Gustave Flauberts klassiker Madame Bovary fra 1857

Madame Bovary vakte stor oppsikt da boken kom ut i 1857, den ble til og med anmeldt for usedelighet. Da jeg leste boken undret jeg meg over hvilket samfunn vi hadde på denne tiden, både med tanke på denne "usedeligheten", og når en ser hvor forskjellig liv, kvinner og menn levde.

Fra bakpå boken:
Hvem er egentlig denne Emma Bovary? En romantisk idealist, som streber etter den perfekte kjærlighet i en kjedelig, borgerlig tilværelse i provinsen? Er hun en viljesterk og egoistisk kvinne som i sin jakt på det gode liv ødelegger både seg selv og sin familie? Eller er hun, som Ibsens Hedda Gabler og Nora Helmer, en opprører mot det undertrykkende, patriarkalske samfunnet hun befinner seg i? Eller er hun, kanskje, litt av alt?

Emma Bovarys tragedie har ikke noe storslått over seg. Hun har pågangsmot og vilje til å komme videre, men mangler totalt vurderingsevne og virkelighetssans. Derfor velger hun feil.

Historien starter med en scene fra da Emma Bovarys fremtidige ektemann begynner på gymnaset. Han er 15 år, og foreldrene har holdt ham på gården litt for lenge. Han er sjenert, pliktoppfyllende og hardtarbeidende, så selv om han ikke ønsker å studere, så blir han til slutt lege. 

Herfra går historien raskt fremover, til han gifter seg med Emma, og tar henne med til doktorgården, i sognet han får jobb i. De er lykkelige, han kjører rundt i egnen og ser til syke mennesker, mens hun bygger rede. Hun begynner å reflektere mye og lenge over om dette var alt, er det dette som er kjærligheten? Emma er ikke fornøyd med livet sitt, og kjeder seg lett.

En dag blir de som en gjentjeneste for et spjelket ben, bedt på ball på et slott. Dette går helt til hodet på Emma, og etter denne helgen, drømmer hun seg helt vekk. Hun vil oppleve kjærlighet, som river vekk grunnen under føttene hennes, og roter seg dermed inn i problemer, både økonomisk og på andre måter. 

Jeg synes de 380 sidene var drøy å komme gjennom. Skildringene fra borgerlig landsbyliv i utkanten av Paris er flotte, men byr ikke på noe nytt, og det er mange av dem. 

Hovedpersonen vår er bortskjemt og ikke så rent lite dum, for hun handler uten å tenke hvilke konsekvenser valgene hennes kan medføre. Gustave Flaubert har nok satt ting på spissen i denne samtidskritiske romanen, hvor han med sitt litt spotske blikk fremstiller samfunnet på en ironisk måte.

Janne Stigen Drangsholt oppsummerer boken slik
i sin bok Fra Shakespeare til Knausgård: 

Misfornøyd kvinne fra middelklassen 

leser for mange romaner og ender 

med å innta arsenikk.

Mitt klassikerprosjekt