Veien ved Boolavaun av Anne Enrigth

Denne boken valgte jeg meg ut, ene og alene fordi jeg hadde lest så mange gode omtaler av den. Priser og internasjonale "blurber" trenger ikke bety at jeg liker boken, men denne gangen ble jeg betatt.

Fra bakpå boken:
Rosaleen er Madigan-familiens vanskelige og praktfulle matriark og midtpunkt. De fire barna har for lengst vokst opp og flyttet hjemmefra, til Dublin, New York og Mali. Bare den alltid pålitelige Constance har blitt boende nær moren i den lille byen på vestkysten av Irland. Men når Rosaleen brått bestemmer seg for å selge familiehuset, vender alle tilbake for en siste jul i barndomshjemmet.

Konfrontert med en fortid som virker i ferd med å viskes ut, prøver de å finne ut av seg selv og hverandre, av hvor det er de kommer fra og hvem de ønsker å være.

Forlag: Pax
Utgitt: 2015/på norsk 2016
Sider: 278
Kilde: Leseeksemplar

Vi er i Irland, ikke i bare i Dublin, men også på landsbygda et sted. Vi er også i Mali i Afrika, i New York og i Toronto. Første del av romanen er bygget opp rundt hvert av de fire søsknene, to jenter og to gutter som er veldig forskjellig. Vi møter Hanna hjemme i Ardeevin i 1980, for deretter å bli kjent med Dan i 1991 i New York og Emmet i Mali i 2002. Sånn utvikler handlingen seg videre i hele første del av boken.

I del to forenes søsknene og deres mor når de for en gangs skyld samles til julefeiring i barndomshjemmet. Vi befinner oss nå i nåtid, hvor alle barna har blitt godt voksne og mor Rosaleen er en gammel dame, som jeg (skrekk og gru) presterte å identifisere meg med.

Karakteroppbyggingen til Anne Enright er formidabel, det er nesten som den tar pusten fra meg. Det er fem sterke personligheter vi møter, alle har sitt og stri med, og sine helt egne utfordringer. Til tross for at alle har sitt eget, mer eller mindre vellykkede hverdagsliv, så fungerer familien dårlig, når de skal være sammen. Forfatteren greier å skildre deres tanker og følelser, kvaler og indre lidelser på en så levende måte, at jeg følte at jeg ble godt kjent med dem.

Det flyter lett å lese, og språket er vakkert uten at det er utpreget poetisk. Det er en fin historie, men humor og lettlivet munterhet skal du lete lenge etter. Jeg lot meg rive med, og lysten til et besøk i Irland ble ikke mindre etter jeg hadde lest denne romanen.

Det er flere bloggere som har skrevet om boken, og spesielt gøy var det å lese kommentarene de har gitt hverandre, ta gjerne en titt: 
Beathe, Elida, Linn, Beate, Rose-Marie, Artemisia, Bentebing og Ann Helen

Historien om Ibsen og Munch fortalt av Torstein Velsand

For meg som er oppvokst med "Historien om..." serien for barn, var det kjekt å få tak i en nyskrevet bok i samme sjanger. Historien om Ibsen og Munch er nok beregnet på voksne, men hva gjør vel det, jeg har jo blitt voksen i mellomtiden.

Fra bakpå boken:
Henrik Ibsen (1828–1906) og Edvard Munch (1863–1944) er to av de største kunstnere Norge har fostret. Nære venner ble de aldri, men Munch var en stor beundrer av Ibsen: ”Når jeg leser Ibsen leser jeg om meg selv”, påsto Munch flere ganger. Og Ibsen hadde sans for den unge kunstneren som skapte en rekke motiver inspirert av hans verker.


Henrik Ibsen ble altså født 35 år før Edvard Munch. De hadde ingen nære relasjoner, og egentlig ingenting med hverandre å gjøre, bare et diffust elsk/hat-forhold litt på avstand.
Boken er lettlest og rasklest, så det er ikke fritt for at jeg som er Interessert i både historie og kunst, etter endt lesning verker etter mer.


Ibsen og Munch hadde det til felles at de trengte distanse til det de holdt på med. Ibsen sa "vi ser klarest i stor afstand; detaljerne forstyrrer", mens Munch påsto at han ikke malte kvist, negl og vorte, men at bildene hans burde ses litt på avstand, så tilskueren ikke skulle gå glipp av helheten.
De tilbrakte begge store deler av livet utenlands, for å unnslippe små og beklemmende forholdene i Norge. Den fremsynte Ibsen sa noe som godt kunne vært sagt i våre dager:
"I Norge bekymret man seg jo ikke stort om friheten, men kun om friheter".

Detalj fra Ibsenstatuen utenfor DnS i Bergen

Noe av det som gjør boken så lett å lese er at språket flytter så lett. Her er det ingen irriterende henvisninger til litteratur i teksten, men en fin liste over litteratur og kilder bakerst. Det er mange bilder i boken, med spennende beskrivelser, noe som bidrar til at lesingen går fort.

Det viktigste er nok at det jeg leser er interessant og lærerikt. Jeg trodde jeg kunne litt om disse to kunstnerne, men (selvfølgelig) hadde jeg mye å lære. Boken min er nå full av grønne tekstmarkerstreker, og planen var å gi to korte biografier ut i fra boken, men sånt har vi vel Wikipedia til hva?


Torstein Velsand har skrevet en gjennomført god historiebok, som gjerne kan leses av de som ikke til dagen leser historie, men som interesserer seg for kunstnere som har satt sitt preg på landet vårt. Boken anbefales på det varmeste!

Forlag: Font

Utgitt: 2016

Sider: 238

Kilde: Leseeks

De som kjenner meg vet at  lesingen ofte inspirerer meg til å foreta "stunt" som kan relateres til en bok jeg nettopp har lest. Etter å ha lest ferdig Historien om Ibsen og Munch på fredagskvelden, la jeg derfor lørdagens bytur innom KODE som er stedet å være hvis en vil se kunstverk av Edvard Munch i Bergen. Jeg måtte selvsagt oppom DnS for å hedre Henrik Ibsen også :)

En av veggene i KODE`s utstilling av Munch verk

Oppsummering av lesemåneden september

Håper inderlig tiden flyr like fort når vinteren setter inn, som de siste månedene har gjort. September har vært merkelig sånn værmessig, med høye temperaturer, helt oppunder 30 grader ved en anledning. Jeg gjør det jeg pleier å gjøre, går på tur med skrittelleren min og leser bøker. Her skal du få se hva jeg har lest i september.

Det har gått på det jevne denne måneden, 8 av bøkene kvalifiserer til Bokbloggerprisen 2016, ingen 6`ere på terningen men både 2`er og et par 3`ere. En liten oversikt over sjangerne:

Krim: 3

Romaner: 10

Sakprosa: 2

Barn/ungdom: 1

1. Anna Gavalda - Livet til det betre - 3
2. Anne Ch. Østby - Biter av lykke - 4
3. Jenny Offill - Avdeling for grublerier - 2
4. Antti Tuomainen - Helbrederen - 4
5. Erik Fosnes Hansen - Et hummerliv - 4
6. Anne B. Ragde - Alltid tilgivelse - 4
7. Edvard Hoem - Kjærleikens ferjereiser - 5
8. Antti Tuomainen - Mørkt som mitt hjerte - 5
9. Iben Akerlie - Lars er LOL - 3
10. Erling Kagge - Stillhet i støyens tid - 5
11. Unni Lindell - Jeg vet hvor du bor - 4
12. Linda Olsson - En søster i mitt hus - 5
13. Tomas Espedal - Året - 4
14. Marcel Proust - Veien til Swan - 4  Mitt nye prosjekt!
15. Anne Enright - Veien ved Boolavaun - 5  Bookerprice
16. Torstein Velsand - Ibsen og Munch - 5

Av kulturelle innslag denne måneden kan jeg nevne Spellemann på taket på DnS, tur til Helsinki, høstfest med Kagge forlag, høstfest med Cappelen Damm. 

Planen for oktober er lagt men det er sjelden jeg holder meg til planene, for andre bloggeres begeistrede innlegg får meg ofte til å bytte om på de planlagte bøkene. Jeg ønsker alle som er innom en riktig fin lesemåned i oktober!!

Marcel Proust - På sporet av den tapte tid bok 1 Veien til Swann

Den første boken i Marcel Prousts storverk På sporet av den tapte tid er delt inn i tre deler. Jeg har utfordret meg selv til å lese dette verket, og går forsiktig frem ved å dele boken boken i tre med merkelapper og nåder meg selv til å gå rolig til verks. For å beholde konsentrasjonen og roen leser jeg i rolige morgentimer, og overlater kveldene til andre bøker. Målet er å lese en bok i måneden, så da skal jeg være ferdig innen jeg reiser på cruise 1 april :)

Combray 205 sider:
Det første som slo meg da jeg begynte å lese var at sidene er så tettpakkede som det er mulig å få dem. Min indre drivkraft var stor, men allikevel ble lesningen gjort i små etapper, stort sett på morgenkvisten. Det er første gang jeg har måttet utsette innlevering av en biblioteksbok, men det var ikke akkurat kø på denne boken.

I den første boken Combray er fortellerstemmen en liten gutt som ligger til sengs og ikke får sove. Han drømmer og fantaserer, samtidig som han er lei seg fordi hans mor er forhindret fra å komme opp og kysse ham godnatt. Familien er på besøk hos tante Lèonie Octave i Combray, og vi får høre den unge guttens erindringer av tanten, deres mondene nabo og husvenn Monsieur Swann, og flere dagligdagse hendelser.

Den lille gutten assosierer voksent rundt "tiden" hvordan den som en fjerde dimensjon fremhever og skjuler ting i livet. Han har bestemt seg for å bli forfatter, men sliter med å finne hva han skal skrive om.

Men så snart jeg begynte å tenke på det, så snart jeg forsøkte å finne et motiv som kunne romme et betydningsfullt filosofisk innhold, stanset min tanke opp, jeg så ikke annet enn tomhet foran meg, jeg følte at jeg ikke eide noen begavelse, eller at jeg kanskje hadde en hjernesykdom som hindret den i å manifestere seg. 

Skildringene han har av det som skjer i sinnet hans på veien til Guermantes, er glimrende formidlet. Denne siden leste jeg flere ganger, for til tross for ulikhetene mellom oss, var det noe som klang i meg.

Jeg må innrømme at jeg pustet lettet ut da jeg var ferdig med den første delen i boken, men det var med forventning jeg fortsatte på den neste.

Swanns kjærlighet 222 sider:
I denne delen er vi tilbake til før den lille fortelleren vår var født. Historien er fortalt i tredjeperson, og starter med en beskrivelse av den respektable og ytterst velhavende Madame Verdurin og hennes klan. Det leder frem mot når Monsieur Swann blir introdusert som en mulig ny venn i kretsen. Selv tilhører han den høyere sosieteten, og det er skildringene av hans adferdsmønster som preger starten på historien. Det er Swanns forelskelse i Odette som utgjør selve handlingen i denne delen. Det er et fortvilet kjærlighetsforhold Swann har rotet seg inn i, fylt av sjalusi mot den Odette som han elsker, men som selv tydeligvis ikke bryr seg så mye.

Slutten er nydelig, til tross for at det skjer i en drøm, hvor Swann ender opp med å trøste "en ung ukjent mann med fez" (seg selv) fordi han hadde fått bekreftet sine mange mistanker om Odettes utroskap. Etter dette pakker han og forlater Paris for å tilbringe dager i Combray, hvor også fortelleren vår har tilhold.

Navnet 50 sider:
Denne delen starter med "navnedrømmene" hvor guttens drøm om en kraftig februarstorm ved havet, og reiser til steder som Firenze, Venezia og Balbec.
Deretter er vi tilbake til fortellerens barndom, vi er i Paris og det er vinter. Gutten er så liten at han etter å ha blitt hentet på skolen, blir fulgt av barnepiken til Champs-Èlysèesparken, hvor han vil leke med Gilberte, om hun er der. På samme måte som Swann var dødelig forelsket i Odette, er nå gutten like forelsket i deres datter Gilberte, og mye av historien dreier seg rundt denne forelskelsen som ikke blir gjengitt av piken.

I bok I, Veien til Swann får vi altså tre adskilte historier, satt i forskjellig tid, og med forskjellig utgangspunkt. Det henger godt sammen, og siden lesingen blir en smule monoton for min smak, føltes det godt med avbrekkene disse forskjellige synsvinklene bød på. Språket er det samme maleriske, drømmende gjennom hele boken, og tar en seg tid og har en god dose tålmodighet, vil nok lesingen av På sporet av den tapte tid, bli en fin opplevelse. 

Følg gjerne prosjektet ved å titte på denne lenken!

Året av Tomas Espedal

Tomas Espedal skriver gjerne om seg selv, sine tanker og følelser om mangt og meget, men helst om seg selv. Så også i høstens roman Året, som jeg likte til tross for at han fremdeles gulper på dette gamle kjærlighetsforholdet til Silje.

Normalt pleier jeg å innlede med det som står bakpå boken, men denne gangen synes jeg ikke det som står der sier noe om handlingen i det hele tatt. Boken heter Året og forfatteren sier han vil skrive en bok om årstidene, de lyse sommerdagene og de mørke månedene om vinteren. Vel, jeg føler han er litt "lost in poesien" for det dreier seg lite om naturens skiftninger.

Romanen starter med Espedals tur til Avignon hvor han skal oppsøke den italienske 1300-talls poeten Francesco Petrarcas hus. Han er fascinert av historien om hans liv og hans kjærlighet til Laura, som han elsket dypt også i alle årene etter hennes død.

Petrarca skrev storverket Canzoniere, en uforlignelig samtale om kjærlighetens vesen, som inneholder 366 dikt, et for hver dag fra 6 april til 6 april.

I begynnelsen av romanen blir vi kjent med Petrarca, samtidig som vi får høre om Espedals reise til Vauclusedalen, og hvordan han holder Petrarca som et forbilde. Han forteller om Janne, som han kaller henne i bøkene sine, og etter å ha hørt om Petrarca og Laura, spør han seg selv: Er det virkelig mulig å elske den samme kvinnen hele livet, også når hun ikke elsker tilbake?

Han forteller oss at Petrarca var den første poeten som i 1336 beskrev en fjellbestigning. Det vi får høre, minner meg på Espedals roman Gå fra 2006, og jeg skjønner at han har vært begeistret for denne poeten lenge.

Det morer meg å lese om måten han, med halen mellom beina rømmer fra en innpåsliten jente i Montpellier, og når han møter sin far for at de skal reise på cruice sammen, dreier romanens fokus til det bedre. Jeg storkoser meg med hans tanker om, så vel sin egen som sin fars dødelighet. På kaien i Barcelona finner han ikke sin far, og blir som lammet av denne dødstanken, det er glimrende lesning, og jeg måtte lese disse sidene flere ganger.

Jeg vil det ikke
jeg kan det ikke
jeg vil ikke ha en ny kjæreste
i huset og jeg vil heller ikke flytte
jeg vil bo alene 
det har jeg bestemt meg for.

Det er mandag

Jeg skulle gjerne giftet meg med sengen min.

Teksten i romanen er satt opp som Lillegravens dikt, med korte linjer men lange setninger, hvor tradisjonell fokus på tegnsetting og store bokstaver er uteblitt. Språket er poetisk så det holder i lange baner, men det klinger godt selv om ikke alt gir mening i mitt hode.

Bortsett fra å dyrke og holde liv i sin egen kjærlighetssorg og sammenligne seg med Petrarca (og sin far) streifer han innom tema som båtflyktninger utenfor Lampedusa og unge jenter i Nigeria som blir gjort til selvmordsbombere og fremmedfrykt i vårt eget land. Dette er gjort kun i få setninger, men det føles godt å komme bort fra det evige gnålet om gamlekjæresten som ikke vil ha ham.

For meg ble dette en ujevn leseopplevelse, dels fordi noe traff midt i hjertet, mens formatet og gnålet irriterte meg. Jeg har lagt merke til at alle de store forståsegpåerne triller full pott på den poetiske terningen, men aviser liker jo å titte inn i folks private sfære, så dem om det. Selv holder jeg meg helst unna sladder og privatlivet til folk, så til tross for at jeg var forberedt på en dose av Espedals privatliv, så ble det litt i overkant.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2016

Sider: 207

Kilde: Leseeksemplar

Andre bloggere om boken: Artemisia og Guffen


Imot kunsten, hvor Espedal skriver om sitt forhold til Silje Aanes Fagerlund, kom ut i 2010. Tidligere i år debuterte Fagerlund med sin roman Eneste om det samme forholdet, og nå kommer altså Espedal samme år ut med Året, som også er bygget rundt deres forhold. Er det Siljes tur nå da? Er det virkelig mer å vri ut av dette for lengst avsluttede forholdet? I mine øyne minner det om en farse, noen sender mailer til hverandre, andre skriver bøker i full offentlighet.

Kjærleikens ferjereiser av Edvard Hoem

Edvard Hoem fikk sitt store gjennombrudd som forfatter bare 25 år gammel, med romanen Kjærleikens ferjereiser. Når forlaget nå gir den ut i pocket er det opplag nr. 6 som går i trykken. For boken mottok forfatteren Kritikerprisen i 1974 og den var også nominert til Nordisk Råds Litteraturpris.

Det var veldig gøy å lese en av Edvard Hoems tidligste romaner. Han har skrevet mye etter dette, og selv kjenner jeg ham fra hans fire siste romaner. Ta gjerne en titt på lenken, og se forfatterens enorme produksjon!

Uten at jeg skal begi meg ut på noe avansert sammenligning av tidlige og sene romaner, synes jeg at denne var utpreget mer mystisk (lyrisk?) enn det siste han har skrevet. 

I romanen befinner vi oss i et fiktivt lite bygdesamfunn langs kysten av Møre og Romsdal. Handlingen utspinner seg over tre intense dager, hvor mye skjer med hovedpersonene. De har hver sine problemer å stri med, og selv om de ikke direkte involveres i hverandres historie, så har de den felles rammen det å komme fra samme bygd gir.


Når en leser må en være forberedt på skifter i synsvinkel, og en mystisk utenforstående "han som skriv" som liksom gjør hva han finner for godt med karakterene sine. Mitt ryddige hode forsøkte gjennom hele romanen å finne ut hvem denne skriveren er, noe som egentlig forstyrret oppmerksomheten som skulle vært tildelt Anne-Marja, Marianne og Henriette.

Temaene er mange, lærerinnen Henriette Brunberg sliter med forholdet til sin mann Arve. Hun reiser vekk og later som hun er utro. Hun blir sittende nede hos naboen, enken Karl Magnus Skogmann om kveldene, og når mannen hennes fabulerer om hvilke synd de bedriver, sier hun ingenting om at de diskuterer politikk og litteratur.

Marianne Kretsen er en ung jente som har flyttet fra det lille samfunnet på Eikøy og inn på fastlandet i Ramvik, for å jobbe i rutebilkafèen. Hun er bare en liten fergetur unna foreldrene på Eikøy, men er allikevel fri på en ny måte. Handlingen er lagt til før vi fikk selvbestemt abort, og det er interessant å lese om hva hun må gjennom av pinlige avhør hos de eldre mennene som skal bestemme over hennes fremtid.

Mor til Marianne er en veik liten kvinne som er redd for det meste. Når det kommer to menn fra kommunen på døren for å få henne til å svare på en undersøkelse, går hun helt i frø. Psykisk sykdom som angst og depresjoner ble nok ikke behandlet på samme måte for 50-60 år siden, og det er spennende å se hvordan Hoem (i en alder av 25) skildret Anne-Marja sine problemer.

Kjærleikens ferjereiser er en liten roman som er fullpakket av gode karakterer og mye handling. Vi møter hverdagsmennesker i dagligdagse gjøremål, men romanen belyser allikevel de store spørsmålene i livet. Anbefales på det varmeste!

Forlag: Samlaget

Utgitt: 1974/6 utgave 2016

Sider: 182

Kilde: Leseeksemplar

Jeg vet hvor du bor av Unni Lindell

Etter ti bøker med Cato Isaksen i hovedrollen, overlates nå roret til Marian Dahle. Vi møtte Marian for første gang i Honningfellen, og i den forrige boken Brudekisten, ble vi enda bedre kjent med den mørke og litt forvillede karakteren.

Forlagets presentasjon:
Seks år gamle Thona forsvant i en parsellhage i Oslo for femten år siden. Politiførstebetjent Marian Dahle får nå i oppdrag av Cato Isaksen å se på cold casesaken. Duedamens sønn, Glenn Haug, var lenge mistenkt.

I ly av gjenopptagelsen settes en brutal hevn ut i livet. Menn blir kidnappet, torturert og forsøkt drept. Ingen skjønner den grusomme sammenhengen, før det nesten er for sent. Ting er ikke slik de ser ut. Marian får en farlig fiende. Og en natt er han der, i huset hennes.

Unni Lindell kan dette med finurlige og spenningsmettede krimhistorier. I denne tok det litt tid før jeg greide å holde handlingstrådene fra hverandre, for det hoppes hyppig hele tiden.
Dennis Storhøi leser greit, men kunne godt trukket pusten når handlingen skifter fra Marian til en av de andre karakterene, i en annen tråd.

Marian Dahle nær sagt presses tilbake i jobb, etter en lengre sykemelding (forrige bok...) Hun er like mørk og dyster som hun var da vi ble kjent med henne, hun drikker tett, unngår både andre mennesker og lover og regler, så godt hun kan. Å bli plassert nede i kjelleren, alene for å ta seg av en 15 år gammel coldcase, passer henne midt i blinken. Sjefene hennes ser ikke ut til å ta henne alvorlig, heller ikke når hun kommer med innspill i saken som Cato Isaksen jobber med, den saken som etterhvert viser seg å ha samme utspring som hennes sak.

Jeg vet hvor du bor er første bok i en ny serie hvor Cato Isaksen blir byttet ut med Marian Dahle, og boken føltes også som en "overgang". Cato er fremdeles sjefen hennes, men oppfører seg som en tosk, og handlingen har en sukkersøt happy ending, som ikke harmonerer med resten av boken, som sikkert er ment å være litt mørk og creepy. Personlig håper jeg på litt mer swung over det i neste bok.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2016

Lyttetid: 12 timer og 22 min

Kilde: Lytteeksemplar