Annika Norlin er musiker og låtskriver, hun debuterte med en novellesamling i 2022, og har nå skrevet en roman som har håvet inn priser, og som er solgt til 16 land. Etter å ha vært i verdensrommet i min forrige bok, var det deilig å avsondre seg fra folk, ved å tilbringe tid i skogen. Som du sikkert skjønner, jeg likte boken veldig godt.
Emelie har rømt til skogs for å slippe unna livet i byen. Plutselig oppdager hun en gruppe mennesker. Det er syv av dem, hver med sine oppgaver.
En av dem var her først og startet det hele. En annen er så handlekraftig at hun har sittet i fengsel for drap. En av dem, den yngste, holder seg alltid litt unna de andre, Stakkars Jævelen. Og så er det Sara, først og fremst er det nok henne. Alfahunnen. Tua skildrer en gruppe mennesker utenfor samfunnet. Hvordan havnet de der? Og hva skjer når en fremmed dukker opp og truer alt?
I denne romanen har vi en nåtid i 2023, her møter vi Emelie som lenge har ligget flat med en utmattelsessyke. Nå har hun satt seg i bilen og kjørt ut på landet til området hvor farmoren ga henne gode barndomsminner. Hun bor i telt, og får øye på denne gruppen mennesker som også oppholder seg i skogen.
Parallelt med at vi blir kjent med Emelie, lærer vi hver enkelt i gruppen å kjenne. Her går vi tilbake i tid, vi får høre om oppveksten deres, og hvordan bånd ble knyttet mellom dem. Det er litt av en gjeng, men deres sameksistens er tuftet på gjensidig respekt, til tross for at de alle har sine demoner i form av angst, redsler, skam og sorg.
Jeg er imponert over hvordan Annika Norlin har greid å skrive frem livet til disse menneskene på en så troverdig måte. Det skal jo ikke være mulig, å skape et sånt liv for seg selv som disse har gjort, siden det føles så troverdig, er dette rett og slett et godt stykke skrivearbeid!
Tua har en god nerve, for de har jo gjemt seg bort på et vis, hva vil Emelie gjøre når hun ser den unge Låke gå alene rundt? Hva vil skje når skogsarbeiderne nærmer seg deres område? og hvordan skal de skaffe nok ressurser til å fortsette livet i skogen?
Jeg lot meg rive med av denne historien, den vekket til live huldrekvinnen i meg, som har lært seg å elske skogen. Handlingen har mye fin dialog, med refleksjoner rundt hva det betyr å være et menneske. Detaljer jeg undret meg over i begynnelsen, som for eksempel skrivefeilene i det som ble formidlet fra "skriveblokken", fikk etter hvert sin forklaring.
Storfornøyd med språk og tekniske veivalg koste jeg meg med denne romanen. Jeg var lenge spent på hvordan historien kom til å bli avsluttet, men jeg slo fornøyd igjen boken, etter endt lesning.
Liker du å lese samtidshistorier som oser av kjærlighet til naturen, og samtidig gir et lite spark til det moderne hamsterhjulet?
Tua er medrivende og tankevekkende, og jeg anbefaler den gjerne videre ⚄
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar