Blå - oppfølgeren til Bienes historie av Maja Lunde

Leste du Bienes historie, er jeg sikker på at du er spent på hva Maja Lunde setter søkelyset på i sin nye roman Blå. På forlagsmøtet jeg nylig var på, var Lunde tilstede og hun fortalte at hun har planer om fire bøker, som skal henge løselig sammen.

Forlagets intro:
2017: Signe er snart 70 år, men lar seg ikke skremme av havet. Alene seiler hun vekk fra barndomsbygda på Vestlandet, for å konfrontere mannen hun en gang elsket. Det er bare henne, båten og en underlig last.
2041: David kjenner seg for ung til å være far, likevel er han blitt alene med sin lille datter. De to er på flukt gjennom et tørkerammet Sør-Europa, hvor nord står mot sør, og det ikke lenger finnes nok vann til oss alle. Alt forandres den dagen de oppdager en seilbåt i en forlatt hage langt inne i landet.

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2017
Sider: 364
Kilde: Leseeksemplar
Nominert til: Bokhandlerprisen!


Denne romanen fenget meg med en gang, og de første hundre sidene slukte jeg i en jafs. Jeg er glad i dystopier, og nå er det lenge siden jeg leste en, så det er Davids historie som rystet og fengslet mest. Her er vi i en verden hvor mangelen på vann har tatt kvelertak på livet. Samtidig får vi erindringsbilder fra noen år tilbake i tid, hvor samfunnet allerede hadde begynt å bryte sammen. Turistene uteblir helt fra Frankrike, og ferskvann lages utelukkende av sjøvann, men siden mekaniske deler ikke er å oppdrive lenger, er heller ikke denne løsningen på vannproblemene, å stole på.

Han er på flukt med sin fem år gamle datter, konen og den lille sønnen deres har de mistet kontakten med for flere uker siden, og når historien begynner ankommer de en flyktningleir. Gjennom hele romanen henledes oppmerksomheten på hva som kan ha skjedd med resten av familien til David og lille Lou, et av flere frampek som får sitt svar mot slutten av romanen.

   Det var stille. Jeg ville ikke være den første som sa noe. 
   .... Men det var veldig stille. 
   Jeg burde kanskje si noe.
   Hun gjorde det jo ikke.
   Men ingen av de spørsmålene jeg var vant til å bruke, går det bra, hva syns du om været, hatt en fin dag, funka liksom.
   Hva snakker man om i en flyktningleir? Hvordan småprater man når livet har gått til helvete?

Kapitlene veksler mellom Daniel og Signe, og også i Signes historie lærer vi henne å kjenne via tilbakeblikk og erindringer fra barndommen. Det første kapitlet tok kvelertak på meg, noe så vont og flott å lese om hennes syvårsdag, og den feilslåtte gaven fra mamma.
Den delen av Signes historie jeg likte best, er når hun forteller om hvordan hun traff Magnus, og tiden frem til hun brøt med familien sin.

I Blå setter forfatteren et søkelys på hva vi mennesker i fremskrittets navn har gjort med kloden vår. Utbyggingen av aluminiumsverk som førte til store vassdragsutbygginger, som igjen tok livet av ferskvannsmuslinger og annet mangfold i naturen. Ikke det at vi har sluttet å forbryte oss på naturen, men fokus i denne romanen er på utbyggingene for femti år siden.

Signe vokste opp i en brytningstid, og i en familie hvor mor og far sto på hver sin fløy når det gjaldt spørsmålet om utbygging. Jeg ble i løpet av boken veldig fascinert av karakteren Signe, som med sine tankevekkende uttalelser ga meg mye å filosofere over.

   Hva drives vi mennesker av? Instinkt eller intellekt?
   Han nølte. Begge deler.
   Men kraftutbyggingen er et resultat av intellekt?
   ... Ja.
   Jeg tror heller det er et resultat av instinkt.
   Jeg begynte å gå igjen, ville ikke lenger se på ham.
   Man planlegger ikke enorme kraftanlegg på instinkt, sa han og fulgte fort etter. 
   Men hvis vi er enige om at det ligger i menneskets instinkt å sørge for seg selv og sine... og sine barn, sa jeg.
   Ja? 
   Da er disse utbyggingene et resultat av instinkt... et instinkt som har kommet til kort.

I forhold til Bienes historie er Blå i underkant hundre sider kortere, noe som merkes på at Blå er mer tettere sammensatt og mye mer handlingsdrevet. I Blå følger vi bare to hovedkarakterer, men begge handlingsforløpene har to historier, den ene med femti års mellomrom, den andre med atskillig kortere tid. Jeg brukte mindre energi på å "forstå" Blå enn Bienes historie, og fikk dermed også mer utbytte av den sekundære handlingen, av de flotte refleksjonene som blir gjort og de tidvis glødende dialogene.

Du trenger ikke være en ihuga miljøaktivist for å ha glede av denne romanen. Blå er nydelig skrevet, med et språk, et plott og en fortellerstil jeg likte veldig godt. Romanens avslutning er trist og litt sentimental men også håpefull og optimistisk, alt på en og samme gang, det er nesten til å bli svimmel av ☺

Andre bloggomtaler jeg fant om Blå: Artemisias verden, EliseCathrin 

Min omtale av Bienes historie

Janus av Egil Foss Iversen

Liker du å lese spennende krim, som foregår i nåtid, men hvor andre verdenskrig er et bakteppe til historien, da er Egil Foss Iversens nye krim midt i blinken for deg.  Janus er blodfersk, og skal lanseres på Oslo Bokfestival 11 november.

Forlaget om boken:
Tidligere major Cato Iversen har nådd et bunnpunkt i livet da hans gamle sjef gir ham et oppdrag, for å hjelpe ham på beina. Han skal spore opp verdifulle malerier, et gullskrin og et janushode som forsvant under andre verdenskrig. Dette utvikler seg til et intenst og livsfarlig kappløp der CIA og MI6, grådige forretningsfolk og lyssky nazister ikke skyr noe middel for å finne kunstverkene først. Janus er en frittstående oppfølger av Ørnens skygge fra 2011 og Dødelig virus som kom ut i fjor. 

Forlag: Sirkel forlag

Utgitt: 2017

Sider: 259

Kilde: Leseeks

Dette er andre gangen jeg leser Janus, for jeg var så heldig å få komme med innspill til manus for drøye to år siden. Allerede den gang var jeg begeistret for plottet forfatteren har snekret sammen. Finpussen han har foretatt frem til utgivelse har gjort at jeg vil klassifisere dette som en velskrevet og engasjerende krim.

Janus har et godt plott som handlingen spinnes rundt. I tillegg er karakteroppbyggingen veldig god, og de menneskene vi blir kjent med er både skremmende og sjarmerende på hver sin måte.

Handlingen har mye dialog, noe som gjør at lesingen flyter lett, men det blir aldri masete eller oppramsende, sånn som en dialogtung roman gjerne blir. Tempo er høyt, og teksten er handlingsmettet, så det er aldri et kjedelig øyeblikk

Helten vår møter motgang, og han må innlate seg med kriminelle elementer, både den hardbarka og hardtslående typen, og hvitsnipper, som spiller dobbeltspill for å mele sin egen kake.

Skrivemåte og språk er som det skal være i en krim. Her er frampek og vendepunkt, som holder spenningsnivået høyt. Historien har en fin slutt, hvor alle tråder blir samlet.
Les den, du vil ikke bli skuffet! 

Medbokogpalett har også skrevet om boken

Kjøttfrie burgere av Veganmisjonens Jane H. Johansen

Jeg har etterhvert opparbeidet meg et respektabelt bibliotek av kokebøker, og siden jeg ikke har spist kjøtt på 15 år, er en god del av bøkene vegetariske. En burgerbok har jeg derimot ikke, så derfor fristet det å begynne å variere veggisburgeroppskriften jeg har sverget til i "alle år".

Det er tydelig at Jane i sin research til boken har møtt mennesker som har fortalt henne om sine utfordringer når det gjelder å lage vegetarburgere. Hun tar tyren ved hornene og starter med å gi oss tips og triks for å unngå at burgeren ikke henger sammen, at den blir bløt, kompakt eller seig inni, eller at den ikke blir gjennomstekt.

I tillegg til bortimot hundre delikat presenterte burgeroppskrifter, får vi oppskrifter på burgerbrød, sauser og dressinger, og diverse annet godt som coleslaw, fries og løkringer.


Vi har spist burgere i et par uker nå, og startet med den første oppskriften i boken Aubergineburgeren. I tillegg til aubergine, består den av bulgur, valnøtter, spinat og til og med kanel! Burgeren var lett å smelle sammen, og steikingen gikk veldig greit. De ble veldig gode, men kanelsmaken stakk seg ut, så jeg tror jeg vil kutte ut dette krydderet neste gang.

Når sønnen i huset skulle velge seg en burger, ble det Søtpotetburgeren. I tillegg til søtpotet består den av løk, ris og hvite bønner, i tillegg til diverse krydder. Steikingen gikk fint, burgerne hang lett sammen og ble stekt inni, uten at de ble svidd eller hang i pannen. De ble også veldig gode!

Bilde av Søtpotetburgeren er fra boken

Snadderbollen var den neste vi prøvde. Den består av purre, kikerter, soltørket tomat, shitakesopp og tofu. Jeg liker ikke å bruke tofu, siden det har rykte på seg til å være veldig genmodifisert, men jeg gjorde et unntak her. Dette var også vårt første møte med krydderet chipotle, en smak jeg ikke likte så godt, men sønnen i huset likte det godt, og ble den som spiste opp alle bollene som var til overs etter middagen.

Bilde av Snadderbollen er fra boken

Som du ser, er ingrediensene i oppskriftene veldig varierte. Det er ikke en lang liste med ingredienser og de aller fleste tingene går det an å få tak i, i vanlige dagligvarebutikker. Du finner ikke melkeprodukter eller egg i denne boken, men det er selvfølgelig fritt frem for dem som normalt spiser dette, og bruke dette som tilbehør.

Quinoarisboller fristet veldig, og quinoa hadde jeg masser av i hyllen min. Her skulle det også være ris, sjampinjong, purre og paprika i tillegg til currypaste og kikertmel. Jeg hadde lest Anitas advarsel ang. melet, så jeg var påpasselig da jeg hadde det i røren til slutt.
Bollene var lett å forme, og jeg fikk stekt dem, men til tross for at de hadde fin stekeskorpe falt de litt fra hverandre da vi serverte og spiste. Smaken var det ingenting å si på, så jeg skal lage dem igjen, men da smyger jeg et egg oppi røren, eller kanskje moser røren med stavmixer.

Quinoarisbollen

Den nest siste oppskriften jeg testet ut før blogginnlegget ble lagt ut, var Kikertnuggets. Jeg kom hjem fra jobb og hadde ingen middagsplaner, og denne oppskriften var perfekt. Alle ingrediensene hadde vi i huset, for kikerter og løk er selvsagt hos oss. Jeg grislet litt med å få røren sammen, og måtte ty til stavmixer, men da ble det veldig bra.
Nuggetsene smakte himmelsk i pitabrød med salat, tomat og aioli.

Kikertnuggets - ikke helt lik bildet, men veldig god på smak

I dag har vi hatt Tex-mex-burger til søndagsmiddag. Røren ble smelt sammen i en fei, for her er det ingenting som skal stekes, kokes eller bakes på forhånd. Det står at en skal bruke sleiv når bønner, mais og raspet søtpotet skal skvises, men jeg valgte stavmixer for å få det til å henge godt sammen. Klok av skade sikret jeg meg også med et egg. Burgerne var lett og steke, de fikk fin, sprø stekeskorpe og hang godt sammen. God på smak var de også, vi var enige om at denne burgeren er den som lignet mest på den ordinære hamburgeren.

Tex-Mex-burger 

Jane H. Johansen fra Veganmisjonen, har laget en lekker bok, med mange fristende oppskrifter. I tillegg til å bli inspirert til å variere burgeren, er det viktig at oppskriftene er gjennomprøvet og fungerer godt, og det gjør de absolutt.

Artemisias verden har også skrevet om boken!

Skjult agenda - tredje bok i Emelie Schepps spennende serie

De to første bøkene i denne serien Merket for livet og Hvite spor tok meg med storm, så det var med en god dose forventning jeg søndag morgen startet lesingen av Skjult agenda.

Forlaget om boken:
Ambulansesykepleieren Philip får det ene utrykningsoppdraget etter det andre der han kjenner de alvorlig sårede personene. Når ytterligere en person blir funnet svært skadet, begynner sannheten å gå opp for ham. Det virker som om han er fellesnevneren for det hele. Hvordan kan han finne sammenhengen før flere blir drept eller skadet?
Når statsadvokat Jana Berzelius kobles på saken sammen med politiet, begynner også hun å ane et ubehagelig mønster. Det som først ser ut til å være en engangshendelse, vokser til noe betydelig større. Hvem står bak de grusomme drapene?

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2017

Sider: 384

Kilde: Leseeksemplar

Historien har en særdeles frisk åpning, med dramatikk på flere plan. Gjensynet med de kjente karakterene gir et grøss gjennom meg, mens nye spennende personligheter bygges opp på en glimrende måte.

Allerede tidlig introduseres flere nervepirrende faktorer. Når de to sykepleierne lister seg inn på rommet til den mordmistenkte og strengt overvåkede Danilo Pena, sitter jeg med hjertet i halsen.
Jeg liker måten Emelie Schepp setter folk ut av spill uten å strø om seg med lik i første kapittel.

Jana Berzelius er en av hovedpersonene i denne serien, og hun er et kapittel for seg selv. Hun er særdeles privat og usosial, hun har store problemer med relasjoner og krever orden og struktur langt utover det som er vanlig. Hun kvier seg ikke for å la være å svare på tiltale, og går alltid og uten unntak sine egne veier. Egentlig er Jana helt uspiselig, men jeg har etterhvert blitt glad i henne, og heier på henne til tross for at mye av det hun gjør er helt på kanten.

Primærhandlingen er flettet sammen av statsadvokatens og politiets arbeid med å både oppspore Danilo Pena og finne gjerningsmannen i drapssaken. Frampek dytter leserens tanker i forskjellige retninger, og gjør dette til en medrivende historie å lese, men løsningene holdes tett til brystet.

Jana er personlig involvert på flere plan, og det som skjer i livet hennes utfyller bildet og gjør historien både spennende og interessant å følge med på. Jeg vil ikke røpe detaljer fra handlingen som kan komme til å ødelegge spenningen for deg, men lover deg at du vil bli imponert over Janas rolle i historien.

Den andre hovedpersonen, politikvinnen Mia Bolander er Janas motstykke på et vis. De liker ikke hverandre, men er temmelig like. Konflikten mellom disse to var tydeligere i forrige bok, men de som har lest Hvite spor, føler spenningen dem imellom.

De siste hundre sidene i denne boken var type "sitte på kanten av stolen med åpen munn". Det gikk slag i slag med spenningstopper på rad og rekke. Heldigvis er historien velskrevet og troverdig, og alt som skjer er godt forankret i handlingen.

For min del blir dette den tredje sekseren jeg deler ut til Emelie Schepp, det er ingen vei utenom for dette er krim på sitt aller beste 😁

Utstillingsåpning i den nye Stenersensalen på KODE 2 - Chiharu Shiota

Den japanske kunstneren Chiharu Shiota åpnet i kveld installasjonen Direction. Kunstneren er internasjonalt anerkjent for sine omfattende og spektakulære trådverk, som fyller hele rom. Verket fyller hele den nye Stenersensalen med flere hundre kilometer rød tråd. Publikum inviteres til å gå inn i trådverket for en omsluttende opplevelse.


Det var 856 stykker som har klikket "skal" på fb på dette arrangementet, og det var sannelig stinn brakke også.

Erfaren som vi er med denne type arrangementer stilte vi opp tidlig og var heldige å få to av de få setene som var satt frem til publikum. Boblevann fikk vi også, og når forværelset til selve utstillingen var fullt, ankom den nye KODE-sjefen Petter Snare og holdt sin lille åpningstale. Etterpå fikk vi høre litt hardingfele, et kunstnerisk innslag som jeg undret meg litt over.

Henning Warloe sa deretter noen ord om bygget, KODE 2 har vært stengt for oppussing et par år nå, men åpnet igjen i dag, med denne utstillingen.

Jeg var litt overrasket over at de slapp hele publikum inn i kunstverket samtidig. Vi var tidlig ute og fikk tid og plass til å se oss godt omkring. Kunstneren har hatt ti medhjelpere med seg, og brukt to uker på å sette opp installasjonen. Jeg kan ikke si annet enn at jeg er imponert, og gleder jeg til å bruke KODE-kortet mitt for å gå inn her helt alene.

Dette sier KODE om Direction:  

Chiharu Shiota ønsker å vekke publikums følelser og minner gjennom verkene sine. Hun kombinerer ofte trådens rike symbolikk med gamle gjenstander som bærer med seg personlige historier. Med bakgrunnen sin i maleri og performance, har Shiota fortsatt å interessere seg for kroppen og den kroppslige gesten i sine installasjoner. Det visuelle inntrykket er både skjørt og massivt, og kroppens respons på å gå inn i verket er en viktig del av kunstnerens mål.

Her i Bergen har kunstneren valgt å inkorporere gamle vestlandsbåter i verket, som har tittelen «Direction». Disse båtene var en gang hverdagens framkomstmidler langs kysten utenfor Bergen, og tittelen bærer i seg en referanse til det å reise. Samtidig tar kunstneren opp det å finne fram i et mer overordnet perspektiv:

«I denne installasjonen har jeg konsentrert meg om avstanden vi tilbakelegger i livene våre, reisen vi alle er på hvor målet er ukjent. Vi er på vei i en viss retning men vet ikke helt hvilken».

*******

Susanne og jeg frydet oss over det Shiota har fått til, og det var gøy å være på åpningen sammen med alle andre som ønsker en gratis kunstopplevelse. Heldigvis skal installasjonen stå helt til våren igjen, så jeg håper mange flere vil finne veien til KODE 2!

Høstlansering med Aschehoug forlag i kveld

Kveldens høstlansering var den fjerde og siste i rekken av forlag som har besøkt Bergen i høst. Det er spennende å være med på disse presentasjonene, og bli oppdatert på hva nytt bokhøsten kan by på.

I kveld var det en ekstra hallelujastemning på forlagsmøtet, siden dette er dagen hvor det offentliggjøres hvilke bøker som er nominerte til Bokhandlerprisen 2017. Hele seks av forfatterne som er nominert til prisen, har gitt ut sine bøker på Aschehoug, så det var ikke rart de var euforiske. Tre av de nominerte forfatterne var også tilstede i kveld, noe som var ekstra gøy.

Flatland har jeg lest, Blå og Pasienten fikk jeg i posen, de tre andre må jeg vurdere

Som seg hør og bør på disse møtene var det deilig bevertning og bokpose på stolen.
I posen var det fem bøker jeg virkelig hadde lyst på, og siden jeg også hadde to nyinnkjøpte bøker og to bøker jeg fikk av Beathe med hjem, ser det ut som november også kan bli en travel lesemåned.

Gudrun Skretting var første forfatter ut i kveld. Hun skriver barnebokserien om Anton, og når hun leste fra boken falt jeg helt i staver.

Helga Flatland var også med oss i kveld. Jeg har lest hennes nye bok En moderne familie, og likte den godt. Nå er hun nominert til Bokhandlerprisen 2017, og siden jeg foreløpig bare har lest hennes bok av disse seks, heier jeg selvfølgelig på henne.

Helga Flatland

Maja Lunde var neste kvinne som besøkte oss (for det var bare damer på besøk i kveld). Jeg likte hennes forrige bok Bienes historie godt, og siden årets utgivelse Blå lå i posen, kommer jeg til å lese den ganske snart. Hun kunne fortelle at hun har planer om at disse to bøkene skal få selskap av to til, og de fire bøkene til sammen skal utgjøre en slags helhet. Dette høres spennende ut, så det er bare til å henge med.

Maja Lunde

Trude Teige fikk æren av å avslutte arrangementet med sin fortelling om den nye boken Pasienten. Dette er en krim i serien om Kajsa Coren, en serie jeg ikke har fulgt, men jeg leser gjerne Pasenten, hvor deler av handlingen dreier seg rundt hendelser på det for lengst nedlagte Dikemark psykiatriske sykehus.

Trude Teige

I tillegg til bøkene til disse fire forfatterne fikk vi den nydelige boken Du er sterkere enn du tror, av Bjørg Thorhallsdottir. Jeg har flippet gjennom den, og ble sittende og nyte noen av de flotte bildene. Gleder meg til fortsettelsen!

I løpet av kvelden fikk vi vite litt om mange forskjellige bøker, og noen fristet virkelig å lese. Ketil Bjørnstads serie har nå kommet til 80-tallet, og det er jo "mitt tall", så den må jeg i alle fall lese.

Takk for en kjempefin kveld Aschehoug, og for selskapet Beathe og Ellinor, alltid like kjekt å være sammen med dere ☺

Tung tids tale av Olaug Nilssen

Tung tids tale er Olaug Nilssens fantastiske skildring av hvordan hun opplever det å leve med et barn som utvikler autisme. Dette er en utrolig sterk historie, som alle som jobber med barn eller har denne utfordringen i livet selv, garantert vil glede seg over å lese!

Forlaget om boken:
Ein liten gut mistar språket og forandrar personlegdom. For mora byrjar ein kamp, først for å forstå kva som skjer med guten, og så for å få hjelp til å gi han den omsorga og oppfølginga han treng. Familien er plutseleg i ein svært utfordrande livssituasjon, og dei må igjennom lange og utmattande prosessar for å få hjelp. Mødrer skal aldri gi opp, blir det sagt, men kva er aksept, og kva er å gi opp?

Forlag: Samlaget
Utgitt: 2017
Sider: 156
Kilde: Leseeks


Det er litt av et scenario vi blir presentert i denne boken. Familien har to små barn i tillegg til storebror Daniel som i treårsalderen begynner å vise tegn på at noe er galt.

Når dei to små har sovna, set eg meg ved stovebordet og et kveldsmat. Utanfor går naboen forbi, eg rykker til då han snur seg og ser opp mot meg. Det er mørkt ute, lyst inne.

Det er lett å få auge på oss. Vi har ikkje gardiner.
Det er lett å sjå meg. Eg har ikkje filter.
Det er lett å gjennomskode meg.

Eg driv ønsketenking.

I løpet av boken får vi et skremmende innblikk i hva disse foreldrene må gjennomgå. Det er vondt å kjenne på hvor hudløse de må føle seg, hvor prisgitt andre mennesker de er, og hvor "lagelig til for hogg" de må være. I den perioden hvor sykdommen griper fatt og endrer personligheten til eldstemann, må det være grusomt å ha andre menneskers tisking og hvisking om oppførsel og barneoppdragelse i bakhodet.

Foreldrene leser faglitteratur, googler, ser på filmer av barnet, og er med i fora. I et saktegående byråkrati har de en haug med fagfolk som skal uttale seg, og selvfølgelig et sterkt ønske om å bli hørt, sett og akseptert. Det er trist å lese om tiltakene de må gjøre for å holde gutten trygg og huset i noenlunde orden, men han behandles alltid med respekt og kjærlighet noe som er rørende å lese om.

Disse foreldrene vet hvordan gutten var før sykdommen begynte å vise seg. De vet hva han kunne, hvor selvstendig han var før ferdighetstapet ble merkbart. Fagfolkene har ikke sett dette, og avfeier det og ber foreldrene akseptere tingenes tilstand.

Her og no kan eg berre kjenne det, med heile meg, einsemda i å begynne å tenkje tanken, tanken på at eg ikkje kan vere åleine med deg. 

For en erkjennelse det må være for en mor og far å innse at barnet begynner å bli sterkere enn deg. Han biter og slår hardere enn før, og med klatring og kraft kommer til nær sagt over alt.

Gjennom skildringen av hvordan det er å være mor til en gutt som utvikler autisme, får vi også et innblikk i hvordan det kan være å være gutten. Når hun beskriver rundene med hjelpeapparatet river jeg meg i håret, men heldigvis ble de stemplet som "resurssterk" tidlig, og dette har de klamret seg til.

Olaug Nilssen har skrevet ned sin personlige historie på en ærlig og nøktern måte. Det er ikke noe selvmedlidende over det hun forteller, men heller realistisk og til de grader tankevekkende. Les den!

EliseCathrin har også skrevet om boken.

Talte dager av Heidi Linde

Heidi Linde debuterte som forfatter i 1998, og har siden den gang gitt ut en rekke bøker i flere sjangere. Mitt første møte med henne var i 2013 da jeg leste Agnes i senga. Linde var med på forlagets høstturne, så jeg hadde på forhånd hørt henne lese utdrag fra boken.

Forlaget om boken: 
Liv Karin mister besinnelsen ovenfor tenåringsdatteren Kaja, utenå vite at de stygge ordene som faller mellom dem, skal bli de aller siste.
Den unge legen Jonas som prøver å komme seg videre etter en fatal feilvurdering på legevakta, Ivan som gikk et skritt for langt, studenten Ingeborg som forsker på innsattes tilværelse bak murene, og ungjenta Lykke som endelig har funnet sin ukjente far, men som må innse at han ikke har noen ønske om å bli funnet. Alle disse får på sin måte betydning for hvordan det går med Kaja.

Denne romanen er sammensatt av mange handlingsforløp. Ikke alle krysser hverandre, men noen av karakterene møtes.

Det begynner temmelig heftig hvor fergekaien på Vangsnes er møtepunktet. En fangetransport, en bobil og en SUV er på kollisjonskurs, og det som ikke skal skje, skjer. Samtidig møter vi Jonas, som kommer flyttende til Vangsnes for å jobbe som lege. Han leier leilighet i huset til Liv Karin og mannen Magnar og deres tre barn, så allerede her krysses deres veier.

Karakteroppbyggingen er fin, vi blir godt kjent med hver enkelt, og fremstillingen av mor-datter krangel og også den manglende kommunikasjonen mellom Liv Karin og Magnar er glimrende skildret. Vi får også vite litt om fangen Ivan Lescowitsj, med en sår og litt sentimental historie, som gjorde inntrykk på meg.

Linde bruker et fint språk, hvor ikke alt sies direkte, men enkelte detaljer kommer frem etterhvert. Til tross for at alt er på plass, så ble jeg ikke revet med. Det skjer mye, men uten en primærhandling å forholde seg til, ble det litt mye hopping, og leseren selv må trekke forbindelseslinjene.

Det var artig å lese en bok med handling på Vangsnes. Ikke viste jeg at vi har Tingrett i Leikanger og fengsel i Vik, så jeg har fått utvidet min horisont, men dessverre er nok dette en type historie som ikke gjør så veldig dypt inntrykk.

Innlesingen som er gjort av Nina Woxholtt, er glimrende utført. Hun er behagelig å lytte til, og leser i akkurat passe tempo med jevn tonasjon.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2017

Lyttetid: nesten 8 timer

Kilde: Lytteeksemplar

Bergen en søndag i oktober

Fløyen, Ulriken og Skansen Brannstasjon og massevis av nydelige trær i høstfarger

Søndag er den beste dagen for å utforske, og i dag hadde jeg tre stopp på programmet, i tillegg til å ta et bilde av Fjellsiden i høstfarger. I Skuteviken har de pusset opp det falleferdige huset som sto her, og nylig avdekket de hvor flott det har blitt. Bygget fikk ny eier for fire år siden, og blir nå pusset opp med tanke på kulturformål. Dette er gode nyheter for oss som liker å se Bergen fornye seg. Her kan du se bilde av boden slik den så ut før! Restaureringen av bygget ledes av Roger Iversen, som også har stått for restaurering av Nøstebodene og Norges eldste trehusrekke, så dette må bli bra.

På høyre side av huset ligger, det som sies å være Norges eldste kai, som også skal pusses opp, og åpnes for allmenheten.

Sjøboden er fra 1680 og skal nå pusses opp for kulturelle formål

Det "brenner" overalt i Bergen om dagen

Veien videre gikk over Bryggen og Torget og ned mot Nøstet. Her gikk jeg ned det bratte Knøsesmauet, Norges mest fotograferte gate. Jeg ble begeistret da jeg så at beboerne har vært aktive under sykkel VM og mye av pynten står fremme fremdeles. Se her for mer!

Litt av pynten som står i Knøsesmauet

Mitt første stopp på programmet var Trikken 106. Dette er baren/kafèen som ligger i Norges eldste bevarte trehusrekke på Nøstet, en samling hus som nylig ble pusset opp, se her!
Baren har jeg vært innom flere ganger, og siden de i dag lokket med vafler, når jeg allikevel skulle til by`n, ble dette et selvsagt stopp på veien.

Den 10ende november skal jeg for første gang inn i et av de andre husene i denne antikvariske rekken av trehus, når Vestindien ønsker velkommen til omvisning og foredrag.

Nøstegaten 41 var på 1800-tallet Bergens største horehus, og nå har det åpnet som museum. Det er ikke mulig å slenge innom en søndag, så jeg har ventet lenge på at de skal åpne dørene for publikum.


Neste stopp var KODE, hvor de lokket med omvisning i Rasmus Meyers samling av Munchs kunst. Den unge kuratoren som sto for omvisningen var kunnskapsrik og engasjert, og det var veldig gøy å høre på ham.

Det var en flink og tydelig kurator som fulgte oss rundt

Et av bildene han snakket om

Nå sto det bare en ting igjen på ønskelisten min for denne søndagen, og det var en titt innom Bergen Art Book Fair. Jeg hadde en anelse om at dette kunne bli for "smalt", noe det også var, men det var gøy å titte innom.

Det var trangt om saligheten på Bergen Art Book Fair i dag

Det går noen timer når en går rundt og koser seg i finværet, Bergen må være den flotteste byen i hele verden (når det ikke regner...)

Håper du har gjort noe kjekt denne søndagen :)

Ida & Oda og andre fortellinger av Kristian S. Hæggernes

Kristian S. Hæggernes var et nytt forfatternavn for meg, men bergenseren har nå åtte utgivelser på samvittigheten. Han var sammen med forlaget sitt, da de skulle presentere høstens bøker, og han gjorde et så godt inntrykk at jeg skaffet meg boken sporenstreks.

Ida & Oda er ikke en klassisk novellesamling, siden de 380 sidene kun rommer 8-9 fortellinger. Tittelnovellen er den første og desidert den lengste av de seks novellene, med sine 117 sider.

Her møter vi Rolf på 13 år som flytter fra Åsane til sentrum av Bergen. Han begynner på Rothaugen skole og håper med dette bruddet å gjenoppfinne seg selv.

Dette er tiden for LP-plater og kassetter, de har telefon i gangen og leier videokassetter på kiosken. Rolf er i en brytningsalder hvor han er like opptatt av både modellbygging og jenter. Selv ble jeg litt satt ut av tanken på at en 13-åring kan være så komfortabel som han er, både med alkohol, røyking og interessen for jenter.


Novellen bærer preg av hverdag. Dette er en skildring av en ung gutts liv, og så veldig mye spennende skjer det egentlig ikke. Et lite frampek mot en fraværende farfar, hvis rykte, og forhold til den nære familien ikke er det beste, gjør meg nysgjerrig en stund, men det koker litt ut i kålen.

I Tomme hus tar vi ferge fra Knarvik til Steinestø. Denne fergen ble nedlagt i 1994, da broen sto ferdig, så her var mimrefaktoren høy.

Jegstemmen er en utflyttet bergenserinne som bor i Førde med mann og tre barn. Hun kjører den eldste datteren Kristin til Bergen, siden hun skal begynne på lærerskolen, og her skal hun bo hos mormor og morfar på Skansemyren. Den første uken skal også mor bo her i sitt gamle barndomshjem, og en mulig gnisning mellom henne og mannen, gir et snev av spenning til historien.

Når de får øye på Rolf på Fløybanen og hilser på ham, får vi vite at det er en forbindelse mellom denne novellen og den forrige, noe som gir boken en helt annen dybde.
Dynamikken i familien forrykkes når eldstedatteren flytter ut, og foreldrene allerede sliter seg imellom, men vi går ikke dypere inn i dette.

I del to, som kommer ganske brått på er det gått seks år og det er datteren Kristin som er fortellerstemmen. I en litt innviklet passasje får vi bakgrunnen for hvorfor Rolfs farfar ikke var godt likt, noe som henger sammen med hvorfor foreldrene til Kristin ikke ble skilt for seks år siden. Denne delen tones rolig ut, med litt om bryllupet til Elisabeth og Øystein, hvor Kristin er forlover.

I neste kapittel, Hvis dette var en amerikansk film, møter vi igjen Elisabeth, og det er den fem år yngre lillesøsteren hennes, som er fortellerstemmen. Vi befinner oss i bryllupet som feires i Åsatun, og igjen blir den lokale plasseringen (mitt nabolag) et artig innslag i historien.
Rolf er Øysteins forlover, så koblingen er gjort, men så veldig mye mer enn betraktninger rundt storesøsterens valg av ektemann får vi ikke.

I kapittelet Hastings finner jeg raskt ut at det er Astrid, Rolfs musikkelskende storesøster som er fortellerstemmen. Hun har blitt godt voksen og forteller om at hennes sønn i en alder av 18 år foretok navneendring. Mot slutten tar hun turen til Eastbourne for å besøke Virginia Woolfs hus, og igjen bråstopper historien.

Fortellingene denne boken er bygget opp av, står for seg selv, men henger allikevel sammen, i og med at noen av karakterene finnes i andre fortellinger. Kristian Hæggernes har et fint språk og noen nydelige betraktninger, men jeg føler at kanskje den lokale forankringen til mitt eget nabolag, forstyrrer litt.

Som du forstår så har min leseopplevelse vært preget av mitt personlige behov for struktur når jeg leser. Mye energi og oppmerksomhet gikk med på å finne ut av hvem det er som forteller, og hvilken sammenheng denne har i historien. Dette er en langsom fortelling, med fine mellommenneskelige betraktninger, men litt for lite dramatikk etter min smak.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2017

Sider: 380

Kilde: Leseeksemplar

Den som ser - ny roman av Herbjørg Wassmo

Første bok i Dina-trilogien kom ut i 1989 og det er 20 år siden trilogien ble fullført. Årets roman, Den som ser, kan leses som en frittstående historie, men er samtidig en fortsettelse av historien om Dina.

Fra forlagets presentasjon: 
Året er 1890, i den fulle kirka står Karna, barnebarnet til Dina foran forsamlingen, og vitner om det som lå Dina på hjertet før døden: de to mennene hun tok livet av. Etter slik å ha bekjent farmoras synder, blir Karna stum, og lukker seg inne i seg selv.

Verken faren Benjamin eller stemoren Anna kan nå henne, og tausheten omfatter også snart forholdet dem imellom. Anna tar med seg Karna til hjembyen København og hospitalet der mentalt syke kan behandles.

Med det kan hun også legge avstand mellom seg og Benjamin, og tenke over hvem hun selv er og hva hun gjør med livet sitt.



Den som ser begynner der Wassmos trilogi sluttet, så romanen er en direkte fortsettelse av historien. Samtidig får vi så mange henvisninger til de tre første bøkene, at lesere som ikke har lest trilogien, godt greier å få med seg deler av bakgrunnshistorien.

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg hadde store forventninger til denne oppfølgeren. Etter å ha lyttet meg gjennom trilogien med over 63 timer på øret på en drøy måned, er det ikke fritt for at jeg følte at jeg hadde fått Dina på hjernen. Overgangen til å lese selv ble brutal, men jeg skrudde ned tempoet til Gørild Mauseths rolige takt, og fikk samtidig den vakre dialekten inn i hjerne og hjerte.

Følelsene lå utenpå meg da jeg leste denne romanen. Wassmos evne til, med få ord å skape et helt univers av følelser, gjør at teksten treffer sylskarpt hos meg. Som her når Benjamin oppsøker Anna i foreldrenes hjem i København:,

   Han luktet annerledes enn hjemme. Fremmed såpe. Da hun åpnet øynene igjen og så over skulderen hans, sto foreldrene der, litt på avstand fra hverandre og så i gulvet. 
   Det var selvsagt moren som brøt stillheten. Klapset hendene sammen som om hun skulle åpne en veldedighetsbasar. Knuste luften til bitte små skarpe skår. 
    - Anna! Er det ikke en gledens dag? Benjamin er kommet for å ordne opp i allting for deg.

Her er det mye å kjenne seg igjen i, og sånn som jeg har lært Annas foreldre å kjenne, sier denne betraktningen så mye mer enn de ordene som står der. Fortvilelsen Anna må føle, følte også jeg. Den håpløse situasjonen hun er i, når hun blir umyndiggjort på denne måten, fikk tårene frem i mine øyne.

Karna havner på sinnsykehospital tidlig i boken, og ganske lenge er hun en pappfigur uten følelser, og uten at hun gir oss noen mulighet til å skjønne hva som foregår med henne. Litt etter litt begynner Karna å respondere forsiktig på tilsnakk, og denne lille scenen fra 18-årsdagen hennes rørte meg:

   - Jeg har fått to pianoelever som bor her på Hospitalet, sa Anna etter en stund og så spørrende på henne. 
   Karna nikket slik at hun ikke skulle føle seg forlatt. 
Anna kjente seg nok ofte forlatt. Det hang sammen med pappas svik og at hun, Karna, var satt på galehus. Annas øyne var ofte som upussede speil. Dersom Karna nikket, ble speilene blanke en liten stund. 

I tillegg til menneskene i København møter vi også igjen Peder Olaisen, som på Dinas bekostning er i Bergen for å utdanne seg til maskiningeniør. Han er en stille men foretaksom og fokusert gutt, og reaksjonen hans når han leser brevet fra Benjamin, fikk meg til å legge boken i fanget og woaoe stille for meg selv.
Når Peder tar for seg den forhatte broren Wilfred Olaisen, etter han har skamslått sin andre kone, kjente jeg en stor lettelse. Måten Wilfred har fått herje på med konene sine, har vært et sårt tema gjennom flere bøker.

Når Benjamin returnerer til Strandstedet og alt han har ansvar for der, reiser han en tur til Reinsnes for å besøke sin halvbror, presten Johan. Det er sterk kost for ham å se plassen, hvor en stor brann tok livet av hans mor og hans kjære Hanna for kort tid siden, og jeg måtte igjen ta meg en pustepause.

Slutten av romanen tar for seg forholdet mellom Benjamin, Anna og reservelegen Joakim, som har en viktig rolle som Karnas psykiater. Jeg liker forholdet Benjamin og Joakim får etterhvert, mennesker som har det i seg å oppføre seg rolig og fattet, selv når følelsene står i kok, har jeg stor respekt for.

Anna er en frigjort kvinne, og tar helt andre livsvalg enn de både hennes mor og ektemann, hadde ønsket at hun hadde tatt. Hun vil jobbe, hun vil ikke bo hos foreldrene når hun er i København, og hun vil utdanne seg for å bli selvstendig. Refleksjonene som gjøres i denne fortellingen setter fingeren på sosial rettferdighet, kvinners frigjøring både i samfunnet og innad i familien, og måten det gjøres på er subtil men samtidig uhyre treffsikkert.

Jeg er imponert over hva Herbjørg Wassmo har fått til med denne oppfølgeren. Det må ha vært nervepirrende for henne å skulle skrive en fortsettelse på en trilogi som ble uhyre populær, men hun skrev seg i mål til høyeste terningkast!

Dina-trilogien i sin helhet: Dinas bok, Lykkens sønn, Karnas arv og Den som ser

På bloggene Minbokogmaleblogg, Artemisias verden og Kleppanrova finner dere fine omtaler av boken. Har andre skrevet om den, legg gjerne lenke i kommentarfeltet!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2017

Sider: 480

Kilde: Leseeksemplar

Heksen av Camilla Lackberg

Heksen er den tiende boken i serien om Erica Falck og Patrik Hedström i Fjällbacka. Siden jeg har fulgt serien fra starten, kjenner jeg karakterene godt, og kunne ta sats og stupe inn i handlingen, med stor forventning. Jeg lover deg, jeg ble ikke skuffet!

Forlaget om boken:
Når fireårige Linnea forsvinner fra en gård rett utenfor Fjällbacka, vekkes onde minner til live. Tretti år tidligere forsvant fire år gamle Stella fra den samme gården, og to tretten år gamle jenter ble anklaget. Domstolen fant dem skyldige, men på grunn av sin unge alder slapp de fengsel. Den ene av dem har siden levd et stille liv i Fjällbacka. Den andre er tilbake for første gang siden hendelsen, nå som berømt skuespiller.
Innbyggerne i Fjällbacka stiller opp i manngard for å lete etter Linnea, og til slutt finner de henne. Naken, ved nøyaktig samme skogstjern der den første jenta ble funnet.
Patrik Hedström og hans kollegaer spør seg om det kan være en sammenheng mellom de to drapene. De får Erica Falck, som allerede er i gang med en bok om den gamle saken, til å hjelpe seg.

Heksen følger det velkjente mønsteret som har fungert for Camilla Lackberg gjennom de ni forrige bøkene. Patrik Hedstrøm er den hardtarbeidende nestkommanderende på politikammeret, mens hans kone Erica Falck er journalisten, som mens hun skriver bok, graver frem avgjørende informasjon for saken politiet jobber med.

Det er et fantastisk persongalleri i denne historien, som i tillegg til de to kriminalsakene som er nevnt over, også har en handling fra Bohuslan i 1672. Vi møter igjen de to jentene som ble funnet skyldig for 30 år siden. Begge damene har fått barn, og disse to finner hverandre. I tillegg er det tre andre ungdommer fra stedet, og tilsammen utgjør denne gjengen en samling "løse kanoner".

Forbindelseslinjene i handlingen er mange, og vendepunktene som kommer tett som haggel er egentlig ikke så veldig overraskende, men føles allikevel troverdig. En del ledetråder legges ut, så hodet mitt har hele tiden et mysterium å jobbe med. Hva var det som skjedde med Leif, etterforskningslederen på den 30 år gamle saken? hva er det for informasjon ungdommen Sam har, som Erica (og politiet) gjerne skulle hatt tak i? og hva er det Anna skjuler for sin søster?

Vel, det er mange sånne spørsmål som dukker opp, men noe tydelig motiv for å drepe de små jentene, holdes skjult lenge. Ikke før helt mot slutten materialiserer bildet seg, og spenningskurven får en tydelig retning oppover.

Første halvdel av boken er ikke thrillerspennende, men allikevel medrivende til tusen. Handlingen har mye humor, noe søsteren og svigermoren til Erica står for. Her er det snakk om plager til en høygravid og det nært forestående giftermålet til en middelaldrende kvinne.
Litt romantikk får vi også, når etterforskeren Martin møter en ny kvinne i sitt liv.

Som mange vet er Ingrid Bergmans navn knyttet til Fjallbacka, til tross for at hun ikke er født her. Jeg har selv besøkt det idylliske lille stedet og fotografert statuen av Bergman som står her. I denne krimmen spilles det inn en film, hvor den ene av de to jentene som innrømmet skyld for 30 år siden, spiller Ingrid Bergman.

Personlig kunne jeg tenkt meg at hun spant litt videre på dette, på bekostning av historien fra 1600-tallet, som egentlig ikke hadde annet med saken å gjøre, enn en svak forbindelse til tematikken.

Statuen av Ingrid Bergman står på en fremtredende plass i vakre, lille, fredelige Fjallbacka.


Flyktningmottaket i Fjallbacka har en viktig rolle i historien, og fremmedfrykt er et av temaene som stikker seg frem.

Lackberg har gode skildringer av lokalbefolkningens følelser rundt dette at fremmede får innpass i deres samfunn, men intrigene og også "løsningene" føles litt oppbrukt.

Heksen er en jevnt spennende kriminalroman som er velskrevet uten utfordringer for leseren. Det eneste jeg reagerte på var en del gjentagelser, og siden boken er så tykk som den er, tenker jeg at hundre sider (minst) kunne vært kuttet vekk. Politisjef Mellbergs udugelige opptreden begynner jeg å gå lei, og jeg har også den samme følelsen rundt forholdet mellom Erica og Kristina (svigermoren).

Når det er hundre sider igjen øker actionnivået betraktelig, og slutten er en actionfilm verdig. Lackberg skriver drivende godt, og har et plott som er finmasket og uten logiske brister. At hun tar i bruk noen godt brukte klisjèer for å få handlingen til å gå opp, det får vi se igjennom fingrene med.

Liker du krim hvor du ikke har lyst å legge fra deg boken, men samtidig sitter trygt og rolig i lesestolen, da er Camilla Lackbergs nyeste krim noe for deg!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2017

Sider:646

Kilde: Leseeks

Skjønnhet for aske - ny roman av Cecilia Samartin

Denne forfatteren har solgt over en million bøker i Norge, så hun må regnes som en av de mest populære i denne sjangeren. Jeg har lest mange av dem, men det er nok fremdeles Drømmehjerte som er favoritten.

Fra bakpå boken:
På landsbygda i Moldova er 19 år gamle Ines i ferd med å forberede bryllupet sitt når hun brutalt blir kidnappet og revet bort fra sin elskede familie.
I en meksikansk småby opplever 15 år gamle Karla at moren forlater henne og hun blir forført av en farlig sjarmerende mann.
Lille Sammy fra Ohio i USA drømmer om et par rosa tøysko og mat til katten sin. Når stefaren misbruker henne, flykter hun – og barndommen er brått revet bort.

Alene og redde møtes disse tre jentene i neonbyen Las Vegas, hvor de kastes inn i en mørk og uhyggelige verden. De har nesten gått til grunne når de finner sammen i tro, håp og kjærlighet.



I første del av boken blir vi introdusert til forhistorien til de tre jentene. Disse historiene er flettet sammen av nåtidshistorien, hvor jentene rømmer og redder seg ut av Las Vegas i skjul av et godstog.

Jentene lever sine liv hver på sitt sted, sammen med foreldre som mer eller mindre greier å ta seg av dem. Disse glimtene inn i deres barndom er glimrende skildret, men dessverre tynnes disse sterke historiene ut av mange bråstopp og at tanken ikke foredles til følelser.

Temaet trafficking er i utgangspunktet noe vi nordmenn ikke forholder oss til i hverdagen, men dette legger ikke hinder i veien for at det kunne blitt en sterk historie allikevel. Dessverre fikk ikke Samartin meg til å tørke det våte ut av øyet en eneste gang, det var faktisk så vidt jeg greide å presse frem litt bekymring for de tre jentene.

Selv synes jeg romanen er full av påbegynte tanker som ikke fører til noe. Intrigebyggingen ser ut til å ville omfavne mye på en gang, men det ender opp med mange halvkvedede viser.
Karakterene er svake, og etter å ha lagt bort boken noen dager, slet jeg med å skille karakterene fra hverandre, når jeg skulle lese slutten.

Det er en samtidshistorie om et viktig tema, som tilfører lite nytt og forblir anemisk gjennom det hele. Betraktningene som gjøres er på et vis naive, men tonen er usentimental og temmelig optimistisk, så ikke kvie deg for å lese romanen, om du i utgangspunktet tenker at tema er for tøft for deg.

Sarah Natasha Melbye i samtale med Cecilia Samartin på høstsleppet i september

Forlag: Juritzen

Utgitt: 2017

Sider: 336

Kilde: Leseeksemplar

EliseCathrin og Minbokogmaleblogg har også skrevet noen ord om boken

Skulpturlandskap Nordland - 25 år!

På turene våre i Nordland har jeg sett skilting mot Skulpturlandskap, men siden jeg ikke sitter bak rattet når vi er på biltur, har jeg null kontroll over ratt og bremse, så det er sjelden vi har svingt inn, og undersøkt hva dette er for noe.
Det skal det bli en slutt på, for etter å ha vært på KODE 1 i dag og hørt Kristoffer Dolmen fortelle om kunstsatsningen i Nordland, verker jeg etter å spore opp de 36 kunstverkene.

Utstillingsarenaen er de 36 kommunene i Nordland fylke, som takket ja til å delta i prosjektet. Det første kunstverket som ble satt opp var Kain Tappers "En ny samtale" som står i Vega Kommune. Det var vår kunstinteresserte Dronning som avduket kunstverket, og dermed også åpnet ballet.

Uten tittel står i Vågan Kommune og er laget av Dan Graham fra USA

Skulturlandskap Nordland blir kalt Norges mest omtalte og kontroversielle kunstinitiativ, noe jeg skjønner etter å ha hørt om engasjementet dette samtidsprosjektet har vist. Det er et internasjonalt prosjekt, hvor Nordlands særtrekk er en viktig del. I dag fikk vi høre om initiativet, gjennomføringen og ikke minst om kunstnerne som deltok.

I 2015 ble siste kunstverk satt opp i Træna Kommune, og tilfeldighetene ville ha det til, at også denne gangen var Dronningen delaktig i avdukingen av kunstverket. Dette året mottok også Skulpturlandskap Nordland Kulturrådets ærespris for arbeidet som er lagt ned i å formidle dette kunstprosjektet.

Etter en flott lysbildegjennomgang av alle kunstverkene var det kunstkritiker Arve Rød sin tur å snakke. Han fortalte om en reise han har foretatt til Lofoten og Vesterålen, men vi fikk høre om litt av hvert annet også. I foredraget sitt brukte han et fagspråk som nok gikk litt over hodet på meg.

Til sist fikk vi se en film som presenterte seks av kunstnerne som har bidratt med kunst i Nordland. Vi var innom Luciano Fabro, og en historie om tørrfisk. Han har laget verket Reiret, som er en bit av en svær marmorsøyle som er splittet av noen egg.

Øymuseet, eller skrapmuseet som lokalbefolkningen øyensynlig kaller det, ble også presentert. Dette er et rom hvor kunstneren har samlet "skrap" som han har samlet i fjæra. Han fortalte på filmen at han er født i 1943 og oppvokst med skrap som leker, så han kunne ikke forstå hvorfor ikke publikum skjønner kunsten hans.

Det kunstverket som imponerte meg mest var Øye i stein av Anish Kapoor. Dette står i fjæra i Lødingen Kommune, plassert på en sånn måte at tidevannet endrer kunstverket. Kunstverket er laget av en 40 tonn tung blokk av stein, og de brukte 4 måneder på å forme den til. Filmen vi fikk se om dette kunstverket var nydelig, og jeg kunne godt tenke meg og tilbrakt noen (mange) timer på dette stedet.

Øye i Stein                                                  Foto: "stjelt bilde"

Det eneste kunstverket jeg vet jeg har lagt mine øyne på, er det som står i Mosjøen i Vefsn Kommune, men den gang visste jeg ikke hva jeg så på. Verket heter Tre flammer og er laget av den islandske kunstneren Hulda Håkon.

Dette arrangementet varte i drøye to timer, og jeg fikk virkelig mye ut av det. Som dere skjønner er KODE-kortet mitt flittig i bruk om dagen, og jeg kan berolige meg selv med at jeg har tjent inn igjen kostnaden ved å være medlem av KODE kunstklubb ☺

Ministeriet for den høyeste lykke av Roy Arundhati

Minsteriet for høyeste lykke er Arundhati Roys første roman på tjue år. Hennes roman Guden for små ting, har jeg lest flere ganger, så det var med forventning jeg startet lyttingen av hennes nye roman.

Forlaget om boken:
Hvordan fortelle en splintret historie? Ved sakte å bli alle. Nei ved sakte å bli alt.

Den tar oss på en reise over flere år, på tvers av et subkontinent  - fra de trangbodde nabolagene i Dehlis gamleby til den blomstrende, nye verdensmetropolen som omgir den, til den vakre Kashmirdalen og skogene i det sentrale India, der krig  er fred og fred er krig og der man, fra tid til annen, erklærer "normaltilstand".


På en gravlund utenfor murene til Dehlis gamleby ruller Anjum, som før var Aftab ut et tynnslitt persisk teppe og gjør stedet til sitt hjem. Snart kommer også den ukuelige løsarbeideren Saddam Hussain for å bo på gravlunden. Vi blir også kjent med den gåtefulle, men sterke Tilo og de tre mennene som elsket henne. Dessuten er det både en og to miss Jebeen: den første, som blir født i Sringar i Kashmir og gravlegges på Martyrenes gravlund i en alder av fire år; den andre, som en natt på slaget tolv dukker nyfødt opp i en krybbe av søppel på et fortau i New Dehli.

Som forlaget advarer om innledningsvis, dette er en splintret historie. Eller fragmentert om du vil. Dette er en roman som ga meg litt å jobbe med, når det gjelder å skjønne hvem som er "jeg" og hvordan de forskjellige historiene henger sammen.

Handlingen har mange fine skildringer av et India i forandring. Noe er nåtid mens andre begivenheter berettes om i ettertid. Her møter vi aktivister og mennesker som sulter seg til døde for sin sak. Drømmen er et India uten korrupsjon, men før vi kommer så langt hører vi om folkemord og mødre som vier livene sine til å finne igjen sine forsvunne sønner.

Historien har noe hverdagslig over seg, i og med at vi får innblikk i hvordan mennesker i India lever. Samtidig er dette en fantastisk beretning om Anjum som er født med kjønnsorganene til begge kjønn, hvordan hun/han tar til seg et barn, mister det igjen og anlegger et motell på en gravlund.

Språket i denne boken er preget av mange ord som ikke er oversatt fra urdu eller hindi, både egennavn og verb/substantiv, så i perioder datt jeg litt av i svingene. Jeg strevde med å skille karakterene fra hverandre, og finne en helhet i handlingen. Allikevel var dette en fin roman, med gode stemninger og fine skildringer av et India med voksesmerter.

Ingrid Vollan er en glimrende innleser, og som alltid leser hun raskt og tydelig. 

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2017

Lyttetid: 13 timer og 20 min

Kilde: Lytteeksemplar

Atlas over uoppdagede øyer av Malachy Tallack

Denne boken fikk jeg med i boknettet da jeg var på høstlansering med forlaget. Jeg hadde nok ikke plukket den ut, eller lest den uten dette sparket bak, men nå er jeg glad for at jeg har gjort det.

Forlagets presentasjon:
I flere tusen år har verdenshavene vært fulle av øyer som aldri har eksistert. Disse mytiske stedene er resultater av fri fantasi, menneskelige feil eller ren svindel. Alle har de sin egen historie. Noen har bidratt til å forme en hel kultur, mens andre knapt er viet oppmerksomhet. Felles for øyene er at de forteller oss noe om hvordan vi en gang oppfattet verden.
I denne boken tar Malachy Tallack oss med på en fascinerende jordomseiling til to dusin steder som ikke lenger har noen plass på kartet. Fra den velkjente legenden om Atlantis til mer obskure historier fra våre dager skildres et helt hav av øyer som en gang ble oppdaget, for så å bli u-oppdaget.


Siden jeg var litt usikker før jeg leste boken, satt jeg meg ned og googlet øyene. Selv om dette er myter, mysterier, fantasi og bedrag, så får jeg tilslag på mine søk, og kan lese mer der om fantomøyer, sunkne riker og falske øyer.

Vel og merke fikk jeg også snåle treff som Buss Island blir til "buss på Island" og Auroraøyene blir til Aurora på Øya-festivalen☺ Hvem trenger Wikipedia når man har Malachy Tallack sin flotte bok, så over til den!

Boken begynner 800 år før vår tidsregning, med den greske forfatteren Homer og hans Odyssè, men går raskt videre til Platon og Sokrates. Øyene har hatt flere navn opp gjennom århundrene, men mytene har holdt historiene levende. Først i vår tid kan de som har greie på kart og historie plassere øyene fra mytene på kart.

Det var artig å lese om De saliges øyer, hvordan de har skiftet navn gjennom historien, og hvordan det forgjettede land kan ha hatt forskjellig navn fra land til land.

Videre i boken hører vi om Maorier på 1700-tallet, men også om Saddam Husseins grusomme hevn da han endret Tigris` løp slik at 90% av viktige sumper tørket opp. Vi hører også om taoistisk lære, åndelige veiledere, alkymister og åndemanere som med sine skrifter og fortellerkunst har levendegjort øyer som ikke finnes.

Mange av de uoppdagede øyene det er snakk om i denne boken har blitt virkelige gjennom litteraturen. Men også oppdagelsesreisende med livlig fantasi og god fortellerevne har bidratt til at øyer som ikke finnes har kommet på kartene.

Mot slutten av boken blir vi presentert for nyere avsløringer, og jeg forbauses over hvor seiglivede enkelte av disse mytene er. Atlas over uoppdagede øyer er bygget på fantasier, men den viser oss likevel en del av vår historie slik vi kjenner den.

Jeg syntes det var artig å lese denne boken, den utvidet min horisont, men jeg kommer nok ikke til å kunne gjenfortelle detaljer fra boken, til det var den for fantastisk, og innholdet var for nytt og ukjent for meg.

Boken er nydelig illustrert av Katie Scott, kjent for bøkene Animalium og Botanicum.

Forlag: Vega

Utgitt: 2017

Sider: 152

Kilde: Leseeks

En helg i Oxford med gode venner - kultur og halvmaraton

Det blomstrer fremdeles selv godt uti oktober her i Oxford

Dette har vi gledet oss til lenge, en helg i Oxford med påfølgende to halve dager i London. Vi fløy til Gatwick og tok toget på direkten til Oxford. En liten spasertur fra togstasjonen fant vi hotellet vårt Bath Place Hotel, som ligger midt i gamlebyen og vegg i vegg med pub`en Bill Clinton røykte ulovlige stoffer under studietiden.

Rommet vårt var inn døren til høyre, puben tvers over "gaten" 

Turf Tavern er også stedet hvor den tidligere australske statsministeren Bob Hawke endte opp i Guinnes rekordbok da han i 1963 drakk "a yard of ale" på 11 sekunder. Men, pub`en er mest kjent for (og markedsført som) en av Inspector Morses absolutte favoritter.

Etter å ha sjekket inn på vårt ultrakoselige hotell, hvor ikke en vegg eller et gulv var i rett vinkel, tok vi oss en runde i byen. The Kings Arms ble puben hvor vi slo oss ned, en stor livlig pub som er et blikkfang i byens gatebilde. Målgangen i Oxford Marathon på søndag er også rett bak denne puben.

The Eagle and Child var vannhullet til Lewis Carol som skrev Alice i Eventyrland og JRR Tolkien. De gikk under navnet The Inklings literary group, og møttes her. Oxford oser av historie, og også litteraturhistorie, så for en bokelsker som meg var det som å komme til himmelen å være her.

På Bodleian bibliotek var det en fin utstilling om Jane Austen

Bodleian Library er kanskje verdens mest kjente bibliotek. De har over 160 hyllekilometer med bøler, og en utgave av alle bøker som er utgitt i UK.

Byen har en stor, fin Waterstones og merkelig nok var de to bøkene jeg hadde planer om å kjøpe, utstilt rett innenfor døren. Normalt leter jeg lenge før jeg finner det jeg har på listen, men denne gangen ventet bøkene på meg.

Vi var på et innendørs marked som var kjempefint, hvor vi falt for duften av fersk pai, og drakk kaffe i kirken. Her er det ca 40 små butikker av god kvalitet, og et fint sted å tilbringe en times tid.

Covered Market midt i Oxford

Engelsk mat på sitt beste

Vi drakk kaffe på Vaults & Garden i St. Mary`s Church 

Oxford University består av 38 forskjellige colleger, og byen er tydelig preget av alle studentene som holder til her. Denne helgen var det i tillegg oppstart av trimesteret Michalmas, så i tillegg til ungdommene var også foreldrene deres i ferd med å hjelpe til med innflyttingen.
Christ Church College er et av de flotteste collegene i Oxford, spisesalen her, The Hall, er kjent som spisesalen i Harry Potterfilmene.

Christ Church College grunnlagt i 1524

Oxford er preget av sine vakre, mursteinsgrå bygninger, og blikkfang er Radcliffe Camera og ikke minst Hertford Bridge. Hotellet vårt lå like ved disse to landemerkene, så de så vi mange ganger. Radcliffe Camera ble  bygget i 1749 som et bibliotek, nå fungerer det som en lesesal for Bodleian Library, og er ikke åpen for publikum.

Hertford Bridge eller The Bridge of Sights

Radcliffe Camera

I Oxford er den foretrukne fritidssysselen punting. Vi prøvde ikke dette, men hadde stor glede av å se andre gjøre det. Her skal en stå bakpå farkosten, og stake seg vei på den grunne kanalen.

Lørdag deltok vi på en felles tur ut til Blenheim Castle. Her var det nydelig, men gedigent, og det var lett å la seg overvelde av all pump og prakt. Bussturen fra sentrum tok ca en halv time, men det var absolutt verdt det.

Blenheim Castle

En liten del av hagen/parken rundt Blenheim

I tillegg til all denne kulturen ble det mye mat, drikke og sosialt samvær denne helgen, middagen på The Trout Inn må jeg bare nevne til slutt, for en flottere sted å oppholde seg enn dette, skal du lete lenge etter.

Visit England sitt bilde av The Trout Inn

Jeg gir meg ende over for et fantastisk opplegg guiden vår Karl Magnus har snekret sammen for oss, og gjengen fra Varegg som vi reiste med var virkelig det beste reisefølge vi kunne fått.
Teksten jeg har skrevet her er bygget på Karl Magnus sin "blekke" som vi fikk før vi reiste. Denne var så innholdsrik (og morsomt skrevet) at noen annen guide til Oxford trengte jeg ikke.