Søsterklokkene av Lars Mytting

Det er fire år siden Svøm med dem som drukner, Lars Myttings prisbelønnede og bejublede roman fra 2014. I Søsterklokkene kjenner jeg igjen skrivestilen, og romanen har gitt meg en fin leseopplevelse.

Forlaget om boken:
Så lenge folk kunne huske hadde Søsterklokkene ringt over det trange dalføret, med en klang så malmfull og kraftig at klokkeren ble døv etter bare tre messer. Klokkene ble støpt til minne om tvillingene Halfrid og Gunhild Hekne, som var sammenvokst fra hoftene og ned. Det hvilte alltid noe større over søstrene, som om de tilhørte en annen og mektigere verden, og en av billedvevene de lagde, ble sagt å vise fremtiden.
I 1879 flytter en nyutdannet prest inn på prestegården, der nittenårige Astrid fra Hekne gjør tjeneste. Fra Tyskland kommer en fremmed mann med vidløftige planer. Den gamle stavkirken som har huset klokkene går uvisse tider i møte, og snart utsettes bygda for brå skiftninger og ubøyelige viljer.


Søsterklokkene starter rolig og fint med historien fra to hundre år tidligere, som danner bakgrunnen for romanens tittel. I nåtid er vi i en brytningstid mellom det gamle og det nye, noe befolkningen i den lille bygda i Gudbrandsdalen ikke tar lett på.

Hovedpersonen vår Astrid, føler seg feilplassert i sted og århundre, og er en som gir den nye presten litt av hvert å tenke på. Hun lærer ham om alt han ikke forstår seg på ved bygdas skikker, mens han gir henne et kikkhull ut i verden.

Hun forklarer ham hvorfor folk arbeider på jordene på søndagene, og de trettisju ekstra helligdagene katolisismen ville medført, forklarer hvorfor bøndene ble protestanter. I tillegg til mange små "fun facts" om bønders lynne og skikker, lærer vi også masse om stavkirkenes historie i denne romanen.

Skildringer av frosten, nøden, tuberkulosen, matmangelen, mørket og vantroen gir meg stemninger og følelser jeg kan leve meg inn i. Tiden forsvant litt da jeg leste, og omtanken min for Astrid økte etterhvert som dramatikken skrudde seg opp.

Søsterklokkene byr på en tydelig rammefortelling og et handlingsforløp som tar oss raskt fremover. Flere uventede vendepunkter gjorde at jeg trakk pusten dypt et par ganger, selv om enkelte intriger kanskje lå litt vel oppe i dagen. Astrid blir ikke bare beilet av presten, også arkitekten den unge Schönauer som kommer til bygds fatter interesse for henne. Disse to herrene er fåmælte og trege i avtrekkeren, så det drøyer før Astrid blir tvunget til å ta en avgjørelse. Arkitekten ble sent til Norge for å organisere rivingen og flyttingen av stavkirken i Butangen, kirken med de malmfulle klokkene. Han har studert skisser som kunstmaleren I C Dahl tegnet for femti år siden, og ser at en vesentlig del av kirken mangler.

Spenningen ligger i om hun greier å redde disse kirkeklokkene, en detalj jeg ikke har tenkt å avsløre for dere. Slutten ble litt for vag etter min smak, og jeg forsto ikke helt hva som egentlig skjedde i den tredje og siste fortellingen. Flere spørsmål ble stilt i begynnelsen av boken som jeg ikke fikk med meg svaret på, blant annet ting rundt denne Hekneveven.

Jeg vil bare slå fast, en gang for alle: Bergensere er ikke mer høylytte, skravlete eller påståelige enn andre nordmenn! Vi får se om Mytting tør å komme til Bergen på høstmøte, etter han har blåst liv i denne gamle myten ☺

For meg som liker kunst og lokal historie, og har oppsøkt flere stavkirker, så var dette en koselig roman å lese, og jeg antar at flere med meg vil like den.

Les gjerne Kleppanrova sin flotte omtale!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2018

Sider: 448

Kilde: Leseeksemplar