Det var grønt - Kjersti Anfinnsens flotte romandebut fra 2012

Tidligere i denne månedene leste jeg Kjersti Anfinnsens roman De siste kjærtegn som kom ut i fjor. Jeg var begeistret, så da Beathe tipset meg om debutromanen til Anfinnsen, var jeg ikke sen om å bestille Det var grønt på biblioteket.

Fra bakpå boken:

Det er ikke mye som gjør livet verdt å leve for hovedpersonen i Det var grønt. Angstfylt, trist og sint har han trukket seg tilbake fra verden og fordriver tiden med å jobbe som tannlege, se på tennis og kjøpe sex. En dag kommer den elleve år gamle sønnen hans, Steffen, på døra med ønske om kontakt. Moren hans har nylig dødd etter lang tids sykdom. Det blir en vekker for den misantropiske tannlegen, som ledes til å vende tilbake til barndommen, familiens hemmeligheter, til menneskene og seg selv.

Dette er en sånn roman hvor leseren blir sugd inn i handlingen. Jeg fant stillingen fredag ettermiddag, og ble i sofakroken til de 119 sidene var lest. Teksten har god utvikling, og sjelden opplever jeg så sterk nysgjerrighet på hva som skal komme til å skje, som jeg gjorde i denne romanen.

Handlingen er absolutt av det mørke slaget, der den skildrer en voksen mann som helt har mistet begrep om meningen med livet. Samtidig oppsøkes han av sin sønn på 11 år, som selv er i en sorgprosess, og med få ord, men side om side, støtter de hverandre.

Handlingen finner sted gjennom et helt kalenderår, et år som viser seg å by på utfordringer for hovedpersonen vår. Han har opparbeidet en tannlegepraksis, har hatt sin skjerv av kjærester, og konkludert med at et fast forhold ikke er noe for ham. Han aner ikke hva han skal fylle timene han ikke er på jobb med, og føler seg helt blank når det gjelder interesser og initiativ. Helt til Steffen tvinger seg inn i livet hans.

Vi tar på oss sikkerhetsbeltene, og jeg får lirka bilen ut av luka. Sjøl om vi ikke snakker sammen, sjøl om det regner, sjøl om gaven ligger like uåpna på kjøkkenbordet, er jeg overraska over min egen positivitet, ja tenker jeg, nå har jaggu jeg også blitt positiv, men jeg klarer ikke finne ut hvorfor, kanskje fordi det finnes noe Steffen og jeg kan gjøre sammen.

Romanen er sår og vond, men med et stort lysende håp i horisonten. Den har noen spenningstopper underveis, med det er allikevel det hudløse som driver handlingen fremover. Kjersti Anfinnsen bruker et språk som er jordnært, men allikevel sporer leseren til undring og ettertanke, og hun skriver så godt i debutromanen sin, at en skulle tro hun ikke hadde gjort annet i sitt liv. Anbefales!!

Les gjerne den flotte omtalen på Beathes bibliotek!