoine Compagnon fant sted i fjor på denne tid, da jeg leste En sommer med Montaigne. Selv om jeg ikke er særlig frankofil av meg, ga den boken mersmak, og nå har jeg gitt meg i kast med forfatterens fabuleringer rundt vår digitale virkelighet. Kapitlene ble opprinnelig publisert som blogginnlegg i den franske versjonen av Huffington Post.

Forlagets presentasjon:
Våre digitale vaner utvikler seg med lynets hastighet; ny teknologi beriker tilværelsen, men gjør den også fattigere. Den forandrer våre hverdagslige gester, våre daglige aktiviteter og arbeidsmetoder, vår væremåte vårt forbruksmønster og tidsfordriv og måten vi elsker på. I selskap med noen av sine helter fra fortiden - som blant andre Montaigne, Baudelaire og Proust - inviterer Antoine Compagnon leseren til å reflektere over vår digitale virkelighet.
Gjennom 40 korte, humoristiske kapitler, legger forfatteren ut om sitt forhold til den digitale tidsalderen, om hvordan våre digitale «proteser» - som han kaller sine mange elektroniske hjelpemidler i stadig større grad påvirker måten vi lever på, både på godt og vondt.

Antoine Compagnon skriver på en muntlig og lystig måte. Med sitt skråblikk på historien, tar han oss tilbake til tider med disketter, floppydisk og PowerPoints utilstrekkelighet. Vi tas med på en tankereise via Amazon og ebøker, til apper, sosiale medier og Wikipedia.

Han har ikke noen "alt var så mye bedre før" tankegang og han er ikke ute med noen pekefinger mot sosiale medier, eller våre nye elektroniske vaner. Litt humring ble det innimellom, og jeg vil påstå at boken er mindre melankolsk enn jeg hadde trodd, med tanke på tittelen på boken.

Jeg for min del frydet meg over gjensynet med forfatteren, og likte godt denne samlingen av tankespinn.

Forlag: Solum
Utgitt: 2015/på norsk 2016
Sider: 208
Kilde: Leseeksemplar

Antoine Compagnon er forfatter og professor ved Collège de France og Columbia University. Han har utgitt over 20 bøker om litteratur, deriblant En sommer med Montaigne som ble en bestselger i Norge da den kom ut på norsk i 2015.

onsdag 6. juli 2016

Noen timer i Trondheim på vei nordover

En hybrid lå til kai i Trondheim - en flott båt drevet av både dampmaskin og seil
Vi som bor i Bergen er godt vant, men på en god dag må det innrømmes at også Trondheim er en vakker by. På vår ferd fra Furu camping på Sunndalsøra, hvor vi våknet, til Snåsa, stoppet vi noen timer på Solsiden. Det første vi fikk øye på var forskningsskipet Hansteen, verdens eneste seildampskip som fortsatt er i drift. Flott hva?
Cafè Løkka er et fast stopp når vi er i denne byen, med sine rolige omgivelser og litt "laid bakke" atmosfære koser vi oss her. Sondre og jeg jobbet opp en apetitt med et slag sjakk på forhånd, og etter et herremåltid ute i solen på Løkka, tok vi oss en tusletur på Bakklandet, den idylliske gamlebyen.

Sjakkspill på Solsiden (utenfor BareBlåbær) 
Trehusbebyggelsen er flott holdt ved like på begge sider av Nidelven
En liten del av vakre Bakklandet
Gratis og praktisk sykkelheis som ble oversett av alle syklistene vi så da vi fulgte med fra et kafèhjørne

Her har de sykkelheis, en anordning som skal hjelpe syklister opp en bratt bakke. Vi satt på en cafe rett nedenfor og fulgte med på syklistene, og ikke en av dem benyttet seg av tilbudet. Flere strevde seg opp bakken, trillende på sykkelen, uten at de brukte sykkelheisen.

Krigsminnesmerke ved Frættenfjorden
På vei videre mot Snåsa kjører vi forbi Frættenfjorden, fjorden hvor krigsskipet Tirpitz lå ankret opp og gjemt under krigen. Vi har ikke stoppet før, men etter jeg leste Ingrid Storholmen sin bok om denne båten, gjorde vi et lite fotostopp her, på denne turen. (Omtale her) Kulturhistorie er spennende, og det er alltid litt kjekt å være på sånne historiske steder.

Den første "hviledagen" på årets tour de Nordnorge ble avsluttet med en 5 km lang joggetur, så skrittelleren endte på over 14000 denne dagen også. I dag skal vi holde oss helt i ro, været er grått så målet mitt for denne dagen blir å strikke 5 cm og lese 100 sider i Jan-Erik Fjell sin spennende  nye krim Lykkejegeren. I morgen går ferden videre nordover, hvor vi stopper er ikke planlagt, men er de hjemme i Mosjøen, må vi innom litt familie der.

tirsdag 5. juli 2016

Broren til Hugo av Per Knutsen - Få med deg denne!!

Det var en bloggomtale som fikk meg på sporet av denne romanen, og siden biblioteket sto klar med boken gikk det ikke lang tid fra tanke til handling denne gangen. Begeistringen steg raskt etter startet lesning, og i mine øyne er dette en god kandidat til Bokbloggprisen 2016!

Fra bakpå boken:
Erkki vokser opp sammen med den litt eldre broren Hugo og foreldrene. Faren var nazist og moren en fattig finne som flyktet til Norge. De slår banner og drikker, og i dette etterkrigsrommets Nordland vokser Erkki opp. Her skal han bli ung mann med andre følelser enn de vante. En oppvekst med brutalitet og slit, men også med kjærlighet. 

Broren til Hugo ble slukt i et eneste jafs. Det var en roman som gjorde vont langt inn i sjelen, for hendelsene som ble beskrevet var så virkelige at jeg var nær ved å bryte inn flere ganger. Jeg hadde flere ganger samme følelse som jeg har når jeg ser en god 3D-film og strekker armen frem for å ta på gjenstandene som kommer farende forbi øynene mine. Det var rett og slett magisk, og samtidig hjerteskjærende å bare måtte være en tilskuer til det hele.

Familien er lutfattig men på en måte skikkelige mennesker, som gjør så godt de kan. Far prøver etter beste evne å døyve livets piner med alkohol, mens mor er rå med kjevlen og våker over ham døgnet rundt. Disse to holder et salig leven innenfor husets fire vegger, de gnåler og kives, kjefter og sloss nesten uten stans. Midt oppi penge- og alkoholproblemer bor søskenparet Hugo og Erkki.

Eder og forbannelser lyner fra farens munn, ordene er nådeløse, men stemmen hans er verre, den borer inn i margen på Erkki og river ham i stykker. Han holder seg fast i bordet og kjenner at han krymper og blir bitte liten, og det er ingenting han kan gjøre for å trøste moren.

Etterhvert kommer det for en dag at Hugo er "en sånn en". Ordet homofil blir ikke nevnt i boken, men foreldrenes forakt og redsel for dette ukjente og skamfulle er så godt skildret at klare ord ikke er nødvendig. Nå er gode råd dyre, og det de gjør for å "kurere" den stakkars gutten er for oss i dag hinsides all fornuft, men i etterkrigsårene var det kanskje vanlig prosedyre. Morens tapre utsagn "det er håp, vi skal kjempe oss gjennom det!" hjelper ikke, det ender med at Hugo stikker avgårde til Trondheim for å skape seg et liv der. Erkki blir alene igjen uten i havgapet sammen med de fortvilte foreldrene.

En tid senere kommer gamlekompisen til Hugo og besøker Erkki, og selv om han har kjent på disse underlige følelsene før, er det nå han skjønner hvordan det er fatt, også med ham.

Erkki går sakte bort til ham og setter seg. Heten fra kroppen ved siden av slår inn over ham, og han kan ikke puste Lukten, han vet ikke om den sitter i klærne som matrosen har på, eller i huden hans, en rå dunst som han ikke kan motstå. 

Per Knutsen har skrevet en utrolig fin roman, hendelsene føles tidsriktige, den er nervepirrende og setter følelseslivet til leseren i kok. Språket er nydelig vakkert, med så gode skildringer av oppførselen til karakterene at mye kan forbli usagt. Dette gjør denne romanen unik i mine øyne. Les den, du vil ikke angre!

Det er med skam å melde at jeg aldri har hørt om Per Knutsen før. Jeg som er så glad i god ungdomslitteratur ser ut til å ha funnet meg en gullgruve med denne forfatteren. Han bor nå i Bergen, men kommer fra Hamarøy i Nordland, og der skal jeg i sommer! (stort smilefjes!) I romanen tar de båten til Svolvær for å ta Hurtigruten videre, og jeg lekte meg litt med kartet for å se hvor de muligens holdt til.


Takk til Minbokogmaleblogg for spennende lesetips!

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2016
Sider: 192
Kilde: Biblioteket
Bokbloggpris: JA!

mandag 4. juli 2016

Tur til Innerdalstårnet utenfor Sunndalsøra

Endelig! Siden 2010 da jeg bare nesten kom på toppen har dette fjellet lokket. Det er en fantastisk tur, i variert terreng, og med eksplosiv spenning på toppen. Den bratte delen på slutten er helt overkommelig for vanlige "damemuskler", men du må ikke være redd for å bruke dem.

Innerdalstårnet 1452 moh. kjent som Blåfjell for de som følger med på barnetv rundt juletider
Så du 71 grader nord for en stund siden, fikk du sikkert med deg deres ferd mot toppen. Jeg må innrømme at jeg ikke kjente meg helt igjen, for det er ikke såååå skummelt å komme seg opp.
Når en kommer fra Bergen er det en krøkkete ferd for å komme seg til Sunndalsøra, men for oss som denne gangen våknet opp i Åndalsnes, hvor vi gikk Romsdalseggen, var det bare 2,5 timers kjøring (som føltes som 1 time siden vi hører på Djevelmasken av Tom Egeland i bilen).
I morgen går ferden "hjem" til svigers for noen etterlengtede "hviledager", før vi kjører videre nordover mot Lofoten.

Fra parkeringsplassen brukte vi 3 timer og 15 minutter opp. Vi gikk nesten uten pause, i jevnt halvfort tempo. De første 4 kilometerne går på grusvei inn til Innerdalshytta.
Derfra fortsetter stien i samme retning helt til den møter på broen som tar en over elven. Derfra er det tydelig sti med merking hele veien opp til toppen. Mer info her! Frem til det store vannet, hvor stien virkelig begynner å bli bratt er det mange muligheter for å fylle vann. Har du ikke lyst å være med helt opp, er det flotte muligheter for fiske eller bærplukking (september...) ved vannet.

På toppen av Innerdalstårnet - tre stolte fjellfolk :)

søndag 3. juli 2016

Romsdalseggen - en luftig men flott opplevelse!

Turglad (eller gal) som vi er så hadde vi etter en myk start på ferien i Jølster, bestemt oss for at neste stopp på touren fra Bergen til Lofoten skulle bli Åndalsnes og Romsdalseggen. Sånne turer er helt væravhengige, og etter duskregn og lavt skydekke i Jølster var det med håp og forventning vi kjørte nordover til Åndalsnes.


Turen opp starter med å bli kjørt inn i dalen, der hvor starten er. Dama på Åndalsnes Camping ordnet dette for oss, og ikke lenge etter vi hadde pakket inn i hytten, var vi på vei.
Ruten opp starter på fin steinlagt sti (sherpaer?), den går over i litt myrlett sti, som i dag var tør nok til å gå på. Når en har forsert isbreenes siste krampetrekning, et hav av stein, så er en oppe på rundt 1100 moh. Herfra begynner eggen som er den spennende delen av turen. Det er ikke griseskummelt, stien er stort sett bredere enn en meter, men der det er bratt må litt klyving påregnes.

Frode og Sondre med Trollveggen i bakgrunnen
Utsikten er det ingenting å si på

To glade turvenner
Vi var oppe på 1216 moh. etter to timer. Turen videre går over enda en egg, og det ble mange turer ned i sekken etter kamera før vi var nede, for det er så nydelig her at det var vanskelig å labbe i vei, uten å ta bilder. Når stien hadde bikket nedover en stund, dukket det opp en hytte og en bauta som markerte hvor den årlige Fjellfestivalen blir sparket i gang. Herfra er det god infrastruktur, og stien er godt opptråkket. 

Lenger nede finner vi Rampestreken, et utsiktspunkt som det var kjekt å gå ut på. Bilen vår sto parkert ved enden av stien, og det var deilig å kunne gå rett å sette seg i den, og kjøre de få kilometerne hjem.


Tåler beina dine 1000 høydemeter rett opp, og hodet kan tåle litt luftige svev, så er Romsdalseggen en tur  jeg virkelig vil anbefale deg å ta.

fredag 1. juli 2016

Oppsummering av lesemåneden juni

Hvor ble den måneden av? Sett bremsene på, jeg får ikke tid til å nyte sommeren før den er forbi! Selv om jeg har vært på flere turer, gått mange lange fotturer i fjellet og begynt å jogge, så har jeg holdt lesetempoet på et akseptabelt nivå. 



Under kan du se hva jeg har lest i juni:
  1. Henning Mankel - Svenske gummistøvler - 5
  2. Bjørn Olav Nordahl - Dødvinkel - 3
  3. Roald Dahl - Heksene - 4
  4. Fionnuala Kiarney - Ikke bare oss to - 5
  5. Natalie Baszile - Sukkerplantasjen - 5
  6. Steinar Bragi - Ødemarken - 2
  7. Milena Busquets - Også dette går over - 4
  8. Jenny Rogneby - Leona I, Terningen er kastet - 5
  9. Yves Grevet - Meto II Øya - 4
  10. Antoine Compagnon - Digital melankoli - 4
  11. Silje Aanes Fagerlund - Eneste - 4
  12. Hèlène Grèmillon - Mysteriet Lisandra P. - 5
  13. Tomas Espedal - Imot naturen - 5
  14. Per Knutsen - Broren til Hugo - 6
  15. Hilde Hagerup - Virginia Woolf - 6
Romaner: 9
Krim/thriller: 3
Barn/ungdom: 2
Sakprosa: 1 

Det er ikke ofte jeg er nede i 2 prikker på terningen, men denne måneden fikk jeg både en 2`er og en 3`er. Heldigvis var de to siste bøkene jeg leste i juni utrolig bra, så jeg skiftet måned med en god følelse.

På kulturfronten er det heller skralt. Jeg har ikke notert meg en eneste konsert eller teateropplevelse, ikke ett forfattermøte eller annet kulturelt. Mamma og jeg var å så filmatiseringen av Et helt halvt år av Jojo Moyes, og den var faktisk veldig bra.

I dag var siste arbeidsdag på fem uker, og fire av disse ukene skal tilbringes med bilen som holdepunkt. Vi skal farte avgårde nordover og oppleve Lofoten for første gang, men før vi kommer så langt skal vi være med på et løp i Jølster, og tilbringe litt tid hos svigers på Snåsa. Romsdalseggen og Innerdalstårnet lokker, men været ser ikke ut til å være på vår side, så kanskje på returen?



Ønsker alle en riktig god sommer!