Snæfellsnes rundt på 12 timer

Et av mange flotte naturkunstverk i Arnastapi

Turen vår startet i Reykjavik og hadde en omvei rundt Reykholt på returen, så det som var beskrevet som en 7 timers tur ble nesten dobbelt så lang. Selv om det er kjedelig å kjøre langt og lenge, så hjelper det at veiene er beine, og brede her, med 90 grense nesten overalt. Været var fint og det vi fikk oppleve på våre 8 stopp var verdt kjøreturen.

Siden vi ikke skulle ri på islandshest eller fiske, kjørte vi helt ut til Budir før vi stoppet første gang. Her ligger den av småkirkene på Island som er hyppigst fotografert. Budakirken ble bønnhørlig avfotografert også av oss, men noe inntrykk gjorde den ikke, men det gjorde kirkens historie, som jeg leste da jeg kom hjem. Like etter stoppet vi på Hotel Budir, hvor vi fikk deilig kaffe, og så besøkte vi en ultrakoselig "butikk" på tunet utenfor hotellet.

Budakirka - les om den tøffe damen som fikk den oppført mot prestenes vilje!

Kunstutsalget utenfor Hotel Budir - ikke gå forbi hvis du er her!

Etter deilig kaffe i luksuriøse omgivelser kjørte vi videre, men herfra ble det kort i mellom stoppene. Landskapet er åpent, og hver minste lille ting som kan interessere turistene står avmerket med kruseduller, navn og piler, så på denne måten fant vi Raudfeldar ravinen. Bare noen minutters gange fra bilen kan du gå inn i fjellet, og ta deg inn flere titalls meter, før ravinen blir for smal. Klikker du på lenken kan du lese sagnet og den spennende historien til Raudfeldar.

Frode vinker farvel før han går inn i juvet 

Raudfeldar juvet hvor man kan gå inn flere titalls meter

Etter at Frode hadde blitt våt på beina (han måtte jo gå lengst mulig inn) kjørte vi videre til Arnastapi, hvor det vulkanske landskapet og alle de hekkende fuglene gjorde dette stoppet til min favoritt på turen.

Det er ikke tvil om at vi er i et vulkansk område

To "ornitologer" titter på det yrende fuglelivet

Enda meg naturkunst i Arnastapi

Ved neste stopp Londrangar fikk vi se en annen side av den spennende kystlinjen. Her var det mye sjø og beine klipper, ikke hvite som i England, men svarte. Det var lett å forestille seg skip som gikk på grunn her, og hvordan kampen med bølgene må ha vært i de gamle treskutenes tid.

Menneskene blir små i disse omgivelsene

Det er nok ikke mange dagene til disse søte små blir dyttet utfor fjellhyllen 

Noen kilometers kjøring videre tok oss til Djupalonssandur. Vi hadde lest om Dritvik og gledet oss til å besøke stedet med det morsomme navnet, men det ble nabostranden Djupalon i stedet. Her så vi igjen hull i fjellsiden, svart sandstrand med nydelige, flate, runde stener. Her ligger også vrakrester av fiskeskipet Epine av Grimsby som gikk ned utenfor kysten her. Av de 19 om bord var det bare 5 som overlevde, så det lå en ettertenksom stemning over opplevelsen.

Rester etter båten som gikk på grunn her i 1948

Stranden er lavasvart, med flotte steiner og vrakrester - ganske sterkt

På stien ned til stranden gikk vi forbi dette flotte hullet i fjellet

Etter atter noen få kilometer kjøring videre, kom vi inn i et landskap med flere gamle vulkaner. På den ene, Saxholl var det laget en trapp med 387 trinn, som tok oss helt til topps. Her kunne vi se krateret, og ned i krateret til vulkanen ved siden av. Veldig gøy å se, men betryggende å vite at Saxholl hadde sitt siste utbrudd for 4000 år siden.

Frode har gått ned på innsiden av vulkanen og lytter etter tegn til liv

Utsikten fra Saxholl var på flere andre vulkankrater

Det nærmet seg middagstid, så vi stoppet i Grunndafjørdour og spiste pizza. Det var med en smule skepsis vi gikk inn i det eneste spisestedet vi fant, men den skepsisen skulle vi få spise i oss sammen med pizzaen, for den var knallgod.

God og mett satt vi oss i bilen igjen, og kjørte mot Reykholt for å besøke hjemmet til Snorre Sturlason. Vi viste at vi ankom etter normal musèumsåpningstid, så vi slo oss til ro med å få se området. Her lå en ny og en gammel kirke side om side, men den gamle var ikke så gammel at den var fra Snorres tid. Under en kvadratmeter pleksiglass i gulvet i gamlekirken kan en se ned på de eldste ruinene.
Hotturpotturen til Snorre var også en replika, det skulle vel bare mangle om saker og ting er intakt fra 1200 tallet. Statuen som er reist av Snorre er laget av vår kjære Gustav Vigeland, noe som var kjekt å få med seg.

De to kirkene på Reykholt

Gamlekirken er ikke fra Snorres tid, men var utrolig fin

Dette skal være Snorres hotturpottur (det er selvfølgelig forbudt å stikke beina nedi.....)

Det var en lang runde dette her, men woao for noen natur og kulturopplevelser! Island har som sagt flotte veier, åpne landskap som gjør det lett å puste i, her er mye imponerende natur, som gir energi til tusen og iskaldt vær som tvinger en til å være i aktivitet. Det eneste jeg reagerer på her på Island er at "alt" er forbudt. De styrer med jernhånd hvor turistene skal få bevege seg, og forbudtskilt er satt opp overalt. Også er det dyrt her da, det var ikke bare et rykte. Vi kommer tilbake det er sikkert, men jeg ødelegger ikke flere sommerferier med 10 grader og regn/vind, så neste tur blir når vi har bobil og er pensjonister og kan reise når det passer oss ☺☺

Gustav Vigelands statue av Snorre Sturlason som står på hans hjemsted Reykholt