Mellom oss er Bokbloggerprisvinner Ruth Lillegraven sin romandebut

Mellom oss er debutromanen til Ruth Lillegraven, som kom ut i 2011. Fra før hadde jeg lest både URD som vant Bokbloggerprisen 2013 og Manilahallen som garantert mange har nominert til prisen for 2014. Jeg har elsket disse bøkene, og også barnebokserien om Mari og Magnus, så da Ellikken tipset om denne boken i adventskalenderen sin, var jeg ikke sen om å plukke boken ned fra hyllen hvor den hadde stått siden jeg fikk den med meg hjem fra Bokbloggertreffet i september. Les gjerne hennes fine omtale!

Sånn beskriver forlaget boken:
I 1972 dreg 25 år gamle Svein til Chile. Han kjem aldri heim att. Tretti år seinare kastar forsvinninga hans framleis skuggar over dei han fór ifrå: dei aldrande foreldra Jakob og Dagny, kjærasten Ranveig og dottera Tonje, som han aldri har møtt. 

Kva har Jakob og Dagny sine opplevingar under krigen fått å seie for forholdet til sonen? Og korleis får avgjerder tatt i ei dekkleilegheit i Oslo i 1943 konsekvensar for Tonje seksti år seinare?

Tonje  har sine eigne løyndomar å bere på, og nettet av løgner ho har spunne rundt seg sjølv og andre, er i ferd med å rakne. 


Forteljinga tek lesaren frå krigens dagar til vår eiga tid – frå Oslo til Natzweiler, Santiago, Pennsylvania og eit forfalle funkishotell i fjellheimen på Vestlandet. Mot eit bakteppe av historiske hendingar viser Mellom oss både korleis det vesle livet speglar den store verda, og korleis gamle løyndomar kan få følgjer mange år seinare.

Ruth Lillegraven beviste igjen at hun er en reflektert forfatter som har evnen til å gi leseren en personlig og velskrevet historie. Hun har et litterært språk jeg absolutt setter pris på, og det at hun skriver på nynorsk ser ut til å forsterke stemningen som romanen inneholder.
I denne romanen blir vi kjent med mennesker i flere generasjoner, og den spenner seg fra 1943 til 2003. Lesingen blir aldri forvirrende, og hemmelighetene som dukker opp gjør at det hele får en nerve på linje med en god kriminal. Boken anbefales på det varmeste!

Smakebiten kommer fra kapitlet om lille Ranveig når hun var med foreldrene på sauesanking på Bakkatun i 1971:
Og så høyrer ho det, det er ikkje til å stengje ute lenger. Dette er ikkje torever, dette er ikkje inne i øyra hennar, noko er på ferde oppi lia. Det er difor sauene er så rare, dei har visst at noko skulle skje. Ho stoppar opp, bøyer hovudet bakover, no ser ho at det kjem noko ned frå lia. Noko stort og mørkt. Det kjem ramlande, brasande. Det går fort, blir større, veks på seg, er eit monster av stein og jord, som kjem mot ho, skal ta ho. 

Forlag: Tiden

Utgitt: 2011

Kilde: fra hyllen