Min mor var besatt av Peter Øvig Knudsen

Med boken Min mor var besatt, får du en sterk og personlig beretning om forfatterens opplevelse av psykisk sykdom, både som sønn av sin syke mor, og senere sin egen sykdom. Hvordan oppleves det at virkeligheten slik du kjenner den, smuldrer opp? Peter Øvig Knudsen er en dansk journalist og sakprosaforfatter, han har vunnet mange priser for arbeidene sine, og er oversatt til flere språk.

Forlaget om boken:
Allerede samme dag som Peter Øvig Knudsens mor døde bestemte forfatteren seg for å skrive en bok om henne, og om hvordan det var å vokse opp med en psykisk syk forelder. Bokas tittel sto lysende klar for ham fra starten av: Min mor var besatt. For det var slik han som barn opplevde morens lidelse: som en demon, som plutselig kikket på ham gjennom morens øyne og fylte huset med et monstrøst mørke.

Under arbeidet med boka begynner noe å rase i forfatterens eget sinn. Langsomt ruller en altoppslukende depresjon inn over Øvig Knudsen og fordreier hele hans virkelighetsoppfattelse. Forpint og kraftig paranoid må han til slutt la seg innlegge på lukket psykiatrisk avdeling. 

Tittelen på denne boken kan lure en sensasjonshungrig leser til å forvente skildringer av verste sort. Glem det, mellom disse permene finner du ingen saftige avsløringer, i alle fall ikke i den første halvdelen. 

Min mor var besatt er en uvanlig lettlest og medrivende sakprosabok om psykisk sykdom. Jeg leste den fra perm til perm, og hver gang jeg av forskjellige grunner måtte legge ned boken, var det med forventning jeg så frem til neste leseøkt.

I boken følger vi Peter Øvig Knudsen i hans forarbeid til boken, når han oppsøker og intervjuer venninner, tidligere naboer og kolleger av moren. Han går langt tilbake i sin egen barndom, for å finne ut hva andre mennesker fikk med seg, av det som han selv opplevde i oppveksten.

Underveis hopper han litt frem og tilbake i tid, i 2016 døde moren, noe som forløste tanken om å få refleksjonene rundt sykdommen ned på papiret. Nåtid er året etter når han starter research til boken, og de mange intervjuene tar oss med tilbake i tid, til mange forskjellige situasjoner.

Som en sekundærhistorie kommer det frem et fargerikt bilde av Danmark på 60- og 70-tallet, et bilde av samfunnet som viser lett gjenkjennelige situasjoner som de fleste kan relatere til. Det er først når det rakner for Peter selv at "spenningen" stiger. Det høres rart ut å si det på denne måten, det er tross alt en saklig skildring av en grusom periode i hans liv, men boken gir faktisk en tydelig thrillerfølelse. 

Hovedpersonen i denne boken er i voksen alder fremdeles preget av den dårlige relasjonen han hadde til foreldrene i barndommen. Nå er han i aller høyeste grad et oppegående, velfungerende menneske, vellykket på alle måter, med en blomstrende karriere og gode relasjoner til familie og venner. Helt til noe går i stykker inni ham, og han blir veldig, veldig syk, og boken han har begynt å skrive om sin mor, henger i en tynn tråd.

I detalj får vi høre om hvordan det arter seg for Peter, men historien belyser også rollen en psykolog, psykiater og psykoanalytiker har, og ikke minst bruken av psykofarmaka, alternative behandlingsmetoder og elektrosjokk. Naive meg tenker på lobotomering når jeg leser ordet elektrosjokk, og skjønner at jeg har mye å lære om akkurat dette.

Peter Øvig Knudsen skildrer sykdomsforløpet til depresjonen han hadde, på en inngående og fascinerende måte. Til tross for at han var veldig syk, så vil en leser som bare er svakt rammet av depresjon kjenne seg godt igjen, og kanskje føle lettelse over at andre har satt ord på de følelsene som er umulig å formidle. De pårørende får også en stemme i denne boken, og alle de som tenker "han ser jo ut til å fungere bra..." om en som lider av depresjon, får virkelig anledning til å tenke nye tanker.

I slutten av november 2018 er Peter frisk igjen, og boken avsluttes med en forsonende tale han holder til sin døde mor. Helt til sist får vi et etterord skrevet av en av Peters mange venner, som absolutt var tilstede under sykdommen hans. Peter Øvig Knudsen har noe han vil si med denne boken, så under lesingen føles det ikke, som å meske seg i andres ulykke. Boken anbefales på det varmeste!

Forlag: Press

Utgitt: 2019/på norsk 2021

Sider: 312

Kilde: Leseeksemplar