Etter å ha debutert som forfatter i 2018 med novellesamlingen Tiggerne, kom romanen Ritualer året etter. Jeg leste den, og likte godt det jeg leste, så jeg var spent på hva Kristin Hauge hadde å fortelle oss i årets utgivelse. Hauge har de senere årene vært utsendt diplomat for norsk utenrikstjeneste i Kabul og Khartoum, så betraktningene hun gjør seg i Teorier om sand er nok ikke tatt helt ut av løse luften.
Annas nitten år gamle datter, Karla, myrdes under en reise i Sudan, et land hvor drap kan straffes med døden. Offerets etterlatte kan bidra til at domfelte likevel benådes.
Anna kastes inn i et eksistensielt tomrom fylt av savn og sinne, og søker etter kunnskap om hva rettferdighet, straff, tilgivelse og menneskeverd betyr. Vi følger Anna til Sudan, der det grusomme skjedde, men der Karla også hadde hatt en fin tid.
Jeg må ikke glemme, ikke forsone meg med det som har skjedd, men holde henne fast, bære henne med meg i dette sinnet mitt, la det romme oss begge.
Teorier om sand er langt fra noen solskinnshistorie. Relasjoner oss mennesker imellom er den bærende tematikken, som skrives vakkert frem i løpet av handlingen.
Det begynner rett på, når Anna får besøk av presten Tora Berg. Hun forteller at datteren Karla har blitt drept, da hun var sammen med faren i ørkenen i Sudan. Det som har skjedd skildres ganske raskt, far kommer hjem med kisten og det holdes begravelse.
Rammen for romanen er satt, og det er nå de eksistensielle spørsmålene melder seg for alvor. Karla var kristen og gikk i kirken, det gjorde ikke foreldrene hennes. Presten får en viktig rolle i samtalene som Anna har med henne i kjølvannet av drapet på datteren. I tillegg hører vi om hvordan Anna takler sorgen over å ha mistet sin eneste datter, som hun egentlig ikke hadde noe godt og nært forhold til.
Hun må i tillegg ta stilling til om ugjerningsmannen skal slippe dødsstraff eller ikke, noe Anna er ganske klar på hele tiden, at det skal han ikke. Omverdenen snakker om tilgivelse, men Anna har blitt fratatt det kjæreste hun hadde, og kan ikke tilgi.
Jeg kjenner igjen det skarpe blikket og det filosofiske språket fra Ritualer, og det var ikke få ganger jeg stoppet opp og leste på nytt, fordi betraktningene hun gjør seg er så slagferdige. Den ikke ennå ferdig utviklede mor/datter relasjonen, er interessant å få innblikk i, og gjør dette til en roman med karakter.
Det merkelige ved fortsatt å være i live, gjenglemt, en rest etter det som var, jeg er bare dette ene nå - en etterlatt. En rasende smerte rører seg i meg, inntar tankene mine og hver muskel i kroppen min, følelsen av avstand, verden som en meningsløs kulisse, hukommelsen er en utvisket blankhet, og jeg tenker - var det virkelig en tid, da denne følelsen ikke fantes i meg, eller har den ligget der hele tiden, som en kime, klar til å sprenge seg vei?
Romanen er forholdsvis kort og mye luft og hyppige kapitler gjør den raskt å lese. Pass på, det er ingen grunn til å forhaste seg, for dette er nydelig lesning.
Denne har jeg også. Godt at du likte den. Frem i lesekøen med boka:) Ritualer synes jeg ikke var helt toppers, derimot.
SvarSlettGod leselørdag til deg Tine:)
Denne kan du glede deg til, heldige deg som har den i haugen :) Leselørdagen ble lang og fin avslutter med Ved frokostbordet, Atwood har tatt alt for mye av tiden min i dag.
SlettSå bra!
SlettAtwood vil jeg også lese om litt.:)
Du leser så mye som er ukjent og spennende for meg.
SvarSlettJeg liker det :)
Kos deg med din lesemaraton :)
Akkurat det kan jeg si om din lesing også, men det er jo derfor vi har glede av å besøke bokblogger. Etter en liten trimmings med lydbok på øret har det blitt lesing i hele dag, veldig kjekt selv om Atwoods noveller stakk av med mer av tiden enn romanen jeg sa at jeg skulle lese. Får ta igjen det tapte i morgen :)
Slett