Chiquitita - ny roman fra Pedro Carmona-Alvarez

Jeg er veldig glad for å ha lært bergenseren Pedro Carmona-Alvare å kjenne, ikke personlig, men gjennom musikken hans og ikke minst bøkene. Det han skriver er ikke umiddelbart tilgjengelig, det er ingenting lettvint eller intetsigende over hans ord, og kanskje er det derfor hans tekster har vokst innpå meg. (Skriver du navnet hans i søkefeltet oppe til venstre, kan du se alt jeg har blogget om i referanse til dette)

Forlaget om handlingen:
Marisol er en middelaldrende kvinne som ser tilbake på livet sitt, på den unge kvinnen hun en gang var, som brøt sammen foran et maleri av en liten hund på et museum i en storby.

Marisol er en ung kvinne på ferie med kjæresten sin, den første kjærligheten. De står og ser på et maleri av en hund som synker.

Marisol er et barn som bor med moren og faren i en by ved havet. Barnet blir ofte plassert hos bestemoren, der hun bor i lange strekk av barndommen. 

Så raser landet sammen. Hun blir hentet midt på natten og den lille familien må flykte over fjellene til nabolandet.

Så kommer de hit.

Det er ikke tvil om at poeten i Pedro Carmona-Alvarez har hatt en finger med i spillet, da denne historien skulle skrives. Språket er behagelig melankolsk, det klinger godt i ørene, og gjentakelsene føles helt naturlig (ref. meg og Jon F). 

Boken er tredelt, men historiene om Marisol fortelles samlet. Den unge kvinnen på ferie med kjæresten sin titter inn i historien om den lille jenta som stadig blir flyttet rundt på, og snart blir vi kjent med en middelaldrende kvinne med grønn genser. 

Som liten tisset hun i sengen, og dette traumet sammen med påvirkningene fra nonneskolen hun begynte på, er viktige startscener til historien. Hun vokser opp i en storfamilie, med mor og far, men også med en bestemor og utallige onkler og tanter. 

Alle disse menneskene forblir navnløse, til og med sine egne foreldre benevnes bare som moren og faren. Bare tre venninner av en av tantene får navn, de jobber i bordellet som er nærmeste nabo til bestemorens hus. Lyden av musikk og prating, strømmer opp fra det lysende orange gapet, som er den åpne døren i bordellet. 

Når Marisol blir litt større, begynner landet å rase sammen. Så enkelt kan det sies, for i starten av historien finnes ingen dramatikk, i den lille jentas liv, man bare fornemmer det som skal komme til å skje. Det er med barnets øyne og oppfattelsesevne vi leser, hun forstår ikke hva alt som skjer betyr, og tolker med et barns fantasi.

Foreldene får nye sjefer, faren må tjenestegjøre i en annen by, og mors nye sjef er en kommandant. Så en plutselig avskjed. Igjen blir hun hentet hos bestemor, men denne gang i hui og hast. Vi noe skille denne avskjeden fra alle de andre? 

Så må den lille kjernefamilien rømme, de kommer seg til nabolandets hovedstad, og her begynner en lang ventetid. De står i kø, er sulten, mor bryter sammen og fortvilelsen er stor.

                        Jeg blir med dem ned til felleskjøkkenet. De varmer opp hermetiske supper som de straks kaster opp. Jeg tørker dem rundt munnen, strekker ut hånden, armen. Jeg er et lusebefengt spøkelse i en blå, gammel, fillete, for stor kjole. De tar på ansiktet mitt. Ørene mine er store som skjell, og likevel forstår jeg ikke hva de sier. Jeg vet heller ikke hva de ser når fingrene løper gjennom flokene mine, men meg er det ikke.

Flukten deres skildres i korte setninger, som gir leseren akkurat nok å spinne videre på. Dette er noe av styrken til denne romanen, at leseren blir så delaktig, og kan selv supplere med sin kunnskap om de tøffe årene Chile opplevde på 70-tallet. 

Mor, far og barn er lykkelige sammen, og det ender godt til slutt, men dette er ikke en feelgoodroman, så langt der i fra. Det er sterke følelser som skrives frem, både på og mellom linjene, mange menneskeskjebner skildres, og igjen får vi høre tre navn, når vi introduseres for Rigoberto, Julian og Coco, som bor på det samme "hotellet" som den lille familien. 

Spørsmålene som stilles kan ikke alltid besvares, for hvor gjør man av erindringer av traumer og vold, av ensomheten, skammen og følelsen av å ikke bli forstått? Heldigvis kastes det ut en livbøye mot slutten, for det er håp, både for menneskeheten og den lille piken som av Rigoberto ble kalt Chiquitita.

For en nydelig roman - denne må du lese! 💙💙💙💙💙💙

Forlag: Kolon

Utgitt: 2023

Sider: 188

Kilde: Leseeksemplar