Dette er første bok i en planlagt krimserie med Silja Frost. Den tar oss med til Hønefoss politistasjon, litt artig for en bergenser som for første gang besøkte denne byen forrige sommer.
Silja Frost hadde aldri tenkt å flytte fra hovedstaden, men en syk bestemor tvinger politietterforskeren hjem til Åsa utenfor Hønefoss. I barndomsbygda er det som om tida har stått stille. Vennene, naboene og festene er de samme – og Leo har fortsatt en farlig tiltrekningskraft.
Siljas gamle bestevenninne, Ann, er fortsatt savnet etter at hun forsvant på vei hjem fra en fest for 19 år siden. Traumet har hengt over bygda siden.
Så blir liket av en kvinne funnet i en tønne på en nedlagt gård. Det viser seg raskt at det er Ann. Etterforskningen vekker uro i bygda, og gammelt grums kommer til overflaten. For Silja blir det personlig – så personlig at flere ønsker henne av saken.
Silja Frost var en spennende karakter å bli kjent med. Hun har en turbulent oppvekst bak seg, med en fraværende far og en mor som har oppført seg sånn, at Silja for det meste har vokst opp hos besteforeldrene.
Etter politihøyskolen flytter hun tilbake til den lille bygda Åsa, hvor hun vokste opp. Dette er et mye brukt grep i krimbøkene jeg har lest i det siste, og en fin måte å komme tett innpå lokalbefolkningen på et lite tettsted. Silja kjenner de fleste involverte i den nitten år gamle uoppklarte mordsaken, og det er stort sett de samme menneskene som bor der fremdeles.
Det er heller ikke noe grensesprengende nytt over plottet. Historien fortelles fra to vinkler, både 1990 hvor drapet på Ann fant sted, og 2009 som er bokens nåtid. Første del av boken bærer preg av omstendighetene rundt oppdagelsen av liket. Vi hører mye om lokalmiljøet, i begynnelsen mest sladder om gården hvor liket ble funnet, men senere går vi litt dypere inn i enkelte av karakterene sin historie.
Silja bærer på mange minner fra oppveksten, som vekkes til live nå når hun ferdes på hjemlige trakter. Opplevelser fra barndommen trer frem, og preger hennes tanker rundt det hun er satt til å gjøre i jobben sin.
Hun har flere kolleger på politikammeret i Hønefoss og ikke alle er like hyggelige. Det er tydelig at dette er første bok i en serie, for små drypp forteller meg at vi får høre mer om denne gjengen i senere bøker.
Miljøskildringer og karakteroppbygging er noe Inger Johanne Øen er god på. Hun skriver frem gode stemninger, i noe jeg absolutt vil kalle en velskrevet krim. Jeg satt ikke klistret til boken, til det ble det for mange skildringer av mellommenneskelige relasjoner og for lite intrigebygging, for min smak.
Det du eier evig er skrevet i et språk som ikke tyr til lett gjennomskuelige virkemidler. Vekslingen mellom de to tidsepokene gir en god rytme i lesingen. Mot slutten skrus tempo litt opp, dramatikken øker og når morderen ble avslørt, hadde pulsen min økt noen hakk.
Denne likte jeg veldig godt. Solid debut.:) Men det vet du. Takk for link:)
SvarSlettJeg er glad jeg leste den, gleder meg til fortsettelsen :)
SlettTakk for en fin anmeldelse av boka mi!
SvarSlettSå kjekt at du har lest den, keep up the good work :)
SlettTusen takk :)
Slett