Bienes historie av Maja Lunde - i salg 10 august 2015!

Sommeren er over og bokhøsten er så smått igang. Jeg har vært så heldig og fått lese et forhåndseksemplar av Maja Lundes nye roman Bienes historie som utgis i august. 

Etter å ha lest Maja Lunde sin flotte ungdomsroman Battle, var det med stor forventning jeg startet på Bienes historie, som er en roman for voksne. Etter å ha lest denne med stor fascinasjon kan jeg ikke si annet, enn at dette er en historie som skiller seg ut.
Du kan trygt lese omtalen min, uten å være redd for at jeg røper for mye!

Forlagets presentasjon av handlingen:
William er en melankolsk biolog og frøhandler i England i 1852. Han setter seg fore å bygge en helt ny type bikube som skal gi både ham selv og hans barn ære og berømmelse. George er birøkter i USA i 2007 og kjemper i motbakke, men han håper sønnen kan bli gårdens redning. Tao arbeider med håndpollinering i et fremtidig Kina hvor biene har forsvunnet. Hun ønsker mer enn noe annet at sønnen skal få en utdannelse og et bedre liv enn henne selv.

"Bienes historie" skildrer menneskenes første spede forsøk på å holde bier, via dagens industrielle landbruk og til en fremtid hvor biene er døde. I bunnen ligger tre sterke historier om relasjoner mellom foreldre og barn, og om menneskenes sårbarhet.

 Bienes historie er en velskrevet og engasjerende roman, mer om bienes plass i det store bildet enn om biene selv. Tematikken er etterhvert velkjent, siden biedød er et problem forskerne har kjempet mot noen år nå. Vinklingen er unik, det at vi følger tre forskjellige hendelsesforløp med hundre år i mellom gjorde romanen veldig artig å lese.

Romanen begynner med slutten. Vi er i 2098 i Sichuan provinsen i Kina, hvor vi følger Tao og hennes familie, som lever i en verden preget av sult og maktesløshet. Dette er mange år etter den store "Kollapsen", som har ført med seg verdenskrig og fall av demokratiet. Myndighetene styrer de forskjellige fellesskapene ved hjelp av lokale komiteer. Det er ikke mange mennesker igjen, og de vi møter, arbeider lange dager med å håndpollinere.
Tao er gift med Kuan og sammen har de en liten gutt på 3 år som heter Wei-Wen. En dag forsvinner han for dem, og når de finner ham igjen har noe skjedd med ham. Myndighetene tar seg av ham, noe som fører til at Tao drar på en lang reise til Bejing for å finne ham igjen.
Beskrivelsene av hverdagen deres er vond å lese om, men når Tao kommer til Bejing tegner forfatteren et fantastisk bilde av en øde og fraflyttet by, uten strøm og fremkomstmidler. Besøket hennes på sykehuset berørte meg kraftig.

   Der ble jeg sittende, mens rommet mørknet. Følelsen av ensomhet traff meg så hardt at jeg gispet. Øyeblikket ble alt, øyeblikket ble en evighet. Meg, alene i en forlatt leilighet. Det var ingenting annet Jeg hadde mistet alt. Selv pengene var borte. 
   Det nye barnet... hvem ville det vært? En gutt til? En jente? Lik meg? Kantete, rolig, i utkanten av flokken... Jeg ville aldri bli kjent med dette barnet. Jeg hadde ofret det, og ingenting var igjen. Livet stoppet her. 

I 2007 er vi i Ohio og vi blir kjent med George. Han er gift med Emma og de har sønnen Tom sammen. I begynnelsen lever George og familien godt av de 324 bikubene de administrerer. Her er fokus på forholdet far - sønn, og spenningen mellom dem som ligger i om Tom kommer til å overta gården eller ikke. Tom går på college og vil heller studere enn å drive birøkt. Han kommuniserer dårlig med faren mens moren pusler rundt ham som om  han var en baby.
Emma maser om å gi opp alt sammen og flytte til Florida, noe George ikke har lyst til i det hele tatt.
Dette er året hvor den såkalte Colony Collapse Disorder først finner sted, og familieforholdene og levegrunnlaget til familien Savage får seg en skikkelig utfordring.

155 år før dette igjen er vi i Hertfordshire i England. William ligger til sengs, rammet av en melankoli som gjør ham ute av stand til å forlate sengen. Naturvitenskap er det som ligger hans hjerte nærmest, men etter å ha blitt sviktet av sin mentor Rahm, har han mistet inspirasjonen og livsgnisten. Hans blomstrende frøhandel har familien etterhvert måtte stenge, tjenerne er sagt opp, og nå skaffer de seg mat ved å krite. Hans kone og 7 døtre går ham på nervene, sønnen Edmund er den eneste han er interessert i å samtale med, bare så synd at han ikke vil snakke med sin far.
Også i denne historien er det forhold mellom far og sønn (og også mentor) som er tema. Vi er fremdeles i en tid hvor døtre kun skal giftes bort, og William er lite lydhør når hans eldste datter Charlotte viser at hun har i seg, det sønnen Edmund ikke har.

***********

De tre historiene har hvert sitt hendelsesforløp, og det er bare helt mot slutten at koblingen mellom dem blir gjort. Kapitlene er korte, men godt merket, så det føltes nesten så jeg leste tre bøker på en gang. Det var ikke vanskelig å følge med, og alle tre historiene var like interessante, selv om jeg merket meg at jeg noterte mye mindre på den fra 1852. Etter romanen var ferdiglest måtte jeg også bla tilbake for å se hvordan akkurat denne delen sluttet.

Bienes historie er en roman om skyldfølelse og mot, om kampen for å få være seg selv i en verden hvor føringer er lagt for livet ditt allerede før du er født.

Gjennomgangstema er bier, og den delen var veldig lærerik, men du trenger ikke være det spor interessert i insekter for å like denne romanen, som jeg anbefaler på det varmeste!

Jeg har lest flere romaner om bier i år, Zweet og Biene

Forlag: Aschehoug

Utgis: 10 august 2015

Sider: 455

Kilde: Forhåndseksemplar

Sekstitallet av Ketil Bjørnstad - første del av en biografi

Litt uti august utgis første del av Ketil Bjørnstads etterlengtede biografi. Jeg har vært så heldig å få et forhåndseksemplar av forlaget, og startet sommeren med et tilbakeblikk på livet på 60-tallet. 

Da jeg leste Veien til Mozart drømte jeg om at forfatteren skulle skrive mer om seg selv, og her har vi boken! Det blir ikke bare en bok i dette prosjektet, men hele seks bøker, en for hvert tiår, og vi begynner med sekstitallet. Den første delen av biografien er på 795 sider, så tanken på å lese den tok litt pusten fra meg, men etter å ha lest kun få sider, var jeg helt komfortabel med å skulle lese en biografi på 6 x 800 sider. Nå skal det sies, at det ikke er sikkert alle bøkene er like lange.

Når sekstitallet begynner er forfatteren 8 år. Han er preget av tidsånden, av sine foreldres tankegods og forholdene de levde under. Han vokste opp i Oslo med mor som hadde mange jobber, blant annet sufflør ved Den Norske Operaen, og en far som var ingeniør. Storebror Tormod var noen år eldre, og en han så opp til.

Denne romanen handler ikke bare om Ketil Bjørnstads tanker, følelser og drømmer, men aller mest tar romanen oss med til sekstitallet og skildrer en tid som noen av oss kan kjenne oss igjen i. Vi er med når bare noen få av oss har TV, og heller ikke alle har kjøleskap. Barn som må på sykehus må greie seg uten foreldrene, og det er IKKE greit å være keivhendt. Selv på Steinerskolen får Ketil gjennomgå fordi han skriver med "feil" hånd.



Mange år senere skal han tenke: De største heltene er ikke alltid de som handler, som griper inn, som sier noe. Det kan også være dem som forholder seg tause, til riktig tid. 

Ketil er opptatt av de store tingene. Etterdønningene etter den store krigen har enda ikke lagt seg, og den kalde krigen er i gang. Disse tingene opptar den åtte-årige Ketil og kameraten hans Mads. Når hunden Laika, og senere Gagarin skal sendes opp i verdensrommet er dette en stor begivenhet i det Bjørnstadske hjem, som blir skildret på en herlig måte.
I 1962 åpnet Nordlandsbanen, Rolling Stones debuterer på scenen og Sovjet har begynt å levere våpen til Cuba. Som et konglomerat av historier flettes det sammen et bilde både av Bjørnstads oppvekst og den tiden han lever i.

Som barn var han et engstelig menneske, han var redd for at foreldrene skulle skilles og redd for å skille seg ut i mengden. Han foretrakk 5. plass, den mest "usynlige" plassen.
Når Kjell Bækkelund ringer og gratulerer ham med førsteplassen i Ungdommens pianomester, kjente han til sin forundring at han ikke savnet den trygge femteplassen. Når han er 16 og har fått sitt første flygel kjenner han at han vokser mentalt og ikke har behov for å være usynlig lenger. Det er nå han slutter på skolen, får seg skrivemaskin og blir publisert for første gang.

Når denne delen av biografien går mot slutten er Ketil 17 år. Hans forkjærlighet for fransk film, får ham til å gå ut av komfortsonen og ved å påta seg visse forpliktelser, komme seg til Paris for å intervjue filmskuespillere. Han trodde på sine egne idèer men ikke på sin evne til å gjennomføre det han hadde satt seg fore. Refleksjonene i kapittel 117 leste jeg mange ganger, det sa meg noe, noe om å bygge selvfølelse og selvtillit.

Å være reflektert, uten å være påståelig. Å fremsi en tanke, uten å mene at den er den eneste rette. Å være lakonisk, på egne vegne, uten å gi opp sin egen identitet. 

Boken slutter i 1969, med at mennesket setter sin fot på månen for aller første gang. Ketil Bjørnstad har fått dreisen på musikken og blir presset til å øvelseskjøre med sin far. Han er 17 år, og har hele livet foran seg.

Biografien til Ketil Bjørnstad er til de grader detaljert, alt er tatt med, små og store, private og offentlige begivenheter om en annen. Han skriver personlig uten å bli for privat og navlebeskuende. Han har en høy grad av ironi rundt sin egen person, og greier å formidle dette på en usentimental måte. Betraktningene han gjør seg om verden, lokalpolitikk eller sine egne følelser blir formidlet på en ryddig og realistisk måte, uten noen fixfaxerier.
Skrivestilen er den vi kjenner fra hans romaner, lesingen flyter lett og hver eneste side er en sann fornøyelse å lese. Når det er sagt, bortimot 800 sider kan bli litt for mye av det gode for en utålmodig leser, så jeg håper de neste bøkene kanskje kan bli krympet med et par hundre sider. For jeg skal lese dem, det er helt sikkert!

Rose-Marie har skrevet en veldig fristende omtale av boken, ta gjerne en titt på den også!

Forlag: Aschehoug

Utgis: 12 august 2015

Kilde: Forhåndseksemplar

En mørkere himmel av Mari Jungstedt & Ruben Eliassen

Første bok i en ny krimserie, også med handling fra deilige, varme Gran Canaria - hva kan være bedre i disse sommerferietider? Forfatterparet består av en svensk krimdronning og en norsk ungdomsbokforfatter. De slo seg sammen, og bor nå på Gran Canaria hvor de pønsker ut spennende plott i vakre omgivelser.

Forlaget om boken:
En fisker får øye på en død kvinne på klippene nedenfor den norske sjømannskirken. Hun er blond, naken og kroppen er arrangert etter et berømt 1400-tallsmaleri: Venus’ fødsel. 
Politiet får uventet hjelp fra den svenske journalisten Sara Moberg som driver den skandinaviske avisen på øya, og av den norske, tidligere politimannen Kristian Wede som er nyansatt på konsulatet i Las Palmas.


Forlag: Juritzen
Utgitt: høsten 2015
Sider: 391
Kilde: Leseeksemplar


Ønsker du å forlenge sommeren litt i høst, så gir denne krimmen en glimrende anledning til det. Innimellom alt det spennende som skjer, plottet som presenteres og karakterene vi blir kjent med, så skildres Gran Canarias omgivelser, klimaforskjeller, miljø og stemninger på en besnærende måte. Det er nesten så jeg får lyst å hive meg på neste fly sørover.

Det er ikke bare solsiden av ferieparadiset vi får i denne boken. Her får vi bilder av livets skyggesider, og baksiden av medaljen holdes ikke skjult. Jeg likte veldig godt måten forfatterne ikke blandet turistene inn i handlingen, men holdt seg til de fastboende, som vel og merke var skandinavisk nesten alle sammen.

De eneste turistene som var med i boken er gjestene på yogasenteret. Mye av handlingen dreier seg om forhold på dette senteret, og det er artig å se hvordan de beskriver både guruen og det som foregår på senteret.

Boken er spennende med mange gode karakterer, som alle har sine egne hemmeligheter. Litt mange av dem presenteres på de første sidene, men de får fort kjøtt på beina så jeg greier å holde dem fra hverandre.
Handlingen er kronologisk, bortsett fra en liten historie som gir oss bakgrunn for å forstå det som kommer til å skje. Jeg hang meg litt opp i noen logiske brister innimellom, som at noen drev med vareopptelling på 17-mai (?) og at hushjelpen hadde ammet begge barna i familien (!)

Etterforskningen er klassisk, en litt treg politimann er alltid to steg bak den energiske journalisten og hennes kompanjong. De får gjentatte ganger beskjed om å holde seg vekke, men det er (selvfølgelig) de som legger puslespillet fortest, og alltid er på plass før politiet.

Bortsett fra at de røper alt for tidlig hvem som er morderen, 

så likte jeg boken veldig godt. 

Street Art i Bergen - turist i egen by

De som kjenner meg vet at jeg er temmelig hekta på gatekunst. Ikke rart jeg fikk pustebesvær når jeg så at et knippe kunstnere ikke har lagt på latsiden i sommer, men samarbeidet om denne flotte veggen i Steinkjellergaten.

Mange forskjellige stiler er satt sammen til en flott helhet

Jeg forelsket meg i den lille musikeren

Som du ser består kunstverkene av både stensiler og fargerike malerier. Mens jeg sto og nøt denne veggen, gikk det masse turister forbi, håper også at bergenserne finner veien så de får tatt en titt på denne flotte utsmykningen. Håper Bergen Kommune har lønnet dem for strevet :)

Barndom i Bergen

Hvem er disse tre som er ute og kjører kassabil?

Kunstnerne som har utfoldet seg 

Knuste hjerter og halve sannheter av Geir Sætre

Knuste hjerter og halve sannheter ble til etter noen flåsete kommentarer om sex-scenene i Fifty shades of Grey. Forfatteren påsto at han kunne gjøre det bedre, og uten at jeg har lest førstnevnte storselger, vil jeg påstå at dette absolutt er saftig nok.

Forlaget presenterer boken sånn:
Navn: Edgar Paasche
Kallenavn: Eddie
Alder: 26
Sivil status: Ungkar
Familie: Mor og far
Jobb: Lagerarbeider/truckfører
Dametekke: Begrenset
Kvinnesyn: Komplisert
Selvinnsikt: Dårlig
Sosiale antenner: Utfordrende
Selvbilde: Dårlig
Forbedringspotensiale: Stort
Endringsevne: Liten



Romanen er dampende het, med et røft språk og en god del humor. Jeg er egentlig ikke så glad i "humorsjangeren" men denne holder seg godt innenfor det jeg kan like. Den har også en uventet alvorlig side, som var en fin motvekt til alt fjaset disse guttene holder på med.

Eddie, som hovedpersonen kalles er en skikkelig drittsekk, han drikker for mye, alt for mye og tenker med det som er nede i buksene. Han og hans tre kamerater holder det gående, med festing og utagerende jentesjekking. Eddie er får ikke så ofte napp, men etter at supersjarmøren Tom lærer ham noen triks, går det bedre. Det går faktisk så bra at når han endelig er på vei inn i et fast forhold, har han to faste elskerinner.

Mesteparten av fritiden til vennegjengen går med på å feste, men når de er på fest snakker ikke guttene mye sammen. De jakter, og før Eddie skjønner at han ikke skal være dønn ærlig hele tiden, havner han i diskusjoner med jentene, stort sett diskusjoner som omhandler feminisme, offerroller, sex eller litteratur - gjerne alt på en gang.
I disse diskusjonene viser Eddie at han ikke er en sløv latsabb av en lagerarbeider, men temmelig oppegående når det gjelder både litteratur og den retorikk som skal til for å belyse paradoksene innen feminismen. Har du fundert over forskjellen på å være sexy og sensuell? Eller hva som skiller porno fra erotisk litteratur? Disse spørsmålene blir belyst på en munter og treffsikker måte.

Det alvorlige temaet dukker opp når Eddie blir kjent med den gamle damen Bertha. Hun hjelper ham å finne frem til det lille barnet inne i seg selv, og viser ham hvorfor han oppfører seg som en drittsekk. Det er ikke den alvorlige undertonen som preger boken, men den gir historien en balanse som gjør at jeg greier å fordøye alt sex-snakket.

Jeg likte boken godt. Måten den er bygget opp på, vinklingen og karakterene, selv om jeg håper og tror at det er få av typen Eddie der ute. For meg ble all drikkingen, festingen og sexen lite troverdig, men det at det var smurt litt tykt på, økte bare underholdningsverdien.

Forfatteren selv sier at denne romanen er skrevet for menn som ikke leser bøker, men jeg vil påstå at kvinner også vil ha glede av den, så jeg anbefaler den gjerne videre! Dette er første bok i en serie de kaller Force Manjeure. Forfatteren er godt i gang med bok nummer to, som kommer ut til neste sommer.

Forlag: Comino

Utgitt: 2015

Sider: 340

Kilde: Leseeks

Forfatteren Geir Sætre har erfaring fra Forsvaret og arbeid offshore, og har også jobbet i Mellom-Amerika. Han er opptatt av sosialt arbeid og jobber som frivillig for Kirkens Bymisjon, samt har oppdrag relatert til lesing og skriving i fengselet. 
Han er også involvert i bibliotekenes prosjekt for å trekke flere menn til biblioteket. Geir Sætre har gitt ut en bok tidligere, "Ta en spansk en", en mat og reiseguide til Spania.

Dødt løp av Kurt Aust - en thriller om Tour de France

Det er ikke til å unngå å bli påvirket av Tour de France som pågår om sommeren. Hjemme hos oss følges det med, og yngstemann spiller TDF manager på mobilen sammen med mange andre entusiaster. Jeg for min del er ikke veldig interessert, men har fått en helt ny forståelse av dette sirkuset etter å ha lyttet til romanen Dødt løp.

Forlaget om boken:
Erik Norse er bare 23 år og deltar i verdens største ritt for første gang. Han sykler på laget Team Bank White. Han sykler ikke for å vinne, han er hjelperytter, og hans mål er bare å fullføre. 3 ukers blodtåke der alle vokter på alle. 3 uker i en verden av puls, fart, kropp, pedaler, hjerterytme, sittestilling, kjefting, kontroll - eller mangel på kontroll.

Men Erik har også en annen agenda enn å hjelpe kapteinen på laget frem til den gule trøya. 


For blant de 200 deltakerne i rittet finnes den eller de som tok livet av sykkelmekanikeren Louis Bardoux. Han ble funnet drept for noen måneder siden. Satt død i bilen sin med hendene teipet fast til rattet og med en kanyle i hovedpulsåren. Politiet har mer eller mindre tvunget Erik til å hjelpe dem med etterforskningen. For de har noe på ham, og nå er han kommandert til å lytte, følge med, holde øynene åpne. Lettere sagt enn gjort i et hav av ryttere som snakker alle språk.

Etter å ha observert Sondre på 13 lytte til boken på vei ned til Tyrkia, gledet jeg meg til det var min tur. Kommentarer fra ham var nesten unødvendig, for han lyttet nesten uten pauser og jeg så at han frydet seg hele tiden. Jeg var litt skeptisk til å la ham lytte først siden dette er en thriller for voksne, men han kunne bekrefte at dette var en av de mest spennende bøkene han hadde hørt. Etter selv å ha hørt den, kan jeg bekrefte at den passer fint for barn, som er interessert i TDF.

For min del ble lydboken startet da vi reiste hjem fra Tyrkia, og jeg lyttet mer eller mindre i ett strekk, og hadde bare slutten igjen til en gåtur dagen etter. De kaller det en "Tour de France-thriller" og en mer velskrevet og innsiktsfull spenningsroman skal en lete lenge etter. Det hoppes litt i tid frem til hendelsene da hovedpersonen Erik Norse dummet seg ut og kom i fengsel. Bortsett fra helt innledningsvis, så er det etappene i løpet som deler boken inn i kapitler. Rytmen dette gir gjør boken lett og oversiktlig å lytte til.

Romanen gir oss en skildring av en sport, en historie om en ensom gutt med en stor sorg, og ikke minst en mordetterforskning. Oppbyggingen med like store deler av de tre temaene fungerer veldig bra, og gjør at selv jeg som ikke er interessert i sykkelsporten syntes dette var både spennende og interessant.

Det var gøy å lytte til boken på samme tid som TDF pågår i virkeligheten, og jeg lærte utrolig mye om posisjonering, taktikk, lagånd, og hvordan det er å være rytter både før, under og etter løpet. En hører mye om fixing av plasseringer, om doping og annet innen denne sporten, så i mine øyne er det som skjer her skildret på en realistisk måte.

Har du lyst å lese en bok med høyt temperament og spenning fra første til siste side, så anbefaler jeg det å ta en nærmere titt på denne!

I morgen er det tid for sjarmøretappen inn til Paris, og jeg vil gratulere britiske Chris Froome med seieren, som i god TDF stil er avgjort før siste etappe.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2015

Lyttetid: 12 t. og 3 min.

Kilde: Lytteeksemplar

Ni dager i Tyrkia - andre del - en uforglemmelig opplevelse

Dette er altså et garasjetak

Legg til bildetekst

Mandag var racersykler leid inn, og de tre sprekeste av oss dro på sykkeltur. Vi tre madammer var ikke mindre spreke da vi snøret våre beste sko, tok med oss fotoapparat og vannflasker og la i vei oppover bakkene overfor Cikcilli. Temperaturen lå i overkant av 30 deilige varmegrader, så det rolige tempoet gjorde at turen opp bakkene til litt mer landlige omgivelser tok oss tre timer.

Her møtte vi på geiter, gjess og høner og kunne plukke både appelsiner, druer, granatepler, og vanlige epler. Oliventrær var det masser av også, men grønne umodne oliven på.

Om kvelden samlet vi hele gjengen og gikk på Ali Baba og spiste deilig middag. Her fikk vi god oppvartning og fikk planlagt spennende aktiviteter for de to neste dagene.


Tirsdag tok vi turen inn til Alanya sentrum. Guttene spilte mini-golf mens jentene besøkte en skobutikk og en gullsmed. Det er shoppingen sin det! Etterpå møttes vi på stranden, og slappet av og badet i det PISSE-lunkne vannet, før vi spiste lunch på ettermiddagen.
På kvelden bestilte Øivind fotballbane, så de som hadde lyst samlet seg og fikk rast fra seg litt.

God og mett etter en fantastisk tyrkisk frokost kravler vi inn i bilen igjen, klar for mer eventyr

Onsdag leide vi bil med sjåfør og fikk se en litt annen side av Alanya enn den turistene vanligvis får se. All ære til sjåføren Eric, verdens mest sjarmerende mann med bøtter av tålmodighet med muntre turister. Etter å ha kjørt noen kilometer oppover i fjellet, kom vi til noe som så ut som et utsiktspunkt med bord og stoler. Her inviterte han oss inn på tyrkisk frokost, et meze bord som bugnet av godsaker, ekte chai og hjemmelaget appelsinjuice. Aldri har jeg spist meg så god og mett uten å være i nærheten av verken brød eller yoghurt. Kommer du over dette konseptet i Tyrkia, anbefaler jeg deg å slå til!

Erics flotte hane

Strålende fornøyd og med fulle mager kjørte vi videre oppover til Erics eget shangri la i fjellet. Svigerforeldrene hans tok imot oss, og vi fikk forfriskninger og anledning til å hilse på hans kjære høner og beundre både tomater, meloner og masse annet han dyrker i hagen sin.

Veiene her oppe er av det mest humpete slaget, så kjøreturen på de smale "litt" bratte veiene ble spennende, men vi kom oss helskinnet ned til Dimcay, hvor vi badet og slanget oss i elven i timesvis. Jeg hadde fått høre at vi skulle opp i fjellet og bade i elven, og ble forbauset da jeg så at elven var inntatt av driftige mennesker som gjorde det mer enn behagelig for oss.

Her oppe var luften ikke akkurat kjølig, men litt mindre varm, og vannet i den første kulpen etter den store demningen holdt en temperatur på 10-12 grader. Uti kom vi oss allikevel.

Dimcay er et fantastisk sted for en avkjøling når du er i Alanya. Det var ikke overbefolket da vi var der, men en fin blanding av lekne tyrkiske ungdommer og turister som lignet på oss.

Torsdag var vår siste dag i Alanya, og vi tilbrakte brorparten av den på badeland. Ikke et hvilket som helst badeland, men selveste Utopia, 10 minutters kjøring utenfor Oba der vi bodde. Her er mat og drikke all-inclusive, man kan drikke og spise så mye en vil mens en farter rundt og svømmer, rutsjer og har det gøy. Jeg er ikke noe badelandmenneske, men jeg slo ut håret og prøvde de fleste rutsjebanene flere ganger. Ikke var det mye folk her, og omgivelsene var så vakre at en nesten glemte at en var på badeland.

Det som slo meg etter å ha vært en drøy uke i Tyrkia, tyrkere er utrolig flinke til å få en til å føle seg hjemme. "Alt" er lov, her er ingen som står med pekefingeren, men alle gjør sitt for at du skal trives. Turistfeller som Dimcay, sjørøvertokt, minigolf, vannland eller go-cart føles ikke kommersielt i det hele tatt.

Går du i bazarene vil de prøve å få deg til å handle, men de er mer hyggelig enn masete. Vi har hatt utelukkende positive opplevelser på vår første Tyrkia-tur, leiligheten var fin og stor med svømmebasseng, og air-condition og trådløs som virket som det skulle.
Vi var selvfølgelig priviligert, som var sammen med en gjeng som er lommekjent i Alanya. De har venner i skobutikk, gullsmed og på barer og restauranter så vi ble tatt imot som filmstjerner hvor enn vi gikk. Denne uken har gitt oss en fantastisk opplevelse, en "eyeopener" og en ferie helt utenom det vanlige for oss som pleier å søke ensomheten i de høye fjellene.

Den siste kvelden tok vi drosje opp på borgen i tide til å fotografere litt mens solen gikk ned. Dette er Alanyas Fløyen, og vi var ikke de eneste her oppe, men alle var sammen om gleden over den flotte solnedgangen, så det ble ikke kaotisk.
Turen ned går forbi koselige boder med tyrkisk brukskunst, mens en kan lytte til sirissenes sang og se både granatepler og annen frukt som vokser vilt.
Vel nede i byen igjen, fant Øivind en super restaurant til oss, med levende musikk og deilig mat. Her satt vi til det var leggetid og vi var nødt til å ta farvel med våre gode venner, og fantastiske ferieselskap, siden vi skulle tidlig opp neste morgen.

En liten bit av den store fine borgen i Alanya

Utsikten fra toppen er formidabel

En av de små butikkene på veien opp til borgen

Turen hjem gikk strykende helt til vi skulle mellomlande i Oslo og vi måtte styre med å sjekke bagasjen ut og inn selv. Tiden var knapp, men for vår del gikk det fint, verre var det med Sondre sin bagasje som ikke ble med flyet.
Note to self: "Aldri mellomland i Oslo når jeg kommer fra utlandet!!" Ferien er over for min del, men av ulike grunner blir det litt slaraffenliv fremover allikevel. Frode og Sondre hiver seg i bilen i morgentidlig for å kjøre til Oslo og Norway Cup.

Her kan du titte på begynnelsen av tyrkiaferien vår, hvis du vil :)