På landsbygda i Moldova er 19 år gamle Ines i ferd med å forberede bryllupet sitt når hun brutalt blir kidnappet og revet bort fra sin elskede familie.
I en meksikansk småby opplever 15 år gamle Karla at moren forlater henne og hun blir forført av en farlig sjarmerende mann.
Lille Sammy fra Ohio i USA drømmer om et par rosa tøysko og mat til katten sin. Når stefaren misbruker henne, flykter hun – og barndommen er brått revet bort.
Alene og redde møtes disse tre jentene i neonbyen Las Vegas, hvor de kastes inn i en mørk og uhyggelige verden. De har nesten gått til grunne når de finner sammen i tro, håp og kjærlighet.
I første del av boken blir vi introdusert til forhistorien til de tre jentene. Disse historiene er flettet sammen av nåtidshistorien, hvor jentene rømmer og redder seg ut av Las Vegas i skjul av et godstog.
Jentene lever sine liv hver på sitt sted, sammen med foreldre som mer eller mindre greier å ta seg av dem. Disse glimtene inn i deres barndom er glimrende skildret, men dessverre tynnes disse sterke historiene ut av mange bråstopp og at tanken ikke foredles til følelser.
Temaet trafficking er i utgangspunktet noe vi nordmenn ikke forholder oss til i hverdagen, men dette legger ikke hinder i veien for at det kunne blitt en sterk historie allikevel. Dessverre fikk ikke Samartin meg til å tørke det våte ut av øyet en eneste gang, det var faktisk så vidt jeg greide å presse frem litt bekymring for de tre jentene.
Selv synes jeg romanen er full av påbegynte tanker som ikke fører til noe. Intrigebyggingen ser ut til å ville omfavne mye på en gang, men det ender opp med mange halvkvedede viser.
Karakterene er svake, og etter å ha lagt bort boken noen dager, slet jeg med å skille karakterene fra hverandre, når jeg skulle lese slutten.
Det er en samtidshistorie om et viktig tema, som tilfører lite nytt og forblir anemisk gjennom det hele. Betraktningene som gjøres er på et vis naive, men tonen er usentimental og temmelig optimistisk, så ikke kvie deg for å lese romanen, om du i utgangspunktet tenker at tema er for tøft for deg.
 |
| Sarah Natasha Melbye i samtale med Cecilia Samartin på høstsleppet i september |
Forlag: Juritzen
Utgitt: 2017
Sider: 336
Kilde: Leseeksemplar
Jeg har kun lest "Drømmehjerte" av henne men har alle bøkene hennes linet opp i bokskapet mitt. Det er synd at hun ikke har klart å skrive en bedre bok enn det hørtes ut som hun har gjort her for dette er jo et tema som er viktig og det skjer her i Norge også,i vår egen by. Så en dokumentar om disse tiggerne og bakmennene deres, kvinnene satt i byn å tigget på dagtid og om kvelden solgte de sex mens mennene aldri var mer enn noen meter borte fra dem.
SvarSlettSkal nok lese den selv en gang men jeg merker at jeg trygt kan legge den litt lenger ned i bunken nå.
Tema kan virkelig sette følelsene i kok, så det var synd at det ikke gjorde det denne gangen :)
SlettJeg har bare lest Drømmehjerte (fordi det var om Cuba), ellers har jeg ikke prioritert disse bøkene. Har den siste der, men har lånt den bort til en venninne for å se hva hun syntes. Jeg tror nok jeg lander på det samme syn som Tine, om jeg leste den....
SvarSlettDu får høre på venninnen din, kanskje hun er uenig med meg, og at du bare må lese den selv :) Spent på hva du synes!
SlettJeg har lest noen bøker av henne, og har delte meninger om dem. Har opplevd ulike meninger om bøkene hennes, da jeg ble virkelig grepet av Drømmehjerte og Senor Peregrino, mens jeg ikke fullførte Mofongo. Denne siste boka tar opp noe svært alvorlig, men likevel ble jeg ikke fanget inn i handlingen. Men likevel- viktig tema.
SvarSlettTema er viktig og kunne gitt mange gripende situasjoner, men den gang ei. Leste omtalen din, og kom til den konklusjon at du heller ikke heiste flagget for denne
SlettSkal , skal ikke, lese innlegget. Skummet, men fikk med meg det vesentligste, og tenker at jeg ikke skulle ha lest, for nå havner den lenger ned i bunken. Synd hvis hun skusler til et så viktig tema med en svak litterær konstruksjon. Men den skal leses, har da lest noen bøker av henne som jeg har likt , tross det dramatisk-sentimentale. Hun kan skrive slik at man blir berørt..
SvarSlettVi som har lest Drømmehjerte vet jo at hun kan bedre enn dette her. Les den da Anita, jeg vil gjerne høre hva du synes :)
SlettJa, den var god. Men jeg har lest mange flere av henne; Dona Maria (også fra Cuba, god bok, om en politisk vridd), Senor Pelegrino og Pelegrina, og mulig flere uten at jeg kommer på dem i farten.
SlettJeg har også blogget denne og er mye enig med deg. Hun har liksom ikke hjertet med seg i skrivingen, slik hun bruker å ha. Jeg har lest alke de andre.
SvarSlett