onsdag 25. desember 2019

De andre en essaysamling av Toni Morrison

Som en del av prosjektet "les alle de 15 kvinnelige Nobelprisvinnerne" som Beathe er initiativtaker til, har jeg nå fått lest 10 stykker. Toni Morrison mottok prisen i 1993. Denne essaysamlingen kom ut for to år siden, men ble tilgjengelig på norsk i år. Etter å ha lånt et par mursteiner av noen bøker på biblioteket i det siste, var det med lettelse jeg hentet denne lille flisen på bare 130 sider.

Fra bakpå boken:
Toni Morrison, en av USAs fremste forfattere skriver om temaer som har opptatt henne i løpet av hele forfatterskapet: rase, frykt, grenser, migrasjon og det grunnleggende ønsket om å høre til. Hva er rase, og hvorfor har det så stor betydning? Hva motiverer menneskers hang til å konstruere De andre? Og hvorfor gjør tilstedeværelsen av "De andre" oss så redde?
*******
Toni Morrison vokste opp i Ohio, hun studerte humanistiske fag og tok en master i engelsk. Hun debuterte som forfatter i 1970 med romanen De blåeste øyne, og har i følge Wikipedia 12 utgivelser å vise til, de fleste er romaner. Morrison døde i sommer, 88 år gammel.


Identitetspolitikk var et nytt ord for meg, men etter å ha lest Toni Morrison sine tanker, føler jeg at jeg kjenner både ordet og henne. Denne essaysamlingen er satt sammen av seks foredrag som hun holdt på Norton-forelesningen i 2016. De forskjellige kapitlene følger hverandre naturlig, hvor tilhørighetslitteratur er en samlende rød tråd.

I begynnelsen får vi et innblikk i dagens USA, og hvordan landet nærmet seg et rettferdig samfunn under Barac Obamas ledelse. Vi får høre om rasistisk dehumanisering og rase som idè, mer enn et faktum.

Vi blir tatt med tilbake til slavetiden, med noen enkelthistorier men stort sett er det samfunnet generelt som skildres. Det er skrevet mye litteratur om forholdene under slavetiden, og i denne boken nevner hun flere forfattere som sjonglerer med rasemotivet. Spørsmålet, hvilken rolle hudfarge spiller i litteraturen er interessant, og løfter frem viktigheten av å ignorere hudfarge ved å skildre svarte ved hjelp av kultur snarere enn hudfarge.

Toni Morrison selv fjerner rasekjennetegn og skriver "fargeblind litteratur". Flere av essayene hennes gir oss innblikk i hennes egne romaner som Paradis og Elskede. Vi får høre den sanne historien som er utgangspunkt for Elskede, og hvordan hun har anonymisert og omskrevet for å få romanen som hun ønsket.

Masseforflytning av mennesker er et aktuelt tema også i dag, men parallellene som kan trekkes til  frigjøringen av slaver på slutten av 1800-tallet og den globale flukten i løpet av 1900 tallet gjøres tydelige. Politikere gjorde og gjør fremdeles forsøk på å kontrollere strømmen av folk, mens vi som enkeltpersoner kan føle fremtidsfrykt, med tanke på hvilken utvikling vi ser. Hun bruker ord som internasjonalisme og universalisme, og påpeker at i kjølvannet av globaliseringen vil vi se de marginale språkene forsvinne, og svekket mangfold.

Avslutningsvis tas vi med til Afrika, og litteratur som er skrevet herfra. Verdensdelen som skildres som uskyldig og korrupt på samme tid, mennesker som er irrasjonelle og kloke. Camara Layes` fortelling som ble nevnt mot slutten, fikk meg til å bli sittende i mine tanker etter endt lesning.

Er det noen som har lest Elskede eller Paradis?


2 kommentarer:

  1. Jeg har kun lest boka Slavehandel, det lenge siden men veldig bra!

    SvarSlett
  2. Har kun lest Elskede av Morrison men har noen bøker av henne liggende, denne fikk jeg lyst til å lese.

    SvarSlett