Skygger av Sara Strömberg - del 1 av serien med Vera Bergström

Skygger ble kåret til beste svenske debut i 2021, boken kom ut på norsk i fjor, og ser ut til å ha tatt krimleserne med storm. Jeg heiv meg på, det er alltid kjekt med nye stemmer, spesielt innen svensk krim som har veldig mange store navn fra før. 

Dette røper forlaget om handlingen:
Snikende uhygge fra de dype svenske skoger.

Høsten river i Åre. Til tross for at turistene fortsatt glitrer på luksusrestaurantene, har lokalbefolkningen begynt å planlegge for jakten og mørket …

Forlag: Kagge
Utgitt: 2021/på norsk 2023
Sider: 393
Kilde: Lånt på Bookbites

SARA STRÖMBERG vokste opp i Västerbotten og Jämtland. Hun jobber som frilansjournalist og forfatter i Östersund, kanskje vi kjenner igjen noe av henne i hovedpersonen i denne serien?

Vera Bergström er, i likhet med forfatteren også en frilansjournalist, som holder til langt nord i Sverige. Ikke helt nord, men langt nok til at persongalleriet inneholder noen de sedvanlige skruene.

Som seg hør og bør når vi befinner oss utenfor Stockholmsgryta, så huser handlingen mange stemningsfulle landskapsskildringer. Vi er inne i den delen av fylket som folk kaller "et svart hull", hvor det er det lang mellom gårdene, med store øde områder, hvor industri og annen infrastruktur er nedlagt. 

Unge Isabella blir funnet drept inne på et avdanket hogstområde, men en uke etter at det lokale politiet har gjort sitt, står det enda ikke noe i mediene om drapet. Vera er ikke journalist lengre, men jobber som assistentlærer på den lokale videregående skolen. En gammel kollega ringer henne opp, siden han vet at hun befinner seg i området, og ber henne skrive noe for dem.

Hun tar seg ut til jakttårnet hvor den døde jenta ble funnet, snakker med han som fant henne, og finner ut nok til å skrive et innlegg til avisen. På vei tilbake finner hun Isabellas mobiltelefon. Til tross for at den har lagt ute i regn og frost en hel uke, får hun liv i den, og nå er nysgjerrigheten hennes vekket til livet for alvor.

                    Jeg gikk inn på meldinger i stedet. Det var kun en SMS på listen: Håper jeg snart kan være delaktig. Vi kan hjelpe hverandre med å viske ut det som har vært. Jeg er den eneste som aldri kommer til å dømme deg. 
                   Bare tre enkel setninger, mottatt klokka tre på ettermiddagen den dagen hun ble drept. Jeg visste ikke om jeg skulle oppfatte teksten som kjærlig eller truende. Isabella hadde ikke engang svart. Spørsmålene kantret i hjernen. Hva ville vedkommende være delaktig i? Hva hadde skjedd tidligere? Og hvem ville dømme Isabella?

Herfra blir det full fart i Veras liv, for hun skal skjøtte assistentjobben sin, i tillegg til at hun vil grave i saken og publisere innlegg i avisen. At hun ikke har hatt det så bra i livet sitt kommer tydeligere frem, og vi blir kjent med Vera Bergström for alvor.

Jeg røper ikke mer, mye skjer i krimsaken, mange har relasjon til familien det gjelder, og når Vera begynner å spørre, har alle detaljer å dele. 

Begynnelsen synes jeg var litt seig, jeg undret meg over hvordan boken kunne gå av med seieren, som beste krimdebutant i Sverige i utgivelsesåret. Etter hvert ble det mindre fokus på landskapsskildringer og relasjonsbygging i bygda, samtidig økte tempo og spenningsnivå opp mot det nivået jeg liker best. 

Leseopplevelsen ble bra til slutt,

og nå gleder jeg meg til å lese Skred

som kom på norsk nå i januar ⚃