Den femte dykkeren av Hogne Hongset

Nordsjødykkerne var med på å skape den velstanden vi i Norge nyter godt av. Det var en tøff jobb, med livet som innsats, noe de aldri ble tilstrekkelig kompensert for. I 2009 frikjente Høyesterett de norske myndighetene i striden med dykkerne. Det er et veldig interessant bakteppe Hongset har i denne thrilleren sin - anbefales på det varmeste, også til deg som ikke leser krim!

En loslitt, gammel mann truer seg inn i VG`s nyhetsredaksjon, og viser frem et brev han vil ha trykt på forsiden av VG. Etter å ha fått forsikringer fra redaksjonssjefen om at det vil bli trykt, skyter han seg selv foran øynene på alle som er til stede. Teksten han vil ha på trykk nevner en dødsulykke på 70-tallet som har blitt holdt skjult, og det er denne ulykken som er utgangspunktet for plottet i denne historien.

Samtidig blir vi kjent med Arve Meyer. Han er etterforsker i Økokrim, men det er som sønn av en tidligere nordsjødykker han utfører sin etterforskning. Når hans mor dør, arver han noen dagbøker, hvor faren har dokumentert livet sitt som nordsjødykker. Werner Meyer tok livet av seg da Arve var 15 år, noe Arve tok tungt, og aldri helt har forsonet seg med. Nå benytter han sjansen til å finne ut mer om farens dødsfall.

Det var 5 dykkere som var involvert i ulykken 32 år tidligere, og disse stifter vi nærmere bekjentskap med. To dødsfall som har blitt avskrevet som selvmord blir sett nærmere på, og snart har politisjef  Melvin Bertheussen en sak å jobbe med.
Heldigvis har han den supersmarte, initiativrike og ultrapositive studinen sin å støtte seg til. En godt brukt klisjè ja, men det må påpekes at det kun var fremstillingen av studenten Grete Varhaug jeg reagerte på som noe velbrukt.

Har du plukket opp denne boken fordi du interesserer deg for dykking, eller nordsjødykkernes historie, så får du masse innsikt i dette. Det meste av "fagstoffet" er samlet i de ti dagbøkene som Arve etterhvert leser. Dette er merket i kursiv og egne kapitler, så det er lett å hoppe over, hvis du heller vil holde trykket oppe.
Jeg syntes det var spennende å lese om trykkfallsyke, dekomptabeller og hvor brutalt dype dykk er på leddene. Hogne Hongset ser også med et skråblikk på den spede starten av det norske oljeeventyret, noe som kan få enhver til å spinne i gang noen etiske tanker.

Alle kapitlene er godt merket med tid og sted, så selv om vi befinner oss på forskjellige steder og det er flere handlingstråder involvert, er det ikke vanskelig å henge med. Den femte dykkeren er ikke en krim hvor løsningen på gåten ikke blir røpet før på siste side. Vi vet hvem som er synderen, men dette har ingenting å si for action nivået. Her er det dramatikk til tusen!

Hongset har tjue år bak seg i oljebransjen, blant annet ti år som informasjonssjef i Statoil. Det er tydelig at han har blitt inspirert til å skrive, for alle fire bøkene han har gitt ut etter han ble pensjonist har sitt bakteppe i oljelobbyens hemmeligheter.

Forlag: Hobi

Utgitt: 2015

Sider: 391

Kilde: Leseeks

Kvikksand en erindringsbok av Henning Mankell

Den nylig avdøde Henning Mankell har et betydelig forfatterskap bak seg. Kvikksand som kom ut nå i høst ble påbegynt etter Mankell hadde fått kreftdiagnosen, og her deler forfatteren med leseren, sine tanker om hva det innebærer å være menneske.

Romanen er satt sammen av mange anekdoter hvor forfatteren fra ulike synsvinkler belyser evighet og udødelighet. Kapitlene er korte, og skiller historiene fra hverandre, noe som gjør boken lett og lese. Han tar oss med på reiser i tid og til fremmede kulturer som f.eks. Kreta og Hagar Qim-tempelet på Malta. Han forteller om oppdagelsen av forhistorisk kunst som ble skapt 1300 generasjoner tilbake, og tidsspennet går fra istid til mulig ny istid og dreier seg om hundretusen år.
Henning Mankell har levd et langt og innholdsrikt liv, og i denne boken illustrerer han sin egen, men også menneskehetens iboende nysgjerrighet og kraft til å ville forstå det som skjer rundt oss. Vi presenteres for hvordan man gjennom livet bygger seg et palass for minner men også etterhvert benytter seg av glemselens rom.


Temaene er mange i denne boken og spenner så vidt som pest, krig og krigsveteraner, Uri Geller og røntgen, og nær sagt, selvfølgelig er forfatteren innom hvor viktig lesing og skriving er for menneskene.

Handlingen drives av et forløp som utvikler seg, men kapitlene kunne godt vært stokket om på, uten at det hadde gjort så mye. Hvert kapittel starter med en innledning, gjerne bare en setning som sier noe om ham selv og hans liv. Dette gjør nytten som et springbrett til de refleksjoner han har tenkt å by på i kapitlet. Her er ingen overveldende spenning eller dunkle hemmeligheter i denne boken, men ser du på den som en lavmælt avskjed fra en elsket forfatter, vil du nok sette pris på det du leser.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2015

Sider: 346

Kilde: Leseeksemplar

Bror din på prærien av Edvard Hoem

Leste du Slåttekar i himmelen vet jeg at du også kommer til å lese denne. Jeg valgte å høre den første boken, og forfatteren leser så bra, at det var ikke tvil i min sjel om at jeg ville høre Bror din på prærien også.

Forlaget om handlingen:
Eilert Knutsen er berre seksten og eit halvt år gammal da han går om bord i dampskipet i Kristiansund med kurs for Amerika. På kaia står far hans, slåttekaren Knut Hansen Nesje, blinda av tårer. Seks veker seinare bankar Eilert på døra hos tante Gjertine i Day County, Sør-Dakota.
Eilert er ein vakker ung mann, godt over seks fot høg, og jentene i det nye landet ser ikkje vekk, dei set snarare blikket rett på han. Da han kysser den dragande Jenny Mortenson, er det både med sterk lyst og frykt for å bli bunden. Han forsøker å la arbeidet styre han.

Det skal kome ei stor og gjennomgripande omvending i Eilerts liv, som om han har vore på feil spor. Etter tolv år som fri arbeidshand i Sør-Dakota, Minnesota og Wisconsin, bryt han opp – på same måten som 50 000 andre nordmenn – og startar på den lange reisa til Albertaprærien i Canada. Han tar land ved Hesteskoen i Donalda hausten 1905.
Heime i Norge ser Nesje at åra går, og han uroar seg for om han nokon gong skal få sjå sonen sin att i dette livet.

Eilerts møte med sin stolte og egenrådige tante Gjertine blir ikke sånn som han hadde tenkt seg. Hun lider av depresjon, og tar ikke imot den unge gutten på den måten han hadde forventet. Heldigvis vet Eilert råd, og mannen hennes Ole vet å lytte til gode råd.

Handlingen veksler mellom det som skjer hjemme hos far Knut i Rekneslia og Eilerts liv i Amerika, og senere i Canada. Eilert er en gudfryktig ung mann, som når han kommer til Amerika, holder både jenter og festivitas på en armlengdes avstand. Han tenker seg om både en og to ganger hver gang han skal ta et valg, noe som fører til at han blir en ensom ung mann. Etterhvert blir han lei av seg selv, og når tiden kommer for at han skal "ta land" på Albertaprærien begynner det å haste med å finne seg et koneemne. Heldigvis dukker Marta opp på bakeriet han jobber, og ting ordner seg.

Vi får mange skildringer av hvordan en må forholde seg for å skaffe seg gård og grunn. Spesielt godt likte jeg å høre om hvordan Eilert bestilte møbler, før han bygget hus.

Eilerts liv i Amerika byr på mange utfordringer, men det er hjemme i Norge den største dramatikken oppstår. Her tar vi del i livene til mor og far, Serianna og Knut Nesje, som begynner å bli gammel. Av søsknene til Eilert hører vi ikke så mye om halvbroren Hans og søsteren Kristine.  En bror skaper brudulje når han rømmer landet, etter å ha blitt innkalt til førstegangstjeneste. Yngstemann, Anton Edvard ble i forrige bok satt vekk til onkelen, finsnikkaren som ikke fikk noen egne barn. I denne boken er han snart voksen og føler for å reise ut, i stedet for å bli værende hos de to gamle på den lille gården bak fjellet.

Et av de fineste avsnittene er når førsteslåttekar Nesje litt ufrivillig blir pensjonert, 65 år gammel. Da tvinger arbeidsgiveren ham til å legge ljåen på hyllen, for Jervelgården har kjøpt maskiner til å gjøre arbeidet som han har gjort et helt liv.

Romanen er fylt av tro og tvil, sorg og glede, savnet av barna som har flyttet vekk og tristhet over at ingen vil overta gården, som Nesje endelig blir eier av. Til tross for at handlingen går litt i moll, er det en positiv roman med fremtidshåp. Handlingen er bygget rundt faktiske hendelser i Edvard Hoems slekt, så personer og stedsnavn er plassert korrekt og i rett årstall.

Edvard Hoems formidable måte å lese på passer så godt til handlingen at denne vil jeg anbefale deg på det sterkeste å høre. Han leser fort og med ganske lite tonefall, men dette er helt perfekt. Måten han leser alle de amerikanske benevnelsene på, bidrar til den autistiske følelsen en får når en lytter til denne boken.

Det er ikke bare jeg som er begeistret, se bare her:
Sukkerrør, Kleppanrova og BokBloggBerit

Forlag: Lydbokforlaget

Boken: Oktober

Utgitt: 2015

Lyttetid: nesten 12 timer

Kilde: Lytteeksemplar

Hvite jenter kan ikke synge blues av Martine Johansen

Året nærmer seg slutten og superlesere rundt omkring leser norske forfattere for harde livet, så vi skal få mye å velge mellom når vi skal stemme frem de beste bøkene til Bokbloggerprisen for 2015. Det var bloggeren Lukten av trykksverte som tipset om boken, og heldige meg fant den ledig på eBokBib.

Forlagets introduksjon av boken:
Hvite jenter kan ikke synge blues er en energisk og heltent roman om June, en musiker uten spillejobber, som legger ut på reise i Europas storbyer med en gitar og farens LP-samling i bagen. Her møter hun kunstnere, dagdrømmere, idealister og fatalister som alle er på leting etter lykke. Romanen beskriver kunstens og de nye generasjoners Europa. Og forener blues, beatpoesi, ungdommelig frustrasjon og togturer med et røft språk.

Forlag: VigmostadBjørke
Utgitt: 2015
Sider: 274
Kilde: eBokBib


For en utrolig herlig roman, og en debutant attpåtil! De kjappe og velplasserte replikkene gjør at en får lyst å notere sitater på hver annen side. Selv om min oppvekst minner lite om June sin, er mange av følelsene som beskrives gjenkjennelig til tusen.

På toppen av fjellet ved en liten kafè som har utsikt langt forbi båtens fortøyning, blir vi servert et måltid italienerne stolt kaller lokal spesialitet. Vin og vann følger måltidet og styrker barnetroen. Vin helles i glassene våre fra en blåmalt keramikkmugge, og vi skåler høylytt. Spiser focaccia og pesto som får meg til å sette spørsmålstegn ved det jeg har kjøpt hos bakeren hjemme i Norge.

At vin og vann på en italiensk cafè styrker barnetroen har jeg selv erfart, så jeg smiler fornøyd når jeg følger June videre på hennes ferd til Paris, Berlin og Amsterdam. Det er ikke for å besøke storbyer hun har pakket gitarvesken på ryggen og lagt i vei, men i en søken etter å forstå bluesen inni seg selv.

Har du ingenting å si?
Det er tydelig at han egentlig ikke ønsker at jeg skal si noe mer. Han trenger en utvei, og jeg er villig til å gi ham en.
Nei, jeg har ikke det, svarer jeg.
Man skal aldri la en sjanse til å holde kjeft gå fra seg.

Det handler om å trenge hverandre og om å være lite materialistisk men emosjonelt sulten. June er en udisiplinert gatemusiker uten ambisjoner, noe som ikke plager henne, men irriterer kjærestene hun etterhvert møter. Penger er av og til et tema, men aldri et problem. June lever fra hånd til munn, og selv om hun av og til føler seg likestilt med jukeboksen i hjørnet, greier hun å overleve på spillingen sin.

Romanen har et hendelsesforløp som følges kronologisk, men via tilbakeblikk, minner og lengsler lærer vi June og kjenne, og forstår mer og mer av hvor hun kommer fra. Slutten som indikerer hva som hender med June er glimrende, og summer egentlig opp den ferden vi har vært med på.

Hvite jenter kan ikke synge blues er absolutt en bok jeg vil anbefale deg å titte nærmere på, og en roman jeg kommer til å nominere til Bokbloggprisen 2015.

Haruki Murakami - Hør vinden synge og Flipperspill, 1973

Haruki Murakami har gitt ut en mengde romaner, hvorav 15 stykker er oversatt til norsk. Mange av romanene hans er bejublet av publikum, og han har skaffet seg en solid fanskare. Mellom permene i denne boken finner vi to kortromaner som ikke har vært gitt ut på norsk tidligere. Romanene som han kaller "kjøkkenbordromaner" var skrevet i 1979 og 1980 og i forordet til boken, forteller forfatteren litt om hvordan de ble til.

Forlagets beskrivelse:
I tiden rundt og etter studiene tilbringer den navnløse fortelleren og vennen hans Rotta tiden på Jay’s Bar i hjembyen. De drikker øl, hører låter på jukeboksen og snakker om litteraturen, livet og om jenter. Noen år senere jobber fortelleren som oversetter og bor sammen med to identiske tvillinger som brått har flyttet inn. Han hjemsøkes av minnet om et tidligere forhold og om et helt spesielt flipperspill som ikke vil slippe taket.

Allerede i disse fascinerende debutbøkene møter vi mange av de temaene Murakami er blitt så kjent for, som ensomhet, oppvekst og studentliv, men også jazz, amerikansk litteratur, matlaging og ung kjærlighet. Bøkene kombinerer det velkjente nære og underfundig murakamiske med en frisk og fri og ungdommelig holdning til livet og skrivingen.

Hør vinden synge og Flipperspill, 1973 utgjør første og andre del av den såkalte «Serien om Rotta», som ble avsluttet med Sauejakten og Dans dans dans. Dette er obligatorisk lesning for alle Murakami-lesere og tilhengere av nyskapende, moderne litteratur.

Det er sjelden jeg setter så stor pris på et forord som jeg gjorde da jeg hadde lest de 10 nyskrevne sidene, Murakami spanderte på oss i denne boken. Jeg har lest både Kafka, 1Q84 og den siste Fargeløse Tsukuru, men kom til kort da jeg skulle prøve meg på Sauejakten og Dans dans dans. Når jeg nå ser at disse to kortromanene er opptakten til de to sist-nevnte bøkene, skjønner jeg hvorfor denne boken virket så kjent.

I forordet forteller Murakami om hvordan han arbeidet seg frem til skrivestilen han etterhvert har blitt så kjent for, og det hjalp meg på en måte til å forstå ham bedre. Han er tro til stilen sin i alle romanene jeg har lest, kanskje bortsett fra Fargeløse Tsukuru, som jeg vil betegne som litt mer "normal".

Livet raser forbi, og ingen av oss klarer å holde noe av det igjen.

  - Det er slik vi lever livene våre. 

Denne gangen vil jeg i liten grad gå inn på handlingen i de to kortromanene. De har et snev av oppvekstroman over seg, men de strekker seg over for få år, til at en egentlig kan kalle dem det. Hverdag, er det mye av i Hør vinden synge. Jeg-personen røyker og drikker mye øl på Jay`s Bar, og når han ikke snakker med bestevennen Rotta eller innehaveren på baren, tenker han dype tanker.
Det skjer ikke så mye i romanen, og etter en har fulgt den røde tråden rundt mange avledninger er det plutselig slutt. Han er grei og sier det som det er med et enkelt "med dette slutter egentlig historien min", før han gir oss en enkel oppsummering av hva som skjedde etterpå, og vi føyses videre til neste historie Flipperspill, 1973.

Da jeg våknet, lå det to jenter i senga mi, en på hver side av meg. De var tvillinger. Det var ikke første gangen jeg våknet med jenter i senga, men tvillinger var en  ny opplevelse, må jeg innrømme.

Denne historien har også mange små fortellinger i seg, men den har allikevel en strammere regi enn den forrige. Jeg-personen starter et oversettelsesbyrå sammen med en venn, og arbeidet her, sammen med skildringer av hverdagslivet med tvillingene preger hans del av historien. En liten bihistorie er den om flipperspillet, som en innskutt bisetning kommer den mot slutten av romanen, uten å gjøre så mye av seg, på underfundig Murakami-vis.

Den andre delen er Rottas historie. Han lever et ensomt liv, og denne gangen er det han som holder Jay med selskap i baren. Han finner etterhvert ut at han må bryte opp og flytte fra byen, men han kvier seg for å si det til Jay.

Stillhet. Hva ville være igjen når de ytre lagene ble skrellet av? Rotta visste ikke. Stolthet? Han lå på senga og stirret fra den ene hånda til den andre. Et menneske kunne ikke leve uten stolthet. Men å leve bare på stolthet var en nedslående tanke. Veldig nedslående.

Det var spennende å lese Murakamis første bøker, og tenke på at han allerede helt i starten av sitt forfatterskap hadde et så stødig grep om pennen. At han har sin helt egen måte å skrive på, er helt sikkert, og jeg anbefaler gjerne denne boken videre!

Tusen takk til Beathe for boken! Jeg fant ingen andre bloggomtaler om boken, så skrik ut om du har skrevet om den!

Forlag: Pax

Utgitt: 1980/på norsk 2015

Sider: 277

Kilde: Gave fra Beathe

De skyldige av Odd Karsten Tveit - om konflikten i Midtøsten

Konflikten i Midtøsten betegnes som "alle krigers mor", og i denne mursteinen av en bok gir Odd Karsten Tveit oss sin fremstilling av hva som skjedde og hva som har pågått helt frem til i dag.

Forlagets introduksjon:
Det handler om Israels kriger og palestinernes kamp for hjemlandet, en kamp som også flyttet seg til Europa og Norge. I boken fortelles historier om skjult og åpent samarbeid mellom nordmenn, israelere og palestinere.

Odd Karsten Tveit har mer enn noen annen norsk utenriksreporter fulgt det dramatiske konfliktspiller i Midtøsten på nært hold. Gjennom flere tiår har han skaffet seg et enestående kontaktnett på alle sider av frontene, spesielt i Israel, Palestina og Libanon. I De skyldige beskriver han fortrolige møter og samtaler med politiske og militære ledere, etterretningsfolk på alle nivåer, militsledere og attentatmenn – og deres ofre.

Vi ser også konflikten gjennom blikket til norske og amerikanske diplomater og etterretningsfolk, fra Lillehammer-drapet til Oslo-prosessen og senere. Han har samlet og analysert et enormt kildemateriale og gir oss både de dramatiske øyeblikksbildene og de lange linjene i konflikten, i freds- og krigsdiplomatiet. For alle med et minimum av empati er dette sjokkerende og tøff lesning.

For meg som er et helt vanlig menneske som kan skille mellom rett og galt, er det vanskelig å ikke fordømme israelerne for det de har gjort. Odd Karsten Tveit beskriver i denne boken først og fremst det politiske spillet, men har også noen hjerteskjærende skildringer av de tusenvis av palestinere som på noen timers varsel ble fordrevet fra hjemmene sine. Etter 6 dagers krigen i 1967 ble 12 000 palestinske innbyggere deportert fra det nyreformerte området Vestbredden.

* Oljeberget har fått sitt navn etter de flotte olivenlundene som var der
* Det er 10 minutter å gå fra Oljeberget til Getsemane have
* Tempelhøyden er viktig både for de kristne, jødene og muslimene
* Kong Hussein av Jordan byttet på 60-tallet ut ordet palestiner
   med ordet araber i alle skolebøkene

Boken som er på over 1000 sider, gir oss mange detaljer rundt konflikten og urolighetene. Mange kjente navn fra 60- og 70-tallet dukker opp, og det er ikke vanskelig å få frem bilder fra barndommen av reporteren, der han sto og snakket om flykapringer og gisseltaking.

Det er sikkert de færreste av oss om vil påstå at de vet alt om denne konflikten, jeg for min del fikk mange aha-opplevelser da jeg leste. En sånn liten ting som medvirkningen til nabostatene, Jordan, Kuwait, Egypt, Syria og Saudi Arabia, var det veldig interessant å lese om.

Vi får høre om piggtråd, minefelt og barrikader, om okkupanter men også KGB agenter, CIA spioner og MI6. Og selvfølgelig FN-observatører og Sikkerhetsrådet.
Norge sin medvirkning kommer også frem i lyset, og verken Haakon Lie, luringen Martin Siem hos Aker Mek. eller den, den gang ganske så naive handelsministeren vår Kåre Willoch, slipper fra det med all ære i behold.

Odd Karsten Tveits kompetanse på dette feltet skinner kraftig igjennom, og selv om ingen detaljer er uteglemt (mine ord) så dveler han ikke unødig ved hver hendelse. Han trekker heller ikke sine egne følelser og meninger nedover hodet på leseren, men lar denne selv ta til seg og tolke, etter beste evne.

Boken er lang og detaljert, og ble i drøyeste laget for meg. Du bør være politisk interessert hvis du skal ha glede av 1000 samfulle sider med detaljer om konflikten. Nå skal det sies at jeg er en utålmodig leser som alltid har bøker liggende på vent, så kanskje det var det som fikk meg til å skumme litt innimellom. Mye bok for pengene får du i alle fall!

Forlag: Kagge

Utgitt: 2015

Sider: 1000!

Kilde: Leseeks

Vennskapets pris av Kjell Askildsen - en novellesamling

Vennskapets pris er forfatterens syvende novellesamling. Jeg har ikke stiftet bekjentskap med den 85 år gamle Kjell Askildsen før, og det er kanskje ikke rart siden det er 19 år siden hans siste utgivelse.

Forlagets presentasjon:
De fleste av de 12 novellene i samlingen er skrevet i årene 1998–2004. Forfatteren forfølger sine motiver i en rekke nye variasjoner, og novellene er preget av skarpe sansninger og stor klarhet.
Kjell Askildsen gir som ingen andre språk til den indre uroen og det uforløste i møter mellom mennesker. Personene i disse novellene beveger seg ofte innenfor fastlagte mønstre, som betraktere eller under oppsikt av andre, fanget i uutholdelige eller uavklarte situasjoner, uløste samtaler og øyeblikk av plutselig innsikt, stillhet eller konfrontasjon.

Novellene har det til felles at de skildrer møter mellom mennesker. Ofte er jeg personen navnløs, så den modne stemmen til innleseren påvirker meg til å tenke at hovedpersonen er en tilårskommen mann. Terje Holtet Larsen leser forøvrig fint, med passe mye innlevelse og i et greit tempo.

Alle novellene er lavmælte og ærlige, men det forekommer like ofte et snev av humor eller ironi i bunn av handlingen. Konrad T besøker sin far, en mann tar bilder, for deretter å gå inn i motivet. Willy Hassel får øye på en person i skogen, for å etterpå ikke finne ham igjen. Innfallsvinklene er veldig forskjellige, og det er fantastisk at han greier å si så mye med så få ord. Noen historier føles litt ubehagelig, mens andre er snodig. Vi er innom erotikk, ensomhet og løgn og bedrag, så jeg opplevde denne samlingen som variert, selv om novellene har den samme grunnfølelsen.

Noen novelleforfattere har en tendens til å la slutten komme brått og med en uventet vri. Askildsen avrunder sine noveller på en forståelig måte, som gjør at leseren finner fotfeste før neste historie.

Noen tolker min dårlige hukommelse for navn for manglende interesse

Det røde huset må være den novellen jeg likte best. Her var det en nerve jeg ikke fant i de andre 11 novellene, og bildet av den tafatte mannen var ekstra sterkt her. Novellene er i det hele tatt sterkt preget av tilårskomne menn som lever litt i sin egen boble. 

Kjell Askildsen er hyllet som etterkrigstidens største prosaforfattere i Norge. Jeg er veldig glad for at 85 åringen har gitt ut denne novellesamlingen, så også jeg fikk øynene opp for ham, selv om det spørs om jeg kommer til å dykke inn i forfatterskapet hans. Askildsen debuterte med en novellesamling i 1953, og har siden det 15 utgivelser til på samvittigheten, flest novellesamlinger men også fem romaner, hvorav en av dem har blitt filmatisert.

Marianne med bloggen Ebokhyllami har også skrevet om boken (les også starten på blogginnlegget!) Gleder meg til å lese omtalene til Beathe og Anita, som jeg vet har lest Askildsens bok.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2015

Lyttetid: 1 time og 42 min.

Kilde: Lytteeksemplar