Jeg har lest Pesten av Albert Camus - en 1001 bok!

Nobelprisvinneren Albert Camus er født og oppvokst i Algerie, men har bodd hele sitt voksne liv i Frankrike. Han døde i en bilulykke i 1960. Pesten kom ut i 1947 og er skrevet som et objektivt vitnes standpunkt på krigens redsler.

Vi er i Oran i Algerie og følger legen Bernard Rieux i hans liv og arbeide når pesten bryter ut. Oran blir først beskrevet som en rolig og nesten kjedelig by, men når de først finner døde rotter og så menneskene begynner å bli syke, forandrer byen seg. Byen blir på et øyeblikks varsel avsperret og menneskene må takle sin egen fortvilelse over å være innesperret. Fortiden får en bismak av anger, for hva skulle de vel ikke gjort annerledes? Fremtiden er det ingen som tør å tenke på, for smerten blir for stor, derfor lever de i nuet, uten å tørre å se hverken frem eller tilbake.
I denne boken er det ikke beskrivelsene av de grufulle smertene, synet av de blåflekkede syke med byller eller fortvilelsen over at ens kjære er syk, som har fokus. Her er det de mer dype menneskelige følelser som råder, og gjør boken så genial.

Antallet pestofre øker til over 700 i uken, og befolkningen fortviler. Prestene holder svoveldryppende prekener som forkynner at det er Gud som straffer dem, mens de alt for få legene gjør sitt beste. Tarrou, en venn av Rieux føler en moralsk forpliktelse til å hjelpe til, og starter et av etterhvert flere arbeidslag, og "beretteren" filosoferer rundt betydningen av den gode gjerning.

Beretteren er tilbøyelig til å tro at ved å tillegge gode gjerninger for stor betydning, gir man i virkeligheten det onde en indirekte og mektig honnør. For det er da underforstått at disse gode gjerninger bare er så verdifulle fordi de er sjeldne og fordi menneskene meget oftere lar sine handlinger diktere av ondskap eller likegyldighet. 

Når vi litt over halvvveis når pestens høydepunkt, får vi beskrivelser av hvordan krematoriet må tas i bruk, for kirkegårdene er fulle. De bruker trikkene som har stått stille en tid, til å frakte de døde kroppene ned til krematoriet. Dette gir et gufs fra 2. verdenskrig som sender skjelvinger gjennom meg. Innbyggerne i de forskjellige bydelene er rammet ulikt, og noen føler seg mer innesperret enn andre, dette fører til angiveri og krangling

Da larmen av kjøretøyer og maskiner som i alminnelighet er byens språk, manglet - steg det opp mot terrassene, hvor solen ennå skinte, bare et brus av skritt og dempede stemmer, og den pinefulle lyden av tusen skosåler som gled bortover gaten, en endeløs tramping som gradvis fylte hele byen og aften etter aften gav det sikreste og tristeste uttrykk for den blinde tross som fylte våre hjerter i stedet for kjærlighet.

Dette er en vakker bok, og filosoferingene rundt livets store spørsmål stopper ikke opp handlingen, eller bremser på spenningen, siden boken ikke kan kalles spennende i den forstand. Den er medrivende og lettlest, og jeg ville hele tiden vite hva som skjedde rundt neste sving. Dette er en beretning sett fra offerets side, fortellerstemmen har vært blant sine medmennesker, opplevd det samme som dem og delt deres sorger. Jeg likte veldig godt måten boken er skrevet på og jeg anbefaler gjerne boken videre. Takk Åslaug for din fine omtale som satte meg på sporet av denne boken!