Kjærlighetens Antarktis av Sara Stridsberg

De som kjenner mine lesevaner vet at jeg tidligere har slitt meg gjennom et par av Sara Stridsbergs tekster. Det var derfor med stor skepsis jeg begynte på Kjærlighetens Antarktis, en roman som raskt skulle vise seg å gjøre kål på alle mine fordommer mot denne forfatteren.

Forlaget om boken:
En kort stund har hun vært i verden med dens begjær, lengsel og frykt. Helt til en ukjent velger å ta livet hennes. Men barna finnes, de som en gang var hennes, Valle og Solveig, de som ble tatt hånd om av myndighetene og plassert et sted på Sverigekartet. Foreldrene hennes, Raksha og Ivan, finnes fortsatt, der de flakker gjennom Stockholm i de dødes tapte verden. Og dødsøyeblikket, det tar aldri slutt.

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2019

Sider: 301

Kilde: Leseeksemplar

Historien kan høres litt surrealistisk ut, siden hovedpersonen er død, og handlingen hopper frem og tilbake, før og etter hun ble drept. Dette er historiefortelling på genialt plan, samtidig som hun skildrer en hverdag som dessverre er høyst aktuell for mange.

Hovedpersonen vår er med ett unntak anonym, noe jeg tolker som at skjebnen hun har blitt tildelt, kunne rammet hvem som helst. Hun er narkoman, men skildres først og fremst som et menneske. Vi tar del i hennes oppvekst, og når vi blir kjent med foreldrene og traumet familien opplevde da de mistet et barn, forklarer det på en måte hvorfor hun er som hun er i dag.

Hodet mitt faller ned i det våte gresset. Det styrter et mykt regn over den lille skogen, en kald stripe sol som brer seg sakte over trekronene når han kjører inn igjen mot byen med meg i bagasjerommet.

Igjen og igjen kommer vi tilbake til drapet på henne. Vi får stadig nye opplysninger, samtidig som bildet utfylles av de konkrete hendelsene i livet hennes. Hun er tilstede i verden, det har gått mange år siden hun ble drept, men hun følger stadig vekk med på Solveig og Valle.

Det ble ingen klump i halsen under lesningen, men den rørte noe ved meg. Det triste er tanken på at mange mennesker lever sånne liv som hun vi ble kjent med i Kjærlighetens Antarktis. Når jeg leste slutten ga tittelen på romanen fin mening, og jeg kan ikke annet enn å slutte meg til jubelkoret, av alle de som har lest og likt boken.

Det er mange som leser Sara Stridsberg om dagen, jeg fant to bloggomtaler:

Beathes bibliotek og Artemisias verden