Den hvite byen av Karolina Ramqvist - en frittstående oppfølger

Den hvite byen er en frittstående fortsettelse av kritikersuksessen Kjæresten som kom ut i 2009. Denne boken fikk også gode kritikker da den kom ut i Sverige i fjor, og sikret seg P.O.Enquist-prisen. Likte du den stillferdige råheten i Fugletribunalet, så anbefaler jeg deg å se nærmere på denne boken!

Forlaget om boken:
Det store huset ser fortsatt nesten nytt ut under den grå himmelen. Omkring det er det ikke annet enn stillhet og snø. Den ligger i rammer rundt de store, frostbelagte vinduene og reiser seg fra skyggene i høye driver mot husveggen. På innsiden er huset forandret. Karin er alene med et spedbarn. En dag banker namsmannen på døra. Hun kommer til å miste det eneste hun har igjen, huset som John ga henne.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2015/på norsk 2016

Sider: 274

Kilde: Leseeksemplar

Jeg har ikke lest den forrige boken Kjæresten, hvor jeg antar vi blir kjent med foranledningen til det miserable livet Karin lever når vi møter henne her.
Jeg lover å ikke røpe mye av handlingen. 

Karin og datteren Dream på rundt 6 måneder bor alene i en dyr villa, etter at barnets far nylig gikk bort. Hun klarer seg særdeles dårlig, siden det har vært kjæresten som har ordnet og fixet det meste. Regninger og brev som kommer inn brevsprekken i døren, går rett oppi en papirpose som Karin aldri sjekker. Namsmannen er på døren, og utkastelsen er rett rundt hjørnet.
I huset sitt har hun gjenstander av høy verdi, massevis, og det ligger litt i kortene at dette er tyvegods.

Det kommer klart frem at Karins kjæreste John opererte på feil side av loven, og når Karin etterhvert søker tilbake til de gamle kompisene til John vil de ikke vite av henne. Det er noe naivt og hudløst over hovedpersonen som gjør at jeg vil hjelpe henne, samtidig som jeg lar meg provosere over at hun ikke tar grep om sitt eget liv.

Det er vinter, det er kaldt og mørkt og Karin er dønn ensom, sørgende over sin mann og innestengt med den lille babyen. Datteren blir skildret på en skremmende dyster måte, som flere ganger fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. At en baby kan leke med en mobillader er helt normalt, men måten det blir beskrevet på her....

Romanen har i høyeste grad karakter, uten så mye ytre handling. Skulle jeg gjengitt hendelsene ville de hørtes ganske så hverdagslig ut. Det er ikke gjort noe nummer av hvor vi befinner oss, og den litt gåtefulle stilen gjør at intensiteten og leserens ubehag, øker etterhvert. Karin er i sorg og det er et sørgelig uføre hun har havnet i, men romanen er ikke trist av den grunn.

Jeg likte romanen godt, spesielt skriveteknikken og måten den er bygget opp på, med den evige trusselen om noe ekkelt rundt neste hjørne. Forfatteren bruker et jordnært og ektefølt språk som jeg satte pris på. Den hvite byen anbefales på det varmeste!

Nå gleder jeg meg til å lese flere omtaler av boken, NRK har skrevet en fin en :)

Arkitektens læregutt av tyrkiske Elif Shafak

Ønsker du deg en medrivende roman som i tillegg er tankevekkende og lærerik? Da vil jeg anbefale deg Arkitektens læregutt, som gir et livaktig bilde av Istanbul, både landemerkene og dynamikken blant folkeslagene som bor her. Romanen bygger på historiske hendelser, og er ikke minst en kjærlighetserklæring til sagnomsuste Istanbul, som i over to tusen år har vært den viktigste møteplassen mellom Europa i vest og Asia i øst.

Forlagets presentasjon:
Arkitektens læregutt er en storslagen fortelling fra 1500- og 1600-tallets Istanbul, hjertet i det veldige osmanske riket. Tolv år gamle Jahan kommer til byen som elefanttemmer, og faller for sultanens skjønne datter. I palasset blir han tatt under vingene til sjefarkitekten Sinan og får være med på byggingen av noen av verdens mest fantastiske bygninger. Men farlige understrømmer truer hoffet og imperiet, og mektige krefter motarbeider arkitekten og hans læregutt. 

Forlag: Font

Utgitt: 2014/på norsk 2016

Sider: 499

Kilde: Leseeksemplar

Menneskeliv var ikke mye verdt på 1500-tallet, og var du ikke under sultanens beskyttelse, hadde du ikke mye du skulle sagt over eget liv. Istanbul fremsto på denne tiden som en by hvor jøder, muslimer og kristne levde i samhørighet, og lot hverandre stort sett være i fred. Denne romanen har ikke fokus på religion, men tegner et bilde av dagliglivet til undersåtter av den mektige sultanen og hans familie.

Jahan er bare 12 når han må rømme fra Hindustan til Istanbul, og vil følger ham i hans virke som elefantpasser og læregutt hos den berømte arkitekten Sinan. På denne tiden styres byen av en mektig familie, og sultanen har et enormt harem med konkubiner,  hvor evenukker og døvstumme opererer som tjenere. Den lille hvite elefanten Chota blir Jahans redning og den som frem til elefantens død er hans beste venn og fortrolige.

Arkitektmester Sinan og hans fire lærlinger tegner og bygger, planlegger broer og vanntilførsel, og nær sagt selvfølgelig, bygger de moskèer til ære for sultanen og hans familie. Som ganske ung mann blir Jahan sendt til Roma på "studietur". Her møter han Michelangelo og vi får også høre om den kjente Medici-familien og om Leonardo da Vinci.
Suleiman moskèen var et av byggverkene Sinan og lærlingene hans hadde ansvar for, og det henvises ofte til moskèen Hagia Sofia når de planlegger Suleiman sin egen moskè.

Romanen er godt skrevet, uten noen verbale unoter. Detaljrikdommen og den mangfoldige handlingen, vitner om at forfatteren har god kunnskap om landet sitt og dets historie. Vinklingen hun har valgt seg med at hovedpersonen er en elefantpasser i sultanens menageri, gir det hele en original vri.

Byggearbeidene blir utsatt for ulykker og mistenksomme uhell, og noe av nerven i historien springer ut i fra, hvem det er som vil dem til livs. Andre spenningstopper forekommer også, blant annet pesten som stadig hjemsøker dem og fengselsoppholdet som Jahan må utholde. Menneskenes lidelse under pesten og forholdene i fengselet er så glimrende skildret, at jeg nesten holdt pusten da jeg leste.

Arkitektens læregutt er en roman og har alle de elementer en roman trenger, spenning, nerve, romantikk og intriger, men som du ser av lenkene jeg har lagt til, så har forfatteren bygget romanen sin på faktiske hendelser og personer. Jeg gikk amok på google etter å ha lest boken og etterordet, og tenker at en tur til Istanbul nå står høyt oppe på ønskelisten. 

Suleiman moskèen i Istanbul

Moon over Soho av Ben Aaronovitch - andre bok i Peter Grant serien

Bøkene har jeg hatt i hyllen en stund, men det var først i forrige måned jeg begynte å lese dem. Moon over Soho er bok nummer to i serien om politietterforskeren Peter Grant i London. Dette er en serie hvor virkelighet og det overnaturlige går hånd i hånd, men det funker som underholdning, så hvorfor ikke?

Moon over Soho fortsetter egentlig der Rivers of London slapp. Hvis du studerer coverene til bøkene vil du se at handlingen finner sted i forskjellige områder i London. Da jeg leste Moon over Soho var jeg fysisk i Soho, og gikk gjennom de samme gatene som Peter Grant stormet gjennom for å fange diverse vesener forkledd som mennesker.

Jeg skjønner ikke hvordan forfatteren greier å få stemningen til å være mørk, litt sentimental og ganske så mystisk, samtidig som handlingen foregår i nåtid, i pulserende London hvor folk er venner på facebook og tar bilder med mobilkamera.
Tematikken er også til de grader todelt. Her er vi i mitt andre hjems bakgater, hvor jeg er trygg og lommekjent. Alt er hverdagslig og gjenkjennelig, helt til det dukker opp kattemennesker, gjenferd og diverse andre kreaturer.

At mixen funker kan jeg skrive under på, men jeg kan ikke forklare hvorfor. Kanskje er jeg så besnæret av å befinne meg i London, at jeg tar alt Harry Potter "mumbo-jumboet" med knusende ro?

Den røde tråden som er mordet som Peter Grant og sjefen hans skal oppklare er tynn og ikke det boken (eller serien) bygger på. Det er vinklingen og oppbyggingen som gjør bøkene spesielle, og ikke minst humoren. Jeg er sjarmert av Peter Grant, hans litt ubehjelpelige fomling som fersk politimann, hans ungdommelige pågangsmot og vinnende vesen.

Engelsken flyter lett og de få ordene jeg ikke kjenner, sier seg selv ut i fra konteksten. (Jeg gikk rett fra denne til Elena Ferrante, som er oversatt til et engelsk som er mye vanskeligere å forstå)

To make sure you make a proper fist of this, the police have developed the world`s most useless mnemonic - 5 x WH & H - otherwise known as Who? What? Where? When? Why? and How? Next time you watch a real murder investigation on the TV, and you see a group of serious-looking detectives standing around talking, remember that what they`re actually doing is trying to work out what sodding order the mnemonic is supposted to go in. Once they`ve sorted that out, the exhausted officers will retire to the nearest watering hole for a drink an a bit of a breather.

I den forrige boken var det elveånder vi ble kjent med, her er det jazz-vampyrer. Leslie som ble skadet i forrige bok, bor på landet hos sin far mens hun tålmodig venter på at ansiktet hennes skal bli helet igjen. Historien starter og slutter med at Peter besøker henne, noe som gir en fin ramme, og jeg gleder meg til å få vite hvordan det går med henne.

Selv om jeg har bok tre liggende klar hjemme, kjøpte jeg bok fire da jeg var i London nylig. Til min store glede så jeg at bok fem også har kommet i pocket, så den blir med meg hjem neste gang.

Min omtale av bok I Rivers of London

Alt jeg ikke husker av svenske Jonas Hassen Khemiri

Alt jeg ikke husker er skrytt opp i skyene i media, og noen av mine favorittbokblogger stemmer i, så da var det ingen vei utenom for meg heller.

Forlagets beskrivelse av boken:
En ukjent forfatter prøver å sirkle inn livet til en ung mann, Samuel, som har dødd i en bilulykke. Forfatteren snakker med avdødes venner, familie og bekjente, og bit for bit pusles historien om ikke bare Samuel, men også om de ulike menneskene som forteller om ham. Gjennom samtalene trer bildet av Samuel tydelig frem, som det kjærlige barnebarnet, den motvillige byråkraten og den unge mannen som gjorde alt for kjæresten Laide og delte alt med bestevennen Vandad. Inntil han mistet kontakten med dem begge.

Alt jeg ikke husker er uforglemmelig kjærlighetsfortelling om vår tid og prisen vi mennesker betaler for å leve sammen. Men det er også en historie om en forfatter, som ved å fylle ut hullene i Samuels historie, forsøker å finne sannheten om seg selv. 

Når alt kommer til alt, hva blir igjen av alle våre flyktige minner? Hva ligger gjemt i alt det vi ikke husker? Og hva er vi, annet enn andres fortellinger om oss?

Spørsmålene som stilles er interessante og absolutt tema jeg liker å lese om. Nå må det innrømmes at jeg kavet meg gjennom denne romanen, spesielt midtpartiet hvor jeg gikk meg helt vill, før en nøye lesing av Rose-Marie sin omtale av boken, fikk meg inn på stien igjen.

Det er ikke lett å vite hvem som er jeg-person og hodet mitt ville hele tiden ha greie på hvem denne forfatteren er, og hva hans rolle utgjør. Romanen er i tre navngitte deler, og den ikke navngitte jeg-personen skifter ofte flere ganger pr side. Jeg brukte så mye energi på det tekniske og ble så frustrert over all grublingen over hvem som er hvem, at de dype spørsmålene gikk meg hus forbi.

Helt kort min oppfattelse av persongalleriet:
Samuel er den det handler om. Han er ikke en jeg-person, men den de andre forteller om, bortsett fra i del III, der er det han som forteller, i alle fall litt, kanskje.... Han er en snill mann som jobber i Migrasjonsverket som tolk. Han tar seg av mormoren sin som han er veldig glad i, og er kjæreste med Laide og samboer med Vandad.
Laide snakker arabisk og hjelper Samuel når han tilbyr mormorens hus til kriserammede kvinner som trenger et skjulested.
Vandad jobber litt på en flyttebil, har alltid lite penger og snylter på Samuel. Han og Samuel reiser til Berlin for å besøke Panteren som er en venninne av Samuel.

Jeg stopper ved det røde lyset, jeg venter, jeg ruser motoren, jeg tenker på Vandad, jeg tenker på Laide, jeg tenker på huset, jeg tenker på mormor, jeg prøver å kjenne etter, jeg innbiller meg at jeg er lei meg, jeg ser på meg selv i speilet, jeg prøver å klynke, jeg prøver å presse frem noen tårer, men alt jeg ser, er det blanke ansiktet, den falske kroppen som aldri har kjent en genuin følelse, som aldri har fått et raseriutbrudd uten å tenke etter først, som aldri har kysset noen uten å tenke på hvordan kysset er ut utenfra, som fortsatt går og venter på at følelsen en gang skal vinne over kontrollen, og da lyset skifter til grønt, tråkker jeg gassen til bunns, jeg kjører altfor fort gjennom krysset, jeg passerer fotgjengerovergangen i sytti, jeg tar.... Setningen fortsetter lenge enda og ender med at Vandad spør ham om han noen gang har elsket noen på ordentlig.

Bildet romanen får frem av Samuel er av en snill mann som jeg godt kunne like, men jeg følte ikke at jeg ble ordentlig kjent med ham. Jeg likte godt sekvensene som handlet om den demente mormoren, den hadde flere ting jeg dro kjensel på fra min egen bestemor. Det som også fant en streng i meg var måten han ønsket å sette sitt eget avtrykk i verden, spesielt i sine venners minne, og måten han bevisst fylte sin egen og andres "erfaringsbank".

Jeg skal ikke tale et samlet pressekorps midt imot og dømme boken nord og ned. Jeg ser at en ny gjennomgang kanskje hadde gitt meg en annen erfaring, men nå føler jeg meg bare lettet og glad for å kunne sette boken tilbake i hyllen. Les for all del Rose-Marie sin omtale, for hun har hatt en helt annen leseopplevelse enn det jeg har.

Hvis du har lyst å høre og se den kommende dronningen av Norge snakke med Jonas Hassen Khemiri, er Litteraturhuset i Bergen stedet å være 1 juni!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2015/på norsk 2016

Sider: 323

Kilde: Leseeksemplar

Der fire veier møtes av Tommi Kinnunen

At en finsk slektsroman med handling fra 1890-årene skulle fenge så voldsomt, hadde jeg ikke trodd. Romanen strekker seg helt frem til i dag, og det er en fryd å følge med på utviklingen, både av det mellommenneskelige og av komforten vi etterhvert har fått.

Forlaget om boken:
I ei lita bygd i det nordlige Finland skiller den unge jordmoren Maria seg ut og blir gjenstand for folkesnakk. Hun er selvstendig, forsørger seg selv, og får datteren Lahja utenfor ekteskap.

Også datteren Lahja får et barn utenfor ekteskap. Men hun ønsker ikke å leve livet alene, slik som moren, og gifter seg med Onni. Etter Andre verdenskrig vender Onni hjem som helt. Men han finner seg ikke til rette i ekteskapet og søker seg stadig vekk. 


Mange år senere bor Lahja alene i det store slektshuset sammen med yngstesønnen Johannes og hans familie - i et hus der alt forblir usagt. Til slutt blir det svigerdatteren Kaarina som finner svarene  på familiens mange fortielser og løgner.

Denne slektsromanen strekker seg fra 1895 frem til 1996 når Lahja ligger for døden. Det er ikke en stor slekt som skildres her, siden utgangspunktet er en enslig mor som bare får ett barn. Kapitlene er godt merket, og selv om fortellerstemmene varierer litt og hendelsesforløpene overlapper noen steder, så er det oversiktlig og (ganske) lett og følge med.

Det er Lahjas mor Maria vi først blir kjent med. Året er 1895 og vi møter henne når hun som nyutdannet jordmor må streve for å finne fotfeste i sitt nye yrke. Hun har et lyst sinn, og med stå-på viljen sin kommer hun langt. Hun forblir enslig gjennom livet av egen vilje. Datteren Lahja er av en helt annen støpning. Hun er sta som sin mor og når hun selv i ung alder finner ut at hun er gravid, er hun bestemt på at om ikke barnefaren dukker opp igjen, vil hun gifte seg med en annen mann snarest.

Hun blir kjent med Onni og gifter seg med ham. De får to barn, og det er yngstemann Johannes som blir værende i huset som faren bygget opp etter evakueringen. Onni er en god mann, flittig og pliktoppfyllende og utrolig flink både med barna og med andre mennesker. Lahja er bitter og innesluttet og vanskelig å ha med å gjøre, men selv skjønner hun ikke hvorfor andre mennesker trekker seg vekk fra henne.

Johannes gifter seg med Kaarina og de får flere barn. Lahja er nå gammel og det er så vidt de andre kan utstå å ha henne i huset. Kaarina er en tålmodig svigerdatter som greier å takle den gamles biske måte å være på, selv om de til det siste sa De og Dem til hverandre, som om de var fremmede. I 1996, etter 40 år under samme tak, dør Lahja som en gammel dame. Frihetsfølelsen Kaarina og Johannes har ventet på uteblir, og en tomhet fyller det lille hjemmet.

Denne romanen rommer flere tema det er spennende å fylle. Jordmorgjerningen som preger romanens begynnelse er ikke tilstede når vi nærmer oss slutten. Da har vi fått et innblikk i nord-finnenes medvirkning i andre verdenskrig, og fått et innblikk i hvordan samfunnet så på homoseksualitet midt på 1900-tallet.

Siden handlingene ses med ulike karakterers øyne, går vi til stadighet frem og tilbake i tid. Det flyter nesten som på film, og jeg frydet meg over å følge med på utviklingen når det gjaldt ting og utstyr i hjemmene. Romanen er flettet sammen av små beretninger som utgjør en helhet som til de grader henger sammen. Skrivemåten føltes ikke oppstykket eller tilgjort, men måten handlingen blir presentert på gir romanen en egen karakter.  Anbefales på det varmeste!

Ingrid Vollan er en av de beste innleserne vi har. Jeg sukket fornøyd etter ett minutt, deretter skjenket jeg ikke innleseren en tanke, og det ser jeg på som et stort pluss. Hun leser passe fort, og med passe mye innlevelse, og stemmen er intet annet enn behagelig å høre på. 

Rose-Marie har skrevet en fantastisk omtale av denne romanen, klikk og les!

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2016

Lyttetid: 7,5 time

Kilde: Lytteeksemplar

Paradisbakken av Marit Reiersgård - bok III i serien

Paradisbakken er den tredje boken i serien om etterforskerne Verner Jacobsen og Bitte Røed. Jeg måtte flire litt av mine omtaler av de andre bøkene, men konkluderte med at jeg er godt fornøyd med denne tredje boken.

Forlagets introduksjon:
Det er nesten 25 år siden Camilla Carlsen ble funnet drept ved stien i det lille skogsområdet midt i Paradisbakken. Saken ble aldri oppklart. Nå gjør Drammens-politiet en ny gjennomgang i håp om at de med nye øyne og nye metoder skal finne en løsning på saken. Camillas beste venninner har alle vært inne til avhør på nytt; nå møtes de på et utested for å diskutere opplevelsen og minnene fra den gang.

Ved baren står en mann og kaster lange blikk mot May, en av venninnene. May går ut for å ta en røyk, mannen følger etter. Morgenen etter blir hun funnet drept i et utstillingsvindu. Måten liket er plassert på forteller at drapspersonen vil sende en beskjed. Politietterforskerne Bitte Røed og Verner Jacobsen må forfølge både fortidens spøkelser og nåtidens ferskere spor.


Paradisbakken er en sånn krim hvor leseren hele tiden føler at hun burde skjønne hvem morderen er, men så glipper det. Godt er det, for spenningen beholdes helt i mål, og det er jo det beste.

Historien er godt skrevet, den har ikke så mange karakterer, og følger et kronologisk forløp, så det er lett å følge med. Radarparet Bitte og Verner i Drammenspolitiet har til oppgave å finne ut av både den gamle og den nye mordgåten. De må rasle litt med sablene for å få frem dunkle hemmeligheter, men løsningene finnes ikke der de først tror. Svarene de til slutt får overrasker og forferder, og det lille samfunnet i Lier hvor dette foregår, blir rystet.

Av de tre bøkene i serien er denne desidert best, noe som lover bra for fortsettelsen. Jeg ble ikke oppslukt av handlingen, men boken ble lest på to dager, så medrivende var den. Jeg gleder meg i alle fall til neste bok i serien!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2016

Sider: 400

Kilde: Leseeks

Stolpesnø - debut fra 2012
Jenta uten hjerte - 2014

Andre bloggere om Paradisbakken:
Rita leser har også lest denne i påsken
Heartart er også begeistret 
Bjørnebok 
My criminal mind


Med dette vil jeg ønske alle som er innom bloggen en riktig god påske! Håper dere gjør akkurat det dere har lyst til, og lader batteriene med det som skal til :)

Those who leave and those who stay av Elena Ferrante

Dei som flyktar og dei som blir, som boken heter på norsk, er den tredje boken i Elena Ferrantes Napoli-kvartett. Den kom ut her i Norge nå i mars, men jeg plukket den med meg da jeg var i England denne måneden, og slukte halvparten på returen hjem.

Har du fulgt med i serien er du nok ivrig til å høre hvordan det går med venninnene Lila og Elena. Det er Elena som forteller, men Lila har også sin egen stemme. I denne tredje boken er venninnene i 30-års alderen, og det dreier seg mye om ekteskap, skilsmisser og forhold til barn og foreldre.

Når vi først møter dem igjen jobber Lila i en pølsefabrikk. Selv om Napoli er en stor by, holder de seg til sitt nabolag, og siden familiene er store og sosialt nysgjerrige virker det som om alle kjenner alle. Det handler mye om ære og prestisje, og om familietradisjoner som de gamle krever å holde i hevd.
Det er splid i mellom familiene, og gammelt nag holdes vedlike gjennom generasjonene.

Elena er den som fikk utdannelse og har kommet seg opp og frem her i verden. I denne boken skal hun gifte seg, og greier å få foreldrene til å forstå at det er viktig for Pietro at dette skjer borgerlig. Hun flytter til Firenze, men mye av handlingen foregår fremdeles i hjemtraktene, da hun må ta seg av Lila som ikke har det så godt.

Mer av handlingen vil jeg ikke røpe. Forfatteren skildrer klasseskillene godt, og måten kvinnene spesielt, tviholder på gamle skikker de egentlig ikke vil ha. Selv om dette er bok nummer tre i serien, skjer det mye og nysgjerrigheten min på hvordan dette vil ende er absolutt til stede.

Har du enda ikke lest noe av serien, har du en godbit på lur, for Elena Ferrante sin Napoli-kvartett er absolutt å anbefale.

Hvis du vil lese om boken på norsk kan du sjekke ut Samlaget sin presentasjon av boken.
Min omtale av bok I   Mi briljante venninne
Min omtale av bok II  The story of a new name

Så lenge himmelen er over jorda av Levi Henriksen

Levi Henriksen har skrevet novellesamlinger, "lettlestbøker", barnebok og romaner. Så lenge himmelen er over jorda er beregnet for ung ungdom, men det er ingenting i veien for at også voksne kan ha stor glede av romanen. Mitt eneste tidligere møte med forfatterskapet hans er Harpesang fra 2014, en nydelig roman som anbefales.

Forlagets introduksjon:
«Jeg heter Ruben, jeg er 16 år, og jeg skal snart dø ...» Slik begynner Levi Henriksens første ungdomsroman, en bittersøt og bevegende skildring av en ung mann som har kort tid igjen å leve, men ønsker å leve livet til det fulle. Ruben vil reise, sette spor etter seg, oppleve en hel ungdomstid på noen få uker. Men mest av alt vil han bli sammen med Alona, den fineste jenta i klassen.

Hvis et menneske fikk velge mellom å leve et langt, bekymringsløst liv eller å få oppfylt det det ønsket seg mest av alt, hva ville det valgt da?

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2016
Sider: 224
Kilde: eBokBib

Det trenger ikke nødvendigvis være trist å lese om døden, og Levi Henriksen greier med denne romanen å filosofere rundt liv og død uten å vri hjertet rundt på deg.

Ruben er bare 16 år, og vet at han skal dø. Så lenge han tar medisinen sin føler han seg frisk, og det er bare familien og bestekompisen som vet at han ikke har lenge igjen. Om natten henger han opp laminerte ark med ordspråk og sitater, rundt omkring i byen. Mediene har fått øynene opp for dette og prøver å finne ut hvem det er som står bak lappene.

Godt gjort er bedre enn godt sagt - Benjamin Franklin

I første del av boken får vi høre om kjente og ukjente historiske navn. Dette er navn på mennesker som har klart seg mot alle odds, de har overlevd fall fra formidable høyder, atombomber og å bli skutt på. Ruben er opphengt i disse og bruker deres overlevelse som et håp og en trøst i sin egen situasjon.
9 april 1940 ble flyet Short Sunderland L2167 skutt ned over østlandet og ti mennesker omkom. Mot alle odds overlevde Ogwyn George et fall på 1000 meter, og denne mannen er en av forbildene til Ruben.

Jeg har ikke så lyst å røpe mer av handlingen, men lover deg en fin leseopplevelse, med overraskende vendinger, spenningstopper og lite forutsigbarhet. Historien er velskrevet og innsiktsfull til tusen, og verken språk eller handling har "fjortispreg" over seg. Det er mange musikkreferanser i denne beretningen, og Phil Ochs er en av dem som betød mye for Alona. Forfatterens kjærlighet til musikk strømmer gjennom sidene på en nydelig måte, noe den også gjorde i Harpesang.

Romanen leste jeg på tampen av palmesøndag, og jeg lot meg engasjere av tematikken. Omstendighetene Ruben befinner seg i er nesten umulig å sette seg inn i, men spørsmålene som blir stilt i romanen er tankevekkende:

Hva er egentlig best - å vite at noen skal dø, og så måtte gå og tenke på det hele tiden, eller at døden kommer like brått som når en dør blåser igjen?

*********

Dette leseåret har jeg lest 40 bøker til nå, men kun 7 av dem er kandidater til Bokbloggprisen 2016. Jeg har mange utenlandske forfattere i hyllen klar til lesing, men gleder meg til nye tips om nye norske utgivelser av året. Har du lest en norsk forfatter i år som du vil anbefale?

Hamlet av William Shakespeare på Royal Shakespeare Theatre

Det ble en lang reise denne gangen, for å gå på teater. Fly til London og tog i drøye to timer til William Shakespeares fødeby Stratford upon Avon. Her har de et fantastisk teater, som ruver ved elvebredden i denne lille ultra-koselige byen. Et besøk hit er absolutt å anbefale, enten du digger Shakespeare, eller bare vil oppleve England på sitt aller engelske.

Jeg hadde fått fatt i billett til Hamlet, bare to dager etter premieren. Jeg satt på tredje rad midt foran scenen og følte meg nesten deltagende i de dramatiske begivenhetene.
Oppsetningen var spesiell, siden flagrende gevanter, fløyter og bongotrommer var en betydelig del av scenografien. 90 % av skuespillerne var mørkhudede, bare to stykker som spilte utsendinger fra Norge, var kritthvite og ultrastraighte.

Paapa Essiedu var den unge mannen som spilte Hamlet. Han sjarmerte oss alle i senk, med sitt vinnende vesen og glimt i øyet. Litt rart å overvære noe som er en av Shakespeares store tragedier, hvor alle dør til slutt, og så sitter publikum og humrer og ler frem til det siste.

En av mange statuer i parken utenfor teateret

Hamlet er en tragedie av William Shakespeare som antas å ha blitt skrevet mellom 1599 og 1601. Skuespillet er satt til Danmark og forteller historien om hvorledes prins Hamlet ønsker å hevne seg på sin onkel Claudius, som har drept Hamlets far, kongen av Danmark, og deretter erobret tronen og ektet Hamlets mor. 

Skuespillet skildrer på livlig vis den ekte og falske galskaps forløp – fra overveldende grådighet til buldrende raseri – og utforsker temaer som forræderi, hevngjerrighet, blodskam og moralsk korrupsjon.


I denne oppsetningen ble handlingen formidlet med mye musikk, farger og humor. Hamlet oppførte seg som en gal mann, men noe eksistensiell krise gjennomgikk han ikke.

Selv om jeg gikk alene til teateret var jeg ikke ensom. Jeg fikk sete ved siden av en pratesyk mann i åttiårene og vi pratet om alt mellom himmel og jord.

Vil du se hva annet Shakespeare-relatert jeg har gjort i dette jubileumsåret, kan du klikke deg inn her, hvor jeg samler linker til alle årets små og store markeringer. Kom gjerne med tips, hvis du har lest/sett noe du vil anbefale videre.

Bye bye Blackbird - ny spennende Københavnkrim fra Jesper Stein

Bye bye Blackbird er en frittstående oppfølger til Jesper Stein sin debutroman Uro. Siden jeg hadde lest den første boken i serien, var det med forventning jeg erklærte denne boken som min (første) påskekrim. Mesteparten av boken ble "slukt" på palmelørdag, jeg sparte bare den spennende slutten til søndagen.

Forlagets introduksjon:
Visepolitikommissær Axel Steen blir innhentet av fortiden da han en stekende varm sommerdag får en telefon fra Kriminalteknisk Center. Det viser seg at DNA-prøver tatt i forbindelse med en ny voldtektssak matcher DNA fra den såkalte svarttrost-saken, et uoppklart seksualdrap som rystet København i 2004. 
Nå, fire år senere, får Axel Steen endelig en ny sjanse til å løse det gamle mysteriet – en sak som siden den gang har ridd ham som en mare, og som i sin tid ødela både ekteskapet hans og nesten tok livet av ham. 
Axel Steen starter jakten på det som skal vise seg å være en sadistisk og kynisk serievoldtektsforbryter. Steen går denne gangen lenger enn noensinne for å få stilt gjerningsmannen til ansvar. 


Bye bye Blackbird er "den vanskelige andreboken" til forfatteren, men jeg synes han har klart seg veldig bra, for denne her er mye bedre enn debutboken Uro. Her er mer driv, mer variert språk, og absolutt ingenting å henge seg opp i. Det er ingen vei utenom en sekser på terningen!

De første sidene introduserer oss til Axel Steen og de andre etterforskerne ved politikammeret i København. Siden dette er en krim med høyt actionnivå bruker ikke forfatteren mange ord på å gi absolutt alle karakterene sin egen historie. Det går ikke ut over intrigebyggingen, for de relasjonene vi trenger å vite noe om, de blir vi godt kjent med.

Axel Steen lider fremdeles under hendelser flere år tilbake, hvor han nesten ble drept og hvor han var skyld i at hans den gang to år gamle datter kunne mistet livet. Ekteskapet røk på grunn av dette og nå er ekskonen hans sammen med visepolitimesteren. Jens Jessen er en snodig personlighet som stadig er sjalu på Axel. Hans rolle i denne historien byr på en underliggende nerve som jeg i ettertid tenker på som et genialt virkemiddel.

Det var mye jeg likte ved denne krimmen. Ved første øyekast kan det se ut som en vanlig politikrim med fokus på arbeidet som etterforskningsgruppen gjør, men refleksjonene rundt voldtekt gjør historien til noe mer enn "bare" underholdning. Det har gått en voldtektsmann fri i Københavns gater i mange år, og samtidig som Axel Steen får mulighet til å løse en gammel mordsak gjør rot med DNA sitt til at han kommer på sporet av voldtektsmannen.

Et av ofrene gir oss et godt innblikk i hvordan ettervirkningene av en voldtekt kan vise seg, mens omstendighetene også blir speilet i andre menneskers fordommer. Dette gir et realistisk bilde av hvordan vi mennesker oppfører oss mot hverandre.

Jeg liker godt hvordan karakterene utvikler seg i løpet av historien. Det er noe hudløst over Axel Steen, som på tross av sitt hasjmisbruk og panikkangst er en skikkelig tøffing. Måten han er med datteren smelter mitt hjerte, men det er forståelsen og omtanken han viser voldtektsofrene som gjør størst inntrykk på meg.

Det er henvisninger til hendelser i den første boken i denne historien, men jeg vil påstå at du vil ha stor glede av å lese denne selv om du ikke har lest Uro først. Som du sikkert skjønner anbefaler jeg gjerne Bye bye Blackbird videre!

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2013/på norsk 2016

Sider: 415

Kilde: Leseeksemplar

Ikke bestått av Hjorth og Rosenfeldt - bok fem om Sebastian Bergman

Det er med skrekkblandet fryd jeg igjen involverer meg med den sexmisbrukende og traumatiserte kriminalpsykologen og profileringseksperten Sebastian Bergman. Er du på jakt etter "i siste liten påskekrim" så er Ikke bestått absolutt å anbefale!

Forlaget om boken:
En realitykjendis blir funnet drept i en nedlagt skole, skutt i hodet med slaktepistol.
Han sitter fastbundet til stolen i et klasserom, med ansiktet inn mot hjørnet og en skammekrokhatt på hodet. Et omfattende spørreskjema er festet på ryggen med stiftepistol. Prøven tester allmennkunnskap, og den drepte har tydeligvis ikke klart kravene. Det første offeret følges av flere, alle er mediekjendiser.



Denne lydboken hørte jeg på da jeg var på reise, så ikke et ord har blitt notert til denne omtalen. Egentlig trenger jeg ikke si mer enn: Hør eller les!! - den er kjempespennende. Det var nesten så jeg måtte passe meg for å ikke vandre rett ut i kanalen når jeg travet avgårde på tur i Stratford upon Avon.

I begynnelsen av serien hvor Sebastian Bergman har en betydelig rolle, var jeg bare forbauset, forbanna og forarget på denne sære og lite sjarmerende mannen. Etterhvert som hans historie har utviklet seg, har jeg begynt å like ham, og nå synes jeg nesten det er litt synd at han blir missforstått og uglesett av de fleste. Uten at jeg skal si så mye mer om ham, så kan jeg røpe at i denne boken blir han frosset ut både av ekskona, datteren og kollegene sine.

Persongalleriet i denne serien er stort, men oversiktlig. Alle etterforskerne vi møter har sin egen historie. Det blir litt romantikk i luften når sjefen Torkel møter igjen en ungdomskjæreste fra 30 år tilbake, men det er spesielt historien til Billy og Jennifer som skjerper oppmerksomheten min. Personlighetene er originale på kanten til karikerte, men bare på kanten (det blir ingen neserynking)

Krimhistorien som forlaget har skisset ut over, er det jeg vil kalle bort i mot genial. Vi vet og ikke vet hvem morderen er hele tiden. Vi hører hans stemme fra tid til annen, og skjønner hans motiver for å "rydde opp" slik han gjør. Han lar det gå ut over en deltager i Paradise hotel, og en annen som har vært med i et sjekkeprogram. Til og med oss bloggere vil han til livs, før han dreier fokus mot formidlerne og deres rolle.

Det er de kunnskapsløse og overfladiske menneskene ugjerningsmannen vil til livs, og selv om jeg ikke bifaller de drastiske metodene hans, skjønner jeg den boblende frustrasjonen og hva han vil formidle til verden.

Det er selvfølgelig en fordel å ha fulgt med på serien, men liker du temaet så er det ingenting i veien for å høre denne uten å kjenne karakterene på forhånd. Nå har jeg allerede kalt krimplottet genialt, og følger gjerne opp med å anbefale Ikke bestått som årets påskekrim.

Forlag: Lydbokforlaget

Lyttetid: 10 timer og 36 minutter

Utgitt: 2016

Kilde: Lytteeksemplar

Serien i rekkefølge:
- Mannen som ikke var morder 2011
- Dødens disippel 2012
- Fjellgraven 2013
- Den stumme jenta 2015
- Ikke bestått 2016

Mine 8 timer i London - et billedbrev

London Eye sett fra "feil" side

Lørdag 12 mars var jeg i London. Kofferten ble parkert på Hotel Henry VIII, og før kl. 10:00 var jeg på vei mot første stopp på planen, Tate Britain. Jeg tubet til Pimlico, og så langt opp Themsen er det sjelden jeg er. Etter å ha vært innom, uten å gå inn (skremt av en svær fransk skoleklasse, og lokket ut igjen av det fine været...) gikk jeg mot Newport Street Gallery, hvor jeg skulle møte Damien Hirst`s kunst. Galleriet var bare en butikk og Tate Britain gadd jeg ikke gå inn i en gang. Fordelen med å reise alene er at det er lett å ombestemme seg, og nedturer føles bare som veien videre.

Stemningsfull og artig underholdning på veien

Det er et godt stykke å gå fra Newport Street til Borough Market, som var neste stopp på planen. Veien gikk langs Themsen, forbi National Teateret, London Eye og The Globe før jeg var fremme på markedet hvor jeg hadde tenkt å spise lunch. Utålmodig som jeg var etter å finne London Bookbarge, tubet jeg heller videre til Haggerston, og fant den delen av Regents canal hvor båten lå ankret opp akkurat nå. Litt mer om det her!

Etterpå vandret jeg rundt i området som var blitt meg anbefalt når jeg skulle på StreetArt-jakt. Har du lyst å gjøre det samme, må du blinke deg ut Brick Lane på kartet, og våge deg inn i smågater rundt Shoreditch stasjon. Her var det ikke mange turister å spore, men stemningen var god i det fine vår-været som smykket London denne dagen.

Shoreditch er et koselig område du gjør lurt i å besøke

En av mange bokhandlere jeg var inne i 

Han her hadde full oversikt over det som foregikk

Charlie Burns, et velkjent fjes blant de lokale i Brick Lane

Foran dette bildet traff jeg en av streetart-tourgruppene. Var glad jeg gikk alene....

Imponerende digert bilde, får ikke rettferdiggjort utforming og plassering her, det var nydelig!

Det eneste jeg IKKE skulle gjøre denne dagen var å gå på Leicester Square eller i Oxford Street. Jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle se disse gatene en gang, og det greide jeg. På Piccadilly måtte jeg, for her ligger den flotteste utgaven av Waterstones, og her måtte jeg inn.

Turen gikk innom Wholefoods på Piccadilly før jeg vendte nesen mot Covent Garden via Soho. Kvelden ble tilbrakt på hotellet, hvor jeg besøkte det stemningsfulle bassenget deres, og nøt medbrakt snacks i sengen, mens jeg stolt nøt at skrittelleren hadde passert 30000 skritt.

Neste morgen tok jeg toget fra Marleybone station til Stratford upon Avon. En nydelig togtur gjennom et langstrakt tåkelandskap.

Landskapet på vei nordover fra London til Stratford upon Avon

Den gjenfødte morderen av A.J. Kazinski - bok tre!

Dette er den tredje boken i serien om den litt spesielle gisselforhandleren i Københavnpolitiet. Jeg har lest de to andre bøkene i serien, så det var med stor forventning at jeg lot Haakon Strøm lese for meg også denne gangen. A.J. Kazinski er et pseudonym for filminstruktøren og forfatteren Anders Rønnow Klarlund og forfatteren Jacob Weinreich.

Forlaget om boken:
Niels Bentzon, gisselforhandler ved Københavns politi, legges inn som pasient på Sikringen. Det er landets sikreste psykiatriske anstalt, her sitter de aller farligste pasientene innesperret; massemordere, voldtektsforbrytere og schizofrene voldsmenn. For å oppklare et uhyggelig giftmord på en overlege, skal Niels Bentzon utgi seg for å være pasient, en galning blant de aller galeste. Ingen på innsiden vet hvem han egentlig er, verken innsatte eller ansatte.

På utsiden blir Niels Bentzons kone, Hannah Lund også trukket inn i saken. Det viser seg at det fra mordet på overlegen kan trekkes giftige tråder til London under krigen og helt tilbake til Sokrates' dødscelle i år 399 f.Kr.

Innledningen er spennende og gjør at forventningene til fortsettelsen går i taket. Historien er i første halvdel av boken tredelt hvor Hannah og Niels sine historier er geografisk adskilt. Vi er også i London under andre verdenskrig og blir kjent med tre studenter som dreper foreleseren sin for å få tak i et dokument som han har stjålet fra dem. Rachel, Alexander og Michael inngår en pakt, og velger seg skarntyde som gift når de skal forsegle pakten.

Hannah og Niels er begge utrolig dårlige på å kommunisere sine følelser til hverandre. De snakker og føler forbi hverandre hele tiden, selv om de er godt gift og allerede har vært småbarnsforeldre i flere år. Hun har en snål personlighet som rett og slett er for sær til at jeg synes den er troverdig.

Hannah reiser på en planlagt jobbreise til Chile. Niels skulle egentlig vært med, men bestemmer seg i siste liten for å gå med på å legges inn på mentalinstitusjonen. Det er en venn av ham som er drept, og ved å infiltrere innsatte og ansatte på Sikringen, skal han finne ut hva som har skjedd.
I Chile flørter Hannah med en kollega, men bruker all energi på å knekke koder og finne ut av ting som har med Niels sin sak å gjøre.

Beskrivelsene av Niels når han er dopet og lider av bivirkninger av medisinene de har kjørt i ham på Sikringen er gode, men om han ville greid å lure de som er rundt ham er jeg ikke sikker på. Historien holder et høyt tempo, og sceneskiftene kommer ofte. Den blir egentlig aldri kjedelig, men jeg rynket flere ganger på nesen og fant enkelte detaljer i handlingen lite troverdige. Intrigene bygges opp etterhvert, og de tre historiene flettes fint sammen til slutt.

Haakon Strøm leser godt, med passe raskt tempo og god innlevelse.

Heartart har også skrevet om boken

Forlag: Lydbokforlaget/Gyldendal

Lyttetid/sider: drøyt 15 timer / 448 sider

Utgitt: 2016

Kilde: Lytte/leseeksemplar

The London Bookbarge - Word on the water

Lyst å jakte opp noe utenom det vanlige når du er i London? Se om du finner denne bokhandelen da!

24 timer i London høres ikke mye ut, men er du god til å planlegge og dropper shopping og lange restaurantbesøk, greier du å få inn en hel del. En av postene på mitt tettpakkede program på lørdag var å besøke The London Bookbarge, en bruktbokhandel som flyter rundt på kanalene i London.

For tiden ligger den fortøyd nær Haggerston stasjon, i et røft men ganske så idyllisk område nord i London. På grunn av maritime oppankringsregler har båter bare lov å ligge i ro i 14 dager, hvorpå de må forflyttes en viss avstand. Derfor må du oppsøke The London Bookbarge på facebook før du skal avlegge båten en visitt, for enklest å finne ut hvor den ligger på din dato.

Eieren var en hyggelig mann som har drevet med dette lenge, og akkurat denne lørdagen i mars var han ekstra lykkelig fordi våren meldte sin ankomst i London. Jeg kom ut derfra med en eneste bok, en av 100 års jubilanten Roald Dahl, som jeg gleder meg til å lese.

Er du interessert i å lære mer om The London Bookbarge, ta gjerne en titt på denne siden, hvor eieren forteller om det meste rundt det å drive denne bokhandelen. 

En masse små detaljer gjør båten utrolig koselig

Inne er det fullstappet med bøker, dempet plingplongmusikk, fyr på peisen og stearinlysstemning

Elleve dager i Berlin av Håkan Nesser

Håkan Nesser har vært en av mine svenske favoritter, helt til nedturen med Himmel over London. Etter det er det med skrekkblandet fryd jeg har satt i gang med en Nesser bok, men både Levende og døde i Winsford og ikke minst med denne siste Elleve dager i Berlin, lever han opp til sin gamle stjernestatus i mine øyne.

Forlaget om boken:
Arne Murberg er ingen nobelprisvinner. Men han er et godt menneske. Når den døende faren gir ham et oppdrag, gjør han sitt beste for å oppfylle farens siste ønske. Det er bare ett lite problem; oppdraget er i Berlin. Arne er ikke reisevant, og tysken hans kunne vært mye bedre. Han forbereder seg så godt han kan og gir seg i vei.
Vel fremme i den tyske hovedstaden tar han seg frem ved hjelp av et kart og høyere makter. Men hans veier krysses av både onde og gode krefter. En gal professor og en ung kvinne i en rullestol. Et par gule sko. Og en heksejakt.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2015/på norsk 2016
Sider: 350
Kilde: Leseeksemplar

Elleve dager i Berlin er tredje boken i Håkon Nessers storbytrilogi som startet med Carmine Street og Himmel over London. Bøkene har, etter det jeg husker ingen tydelig sammenheng, og historien om Arne står helt for seg selv. Er du glad i Berlin er denne romanen et must, men alle som er glad i bøker med underfundig humor vil like denne.

I begynnelsen får vi lære om enebarnet Arne som i barndommen, slår seg i hodet når han stuper på grunna og ikke blir helt seg selv etter dette. Hans mor rømte til Berlin før han fylte 1 år, men far (eller sønn) har ikke følt behov for å oppsøke henne, før far på sitt siste ber Arne finne igjen moren.

Det løftet Arne gir faren sender ham avgårde til en nøye planlagt og innøvd tur til Berlin. Han har blitt tatt vare på hele livet og er ganske så hjelpeløs, men med en indre stemme (Perry Mason) å konferere med, og diverse livsvisdom fra far og onkel å støtte seg til, greier han å finne frem.

Samtidig blir vi kjent med to andre karakterer. Den ene er den psykisk utilregnelige Dr. Litvinas som etter 3 år på institusjonen Majorna, skal prøve seg ute i livet igjen. Dr. Litvinas har en plan som skal settes ut i livet, når han kommer ut. Han forsker på det okkulte og driver med ganske så grenseoverskridende virksomhet.

Den tredje personen i historien er Beate. Vi får også høre om foranledningen til at hun, når vi treffer henne igjen i Berlin som voksen, sitter i rullestol.

I romanens siste halvdel møtes disse tre, pluss at Arne får et oppdrag om å redde Beate i en setting som er satt tilbake til heksebrenningens tid. Denne delen går det ikke an å forklare på en måte som gjør at det fremstår troverdig og underholdende, så du får tro meg når jeg sier at det er det.

Forholdet mellom Beate og Arne er rørende, og selv om Arne er en smule "treg" av seg, kommer han gjennom utfordringene. Romanen er morsom, men ikke på en tilgjort og påtrengende måte. Jeg liker ikke når humoren kommer på bekostning av at et tilbakestående menneske dummer seg ut, men sånn føles det ikke her. Godheten og rausheten Arne og Beate viser hverandre, er sjelden kost, og godt å være tilstede i. Nesser bruker et språk som jeg kjenner igjen fra noen av de andre romanene hans, men i Elleve dager i Berlin er antallet grom-gode kommentarer så mange at jeg nesten vil driste meg til å kalle boken morsom.

Boken ble slukt på en dag, og jeg koste meg med den fra første til siste side. Jeg vil ikke kalle den en feel-good roman, for her er ingredienser som ulykke, handikap, død og ensomhet med i handlingen, men til tross for dette hadde jeg en "feel-good leseopplevelse". Anbefales på det varmeste!

Stormen av William Shakespeare

I år markeres 400 års dagen for Shakespeares død, og jeg er med ved å lese mest mulig av ham. Nå er tiden kommet til The Tempest, eller på norsk Stormen, som er Shakespeares siste, komplette skuespill. Det er også et av hans mest omdiskuterte.

Forlaget om boken:
Hovedpersonen i STORMEN, Prospero, besitter magiske evner og blir gjerne oppfattet som et portrett av dikteren selv. Når han i første scene i 5. akt bekjentgjør at han vil knekke tryllestaven og begrave sin trolldomsbok på havsens bunn, blir det gjerne lest som Shakespeares egen avskjed med diktekunsten og med teaterets fantastiske virkelighet.

Forlag: Aschehoug

Utgitt: denne utgaven 2016

Sider: 173

Kilde: Leseeksemplar

Stormen hadde sin premiere i november 1611, og er et stykke som klassifiseres under hans sene romanser. Settingen er mytisk, og han viser klare tendenser til familietilknytning, omtanke og forlik.

Etter å ha lest gjennom handlingen på en nettside og fått med meg forordet i boken, ble det en lett match å forstå hva som skjer. Denne utgivelsen av The Tempest, er gjendiktet til norsk av Erik Bystad, Shakespearekjenneren jeg stiftet bekjentskap med da jeg leste Den erotiske Shakespeare. Han forteller i forordet om språket han benytter seg av, om utfordringer i forhold til gjendikting av versedrama, om telling av stavelser og linjer, som alt skal være i samsvar med originalteksten.

Stykket var lettere og mer medrivende å lese enn Hamlet, som jeg leste i forrige måned. Jeg støttet meg litt til listen over personer fremst i boken, og skjønte raskt både plott og handling.
Det hele starter med et skip som er på vei tilbake til Italia fra Tunis. Ombord er blant andre Alonso, kongen av Napoli, hans sønn Ferdinand, kongens bror Sebastian og Antonio den regjerende hertugen av Milano. Disse har vært i bryllup til Alonsos datter, når de på returen kommer ut for en forferdelig storm, som sender dem på grunn på en øde øy. Her blir de spredd og Ferdinand kommer bort fra de andre, og tror han er den eneste overlevende.

I akt 2 møter vi Prospero, bror til Antonio og den rettmessige hertug av Milano. Han har vært på øya i 12 år sammen med sin datter Miranda. Han er en trollmann og har luftånden Ariel i sin hule hånd. Ved hjelp av henne skapte han stormen som fikk skipet til å gå på grunn. De har også hos seg en vill og vanskapt slave som heter Caliban, som hater at Prospero har makt over ham. Mot slutten av andre akt finner Ferdinand veien til hulen Prospero og datteren bor i, og de to unge forelsker seg hodestups i hverandre. Mer vil jeg ikke røpe av handlingen, men kan love deg at det ikke slutter med død og fordervelse for hele gjengen, sånn som det ofte gjør.

Persongalleriet består av flere ånder og nymfer, og med fra skipet fulgte det både en narr og en fordrukken munnskjenk, i tillegg til annet mannskap. Det blir litt komisk når vi følger disse gruppene i sin fortvilelse over hvor de har havnet, og spesielt de som drikker seg fulle, gjør scenen fargerik og morsom.

Galskap, trolldom og magiske krefter er en viktig ingrediens i stykket, men temaene er mange, både romantikk, forbrytelse, hevn og tilgivelse. Det eventyrlige preget og en god del latterliggjørelse gjør at stykket plasseres i en egen tragikomisk klasse.

Jeg likte Stormen veldig godt, og anbefaler den gjerne videre til deg som har lyst å lese Shakespeare. Etter å ha lest et par at stykkene hans, føler jeg meg klar for å lese på originalspråket, så jeg håper at jeg finner noe når jeg på søndag ankommer Stratford upon Avon. 

Urmakeren i Auschwitz er John Donoghues debutroman

Forfatteren har i mer enn 20 år arbeidet innen psykisk helsevern. Er du interessert i å få en innsikt i de menneskelige relasjonene i konsentrasjonsleirene og kanskje også liker sjakk, da er dette romanen for deg!

Forlaget om boken:
SS-offiser Paul Meissner ankommer Auschwitz fra Østfronten, skadet og kun i stand til å utføre administrative oppgaver. Han får i oppdrag å forbedre moralen og etablerer derfor en sjakk-klubb, hvor offiserene kan inngå veddemål om resultatene. Imidlertid får Meissner nyss om at det spilles sjakk også blant fangene, og at det skal befinne seg en «uslåelig» jødisk urmaker i leiren. Han undersøker om det er hold i ryktene, men det han setter i gang, skal forfølge ham til hans død.



Forlag: Tiden
Utgitt: 2015/på norsk 2016
Sider: 390
Kilde: Leseeksemplar

Tittelen på romanen fremhever Emil Clèment, urmaker og sjakkspiller, mens forlagets introduksjon til handlingen kun navngir SS-offiser Paul Meissner. Dette indikerer på en talende måte hvordan handlingen er bygget opp, for dette handler ikke bare om hvor fælt jødene hadde det i utrydningsleirene.

For meg ble det litt "heavy" å plutselig skulle forstå nazistene. Lesingen tvang meg til å prøve å skjønne hvordan enkeltmennesker kunne få seg til å gjøre det de gjorde i Auschwitz. Sjenerøsiteten oser ikke akkurat fra meg når jeg leser, men etterhvert blir også mitt bilde mer nyansert.

Romanen er klassisk oppdelt med hendelsesforløp på to tidspunkt, som skilles med 18 år. Vekslingen skjer hyppig, og begge hovedpersonene er med hele tiden. Den tidligste historien hopper litt i tid og sted så leseren skal få et så tydelig bilde som mulig av historien.

Vi blir kjent med den franske jøden Emil Clèment som stiller i en sjakkturnering for Israel. I første runde skal han møte Wilhelm Schweninger, en tidligere nazist som jobbet i propagandaministeriet. Dette møtet finner sted i Amsterdam i 1962, og det er i denne settingen leseren blir budt på forklaringer for hvorfor enkelte tyskere oppførte seg som udyr.

I mai 1944 er vi i Konzentrationslager Auschwitz - III, Monowitz. Vi får innblikk i hvordan nazistene bygget opp konsentrasjonsleirene med å få allerede domfelte forbrytere til å gjøre grovarbeidet. Utvalgte fanger var ledere i innkvarteringsbrakkene og andre ledet arbeidslagene. De nøt godt at privilegier, men de måtte, bokstavelig talt, gå over lik for å beholde dem.

Temaet for romanen er et det er skrevet mange bøker om, men det interesserer meg så jeg leste gjerne en til. Når det er sagt, det er første gang jeg har lest en bok med dette tema uten klump i halsen og uten å måtte tørke en eneste tåre, selv om urettferdighetene som blir skildret er ekte nok.

Etter et hissig første møte i Amsterdam under sjakkturneringen i 1962, mellom Emil Clèment og Wilhelm Schweninger blir de nær sagt perlevenner og fortrolige. Sammen med den dødssyke Paul Meissner går de gjennom deres felles historie fra Auschwitz. Siste halvdel av boken får vi det inn med teskje, først hendelsene i nåtid deretter når de tre herrene snakker om dem i ettertid. Sånt kjeder meg, og jeg må innrømme at jeg brukte lang tid på å komme gjennom boken siden den rett og slett ikke berørte meg i det hele tatt.

Enkelte moralske dilemma som blir presentert for leseren kunne en jo dvele ved. Hva er viktigst, tilgivelse eller anger? Og, hva kan en få seg selv til å gjøre for å redde livet, eller livet til andre?

Ønsker du deg en roman fra krigens redsler som ikke tar nattesøvnen fra deg, så er denne boken midt i blinken for deg.

Simon og stjernene en nydelig roman av debutanten Nathan Filer

Simon og stjernene, eller The Shock of the Fall som den heter på originalspråket, er Nathan Filer sin debutroman. Han er utdannet psykiatrisk sykepleier men opptrer også som performance poet i UK, en "yrkestittel" jeg ikke har hørt om før. Når tårene kom mot slutten av boken gikk jeg opp fra terningkast fem til seks. Les den, du vil ikke angre!

Da jeg halvveis ut i boken googlet forfatteren, falt mye på plass. Jeg liker å lese debutromaner, og tenker sjelden at forfatteren må "øve" litt mer, men da jeg leste denne boken var jeg så imponert at jeg ville søke opp bibliografien hans. Overraskelsen var stor da jeg fant ut at dette er hans første bok. 

I Simon og stjernene er Simon bare en person vi hører litt om. Det meste som sies om Simon sies liksom ikke, men det er lillebroren som forteller om seg selv og sitt liv, og på denne måten blir vi kjent også med Simon. 
Romanen er skrevet i en litt gåtefull stil, og man får ikke ting tydelig beskrevet. Noe sies direkte, men de fleste mellommenneskelige relasjonene kommer frem mellom linjene, so to speak. 

I nåtid er hovedpersonen 19 år, men mye av historien har sitt utspring i hendelser 10 år tidligere. Denne romanen er ikke utpreget kronologisk, men den gåtefulle stilen og det poetiske språket passer godt til måten historien presenteres på.

Dette er ikke en bok som handler om død eller sorg, ei heller om å leve med psykiske lidelser. Det er heller ikke en oppvekstroman, selv om Matthew vokser opp i boken. Begivenhetene er så nennsomt flettet sammen, at det er vanskelig å sette historien i bås. Kanskje leserens egen bagasje og interesser gjør leseopplevelsen unik for hver enkelt?

Nå skal det sies at når vi passerer halvveis i boken og Matthew blir innlagt på psykiatrisk sykehus, da blir handlingen speilet i lys av dette. Allikevel er det Matthews savn og anger som styrer tankesettet hans, og dermed også betraktningene han gjør seg. Diagnosen blir ikke stilt før mot slutten. Det er ikke det at han ikke fikk en diagnose før da, men det er ikke her fokus ligger, og det tydeliggjøres ikke nevneverdig.

Denne romanen har mange herlige øyeblikk. Det er Matthew selv som forteller og delvis skriver sin egen livshistorie. Siden handlingen ikke refererer de pårørendes eller behandlernes tanker og følelser, men kun tar for seg hvordan Matthew har det, blir det ikke en "sykehusroman", men en dypt menneskelig skildring av et barns vanskelige oppvekst i lys av grusomme hendelser i barndommen.

Jeg likte Simon og stjerne veldig godt, og håper inderlig at Nathan Filer fortsette å skrive romaner, for jeg vil gjerne lese mer av ham.

Forlag: Juritzen

Utgitt: 2013/på norsk 2016

Sider: 296

Kilde: Leseeksemplar

Snøhvit må dø spennende krim av tyske Nele Neuhaus

Flesteparten av bøkene jeg leser fra Tyskland handler om krigen, derfor var det kjekt å lese en spennende krim med handling i nåtid. Nele Neuhaus er en av Tysklands mest populære krimforfattere, og slo i 2010 igjennom med Snøhvit må dø.

Forlaget om boken:
Tobias er tilbake i småbyen han kommer fra etter ti år i fengsel for drapet på en ung kvinne. Da nok en ung dame forsvinner, rettes alles mistanke mot Tobias.
En grå og regntung novemberdag finner noen bygningsarbeidere skjelettet av en ung jente på en gammel, forlatt flyplass. Ikke langt unna blir en kvinne dyttet ned fra en gangbro ved motorveien.

Politietterforskerne Pia Kirchhoff og Oliver von Bodenstein oppdager snart at sporene fra begge disse hendelsene peker i samme retning, og etterforskningen leder til fortiden. Mer enn ti år tidligere forsvant to tenåringsjenter, Laura og Stefanie, fra en pittoresk liten småby. Til tross for mangel på sikre bevis er det Stefanies kjæreste, Tobias, som blir funnet skyldig og dømt til fengsel.

Nå har han sonet ferdig og er tilbake i sitt barndomshjem. Der møtes han av innbyggernes fiendtlighet og mistenksomme blikk. Og kvinnen som ble dyttet ned fra gangbroen, er Tobias’ mor. Pia Kirchhoff og Oliver von Bodenstein forsøker å bringe klarhet i hva som har skjedd, men møtes av en mur av taushet. Ingen vil snakke med dem. Da nok en jente forsvinner, oppstår det en heksejakt i den lille byen.

Snøhvit må dø er en skikkelig spennende krim, hvor alle karakterene er tilstede gjennom hele historien. Alt foregår i nåtid, med kun henvisninger til hendelsene for elleve år siden, hvor Tobias fikk skylden for de to jentenes forsvinning. Her er ingen verbale unoter eller ting jeg rynker på nesen av, og språket er tilpasset handling og sjanger.

Historien inneholder en del forviklinger, men ingen som gjør leseren forvirret. Alle karakterene får så pass mye kjøtt på beina, at jeg skiller dem fra hverandre og gjør meg opp meninger om dem. Dette er det jeg kaller en "slukebok" for den var vanskelig å legge fra seg. Når jeg hadde hundre sider igjen, sendte jeg familien på dør for å få fred til å nyte de siste sidene uten avbrudd. Tempoet er høyt mot slutten, dramatikken tilspisser seg.

Jeg likte godt hovedkarakterene Oliver von Bodenstein og Pia Kirchhoff. Ved første øyekast var det noe "Elisabeth George" over denne konstellasjonen, men den tanken slapp fort. Bodenstein er rik, pen og vellykket mens Kirchhoff er en tøffing som driver gård med hester og høns ved siden av politijobben.

Det er en politikrim dette her, med hovedvekt på etterforskningen, men forfatteren har ikke falt i "repetisjonsfella" som så mange krimforfattere gjør. Her er det fokus på handling, fremdrift og intrigebygging og flere tema er med for å beskrive uhyggen som skjuler seg i den lille bygda Altenhain.

Jeg anbefaler gjerne denne krimmen videre, og håper inderlig at forlaget vil fortsette å oversette serien, for dette vil jeg ha mer av!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2010/på norsk 2016

Sider: 434

Kilde: Leseeksemplar

Krimkveld på Femte i andre med Gunnar Staalesen

Femte i andre er baren til selveste Varg Veum. Gunnar Staalesens karakter er foreviget i bronse og står utenfor døren på gateplan. Baren som er en av de koseligste i Bergen fikk i dag besøk av fire forfattere. Ja, for en må jo regne med bokbaderen Gunnar Staalesen som hadde ansvar for å prate med Tove Alsterdal fra Sverige, Yrsa Sigurdardottir fra Island og nordmannen Odd Harald Hauge.

Tove Alsterdal snakker om krimmen Ingen vei tilbake

Odd Harald Hauge snakker om thrilleren Everest

Yrsa Sigurdardottir snakker om kriminalromanen DNA

Forholdene var ikke de rette for fotografering, så selv om jeg hadde snopt meg en ny linse i dag, ble kvaliteten så som så. Legg merke til været ute, det blåste og snødde sideveis!

Jeg hadde lest alle tre bøkene og gradert dem i øverste del av skalaen alle tre. Jeg nøt kvelden med et glass vin i selskap av en god venninne, og lot penn og papir forbli i sekken. Staalesen gjorde som vanlig en glimrende jobb med bokbadingen sin, han spurte enkle spørsmål som fikk forfatterne til å slappe av, så stemningen ble god. Odd Harald Hauge var ivrig etter å snakke om boken sin, så han syntes nok innledningen til Staalesen ble i drøyeste laget, men vi andre vil jo lære mest mulig om forfattere og bøker, så jeg håper Staalesen holder fast på stilen sin.

På bloggene Artemisias verden og Reading Randi kan du lese om hvordan trønderne opplevde dette bokbadet. Anbefales også for dere som vil vite litt om hva de snakket om.

Godt valg av påskekrim!  Her er mine omtaler av bøkene hvis dere har lyst å se:

DNA   -   Everest   -   Ingen vei tilbake

Oppsummering for lesemåneden februar

Da var andre måneden i året unnagjort og det er tid for oppsummering. Jeg lovet meg selv å holde meg til leseplanen og å huske å blogge om kulturelle "happenings", og det greide jeg sånn noenlunde.

Bøkene jeg leste til årets Lesemaraton

Dette har jeg lest i februar:

1. John Irving - Mysterieavenyen - 5
2. Maj-Britt Aagaard - Kjøttfri mandag - 6
3. SJ Watson - Dobbeltliv - 3
4. Carl-Johan Vallgren - Svin - 4
5. William Shakespeare - Hamlet - 4
6. Alberto Moravia - Fascisten - 5
7. Chris Tvedt - Demonenes sang - 6
8. Ben Aaronovitch - Rivers of London - 4
9. Emelie Schepp - Hvite spor - 5
10. Odd Harald Hauge - Everest - 6
11. Jeanette Winterson - Et gap i tiden - 5
12. Nele Neuhaus - Snøhvit må dø - 
13. John Donoghue - Urmakeren i Auschwitz -

Målet mitt med å lese færre bøker har jeg i alle fall nådd, siden januar hadde betydelig flere bøker på listen sin. De to siste har jeg ikke lest helt ferdig enda, en fordi jeg ikke fikk lest så mye i helgen og den andre fordi det stoppet opp...

Romaner: 4
Krim/thriller: 5
Ungdom: 1
Sakprosa: 1
Fantasy: 1
Skuespill: 1

Jeg har lest 2 bøker til Shakespeareprosjektet mitt og 3 bøker til Bokbloggprisen 2016, og det er jeg fornøyd med. Ellers er det nok Kjøttfri mandag som har gjort sterkest inntrykk på familien, siden vi har brukt denne boken flittig hele måneden. 

Kulturelle ting jeg var med på i februar:

Min 10 dagers faste preget måneden på en positiv måte

Martin Caparros snakket om boken sin SULT på Litteraturhuset i Bergen

Debutanttripp på Litteraturhuset i Bergen med bla. Bjørn Vatne

Teater på DnS: Samtale før døden om Adolf Eichman

Teater på DnS: Vår ære/vår makt bygget rundt Nordahl Griegs stykke

Selv er jeg lykkelig over at vi endelig kan si at våren er på vei. Ønsker alle lesehester en spennende lesemåned i mars!