I dag gjestet den argentinske forfatteren Martin Caparròs Bergen

I forbindelse med den norske utgivelsen av boken hans Sult, var han i dag gjest på Litteraturhuset i Bergen. Hvert år dør rundt ni millioner mennesker av sultrelaterte årsaker, og dette har Martin Caparròs belyst grundig i sin nye bok. Selv har jeg bare flippet gjennom boken og funnet den for "tung", men presentasjonen traff meg i hjertet, så jeg må muligens ta en kuvending og skaffe meg den allikevel.

Teresa Grøtan intervjuer Martin Caparròs på Litteraturhuset i kveld

Martin Caparròs sin bok SULT er en solid sak på 656 sider, men etter å ha hørt forfatteren fortelle hvordan boken er bygget opp, så høres det ikke så avskrekkende ut. Han begynte praten sin i dag med å fortelle hvordan "tull med tall" og FN`s statistikker kan manipuleres på en slik måte at menigmann får et positivt inntrykk av utviklingen.

Han fortsetter med å spørre; Hvem er de sultne? og forklarer oss hvordan vi drukner i analyser, historier og forståelse, men at følelsene for disse menneskene uteblir.

De beste våpen mot sult er demokrati og utvikling. Et stort fattig land som India motbeviser denne teorien, og han påstår at hinduismen med sin nedbetaling av karma får menneskene til alt for lett å akseptere sin tilstand av fattigdom. Litt flåsete sagt, forteller han at han ikke har møtt på mange sultne ateister.

Det var spennende å høre om hvordan politikerne i Nigeria har solgt seg ut til Kina og Frankrike, og hvordan de to landene tømmer Nigeria for resursene uraniumutvindingen kunne ha tilført landet. I stedet lever de av å dyrke hirse, og er prisgitt naturkreftene om det blir noen avling, eller om regntiden skyller den bort.

Han tok oss også med til Chicago Stock Exchange og snakket om matspekulering. Det er ikke bare i India eller Nigeria folk er fattige. Selv i Chicago er en halv million mennesker avhengig av veldedighet for å unngå å gå sulten til sengs. Det er like mange mennesker som er overvektige, som mennesker som lider av sult. Det er de fattige som spiser billig/usunt som blir overvektig, så også dette er et symptom på en skakkjørt verden.

Et annet kapittel Grøtan spurte ham om, handlet om hvordan USA`s kraftige subsidier av maisproduksjon tok knekken på næringsgrunnlaget til bøndene i Mexico som levde av det samme. Nå kjøper Mexico mais fra USA mens deres egne bønder dyrker opiumsplanter.

Siden 1970-årene produserte vi nok mat på jordkloden til at alle skulle få spist seg mett. Nå kaster vi 30% av maten som har kommet ut på markedet, uten tanke på alle de millionene som aldri får spise seg mette. De siste tiårene har kjøttproduksjon og konsum eksplodert. Fra å spise litt kjøtt et par ganger i uken, spises det nå hver dag. Når nå de fattige landene som Kina og India kommer etter, vil dette gjøre noe med forholdene i verden.

På spørsmål fra Terese Grøtan om hva vi må gjøre, så svarer forfatteren helt ærlig "Jeg vet ikke".
Når hun spør hvilket land i verden som har greit å redusere sult problemet mest, svarer han; "Det hyper autoritære, kapitalistiske landet Kina". Dette er ikke en oppløftende tanke, selv om det var idèen om at også kinesere og indere skal få spise kjøtt, som gjorde at jeg for 13 år sluttet å spise kjøtt selv.
Personlig mener jeg at vi som er blant de rikeste i verden er nødt til å fire på krava, leve litt langsommere, ta bedre vare på tingene våre, kreve mindre og dele mer. Jeg kan ikke se at mine små innspill som å støtte veldedige saker, ikke spise kjøtt, ha shoppestopp og å velge vekk bilen når jeg kan, kan ha noe som helst å si for verdensøkonomien, men det gjør godt for selvfølelsen.

Det var en tankefull gjeng som forlot Litteraturhuset denne kvelden. Takk for et kjempeflott arrangement!

Siden jeg var ganske kritisk til intervjueren ved min forrige tilstedeværelse på Litteraturhuset, vil jeg berømme dagens intervjuer Teresa Grøtan med innsatsen. Hun hadde fokus på Martin Caparròs, stilte korte spørsmål som både publikum og intervjuobjekt hang med på, og tillot Caparròs å bruke akkurat så lang tid han trengte på å besvare dem. Måten hun gjorde jobben sin på i kveld, bidro til den sterke opplevelsen jeg satt igjen med.