tirsdag 14. januar 2014

Frostgraven av Sonja Holterman - kommer ut i mars 2014

Har du ikke lest Sonja Holterman`s første bok Presteskapet, så er det på tide å skaffe seg den, for nå er det ikke lenge til andre bok i serien om krimjournalisten Ira Torgrimsson kommer ut.

Da Presteskapet sluttet var Ira i startfasen til å kjempe om å få foreldreansvar for Kevin, så jeg antok at i neste bok ville dette prege den private delen av handlingen. Der tok jeg feil, når Frostgraven starter er Kevin heldigvis trygt etablert hos Ira. Bomben hun slipper på de første sidene er at hun er gravid, uten å være sikker på hvem som er faren.
Kevin har bodd på barnehjem, og en av historiene som spinnes igang er den om kompisen Sondre, som skal komme på besøk til Kevin i vinterferien. En aner at forholdene på barnehjemmet ikke er helt etter boken.
Flere spennende handlinger settes igang, og vi får mange hentydninger i begynnelsen. Alt er godt merket med tid og sted, så det er ikke forvirrende å følge med på handlingen.


Vi blir kjent med Peder som liten gutt i 1942. De er nærmeste nabo til en konsentrasjonsleir, og Peder, som er en utstøtt tyskerunge oppholder seg mye nær leiren. Den naive stemmen til Peder som liten, likte jeg veldig godt. Han beskriver fangedrakten som pysjamas, og undrer seg over de brutale "lekene" de gjør ute i snøen i bare pysjen. Det er hjerteskjærende å lese. En annen ting jeg synes hun får frem på en flott måte, er kjærligheten Ira har til både hennes eneste venn, den narkomane Lars og til Kevin.
Når en leser er det kjekt å oppdage hvordan ting henger sammen etterhvert, så jeg vil ikke røpe mer av handlingen. Boken holdt meg fengslet, og det var ikke snakk om å gjøre noe annet før jeg var i mål. Med spenning på hver side, interessant bakgrunnshistorie og troverdige karakterer, er dette krim på sitt beste.

Forlag: Juritzen
Utgitt: Mars 2014
Sider: 328
Kilde: Leseeksemplar

mandag 13. januar 2014

Det er ingen skam å snu - var nesten på toppen av Gullfjellet i dag


Men bare nesten. Det er rart hvordan tankene kverner når en går alene på tur. Jeg startet i otta fra Osavatn, og var på Redningshytten før det var skikkelig lyst. Jeg hadde håpet på bar himmel og måneskinn, stor fin måne var faktisk motivasjonen min til å ta en grytidlig tur på Bergens høyeste fjell. Det ble verken måne eller sol, bare en uendelig mengde med snø.
Boken inne på Redningshytten vitnet om mange turgåere i går, søndag, og håpet mitt var at det da var trakket opp en skikkelig sti å gå i. Den gang ei, jeg har aldri i mitt lange liv kavet sånn for å komme meg oppover fjellsidene. Mange steder var det spor, dype spor som rakk meg til låret, men der stien var tråkket på barere grunn, blåste merkene igjen, og jeg sto der og lurte på hva jeg egentlig driver med.
Akk ja, mange eksistensielle tanker har svevd forbi i dag på en tur hvor jeg møtte naturen, men ikke ett eneste menneske. Da jeg kunne se toppen, bare fire varder unna snudde jeg meg og så tilbake der jeg kom fra, og fikk øye på snøbygene som kom farende mot meg. Jeg tok en u-sving, lot topp være topp og kom meg ned i en fei. Ja, hvis mitt somle-tempo i løssnøen kan kalles fei da.
Neste gang jeg skal på Gullfjellet skal det være blå himmel, og vindstille.

15 km - 5 timer - 991 høydemeter, får være fornøyd med det :)

Aldri har jeg vært så glad for å se Redningshytten som da jeg kom ned igjen

søndag 12. januar 2014

Smakebit på søndag - jeg begynner å få grepet på Odinsbarn

Odinsbarn av Siri Pettersen er den første boken jeg leser i sjangeren fantasy, ja siden Ringenes Herre da, på 80-tallet en gang. Jeg droppet et lite hjertesukk på bloggen i går, og fikk noen flotte tilbakemeldinger. Takk folkens jeg følte meg oppbygget nok til å fortsette, så jeg leste meg gjennom lørdagskvelden. Boken trenger vel ikke noen videre introdusering, for "alle" har jo lest den. Til de uinnvidde kan jeg formidle forlagets lille tekst:

Femten vintre gammel får Hirka vite at hun er et odinsbarn - en halelaus råttenskap fra en annen verden. Foraktet. Fryktet. Og jaget. Hun aner ikke lenger hvem hun er, og noen vil drepe henne for at det skal forbli en hemmelighet. Men det finnes verre ting enn odinsbarn, og Hirka er ikke den eneste skapningen som har brutt gjennom portene...
Odinsbarn er original fantasy på norrøn grunn. Et oppgjør med fremmedfrykt, blind tro og retten eller viljen til å lede. Det er den første av tre bøker om Hirka, i serien Ravneringene.

Forlag: Gyldendal
Sider: 614
Utgitt: 2013

Etter å ha strevd litt de første 200 sidene, satte jeg meg ned etter en lang fjelltur og en varm dusj, og jammen meg løsnet det ikke litt. Jeg var fremdeles avhengig av total tystnad rundt meg for å holde på konsentrasjonen, men jeg gledet meg mer over det jeg leste.
Å plukke ut smakebit er ikke noe vanskelig, for Siri Pettersen har et nydelig, malerisk språk og her er mye å velge i.

Rime løftet blikket og møtte hennes. Han så på henne med rå, naken sorg. Fellesskapet kom så uventet at hun tok seg til brystet for å holde ham ute, men han vant. Blikket hans var låst til hennes. Det brøt gjennom flammene, og inn i hjertet. han halte sorgen ut av henne. Hirka kunne nesten høre ham snakke. Ikke om sorg, men om å overleve. 
...........................................................................................................................

Vel... Det endte med at jeg leverte inn boken igjen da jeg var passert 300 sider. Dette er ikke en kjedelig bok, men den kjedet meg. Kan skylde på at det er en ny og ukjent sjanger for meg, ikke vet jeg. Det har trøstet meg litt at der er flere som har strevd i begynnelsen.
Siden jeg skulle på biblioteket å hente bøker i dag, ble den med bort. Sånn kan det gå.
Gir den en 3`er, det er et terningkast som kun beskriver mine følelser rundt denne boken. 

lørdag 11. januar 2014

Mens vi venter på vinteren - tur nummer 1 av 12 til Veten i 2014

Veten med utsikt nordover

Fra min lesestol i stuen har jeg flott utsikt mot Veten. Den høyeste toppen i bydelen lokker ofte til tur og trim. I dag var Veten pakket inn i tåke, men både Yr og min personlige værmelder lovet at det skulle blåse vekk.

Halvveis!
Som oftest kjører jeg inn til foten av fjellet, hvor det er anlagt en flott parkeringsplass til turgåere. I dag gikk jeg hjemmefra, via biblioteket, og la dermed til 2x30 minutter til turen.
Turen opp tar 1,5 time og går gjennom flott kulturlandskap, delvis på Den Trondhjemske postvei og delvis på bratt, våt sti, opp til den fine varden. Herfra er det nydelig utsikt nordover, vestover mot havet forbi Askøy og Øygarden, og ikke minst sørover hvor en på klare dager kan sjekke om snøen ligger på Gullfjellet. I dag var denne toppen pakket godt inn i tåke, men heldigvis var den blåst vekk fra Veten før jeg nådde toppen.
Jeg var tidlig ute i dag, og møtte ikke folk i stien på vei opp. Boken ble plukket frem fra varden, og navn notert.


Jeg pleier ikke å skrive meg inn, men disse 12 turene i år skal få sitt notat. Nyttårsforsettet om 12 turer på Veten følges nøye opp på treningsutfordringen min, sammen med de andre toppene.
Nytt av året er min nye turvenn. Jeg har fått min første app på mobilen, en Runkeeper som ligger og maser i lommen. Hvert 10`ende minutt får jeg en oppdatering om hvor langt og fort jeg har gått. Dette høres sikkert veldig masete ut, men det får meg faktisk til å få opp farten litt, og det er jo halve vitsen med å bruke tid på trim. I tillegg så lagres alle turene på en nettside, som jeg kan sitte å beundre høydemeter, antall kilometer, kalorier forbrent, gjennomsnittlig fart og hvor lenge jeg har vært ute, akkurat når jeg føler for det.
Ser du Veten? Fra Postveien var det ikke mye sikt oppover, men tåken forsvant heldigvis :)


Odinsbarn av Siri Pettersen - mitt første forsøk på fantacy

Fantacy har jeg ikke lest siden Ringenes Herre, men Odinsbarn har fått så mange gode omtaler, at skulle jeg prøve meg på sjangeren, måtte det bli med denne.

Femten vintre gammel får Hirka vite at hun er et odinsbarn - en halelaus råttenskap fra en annen verden. Foraktet. Fryktet. Og jaget. Hun aner ikke lenger hvem hun er, og noen vil drepe henne for at det skal forbli en hemmelighet. Men det finnes verre ting enn odinsbarn, og Hirka er ikke den eneste skapningen som har brutt gjennom portene...

Odinsbarn er original fantasy på norrøn grunn. Et oppgjør med fremmedfrykt, blind tro og retten eller viljen til å lede. Det er den første av tre bøker om Hirka, i serien Ravneringene.

Når jeg først setter meg ned for å skrive om mitt inntrykk av boken, har jeg bare lest 160 av 613 sider. Det krevde tid og store anstrengelser å komme inn i en bok med masse ord som ikke ga mening ved første møte. Jeg begynte med å skrive ned ordene jeg ikke skjønte, men ser nå at betydningen har falt på plass etterhvert. I utgangspunktet liker jeg ikke bøker hvor jeg må sitte å lure på hva som egentlig skjer, men i denne boken er den overordnede handlingen lett forståelig, men ord og detaljer volder meg hodebry.
Odinsbarn er plassert trygt i hyllen for ungdomslitteratur, noe som ikke avskrekker en gammel dame til å velge boken. Den er enkel og lettlest, og når jeg jobber med meg selv for å "flyte litt oppå" når jeg leser, uten nødvendigvis å forstå alt, så går det på frem.
Det tar mer tid enn normalt, og jeg kiker litt utålmodig på sidetallet, og skjønner ikke hvorfor jeg ikke har kommet lenger. Jeg pleier ikke å legge fra meg bøker og begynne på en annen, men denne gangen må jeg avtale med meg selv å lese 100 sider for dagen, for så å flykte inn i en annen bok.
Jeg håper selvfølgelig at jeg skal komme inn i boken på en sånn måte at jeg ikke føler for å legge den fra meg, men enn så lenge kjeder den meg så pass at jeg må legge litt press på meg selv. Nå skal jeg lese til side 200, og så skal jeg ta meg en god spasertur opp i tåkeheimen.

Les gjerne noen av de andre omtalene om boken: Støvkorn, Av en annen verden, Hysj, lesing pågår! Karins bokprat


Et lite blogginnlegg med link til dette vil komme når jeg er i mål. 
Til dere som ser den blå himmelen: Nyt det!  God helg!

fredag 10. januar 2014

På direkten av Anne Cecilie Remen

Anne Cecilie Remen debuterte med "På direkten" i 2011 og til høsten kommer hun ut med andre boken i serien om og med førstebetjent Christina Fiori Mørk. Den gleder jeg meg til, men mens jeg venter har jeg kost meg med "På direkten".

Oslo, desember 2011. Den populære nyhetsankerkvinnen i TV24, Maria Bergstrøm, blir drept under en direktesending på TV. Førstebetjent Christina Fiori Mørk får ansvaret for etterforskningen, og mistanken faller raskt på journalistkolleger. Maria Bergstrøm var en profilert TV-stjerne som mange misunte og noen fryktet. 
Christina Fiori Mørk støter på uventede utfordringer, ikke minst da det viser seg at Maria Bergstrøm var på sporet av et kunstmysterium med Edvard Munch i sentrum.

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2011
Sider: 487
Kilde: Biblioteket


Christina Fiori Mørk var en spennende dame å bli kjent med. Heldigvis er hun singel, for jeg blir så stresset av å ha overarbeidede hovedpersoner, som må takle vrange ektemenn og henting i barnehage. Christinas privatliv krydres av en ukjærlig halvfransk mor og en død lillebror.
Den andre hovedpersonen er Maria Bergstrøm som blir drept i begynnelsen av boken. Hennes personlighet lærer vi å kjenne etterhvert som etterforskningen skrider fram. Det dukker skjelletter fram fra mange skap, og det er ganske folksomt i denne historien. Vi følger livet i redaksjonen til tvselskapet hvor Maria arbeidet, etterforskningsmiljøet rundt Christina, og en journalist i Expressen, Runa Jæger, får litt mer oppmerksomhet enn de andre.
Historien er helt kronologisk, uten hopping i tid, og hver gang fokus endres fra person til person er det tydelig merket. En lett bok å lese med andre ord, som lar deg bruke all din energi på å holde på spenningen. For spennende er det, jeg leste til tider med kulerunde øyne, og bet meg ivrig merke i små ledetråder som ble lagt ut.
Sånn var ståa de første 300 sidene. Nå går etterforskningen går over i å dreie seg mer om Marias egen lille etterforskning. Hun har kommet over en historie om et Munch-bilde som en nordmann skal ha stjålet fra noen franske bønder. Vi menger oss med fiffen i Norge, og dette miljøet verken fenger eller imponerer meg, så derfor føler jeg at spenningen svant hen de siste 180 sidene.

Det har blitt skrevet mye krim hvor hovedpersonen er journalist eller etterforsker, så jeg var litt spent på hvordan hun skulle klare å være original i sin krimfortelling. Hun har fått frem en fin karakter i Christina, selv om hun ødela mye for seg selv med sånn som hun ble fremstilt på slutten.
Hun sier selv at hun har skrevet en røverhistorie, men bruker virkelige navn på kjendiser og bedrifter for å gjøre historien mer virkelighetsnær. For meg blir dette to motsetninger som ikke går sammen.

Vil påstå at dette er det vi kaller tradisjonell krim, med styrke i hennes kunnskap om miljøet boken er satt i. Det kommer nemlig tydelig frem av hvordan hun beskriver tempo og struktur i både tv- og avisredaksjonen, at hun selv har røtter her.

Dette skriver Aschough om henne på sin nettside: "Anne Cecilie Remen er journalist og vaktsjef i NRK, for tiden frontsjef for NRK.no. Hun har vært økonomiredaktør i NRK og reporter i Dagsrevyen, har jobbet mange år i Dagens Næringsliv og også vært i Aftenposten. 

På bloggen Bokbloggeir finner du et lite intervju med Remen om oppfølgeren 
som kommer til høsten:
 - Jeg kommer med en oppfølger av På direkten, og håper på at den er klar til høsten. Boka har samme hovedpersoner i politietterforskeren Christina Fiori Mørk og journalisten Runa Jæger. Begge to befinner seg på et sted langs kysten , da Christina tilfeldig finner en drept person utenfor hytta si. Både Christina og Runa blir satt på store mentale og fysiske prøver i denne boken. Det er midtvinters, det er kaldt, det er mye isvann, snø og dårlig vær i et røft kystlandskap. Bok 2 har altså ikke handling i Oslo men i et øysamfunn . Jeg hadde lyst til å skape et nytt miljø rundt mine hovedpersoner, og handlingen dreier rundt  nabokonflikter , nedarvet fiendskap gjennom generasjoner , smålighet , farlige hemmeligheter og et mysterium fra krigens dager. Bok 2 har som «På direkten» også et fokus på dynamikken mellom media og politi. Planen min er å komme med i hvertfall to bøker til med Christina, og hver gang vil jeg ha handling fra nye miljøer. Jeg har skrevet manus mens jeg har vært kreftsyk, så det ligger mye vilje og smerte og livsglede i dette for meg, kan Remen fortelle. (sakset etter avtale med Geir)

tirsdag 7. januar 2014

Presteskapet av Sonja Holterman

Presteskapet er Sonja Holterman sin debutbok, og siden hun i mars kommer med bok nummer to ville jeg skynde meg å lese denne først. Frostgraven kommer ut i begynnelsen av mars, men siden dette er en serie, fortet jeg meg å lese den første først. 

Likestillingsombudet i Norge blir brent ihjel i sitt eget hjem. En nidstang er reist i hagen, og en bok om en grusom hekseprosess fra middelalderen ligger i postkassen.
Like etterpå bortføres en kvinne og druknes etter et middelaldersk ritual. Og det stopper ikke der. Flere kvinner forsvinner i Oslo. Krimjournalist Ira Torgrimsson dekker sakene og finner snart en sammenheng mellom det rituelle drapet i Oslo og heksebrenningene på 1600-tallet.
Men hva er motivet etter så mange år, og hvem er med i grupperingen som blir kalt Presteskapet? Presteskapet må stanses før flere liv går tapt – og saken blir mer og mer personlig for Ira, som også kjemper for omsorgsretten til stebarnet sitt.


Hovedpersonen Ira er en tøff jente. Hun bor alene og har ikke barn, men holder på å søke om foreldreretten til 12 år gamle Kevin som var barnet til en hun har vært sammen med.
I tillegg er hun venn  med en narkoman uteligger.
Ira er ingen velstelt jåle, eneste sminken hun eier er en lipgloss hun fikk av Kevin til bursdagen. Når historien starter er hun på vei på høstferie med Kevin, men Lars, uteliggeren ringer og tipser om noe han har blitt presset til å gjøre om natten. Etter å ha fulgt Lars til politistasjonen, er hun litt sent ute for å hente Kevin, og han har pøst i seg masse epilepsitabletter og ligger i koma på Ullevål Sykehus. Ferien blir utsatt og Ira blir allikevel igjen i Oslo, og dekker saken.
I en parallellhistorie er vi i Bergen på 1600-tallet og møter Johanne, som opplever at venninnen blir brent på bålet. Hun flykter til Stavanger og gifter seg der, men ryktene om henne når henne også der.
Flere og flere personer og bihistorier blir introdusert, og bygger ut handlingen på en oversiktlig og troverdig måte. Jeg syntes boken var spennende helt fra begynnelsen, men tok seg allikevel opp til uante høyder utover i boken.
Med så mange hint og små historier, skal det litt til å knytte alt sammen på slutten, men jeg syntes dette ble gjort på en troverdig måte. Ira er en "superhelt", og litt slingringsmonn må en jo gi i en så actionfylt thriller.
I begynnelsen av mars kommer andre boken til Holterman, Frostgraven, hvor vi møter igjen Ira - jeg gleder meg!

Forlag: Juritzen
Utgitt: 2012
Sider: 340
Kilde: Biblioteket
Terningkast: 5

En barnehjemsgutt forsvinner sporløst i dagens Oslo. En mann blir bundet til et tre og henrettet med et skudd i brystet. En tenåringsjente blir dopet, voldtatt og blir liggende i koma. Alt henger sammen, og når journalist Ira Torgrimsson undersøker et narkotikabeslag, begynner hun uvitende å nøste opp gamle hemmeligheter som ender i en kamp på liv og død.

Det er mange som er som meg, og ønsker å lese bøkene i rekkefølge, derfor tipser jeg om Presteskapet, sånn at dere er klar til Frostgraven i mars. Jeg har vært så heldig å fått boken tilsendt, men siden jeg har to biblioteksbøker på gang, må den vente til jeg er ferdig med disse.
Ønsker du flere boktips i dag, dukker det helt sikkert opp massevis på Beathesbokhylle i dag.


Har du lest Presteskapet allerede kanskje?