Lille Linerle av Myriam H. Bjerkli

Etter å ha lest og likt Myrkongens datter, var det Artemisias omtale av Lille Linerle som for alvor fikk meg til å ville lese denne boken, som har et beslektet tema med den første. Boken er Myriam H. Bjerklis debut som krimforfatter, en debut hun kan være stolt av.

Forlagets presentasjon:
Sju år gamle Mari leker på stranda utenfor huset der hun bor. Det er en regntung oktoberdag og mamma har besøk av den nye kjæresten sin, Petter. Mari liker ham ikke. Hun drømmer om at den ordentlige pappaen hennes - som hun bare husker fra et sort-hvitt-bilde hun har på natt- bordet - en dag skal komme på besøk.

Forlag: Liv

Utgitt: 2017

Sider: 383

Kilde: Leseeks

Handlingen i denne krimmen er todelt. Vi følger Mari etter hun blir kidnappet, også følger vi også mamma Sissels liv, etter datteren forsvinner. Sissels venn Petter blir skildret som en slesk advokat, med en forstyrret personlig historie.

Politiet i Sandefjord kommer raskt til den konklusjon at Mari har druknet og blitt ført vekk med strømmen. Vi vet at det ikke er det som er tilfelle, så spenningen ligger ikke her. Vi vet også at det ikke er Petter som har gjort det, men vi kommer raskt på det rene med at det er en i hans nærhet/omgangskrets som spiller ete farlig spill, og små hint om at Petter også har ugler i mosen, får vi stadig vekk.

Jeg fikk frysninger av Sissels psykiater, og hadde en uggen tanke om at han går Petters ærend, for han bruker all sin tid og energi på å dømme henne og få henne til å føle seg verre.
Vi får høre om Petters oppvekst med en mektig høyesterettsdommer som far, som slett ikke var snill med familien sin. Det ligger mye grums og lurer i kulissene her,

Det er vont å følge både Sissel og Mari sine historier, for når jeg tenker at dette ikke skjer i virkeligheten, så må jeg rette meg selv å si, jo, det gjør det...
Heldigvis tar begge handlingene stadig vekk uventede vendinger, så jeg bruker energien min på å holde meg fast i svingene, noe som redder meg fra å bli redd og sentimental. Jeg var halvveis i boken da jeg skulle reise på ferie, og jeg hadde lyst å la boken bli igjen hjemme, for det jeg leste var så ekkelt. Heldigvis ble boken med, og siste del ble slukt på flyet til Reykjavik.

Lille Linerle er utrolig godt skrevet, språket er godt, tempo høyt og alt henger sammen. Det at jeg gjennom hele lesingen hadde lyst å skrike høyt, fordi det var så ekkelt, er jo egentlig også et pluss i margen, men fyttigrisen Myriam!! Når det kommer til slutten kan jeg bare si, jeg fikk som fortjent. Jeg liker ikke sentimentale "happy endings", og denne slutten var irriterende på sitt vis, men når jeg tenkte meg om, egentlig genial. Les så får du se!

Bloggomtalene av denne boken er mange, klikke gjerne på Artemisias omtale for å se hennes tanker om boken, og lenker til flere omtaler!