Citadell av Kate Mosse - en smakebit på søndag

Det var litt av en murstein Gyldendal var så grei å sende meg, like før sommerferien. Du har kanskje lest en av bøkene i hennes Languedoc-trilogi før? Labyrinten eller Gravkammer? Jeg har lest begge to og likte dem så godt, at jeg gjerne ville ta fatt på den nye, nesten 800 sider lange romanen hennes, som utgjør avslutningen på trilogien. Romanen er frittstående, så du må ikke ha lest de to andre først.
Stikkord for boken: Fin, romantisk, spennende, lærerik 

Historien har to parallelle handlinger. I Kodeks delene er vi langt tilbake til år 342, hvor vi møter den unge munken Arinius, som er på vandring med en stor hemmelighet.

I den andre handlingen er vi i sør Frankrike i 1942 hvor vi blir kjent med medlemmer av en kvinnelig motstandsbevegelse. Sandrine på 18 år oppdager en dag en mann som ligger som druknet i elven. Når hun skal redde ham, blir hun selv slått ned, og noen mystiske setninger blir visket i øret hennes før hun svimer av.
Hun bor sammen med søsteren som er med i en motstandsbevegelse kalt Citadell, og sammen med dem arbeider Sandrine for et fritt Frankrike. Etter at en demonstrasjon blir ødelagt av en bombe, og partisanene får skylden, blir det ikke lett å jobbe for frihet, da lokalbefolkningen legger skylden for bomben på dem. Når noen av vennene deres forsvinner, og de ser en jødisk venn gå på et tog med fanger, må Sandrine og Marianne ta noen viktige avgjørelser.
I sin søken etter katarenes bøker, om jakten på den hellige gral, har Authiè hørt rykter om en 300 år gammel kodeks. Dette er en uortodoks tekst som på 300-tallet ble fordømt, og som Authiè bruker all sin tid på å finne.

Smakebit:
Er det dem? sa Liesl med panikk i stemmen. Kommer de tilbake? Nei da, sa Sandrine fort. Hvorfor skulle de komme tilbake så fort? Uansett, selv om det er politiet, er det ingenting å bekymre seg for. Det er ikke deg de ser etter, Liesl, det kan jeg love deg. 
Jeg går ovenpå, sa Liesl. Hun reiste seg brått fra stolen og løp inn. 
For andre gang på en time gikk Sandrine gjennom huset med nervene i helspenn og åpnet døren. Hun stoppet. Hjertet stoppet. Alt stoppet. Det var som når lukkeren i et kamera registrerer et tusendels sekund. 

Kate Mosse sine bøker er basert på grundig research, og det merkes når en leser. Verket er oppdiktet, men bygger på faktiske begivenheter i årene 1942-1945 i Aude.
Hun har også noen nydelige beskrivelser av idyllisk landskap og mennesker som snart får personlighet. Historien er spennende, med stadige små høydepunkt. Leseren blir delaktig i utfordringen det er å finne ut hvem som er til å stole på, og hvem som går bak ryggen på hvem. Også er det kjærligheten da. Her får vi plutselig og inderlig forelskelse i en vanskelig tid, som gir Sandrine og Raoul mange prøvelser.
Jeg syntes ikke boken hadde trengt å være fullt så lang. Hun kunne med letthet kuttet ned 200 sider, uten at det hadde gått ut over handlingen. Ta deg god tid og les den med hele deg, her får du mye bok for pengene.

Flere smakebiter finner du på 

bloggen Flukten fra virkeligheten

Feriens mest spennende tur hittil 1200 høydemeter på 8 km

Turen startet ved en gigant demning som vi hadde sett ned på dagen før

I dag var siste dagen med "gratiskortet" vårt, og vi busset inn til Kaprun, som vi har gjort flere ganger. To stopp videre fra der vi har gått av noen ganger slutter veien, og vil du videre kan du kjøpe ny billett og bli med en buss inn i fjellet og opp til demningene.
Det gjorde vi i dag, en spennende tur gjennom trange tunneler, helt til den fantastiske demningen som vi så ned på fra Kitzsteinhorn i går.
Her begynte turen vår på Arnoweg i dag, tilbake mot det siste av de tre banestoppene på veien ned fra Kitzsteinhorn. På turen tilbakela vi tilsammen 1200 høydemeter, hvorav noen ble klyvd på hender og føtter. Vi måtte passere noen flekker med snø som lå igjen, som var temmelig bratte, men ikke verre enn at Sondre lot fjellstøvlene bli liggende i sekken. Vi møtte ikke mange turgåere på denne turen, men to av dem advarte sterkt mot at vi skulle gå videre, pga. snø. Vel, vi gjorde som vi pleier, lytter men fortsetter ufortrødent videre. Og heldigvis for det!

Der var flere utfordringer som skulle forseres på veien, dette var en av de lette

Bildet skal vise hvor bratt det er, men det kommer ikke helt frem

Siden vi skulle ta banen fra den stasjonen hvor vi har spist apfelstrudel flest ganger, kalte vi turen for apfelstrudelruten, men den heter 726 Hochkammerweg på kartet, og kan anbefales, hvis du liker variert og litt utfordrende gange i fjellet.
Turen var på 8 km/1200 høydemeter/3,5 time.

Det er godt å puste på 2600 moh - og vi er veldig stolte av å ha godt halvparten av høydemeterne

Bussturen hjem ble avbrutt ved Rodelbahn`en sånn at Sondre kunne få seg en tur til, for det der var vist kjempegøy.
I morgen er siste dagen her. Vi hadde tenkt å ta toget til Wien, men har nå bestilt leiebil til mandag morgen. Vi måtte ha et sted å oppbevare alt skittentøyet, når vi flotter oss i hovedstaden. Lekse lært: husk leiligheten må ha vaskemaskin og i alle fall tørkestativ.

Fin dag med insjekk på Kitzsteinhorn 3200 moh

Fra huset nede til høyre må en klatre til topps selv for å nyte et vidunderlig skue

I dag våknet vi til noe som lignet blå himmel. Turen som var planlagt til Kitzsteinhorn, fikk en ny mening nå da det åpnet seg en mulighet for klar sikt, og kanskje et glimt av Grossglockner, Østerrikets høyeste fjell, hvor Frode skal løpe på lørdag.

Banen opp til foten av Kitzsteinhorntoppen er tredelt. Sondre og jeg tok den første banen opp, og ventet der til Frode kom pesende oppover bakkene. Sondre hadde stappet fotballen i sekken, så han underholdt seg med ballspill i alpefjellene, mens jeg hadde sneket med meg en bok. I Østerrike er de veldig flinke å legge til rette for barn i alle aldre, så her var også masse solide lekeapparater å boltre seg med.
Når Frode kom tok vi banene helt opp, og siden været var så fint bestemte vi oss for å klatre helt til topps. De siste 200 høydemeterne er bratt fjell, men heldigvis har de utstyrt det med wire, så det er forholdsvis trygt. Sondre som har vært plaget av høydeskrekk er helt kvitt den, for han flakset oppover som om det var flate veien.
Utsikten fra toppen var formidabel, og ja, vi så Grossglockner!

Frode og Sondre med Grossglockner mellom seg

Så lenge du har euro i lommeboken er det ingen fare for å sulte ihjel i disse traktene. På alle bane stopp er det kafeer og restauranter, og returen vår ned i dag ble forsinket av øl & tomatsuppe på en av disse. På vei tilbake til Zell am See hoppet vi av halvveis så Frode og Sondre fikk prøve seg på Rodelbahn`en. Kvelden blir avsluttet med  minigolf, og middag på restaurant.

To glade gutter på vei opp på fjellet igjen

Schmittenhøhe 2000 moh - noen trimmer, noen trimmer litt mindre

Schmittenhohe stasjon 2000 meter over havet, og grønne skibakker

Himmelen i Zell am See har i de 5 dagene vi har vært her, vært blå men skyet, temperaturen har vært varm men ikke for varm. Perfekt vær til å gå tur med andre ord. Frode bruker kveldene til å pønske ut nye utfordringer. Etter gårsdagens strabaser i skogen slapp jeg billig unna i dag. I samlet flokk gikk vi de to kilometerne opp til stasjonen, så gikk jeg (med et stort glis) inn for å ta banen, mens Sondre og Frode skulle gå opp. Jeg hadde med meg en bok og så frem til 1,5 time i fred og ro. Først ble jeg "jaget" av åtte utrolig bråkete svensker som slo seg ned ved siden av meg. Etter å ha knekt en solstol, gikk jeg ut i naturen for å lese i fred, men der ble det mer klasking av insekter enn lesing, så jeg måtte tusle inn på terrassen igjen.
Heldigvis tok det ikke lang tid før gutta kom opp bakken, og etter en øl begynte vi på nedstigningen.

Godt å se gutten hvile seg litt (kun til ære for fotografen...)

Her kunne vi ligget lenge

To skrullete gutter i alt for tynn luft

Dette ble en fin retur, 700 nedoverhøydemeter og mye fint å se på. Lår og knær var glad da vi gikk inn på en bane som tok oss ned i Zell am See sentrum igjen.
Gutta forsvant for å ta sin daglige svømmeøkt på to timer, mens jeg plukket med meg boken og fant meg et vannhull i solen.

Mørke netter i Barcelona av Alicia Gimènez Bartlett

Alicia Gimènez Bartlett har vært forfatter en stund, hun ga ut sin første roman Exit i 1984. På nittitallet skapte hun karakteren Petra Delicado, en politiinspektør som har gått igjen i flere av hennes romaner.
Det er Juritzen som gir ut Mørke netter i Barcelona, denne gang i pocket, som en av titlene i serien Reisefølge. Tidligere har jeg lest Silkehuset, Hustruen i Toscana, Evighetens Roma og Drømmehjerte, i denne serien, og jeg kan anbefale alle sammen.

Ut i fra det jeg kunne finne ut, har  Juritzen gitt ut i alt fire bøker med Petra Delicado, og det ser ut som dette er rekkefølgen:

Mørke netter i Barcelona

Tomt rede

Klostergangens stillhet

Kjøtere i Barcelona

Her er hva forlaget sier om handlingen:

Petra Delicado er politiinspektør i Barcelona. En krimheltinne med en fargerik bakgrunn av ektemenn og originale elskere. 40 år, tidligere advokat og nå forsøker hun å kombinere behovet for et kjærlighetsliv med trangen til å løse vanskelige mordgåter.

MØRKE NETTER I BARCELONA begynner med et lik på en benk i en park. Det ser ut som en uteligger som har blitt slått i hjel, men etterforskninger avslører en helt annen historie. Petra Delicado må oppsøke de mørkeste bakgatene i Barcelona for å rulle opp et voldelig nettverk som ikke går av veien for å banke opp en kvinnelig politiinspektør.
Dette er førsteklasses krimlitteratur som det oser Spania og Barcelona av.

Dette var mitt første møte med det gamle radarparet Petra Delicado og Fermin Garcòn. Det være seg førstebetjent og overbetjent. Førstebetjenten er sjefen, hvis du skulle lure. Jeg hadde ikke lest mange sidene før jeg var blitt riktig glad i dem begge.
De har en kjærlig kranglete tone seg i mellom, og det er vel det som er ryggraden i denne boken. De har en krimgåte å løse, men den er verken bestialsk eller spesielt spennende. Petra uttaler at saken er på det mest rødglødende, og jeg tenker bare "ja vel, det hadde jeg ikke vist hvis ikke du sa det".
Men spenningen er ikke det viktigste her, boken har fremdrift og få dødpunkter, den løftes høyt og bæres frem på alt som foregår mellom kollegene.
Jeg er ikke glad i bøker som er skrevet for å være morsomme, men denne her har høy humrefaktor og gikk rett hjem hos meg. Jeg gleder meg til neste møte med Petra og Fermin i Tomt rede!

Også en liten smakebit:
Han sier han fikk den av Tomàs den vise. 
Tror du det kan være et spor? 
- I så fall er det et skispor, bjeffet Garzòn, 
- for her gjør vi ikke annet enn å skli.

Tusseskap i de Østerrikske fjell - dag 4 (ingen hviledag)

Zell am See er et supert sted å reise til uten bil.Her er det togstasjon, og busser som går dit en skal, når en skal dit. Etter frokost i dag, tok vi bussen til Kaprun igjen. Denne gangen gikk vi av bussen på stoppet mellom gondolbanene. Vi hadde planer om å gå opp! (Her kommer tusseskapen inn i bildet)
I begynnelsen av turen kunne vi ikke se banen, så da føltes det ganske ok, men siden vi begynte å gå på 889 moh betyr det skog. Masse skog. Det igjen betyr masse insekter. Hadde du spurt Frode hadde han sagt at det ikke var insekter i det hele tatt.

Jeg får rett og slett pusteproblemer inni skogen, og derfor ville jeg legge bak meg turens første 6 kilometer på rekord fart. Vel, når det er 1100 høydemeter på så pass kort distanse, så sier det seg selv at det ikke bare er å løpe. Ikke for meg i alle fall. Jeg opplevde mitt verste anfall av klaustrofobi noen sinne, og sender en varm og medfølende tanke til alle som sliter med astma.
Vi roet ned, og landskapet åpnet seg heldigvis da vi nærmet oss 2000 meter. Det må nevnes at stien var veldig fin, faktisk lagt til rette for røff nedoversykling.
Da bakken var unnagjort belønnet vi oss selv med apfelstrudel og tissepause (vannklosett i fjellet er ikke oppskrytt) før vi tok bane resten av veien mot 3029 moh.

Sommerskiskole på 3000 meter

Sondre og jeg var fornøyd med utsikten fra 3029 moh, men Frode sto og spant som en vår-yr kalv, for han så at det var mulig å klatre opp til 3200. Han fikk lett innvilget litt alenetid, mens Sondre og jeg gikk i restauranten og spiste mer kake.
Returen gikk smertefritt, med tre baner og buss hjem. Siden vi allerede hadde kjøpt Zell am See kort, slapp vi å betale for verken buss eller bane, så det må jeg bare få anbefale om du har lyst å feriere i disse flotte fjellene.

Denne flotte krabaten er 7-8 cm imponerende møte i stien

Et murmeldyr, den skriker som en dommerfløyte og stuper ned i hullet sitt

Sondre har utfordret oss i minigolf, så kvelden blir avrundet med dette. Også er det landsbyfest i dag, så kanskje vi slår oss løs og tar et glass vin (og en is) før vi køyer.

Ferie i Østerrike - dag 3 og "hviledag"

Vi låner morfar sin flotte kikkert, her prøver Sondre den ut på utsikten fra Schmittenhøhe

Dette var det han så på: Zell am See

Det som skulle bli en dag uten lang tur, også kalt hviledag, ble ikke akkurat en hviledag for Frode og Sondre. De startet dagen med å ta bussen til fotballbanen i utkanten av Zell am See. Da de kom tilbake hadde jeg kost meg på kafe, med nesen i en bok, sjekket ut butikkene og handlet litt middag.
Vi heiv oss på bussen opp til Schmittenhøhe stasjon, og tok banen til toppen på 2000 meter. Her er det et svært restaurantanlegg hvor vi koste oss en stund og nøt god mat og drikke, utsikt og diverse flygeaktiviteter.
I dag var dagen for å innføre siesta også i Østerrike, så etter en liten hvil tuslet vi ned til sjøen for å sjekke ut badeanlegget. Her er det mulighet for å bade både i sjø og i basseng. Siden gutta boys var mye mer komfortabel i badebassenget i sportsanlegget, endte det med at de etter en stund ville opp dit, mens jeg tok med meg boken min og tuslet hjem.
Jeg må innrømme at de to dagene hvor vi var på tur hele dagen, føltes mye mer meningsfulle enn denne dagen hvor vi bare har drevet rundt. Når jeg ser på Frodes aktivitet med kart og iPad, og satser på ny flott tur i morgen...

Fin underholdning til lunchen i dag

En glad laks :)