Karitas I og II av Kristin Marja Baldursdottir

Kristin Marja Baldursdottir har fordelt fortellingen om Karitas på to bøker.  Del I, som heter kun Karitas, kom på norsk i fjor og del II, Karitas Kaos på lerret er rykende fersk i butikkene i disse dager. Jeg var heldig å fikk tilsendt begge bøkene fra Gyldendal, og leste hele historien sammenhengende.

Det hele begynner i 1915. Vi er på vestsiden av Island hvor de fleste lever et veldig hardt liv. Livet er også vanskelig for Steinunn, for hun har ambisjoner om at barna hennes skal få skolegang. Ikke bare guttene, hun vil også at jentene skal få tilgang til utdannelse, selv om dette er veldig uvanlig.
Den modige enken pakker sakene sine og begir seg ut på en reise rundt til andre kanten av Island. Karitas er barn nummer 5 og den som må ta seg av lillebror og husstell, men ettersom årene går kommer det for en dag at hun er flink å tegne. Dette blir oppdaget av en bemidlet nabo, og i 1918 reiser Karitas til København for å gå på kunstskole. Den første boken ender i 1939, da har Karitas vært bosatt på en gård ved foten av Vatnajøkul sin østside i 13 år. Favoritt delen min er når hun og Audur tar turen opp til Islands høyeste topp. Hun går høyt opp på fjellet, og samtidig dypt inn i seg selv. Vidunderlig! Der er en god del løse tråder når første bok slutter, og jeg grep ivrig etter andre bok, som heldigvis sto klar i hyllen.

I bok II starter vi opp når krigen er slutt i 1945. Karitas har blitt 39 år gammel, hun er en kunstnersjel blant bondekoner der hun ferdes, og finner ikke sin plass. Hun havner etterhvert i Paris, overøses av strømninger og tendenser, og finner litt etter litt fotfeste blant bohemene der. De store kvinnespørsmålene blir tatt opp, og de diskuterer Sartre og Simone de Beauvoir, og på denne måten lærer Karitas seg selv å kjenne.

"Hadde mennesket et fritt valg, 

og hadde det ansvar for sin egen tilværelse?"

Vi følger Karitas frem til hun nærmer seg sin 100 års dag. Hun legger aldri vekk penslene, men det er ikke før helt på slutten at familien skjønner hvilken anerkjent kunstner hun er.
Dette er ikke en spennende bok, men en bok med spenning og nerve. En vil hele tiden lese videre, og jeg tar meg i å bry meg om hva som skjer og til og med hvorfor...
Språket er flott, til tider virkelig flott, og teksten bobler over av stemninger.
Dette er en bok som passer godt i "stemmerettsåret" 2013, hvor forfatteren virkelig får frem hvilken kamp mange kvinner startet for 100 år siden.
Bøkene anbefales på det sterkeste, 6 blank fra meg!

Livet er fullt av sprekker. 

Det er derfor hvert skritt er så viktig.

En spennende smakebit fra bok I:
Slipp meg! ropte hun, forskrekket over voldsomheten og forbannelsene, men Bjarghildur strammet grepet med ansiktet fortrukket i raseri: Du skal ikke reise noen steder, ditt utyske, du blir med meg her og nå! Og hun trakk henne med seg, sterk som en okse, dro henne bortover strandkanten, og Karitas prøvede å komme fri ved å slå henne på armen, hun kikket bort mot skipet så at fru Eugenia sto ved relingen kledd i en mørk drakt, alle passasjerene hadde kommet om bord og skipet var i ferd med å legge fra kai, de gjorde klart til å trekke opp landgangen og hun kjempet med nebb og klør, men motstanden ga Bjarghildur nye krefter, hun fiket hardt til henne uten å slippe taket og hun falt ned, ble dratt opp igjen etter fletta og halt videre etter håret. 
Ingen av dem så Steinunn nærme seg....

Og så skal dere få første setning i bok II:
"En tett tåke prøvde å bryte seg ut av kjøkkenet, og presset seg opp mot vindusrutene som en barmfager kvinne mot en mager mann, men kom seg ingen vei."

Har du lyst å se hva andre leser for tiden får du mange tips 

hvis du går inn på bloggen Flukten fra virkeligheten.