Mingvasevann - dikt av Cecilie Cottis Østreng

Etter å ha blitt forsiktig tilvendt diktlesning av Ruth Lillegraven (Urd og Manilahallen) våget jeg meg frempå igjen denne uken først med Margaret Skjelbred sine sonettkranser, og i går med Mingvasevann av Cecilie C. Østreng som kom ut nå i 2015.

Cecilie Cottis Østreng er en Oslo dame i sin beste alder. Hun er grafisk designer og sosionom og arbeider til daglig med kommunikasjon. Hun debuterte i fjor med diktsamlingen
Om hvor langt det er til Ullern, og er tidlig ute i år med sin andre bok.

Når jeg skal lese dikt, tar jeg et steg tilbake. Jeg venter til huset er tomt, og roer ned støy i hodet og tempo i kroppen betraktelig før jeg setter meg ned. Denne lørdagen stormet det i Bergen, og jeg hadde lovet meg selv en inne dag.
På tross av mine tilstrebelser ble Mingvasevann en utfordring, og for meg som er en novise i faget diktlesning, var det ingenting som nådde inn, hverken til hjerte eller hjerne.

Den lille boken byr ikke leseren på noen form for hjelp til å forstå hva forfatteren vil. Her er ingen forklaring av formatet, ei heller tanker rundt hva dette er for noe.
Jeg har lest så pass mange dikt at jeg vet at tegnsetting og setningsoppbygging ikke nødvendigvis er etter "boka". Så også her, og det førte til at mange setninger måtte leses 3-4 ganger før jeg fikk trykket rett, og jeg kom meg gjennom setningen.

Jeg måtte tilbake til forlagets side for å lese hva de skriver om boken en gang til, og etter å ha lest dette på nytt, etter boken var lest, kunne jeg ane et eller annet. Ja, så vagt må det sies....

Forlaget forteller:
Hvem forøver og hvem foredler oss? Hvor går grensene våre, hvor flytter vi dem og er det bare tilfeldigheter som avgjør på hvilke side vi ender opp?

Mingvasevann er en fortelling om å bli til den du er, om å ønske tilhørighet så sterkt at grensene for moral, integritet og utholdenhet forstrekkes i hemmelighet. Slik hemmeligheter kan vokse seg som hus omkring deg, når redselen for å bli forlatt er bærebjelken i fundamentet ditt.

Diktene står ett på hver side, noen på to linjer noen på litt flere. Da jeg leste fant jeg ikke noen sammenheng mellom diktene, men i følge forlaget skal der være en rød tråd.

Å ligne på Finland

kan vi le av

la det høres fint ut, av betydning

nesten som dypblå sjøer

ikke brer seg

men brer om

som dyne eller ordensbånd

rett før sovne, etter

tåle

Da jeg leste noen av diktene høyt for gemalen, eller da jeg hadde lest de samme strofene mange ganger, fanget jeg opp en bit av en stemning. Å si at det begynte å gi mening, er å ta litt hardt i, men etter å ha "jobbet" med denne boken i flere bolker gjennom lørdagen, begynte den å krype inn på meg.
Får jeg øye på en omtale av denne boken, vet jeg at hjertet mitt vil begynne å dunke hardt. Jeg vil veldig gjerne vite mer om hvordan denne typen dikt skal leses eller forstås.

Forlag: Tiden

Utgitt: 2015

Kilde: Leseeksemplar

En liten smakebit og stemningsrapport fra lørdagen

Gårsdagen ble viet til lesing og hjemmekos. Jeg hadde mye spennende på gang, både poesi fra 2015 og 1900-talls romaner. I går leste jeg begge deler, og fikk begynt på en fersk svensk krim også før jeg tok kvelden.


Vil du ha flere smakebiter må du ta turen innom Astrid Terese på bloggen Betraktninger i dag, for det er hun som er vikar for Mari. Go`søndag!

Bordet mitt i går. Vinden lekte med alt som var løst ute, og jeg holdt meg foran peisen

Boken du skal få en smakebit fra er ikke med på bildet, men siden det er mange svensker her inne tenkte jeg at en svensk krim som kom ut på norsk i 2015 må være midt i blinken.
Er det noen som har lest den?

Dette er tredje bok i en serie. Jeg leste den første Springflo, men andreboken Den tredje stemmen, gikk meg hus forbi.

De første 100 sidene forsvant sent lørdag og tidlig søndag, og det guffne været gjør at jeg helt sikkert leser resten av boken i dag.
Her skal dere få en smakebit, når Olivia er på vei hjem til hybelen sin:

Da hun nærmet seg porten til det store steinhuset, stanset hun brått. Hun hdde sett et flakkende lys i hagen. Det kunne ikke være den faste belysningen, lyset beveget seg og var ved vinduet på gjestehuset hennes. Hun la sykkelen ned foran hekken og smøg seg fram til de kraftige portstolpene. Da hun tittet fram, så hun en mørk mannsskikkelse som sto foran vinduet og så inn. Roland Blomqvist er løslatt, for det gjennom hodet hennes, og plutselig ble hun rasende. Hun spurtet inn gjennom porten mot gjestehuset. 
  - Hva faen driver du med?

Har du like fælt vær som meg, så håper jeg 
du nyter det :)

To sekunder før miraklet av Agnès Ledig

Denne romanen blir sammenlignet med andre jeg har likt veldig godt, så det var med spent forventning jeg tok fatt på den. Forfatteren er en fransk jordmor (og forfatter), og dette er hennes første bok i norsk oversettelse.

Forlaget om handlingen:
Det er lenge siden Julie sluttet å tro på eventyr. Som kassadame og alenemor for treåringen Ludovic - hennes eneste solstråle - har hun et utfordrende liv. Men så tar skjebnen henne i hånden. Den godt voksne, generøse Paul blir så beveget av Julies vanskelige situasjon at han inviterer henne på sommerferie ved sjøen i Bretagne.
Sammen med Pauls sønn Jérôme, som prøver å komme til hektene igjen etter en personlig tragedie, forsøker de å finne en vei videre i livet.

Da lykken endelig ser ut til å snu for Julie, rammes Ludovic av en forferdelig ulykke ...



Jeg var rask å bestille denne boken, og hadde bare skummet gjennom handlingen, derfor kom Ludovic sin ulykke som et sjokk på meg midt i boken. Da hadde jeg allerede funnet roen med noe som så ut til å bli en skikkelig "feel-good" roman. Dette er første skikkelige "grineboken" jeg har lest, siden jeg begynte med lesebriller, og da jeg skulle lese det siste kapitlet av boken, måtte jeg regelrett vaske salt av innsiden av brillene. Tårene hadde sprutet!

Nok om meg, i denne romanen møter vi altså Julie som er en fattig, ung alenemor til Ludovic på 3 år. Når den nyskilte Paul, går på butikken for første gang på 30 år, ser han Julie som sitter i kassen og er temmelig lei seg. (Hold fast, høy Pretty woman faktor!) Han blir sjarmert av henne, og føler sånn ømhet for henne at han vil hjelpe. Hun vil ikke ha hjelp, men lar seg dra mot ham, og sier til slutt ja til både middag og ferietur.
Hittil føles boken som biter av ting en har lest før, men tåler du litt klisjèer på din vei går det bra.

Pauls sønn Jeromè, som er lege, har mistet sin kone og sørger over henne. På ferieturen til hytten ved stranden er han med, sammen med Paul, Julie og lille Lulu. Bilturen som tar 12 timer og det 3 uker lange oppholdet på stranden, er i mine øyne den beste delen av boken. Her filosoferes det over livet og døden og alt derimellom. Jeromè har en vikar på legekontoret som ringer ham i ett sett, og det er hendelsen med navlestrengsfremfallet som først får hjertet mitt til å gi gass.

Ellers skildres den fiendtlige holdningen Jeromè har til Julie, og måten de nærmer seg hverandre, på en fin måte. Det er egentlig mange fine øyeblikk i denne romanen, og jeg priser meg lykkelig når jeg leser, at jeg ikke har opplevd sorg og savn på den måten som disse menneskene har.

Etter bilulykken får romanen et annet tempo, eller stemning om du vil, og det er når Lulu har ligget i koma en stund at jeg begynner å slite med tårene.
Slutten skal jeg ikke røpe, men vil si så pass at det er en happy ending av dimensjoner. Det ble nesten litt for sukkersøtt for meg, og jeg tenker at det aller siste kapitlet som er tre år etter, kunne de godt ha spart seg. Her overlates ingenting til leserens evne til å forestille seg, det som tidligere var skildringer av et indre landskap, ble mot slutten så overtydelig banket fast, at det halve kunne vært nok.

Hun har en formidabel karakteroppbygging, og gjør seg flotte betraktninger rundt store og små spørsmål. Handlingen fyker fremover, og jeg satt klistret i de timene det tok meg å lese boken. Det er ingen tilbakeblikk, eller andre delinger av handlingen, alt foregår logisk og ryddig. En fortellerstemme i tillegg til den direkte talen som var der, gjorde at jeg ofte følte at noen satt og fortalte meg en historie.

Boken varierte så mye i hvordan den fenget at jeg skrev opp terningkastene sånn:

Begynnelsen: 4 Reisen og oppholdet: 6 Etter ulykken: 4 Så kommer all griningen: 6 Slutten: 2

Romanen vant den franske bokhandlerprisen i 2013, så er det opp til deg å vurdere om det er et kvalitetsstempel. Boken kommer garantert til å få mange lesere, så hvis det er det prisen sikter til, så ser jeg hvorfor den vant prisen. Jeg anbefaler den gjerne, men til en dreven leser vil jeg advare mot klisjèer og en del lettvintheter. Kos deg med boken, vi trenger sånt i vintermørket!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2015

Sider: 334

Kilde: Leseeksemplar

To sonettkranser av Margaret Skjelbred - dikt

Sonettkransene heter Det lir mot kveld og Kristinas reise. De er gitt ut i en skjønn liten bok, som ga meg herlige vårfornemmelser. Jeg er på gyngende grunn når det gjelder dikt, men forfatteren har skrevet noen aldeles nydelige romaner som jeg elsker, og i disse sonettene kjente jeg igjen den herlige stemmen hennes.

Sånn beskriver forlaget diktene:
Sonettkransen er kanskje lyrikkens mest krevende form. Den består av fjorten sonetter som flettes sammen ved at hver sistelinje i én sonett skal være åpningslinjen i den neste. Til slutt kommer den femtende sonetten, som består av alle disse fjorten første- og sistelinjene. Denne siste, mestersonetten, kan derfor leses som et slags resymé av hele kransen.
I denne boken har Margaret Skjelbred ikke bare skrevet én, men to sonettkranser. «Det lir mot kveld» er en krans som beveger seg gjennom årstidene, men også gjennom livet, mens «Kristinas reise» tar for seg historien om den norske prinsessen Kristina fra Tunsberg som ble giftet bort til en spansk kongebror i 1258.

Margaret Skjelbred har rørt meg dypt før, spesielt med romanene Du skal elske lyset og Andrea D. I kveld var jeg alene hjemme, med fyr på peisen, stearinlys og te i koppen. Den stemningen jeg følte på da jeg leste disse to sonettene var formidabel.

Sonettkranser handler om rim og rytme, og det var akkurat det som rev meg vekk fra virkeligheten for en stakkars stund. I innledningen forteller forfatteren om denne formen å skrive dikt på, og kaller sonettkransen for "lyrikkens fine frøken". Hun byr også på seg selv når hun forteller om skriveprosessen. Denne gode starten gjorde meg i stand til å glede meg over det jeg leste når jeg begynte på sonettkransene.

Kristinas reise ble en ekstra godbit for meg som er glad i norsk historie. Dette er nemlig selveste eventyrprinsessen Kristina, datter til Håkon Håkonsson og storesøster til Magnus Lagabøte. Kristina ble født i Bergen i 1234 og fraktet til Spania for å giftes med en spansk kongebror.

Ta deg tid, jakt på stemningen og nyt disse diktene!

Forlag: Tiden

Utgitt: 2014

Sjanger: Lyrikk

Kilde: Leseeksemplar

Kileskrift - Christen Kroghs debutroman fra 2014

Neste bok i hyllen min var romanen Christen Krogh debuterte med i fjor. Forventningene var ikke så høye, siden forfatteren var helt ukjent for meg, og jeg ikke hadde lest en eneste omtale av boken, så gleden var desto større siden boken var så bra som den var. Anbefales!

Forlaget om handlingen:
Jonas Korsmo er sønn av en kjent språkforsker ved Universitetet i Oslo. Jonas får en kveld en uventet telefon fra faren som han ikke har hatt kontakt med på over 10 år.
Faren har noe viktig å fortelle, men Jonas avviser ham, noe som skal vise seg å få fatale konsekvenser. Senere samme morgen blir han kontaktet av politiet, og får fortalt at faren er funnet drept i leiligheten sin, kort tid etter samtalen med sønnen.
Jonas blir gjennom dødsfallet tvunget til å konfrontere fortiden.
Det viser seg at Frank Korsmo har funnet en særegen steintavle, med kileskrift. Flere parter er interessert i steinen, og et kappløp settes i gang.


Historien starter med et mord, og siden spørsmålet om hvem morderen er preger handlingen, så er dette en kriminal fortelling. Handlingen omfatter ikke en mengde hardt arbeid fra etterforskere, selv om etterforsker Wilhelm Fuglesang og kollegene hans har sin rolle i historien.

Boken er et finmasket flettverk av forskjellige handlinger. I nåtid følger vi Jonas og hushjelpen Maria når de forsøker å finne ut hvor den døde faren til Jonas kan ha gjemt den verdifulle steintavlen. Vi tar også del i politiets arbeid med å finne Frank Korsmos morder. I tillegg tas vi med tilbake ti år, når Jonas var ung student og kjæreste med Eva, og får på denne måten innblikk i hendelser som ligger til grunn for det som skjer i nåtid. Ikke nok med det, for å lære steintavlens opprinnelse tas vi med helt tilbake til år 323 f.Kr. Handlingen var logisk og ryddig, og de mange trådene bidro kun til å få opp spenningen i romanen.

Det prof.dr.philos. Korsmo var på jakt etter, var et glemt skriftspråk fra Babylon. Dette er jo selvfølgelig eventyrlig spennende, men det som gjør dette til noe mer enn en jakt på en skatt, er påvirkningen arbeidet hans har hatt og fremdeles har på sønnen Jonas. Når han i nåtid begynner å leite etter steintavlen for å finne ut hvem som har drept faren, finner han samtidig ut mye om hvorfor far oppførte seg sånn som han gjorde, og hvorfor barndommen til Jonas ble sånn som den ble.

Hallo! Det er politiet. Er det noen her? sa han igjen, høyt.
Døråpningen til venstre vendte inn i stuen. Lyset var på, men rommet var tomt. Neste dør ledet inn til et arbeidsværelse. Store bokhyller kledde tre av veggene, en mahognipult vendte inn mot den fjerde. På gulvet lå det en mann.
Han hadde bøker over seg, som om han hadde grepet fatt i ord og bokstaver da han falt. Den ene armen strukket ut fra kroppen, den andre halvt over brystet. Oppover armen var det våte, mørke flekker av blod.

Lesingen ble etterhvert veldig spennende, mot slutten så dramatisk at boken ble umulig å legge fra seg. Det var interessant å lese om kileskrift, og forskningen som Korsmo hadde drevet på hvordan en kan få mennesker til å gjøre det en vil ved å manipulere følelsene deres. Dette var godt flettet inn i handlingen, og føltes aldri belærende eller oppstykkende, slik det av og til gjør.
Karakteroppbyggingen skjer litt umerkelig. En blir godt kjent med personene som er med, uten at en må gjennom en lang "blir kjent" fase.
Plott og tematikk var original på sitt vis, og de nye betraktningene gjorde at oppmerksomheten min ble holdt fast fra første til siste side.

Christen Krogh sin debutroman er absolutt velskrevet 

og anbefales på det varmeste!

Forlag: Juritzen

Utgitt: 2014

Sider: 385

Kilde: Leseeksemplar

Fleur av Marit Tusvik - lavmælt og utrolig fin

Dette er en av de bøkene jeg ikke hadde tenkt å lese, men så kommer jeg over en bokblogger som skriver så fint om den, at jeg måtte ha den med meg. Heldigvis hadde de den på eBokBib, så tiden mellom tanke og handling var ikke stort.
Millioner av takk til Artemisia som var fristerinnen :)

Er det i det hele tatt mulig å beskytte seg mot å bli dyttet inn i andres liv?

Forlaget om boken:
En sommerdag kommer Maria til en oase nær ørkenen Sahara. Hun er nitten og fra Norge. Der er året 1970, i Tunisia er det 1390. Maria er en roumíja, en fremmed, men det er som om hun har kommet hjem.

I en seng i et rom uten tak ligger Maria og Aziz. De hvisker og kysser mens hendene stryker den andres hud. Utenfor høres hanegal og eselskrik og lyden av nakne føtter. I oasen bor også Déde som snakker om månen – «de har jo ingen måne der Maria kommer fra» – og Bab som drikker hårvann og snakker om alt som er vanlig og uvanlig, om forskjellen på ro og uro, og om betydningen av å ligge våken om natten. Her blir Maria forelsket.


Maria er en tankefull ung dame som gjør seg betraktninger over livet som kanskje er litt overmodne for en 19 åring. Men, kanskje det kun er et så ungt menneske som kan gjøre og tenke som henne? Vi blir kjent med henne når hun reiser til Tunisia for å jobbe ved et hjelpeprosjekt. Allerede på flyet er jeg solgt, refleksjonene hun gjør seg rundt viktige hendelser i livet, er innsiktsfulle og treffer meg midt i hjertet.

Maria ankommer Tunisia, og måten forfatteren greier å beskrive både lukter, varme, smaker og støyen fra mennesker som blander seg og diskuterer, gjør at jeg er der sammen med henne. Hun har mange fornemmelser og tanker som bare ramler ned i hodet på henne. Hun snakker om tid og rom, kaos og kosmos og om størrelsen på livet selv. Det kan virke ullent og høytsvevende, men jeg suger til meg vakre fraser og treffende uttalelser, og er umettelig.

Øyeblikket en ser, blir en også sett.

Etter oppholdet i leiren tar Aziz Maria med seg hjem til oasen, hvor foreldrene bor. Her lærer de hverandre å kjenne, og mens leseren får kjenne på at vi nordmenn har alt, men allikevel ingenting, blir Maria glad i livet i ørkenen. De bor i et firkantet hus med vegger, men rommet til Aziz mangler tak, så de ligger i sengen og ser på stjernene. Familien er fattige på gods og gull, men lykkelige på en måte som bare de som lever enkelt kan være.

Handlingen følger et kronologisk mønster og boken er en fryd å lese. Det skjer noe hele tiden, og både hode og hjerte får noe å jobbe med. Det er ikke en spenningsroman dette her, men sjelden har jeg blitt så opptatt av å ville vite hva som skjer på neste side. Språket i denne romanen er formidabelt, hun skildrer et rikt indre landskap, uten å gjøre det overtydelig for leseren hva hun vil ha frem.

Å reise til et nytt sted, er like mye å komme tilbake 

dit en aldri før har vært.

Dette er en bok for deg som gjerne lærer om fremmede kulturer, og kan se på det norske med et skråblikk. Tematikken blir nok mer og mer aktuell, ettersom flere norske jenter og gutter finner seg partnere fra andre land. Denne romanen tar for seg dette uten å legge føringer for hva du skal tenke, eller å dømme i noen retning. Les den!

Forlag: Oktober

Utgitt: 2014

Sider: 223

Kilde: eBokBib

Mellom oss er Bokbloggerprisvinner Ruth Lillegraven sin romandebut

Mellom oss er debutromanen til Ruth Lillegraven, som kom ut i 2011. Fra før hadde jeg lest både URD som vant Bokbloggerprisen 2013 og Manilahallen som garantert mange har nominert til prisen for 2014. Jeg har elsket disse bøkene, og også barnebokserien om Mari og Magnus, så da Ellikken tipset om denne boken i adventskalenderen sin, var jeg ikke sen om å plukke boken ned fra hyllen hvor den hadde stått siden jeg fikk den med meg hjem fra Bokbloggertreffet i september. Les gjerne hennes fine omtale!

Sånn beskriver forlaget boken:
I 1972 dreg 25 år gamle Svein til Chile. Han kjem aldri heim att. Tretti år seinare kastar forsvinninga hans framleis skuggar over dei han fór ifrå: dei aldrande foreldra Jakob og Dagny, kjærasten Ranveig og dottera Tonje, som han aldri har møtt. 

Kva har Jakob og Dagny sine opplevingar under krigen fått å seie for forholdet til sonen? Og korleis får avgjerder tatt i ei dekkleilegheit i Oslo i 1943 konsekvensar for Tonje seksti år seinare?

Tonje  har sine eigne løyndomar å bere på, og nettet av løgner ho har spunne rundt seg sjølv og andre, er i ferd med å rakne. 


Forteljinga tek lesaren frå krigens dagar til vår eiga tid – frå Oslo til Natzweiler, Santiago, Pennsylvania og eit forfalle funkishotell i fjellheimen på Vestlandet. Mot eit bakteppe av historiske hendingar viser Mellom oss både korleis det vesle livet speglar den store verda, og korleis gamle løyndomar kan få følgjer mange år seinare.

Ruth Lillegraven beviste igjen at hun er en reflektert forfatter som har evnen til å gi leseren en personlig og velskrevet historie. Hun har et litterært språk jeg absolutt setter pris på, og det at hun skriver på nynorsk ser ut til å forsterke stemningen som romanen inneholder.
I denne romanen blir vi kjent med mennesker i flere generasjoner, og den spenner seg fra 1943 til 2003. Lesingen blir aldri forvirrende, og hemmelighetene som dukker opp gjør at det hele får en nerve på linje med en god kriminal. Boken anbefales på det varmeste!

Smakebiten kommer fra kapitlet om lille Ranveig når hun var med foreldrene på sauesanking på Bakkatun i 1971:
Og så høyrer ho det, det er ikkje til å stengje ute lenger. Dette er ikkje torever, dette er ikkje inne i øyra hennar, noko er på ferde oppi lia. Det er difor sauene er så rare, dei har visst at noko skulle skje. Ho stoppar opp, bøyer hovudet bakover, no ser ho at det kjem noko ned frå lia. Noko stort og mørkt. Det kjem ramlande, brasande. Det går fort, blir større, veks på seg, er eit monster av stein og jord, som kjem mot ho, skal ta ho. 

Forlag: Tiden

Utgitt: 2011

Kilde: fra hyllen