Er mor død - ny roman fra Vigdis Hjorth

Kraftig imponert over å få denne ferske og populære romanen inn på Bookbites allerede, satt jeg ivrig i gang med lesingen. Selv om persongalleriet og handlingsforløpet ikke er det samme som hennes heftig debatterte Arv og miljø fra 2016, så er dette en slags oppfølger. 

Forlaget om handlingen:
Johanna er kunstner og har tilbrakt de siste tre tiårene i USA sammen med mannen sin og sønnen deres. Etter at mannen dør, vender Johanna tilbake til hjemlandet. Hva gjenstår av livet Johanna etterlot seg i Norge for flere tiår siden? Hva forventer hun å finne når hun kommer tilbake? Hvordan skal hun greie å bygge bro mellom fortid og nåtid? 

I romanen følger vi Johannas selvransakelse, men også hennes forsøk på å forstå og nærme seg sin mor. Igjen skriver Vigdis Hjorth medrivende og dyptloddende om tidløs tematikk.

Morgenbladet nr. 33 forklarer hvorfor Er mor død er en oppfølger til Arv og miljø, med at det er en kontinuitet i formgrep og tankearbeid. Jeg var spent på om jeg som "en vanlig leser" vil gjenkjenne dette.

Det er veldig spennende å begynne å lese en bok hvor forventningene er skyhøye, men heldigvis senket skuldrene seg raskt, for, woao, dette var leseopplevelsen sin det!

Klart det er drastisk å forlate familien uten et ord, og starte et nytt liv langt borte. Jeg skjønte ikke hvordan hun kunne gjøre det, holde seg borte i 30 år, og så komme tilbake. Noe må jo ha lagt bak det dramatiske bruddet, og dette er en av detaljene som kommer frem mot slutten av romanen. Far er en karakter i skyggene, men søsteren Ruth og mor, er de Johanna iherdig forsøker å få kontakt med.

Hvordan leve uten livsløgnen?

Hun stiller seg mange spørsmål, og siden det ikke er noen der til å svare, så dikter hun opp mulige svar selv. Vi får også tilbakeblikk til hennes barndom, som da mor var syk og ikke kunne være med på tur, og Johanna også spilte syk, så de fikk en søndag formiddag sammen hjemme. Dette setter leseren på sporet av mulige årsaker til at mor nå stenger henne ute, og grunner til at Johanna stakk den gangen. 

Da hun kom hjem til Norge installerte hun seg i en tømmerkoie i skogen. Hun får jevnlig besøk av en elg, vi følger med mens vi kjenner den skarpe luften, og ser for oss piggsopp og høstsprø lyng. Jeg likte godt disse sanselige sekvensene, hvor naturen gir kontrast til alle følelsene i primærhandlingen.

Johanna er kunstner, og i handlingen diskuteres forholdet mellom kunst og virkelighet. Hvordan kunst virker forskjellig på oss, og refleksjoner rundt hva som gjør at en kunster ikke har noe annet valg enn å utøve kunsten sin, er spennende lesning.

Men, mest av alt er dette 359 sider med observasjoner, som går tett innpå forholdet mellom mor og barn. Hun spør: Har ikke foreldre en forpliktelse livet ut, som ikke barnet har? Tilbakeholdelse av følelser, hemmelighold og skam er stikkord som skildrer romanen, som har et spennende språk, med glimt av vågal språkbruk som imponerte. 

Er mor død er en velskrevet og reflektert roman, som engasjerte kraftig, 

denne må du lese!

Det hvite badehuset og Det siste fotografiet av Thorvald Steen

Thorvald Steen er en samfunnsengasjert og aktiv forfatter med et bredt interessefelt. Han debuterte i 1983 med diktsamlingen Hemmeligstemplede roser, og har siden den gang i tillegg til dikt, skrevet romaner, noveller, essays, barnebøker og skuespill. Temaene han tar opp i skrivingen sin favner vidt, men i de siste romanene er historien knyttet tett til sin egen families historie.

Forlaget om handlingen:
Det er like før advent. Han får en telefon fra en ukjent kvinne. Hun sier at hun er kusinen hans. Familien på morssiden har han aldri hørt om eller møtt. Bestefarens navn har han aldri fått vite. Har hemmeligholdet sammenheng med at han har en arvelig sykdom og nå sitter i rullestol? Han oppsøker sin gamle mor med et håp om å få henne i tale før det er for seint.

Denne romanen kom ut i 2017 som den første av to bøker som omhandler forfatterens egen sykdom og familiehemmelighet. Jeg lånte, leste og leverte tilbake boken i rekordfart, så begeistret etter å ha lest de 178 sidene, at jeg straks lånte oppfølgeren, Det siste fotografiet, som kom ut i fjor.

Det hvite badehuset er en vakkert komponert roman, om svik og fortielser. Steen skriver med respekt for personene som har en rolle i historien, og uten at leseren føler seg som en kikker. 

Hovedpersonen har falt ut av rullestolen en helg han er alene hjemme, og ute av stand til å røre seg blir han liggende. Han reflekterer over livet sitt, også over den gang kusinen tok kontakt og presenterte seg, og alle de fortrengte spørsmålene som igjen ble vekket til live. Besøkene hos sin aldrende og syke mor blir preget av hans desperasjon etter å få vite mer om sykdommen, som går i arv i familien. 

Dette er historiefortelling på sitt aller beste, fortalt i en lavmælt tone med respekt som et utpreget nøkkelelement. Til tross for de dystre fremtidsutsiktene sykdommen bringer med seg, gir romanen et optimistisk inntrykk. 

Forlaget om handlingen:
Moren har løyet for ham hele livet. Han har ikke fått vite at onkelen og bestefaren hadde den samme arvelige muskelsykdommen som han har. Hvorfor var det så viktig for moren å tie om dette? Han har forsøkt å få henne i tale, til ingen nytte. Det haster ettersom datteren er gravid. Stamtreet må være kjent for at ny medisinsk kunnskap skal kunne hjelpe. Skjuler moren noe mer?

Siden jeg visste at dette kom til å bli bra, ladet jeg opp iPadden og ventet med å begynne å lese til jeg kunne sluke de 150 sidene i en jafs.

Historien fortsetter der Det hvite badehuset slapp, og han gjør hva han kan for å få moren i tale. Hun er dødssyk og det begynner å haste. Motvillig gir hun ham svar, noen få enstavelsesord som fører ham videre i sin søken etter sannheten.

Romanene sier mye om muskelsvinnsykdommen som hovedpersonen lider av. At vi var inne i 70-tallet før legene hadde diagnoser som kunne fastslå noe sikkert, er rart å tenke på. I tillegg skildrer romanen den skam og fortielse som kunne prege familier, som opplevde at familiemedlemmer fikk en arvelig sykdom. Jeg skriver dette i fortid, for jeg håper inderlig at den tid er forbi, at vi føler skam overfor en sykdom.

Disse to bøkene var en nytelse å lese, til tross for de sterke følelsene de vekket. 

Anbefales!

Kleppanrova har skrevet en flott omtale av boken

Jeg har fotografert deg mens du sover av Alicia Thi Nguyen Ryberg

Igjen har jeg lest en "nybegynner", og ble umiddelbart etter siste side, sittende og kjenne på hva historien gjorde med meg. Hvordan får de det til disse debutantene, å skrive seg rett inn i hjertene til folk?

Forlaget om romanen:
«Jeg ser meg selv i små barn, de som ukritisk løper mot fremmede, nysgjerrige og håpefulle, som om alle er potensielle lekekamerater, som om alle kan gi noe godt, jeg er ikke redd for noen andre mennesker, bare meg selv.»

Jeg har fotografert deg mens du sover er en roman der en rekke brev vikler ut Ingas historie: om barndom og småsøsken, om venner og studier, om kjæresten, og trangen til å dempe problemer med alkohol. Inga skriver dem mest for sin egen del, og vi blir introdusert til menneskene som omgir henne, både levende og døde.

Forlag: Vidarforlaget
Utgitt: 2020
Sider: 205
Kilde: PDF fra forlaget

Denne historien er ingen tradisjonell brevroman, siden handlingen følger en slags kronologi. Overgangene fra brev til brev gjøres sømløst, noe som bidrar til den fine flyten som lesingen fikk. Jeg leste boken på noen timer, og kan anbefale å gi den fullt fokus, når du først setter igang.

Det er sår lesning dette her, noe dype skildringer av relasjoner mellom mennesker ofte er. Inga er 27 år og har sitt å stri med, hun sliter med forholdet sitt til kjæresten Eivind, men utover i boken så merker en at hun prøver å nå ham, og etterhvert blir hun tryggere på seg selv og sin rolle i forholdet. 

Vi hører om Ingas forhold til far og ikke minst mor, og når historien avdekker detaljer rundt hvordan mor har snakket til barna sine, skjønner en nesten hvorfor Inga er redd seg selv. Nå skal det sies at vi også hører om mors oppvekst, og litt forståelse sendes hennes vei.

Historien tar oss med ut i verden, til venner som har villet henne vel, og til møter med fremmede som har gitt Inga nye perspektiver.

Jeg har fotografert deg mens du sover en en fin skildring av menneskesinnet, gjort på en troverdig og absolutt lesbar måte. Ryberg er selv psykolog, noe som helt klart skinner gjennom i denne teksten.

Anbefales!

Min sønn en kortroman av Arne Svingen

Min sønn inngår i en serie bøker som er inspirert av De ti bud. Bøkene blir skrevet av forskjellige forfattere, og det fjerde budet Du skal ære din far og din mor, er det Arne Svingen som har tatt for seg. Tidligere i år leste jeg Andre guder, som var den første boken i serien, jeg gleder meg til fortsettelsen.

Forlaget om handlingen:
Hvor langt ville du gått for å redde ditt eget barn?
Midt på natta oppdager Jorunn at sønnen, Ronny, kommer hjem med blod på klærne. Dagen etter er klærne borte. Jorunn frykter at en konfrontasjon vil ødelegge et allerede skjørt mor-sønn-forhold. Ikke er hun sikker på at det virkelig var blod, heller. Men da roen i hjemmet igjen har senket seg, skjer det noe som snur opp-ned på alt sammen, og Jorunn må handle. Men hvor langt er hun er villig til å gå for å redde sønnen sin.

Forlag: VigmostadBjørke
Utgitt: 2020
Sider: 159
Kilde: Leseeksemplar


Hvordan kan en historie, som egentlig er så trist, blir til de grader underholdende? Her møter vi Jorunn, hun er langtidssykemeldt og gjør ikke annet enn å spise og prøve å få kontakt med sin sønn. Hun har lært seg den fine balansen som gjelder når hun skal prøve å få ham i tale, og bruker måltidene som et hjelpemiddel.

Jeg tror de fleste som har hatt tenåringer i hus, kjenner igjen den mutte og lite meddelsomme Ronny, og husker følelsen av frustrasjon, når det ikke er mulig å få kontakt med poden.

Resultatet av at Ronny ikke snakker med moren er temmelig fatalt, for når en gammel dame i naboblokka blir funnet drept, trekker Jorunn noen raske konklusjoner. Jorunn er ikke den som sitter stille og lar sønnen seile sin egen sjø, nei hun følger etter ham for å se hva han skal, og hvem han er sammen med.

De videre hendelsene i romanen er morsom lesning, fnisingen satt løst da jeg leste, for det Jorunn gjør videre er temmelig tåpelig. Vel, jeg fokuserte på relasjonen mor - sønn, og nøt utviklingen som skjedde i løpet av historien.

Min sønn er en lettlest "voksenroman", som gjerne kan anbefales til ung ungdom. Den er har gode skildringer av mellommenneskelige forhold, en god nerve og en enda større dose humor.

Anbefales!

Jeg, rommet av V.S. Tideman

Det er første gang jeg leser noe av V.S. Tideman, til tross for at Jeg, rommet er forfatterens femte roman. Historien var forfriskende urovekkende, og ga virkelig mersmak ☺

Forlaget om handlingen:
Fortelleren i "Jeg, rommet" er en mann på 38 år som bor sammen med sin mor. Etter at han avbrøt studiene for drøye ti år siden, flyttet han tilbake til rekkehuset der han vokste opp, hjem til gutterommet. Her har han litt etter litt isolert seg stadig mer, frem til han tok beslutningen om å bli værende på rommet sitt for godt. Moren, som er hans eneste kontakt med verden utenfor, lever alene i resten av huset og lar ham stort sett være i fred. Gjennom den pågående tankestrømmen og fortellerens registrerende, avgrensede blikk fremstår rommet i barndomshjemmet i stadig sterkere grad som et bolverk mot omverden, og som det eneste i livet han evner å takle over tid.

Forlag: Oktober

Utgitt: 2020

Sider: 179

Kilde: Leseeksemplar

Mamma er ute i hagen og jobber med blomstene, og gjennom romanen er det stort sett det hun gjør. Jeg skjønner det godt, for etter ti år med forsøk på å få sønnen ut av rommet, har hun nok kapitulert. Den voksne mannen som sitter på rommet sitt, øyensynlig uten å gjøre noe som helst, brukte jeg, i motsetning til moren, lang tid på å bli glad i.

, og først da det banker to ganger forsiktig på døren, blir jeg klar over at jeg virkeldig har sovet, ikke har ligget våken hele natten igjennom, som jeg noen ganger gjør. Jeg går bort og stiller meg ved døren. Det er naturligvis mamma; hun vil vite om jeg er våken, har sovet godt, og om jeg vil ha frokost på rommet før hun går på jobb og ikke kommer tilbake på flere timer. 

Gjennom de innledende sidene får vi høre litt om hvordan hovedpersonen havnet der han er når vi møter ham nå. Vi hører om foreldrenes skilsmisse, som på ingen måte føles traumatisk, og om hvordan tilstanden hans har forverret seg gjennom de siste ti årene.

Høydepunktet i romanen må være når mamma faller ned fra stigen når hun plukker epler. Det som skjer i kjølvannet av den episoden er til å få frysninger av, mer vil jeg ikke røpe.

Romanen byr på kloke refleksjoner som er universell for alle mennesker, ikke bare dem som har en utpreget spesiell personlighet. Det er vanskelig å akseptere denne voksne mannen som lever som en parasitt på sin aldrende mor, men hans beveggrunner gjøres på et vis forståelig.

Jeg, rommet er en roman med god driv, den går dypt inn i menneskesinnet, men byr allikevel på uventede vendinger og har et tydelig handlingsforløp. Mot slutten får vi en juridisk nøtt å grunne på, og en avslutning som gjorde at jeg var godt fornøyd da jeg la vekk boken for siste gang.

Jeg likte V.S. Tidemans nye roman veldig godt, og anbefaler den gjerne videre ☺

Amalie Skramprisen 2020 går til fjorårets festspilldikter Brit Bildøen

Amalie Skramprisen 2020 blir som vanlig delt ut på Amalie Skrams fødselsdag 22 august. I år er fødselsdagsmarkeringen også gjort digital, og vi har allerede fått vite at prisen går til Brit Bildøen!  Jeg hadde ikke lest noe av Bildøen, som var festspilldikter i 2019, men det er aldri for sent, og jeg var godt i gang med Alt som er fra 2004, da meldingen nådde meg, om at hun er årets vinner av Amalie Skramprisen.

Fra juryens begrunnelse:

«Brit Bildøen skildrer mennesker som strever med å finne mening, som går inn og ut av forhold, som forsvinner og som kommer tilbake igjen. De etterlater spor de ikke selv vet om. De påvirker andre på måter de ikke ser, de vekker følelser hos andre uten å være oppmerksomme på den andres behov, de sviker og de blir sveket selv. Bildøens tekster får leseren til å se utover sin egen hverdag, hun viser oss at det alltid finnes flere muligheter, at det er flere veier til det som kan gi oss mening. Bildøen beskriver mennesker som søker etter det sublime, som drives mot noe som er større enn dem selv – det kan være det storslagne ved arkitektur, ved broer, ved musikk, ved blomster og ved naturen – gjennom å beskrive skjønnheten og kompleksiteten i verden rundt seg søker de også etter mening og en plass der de selv kan være skapende mennesker.

Som Amalie Skram inviterer Brit Bildøen leseren til å se det vi har omkring oss, det vi gjerne har lett for å overse. Brit Bildøen forteller historier om mennesker som interesserer, provoserer og vekker undring. I likhet med Amalie Skram er Bildøen en forfatter som påkaller leserens medlidenhet. Som Amalie Skram vil Bildøen at leseren skal se for å forstå andre mennesker, hun viser oss deres sårbarhet slik at vi blir i stand å skjønne deres valg. Bildøen utforsker klassiske litterære tema som tap, kjærlighetslengsel, tilhørighet og identitet. Selv når situasjonene hun skildrer virker fastlåste, skildrer hun et håp og en løsning. Brit Bildøens fortellinger balanserer mellom lys og mørke, og håpet om at noe bedre kan komme, er der alltid.»

Forlaget om Alt som er:
Romanen handlar om ein familie i tre generasjonar og dei livsvala dei tek. Morfaren til Mariann, Lluis valde å forlate den kvinna han elska i Marokko. Mor hennar, Maria, valde å følgje den unge arkitekten ho forelska seg i, til Noreg. Har Mariann noko val? I det rommet som blei til overs då oldefar til Mariann bygde tømmervillaen på Vindern tårnar alle løyndommane og sanningane om familien Storm-Eriksen seg opp. Det er staden der alt som er og ikkje er, det som lever og det som blei borte, får plass.

For en skjønn fortelling! Hovedpersonen i denne historien er Mariann, det yngste barnet til Maria og Leif, og det er med henne romanen innledes og avsluttes. Men det er ikke bare henne som har jeg-stemme her.

Historien om Lluis, arkitektstudenten fra Barcelona som var trolovet med Teresa, men som på en studiereise forelsket seg i en skjønnhet fra Marokko, er vakker lesning. 

Så hører vi om sønnen hans Leif, som noen tiår senere tar sin spanske forelskelse med seg hjem til Oslo, og på sin måte må lære og leve med de forandringer som kan skje i et menneske. 

Heime hos foreldra sine, under påskefeiringa, var Maria ikkje til å kjenne igjen. Leif granska henne i smug og kunne verken sjå den unge kvinna han var blitt forelska i, eller den modne kvinna han no var gift med. Ho blei noko heilt anna, og han visste ikkje om han likte det som ho var. 

Leif skildrer svigerfaren som tagal hjemme, men han blir reint snakkesalig når han kommer ut i gatene. Samtidig undrer han seg over om den fortapte følelsen han selv kjenner på når de besøker Marias familie i Barcelona, er den hun lever med hjemme i Oslo.

Mariann er den yngste i familien Storm-Eriksen, er hun mer preget av oppveksten og familien sin, enn hun aner? I begynnelsen av romanen er hun på reise i Australia, hun forelsker seg kraftig i Endre som hun møter der, men han er lovet vekk hjemme, så de bryter forholdet. Dette blir romanens røde tråd, som også avslutter det hele.

Med denne romanen får du mange vakre og stemningsfulle bilder. Bildøen skildrer spenningen mellom to mennesker, hvordan de leser hverandres sinnsstemninger og ønsket om å gjøre godt, på en utrolig fin måte. 

Det er en arkitektfamilie vi følger i denne romanen, teksten er stemningsfull, og preget av Leifs, og etterhvert også Marianns blikk på arkitektur. Blikket og evnen til å se hva som hører sammen, hva som er vakkert, og hva som ikke er det, gir en fin dimensjon til historien, som jeg satte pris på. Heftig kjærlighet preger historien, men det litt sentimentale sløret som er kastet over fortellingen, gjør Alt som er til så mye mer enn en klassisk kjærlighetshistorie.

Jeg likte Alt som er veldig godt, hvilken er din Bildøenfavoritt?

Brit Bildøen debuterte i 1991 med sin første diktsamling. Året etter kom den første av i alt ni romaner, og i tillegg har hun gitt ut barnebøker og essaysamling. Hun har mottatt flere priser, og nå i år den aller gjeveste Amalie Skramprisen. 

Gratulerer så mye Brit Bildøen!

Har du lyst å være med på feiringen av Amalie Skrams bursdag, så finner den sted på Litteraturhuset på lørdag. Du som ikke er så heldig å bo i Bergen, har anledning til å strømme arrangementet og bokbadet med Brit Bildøen, hjem til deg. 

https://www.linticket.no/page/no/event/64/8992?fbclid=IwAR3zaRI_muj6Oel8YyR2V-kB-RXOYEgIKTm9hN8g7w7tS5q6U2y_4WYWd8M

Krypdyrmemoarer av Silje O. Ulstein

Det er alltid spennende med nye litterære bekjentskaper, og Silje O. Ulstein er et sånt. For tre år siden bidro hun med noveller i en debutantologi, og nå i år er hun klar for en "ordentlig" debut med Krypdyrmemoarer. Boken er en psykologisk thriller av de helt sjeldne, denne må du få med deg!

Forlaget om boken:
Det er få dager før første skoledag etter sommerferien. Elleve år gamle Iben forsvinner sporløst fra sin mor Mariam under en handletur. Mariams umiddelbare reaksjon er flukt. Hun setter seg i bilen og kjører. Langt.

Et kollektiv får en tigerpyton som kjæledyr. Da Liv møter slangen Nero for første gang, overveldes hun. Hun trodde ikke det var mulig for henne å føle slik for et annet levende vesen.

Med dyp innsikt i menneskesinnet er Krypdyrmemoarer en oppslukende, mørk og intens psykologisk thriller om ensomhet, sorg, skam og seksuell perversjon. Det er en roman om indre identitetskamp og driften mot å forsvinne og bli en annen, men dypest sett er det en roman om å lære seg å elske.

Grunnen til at Krypdyrmemoarer er sjeldent god, er fordi den er glimrende komponert og gjennomgående spennende. Allerede fra første side er leseren slukt av handlingen, og det urovekkende som ligger og ulmer helt i overflaten.

Historien er todelt, men dette er også det eneste som kan minne om andre bøker jeg har lest. Det er fjorten år mellom handlingsforløpene, og små detaljer som en gullbelagt nøkkel og at Liv muligens har skiftet navn, trekker raskt tråder som binder historiene sammen.

De to hovedpersonene, unge Liv med slangen, og den litt ustabile moren Mariam, hvis datter forsvinner, er ikke akkurat tillitvekkende noen av dem. Liv bor sammen med to gutter, mens hun studerer til sykepleier, og det er de tre som bestemmer seg for å skaffe seg en pytonslange.

Denne slangen får komme til orde i små kapitler utover i romanen, noe som føles ganske creepy, men etterhvert får jeg følelser for dette stakkars dyret.

Mor skjulte noe for oss. Hun skjermet oss for det som ventet bak den store kveilen. Til å begynne med interesserte det oss ikke. Vi mente kveilen måtte være universets grenser. For oss var dagene en eneste intens bølge av bevegelse, varme og smak. Likevel visste vi at det var noe vi måtte lære. At det var en grunn til at vi testet muskler mot hverandre. Vi visste i kroppen at det måtte være noe vi skulle bruke styrken vår til. 

Med i historien er også etterforskingen av Ibens forsvinning, og i den forbindelse blir vi kjent med etterforskerne Roe og Ronja. Karakteroppbyggingen i denne historien er formidabel, det brukes ikke mange ord på å skildre de forskjellige personlighetene, men allikevel ser jeg dem fort for meg. Alle har en grunn til å være med i handlingen, og bidrar til sin del av nerven, som hele tiden ligger og dirrer under overflaten.

Historien engasjerte til tusen, da jeg var halvveis hadde jeg et sterkt behov for å finne ut hvordan alt henger sammen. Jeg likte godt hvordan romanen er bygget opp, og at Ulstein lot tankene mine kretse rundt de ulike karakterenes tilknytning ganske lenge, dette bidro sterkt til engasjementet.

Da jeg satt og skrev dette tenkte jeg at dette er en bok som "forståsegpåerne" enten elsker eller hater, og sannelig fikk jeg rett, øverst i googlesøket dukket det opp en 2`er og en 6`er. Det er ikke tvil om at jeg er mest enig med sistnevnte ☺

Lyst å lese noe litt utenom det vanlige? da er dette årets heteste tips!

Bjørnebok har også skrevet om boken

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2020

Sider: 443

Kilde: Leseeksemplar