Papirbyer av John Green - en ungdomsroman

John Green sin forrige bok Faen ta skjebnen tok meg med storm, så nå når også Paper Towns har blitt oversatt til norsk, var det med stor entusiasme jeg fortsatte lesingen av denne forfatteren.

Forlaget sier om handlingen:
Hele sitt liv har Quentin Jacobsen elsket den praktfullt eventyrlystne Margo Roth Spiegelman på avstand. Så da hun – kledd som en ninja – åpner et vindu, klatrer inn i livet hans igjen og vil ha ham ut på en genial hevntokt, blir han med.

Etter at det nattlige toktet er over og en ny dag gryr, møter Q på skolen og oppdager at Margo, som alltid har vært en gåte, nå har blitt et mysterium. Men Q oppdager snart at det finnes spor – og at de er til ham. Han blir lokket ut på en uventet ferd, og jo nærmere han kommer, desto mindre ser Q av jenta han trodde han kjente.


Som den forrige boken jeg leste starter også denne med at to små barn finner en død mann. Barna er Quentin og Margo, de er ni år, naboer og klassekamerater, men selv om de kiker på hverandre er de ikke omgangsvenner.  Dette er prologen og når historien starter er vi i barnas avgangsklasse, hverdagen er preget av ballet som finner sted når eksamen og avgangssermonien nærmer seg. Vi blir kjent med Quentins to beste venner og får beskrevet en skolehverdag som de fleste kan kjenne seg igjen i. Så en natt banker Margo på vinduet til Q og vil ha ham med seg ut på et nattlig raid, for å gjøre 11 små rampestreker. Hun trenger en sjåfør og en medsammensvoren, og fornuftige, samvittighetsfulle Q, som tross alt er betatt av henne, gir etter og blir med. Alt går bra, og hun får utført sin hevnaksjon, så morgenen etter blir Q nervøs når han våkner til bråk fra naboens hage. Det er politiet som er der, ikke for å ta Margo men fordi foreldrene hennes har meldt henne savnet.
Fra nå av er Margo savnet, mens Quentin tar opp jakten på henne. Hun legger fra seg spor som bare han klarer å tolke, og med hjelp av kameratene Radar og Ben finner de ut hvor hun har holdt hus.
På avgangsdagen får Q en bil av foreldrene, og samme dag finner han ut hvor han kan finne Margo. Han og kameratene dropper seremonien og hiver seg i bilen. Det blir en krakilsk biltur på 23 timer, og mye av slutten dekker denne, time for time. Dette er ikke slutten, for den vil jeg ikke røpe for deg. Det jeg kan love deg at du vil smile fornøyd når du klapper igjen boken.

En herlig smakebit:
Da passet det vel egentlig godt å takke for meg, så jeg lukket døra og gikk inn på badet. Jeg måtte tisse, men aller mest måtte jeg komme meg bort fra menneskestemmen. 
Det tar meg alltid noen sekunder å begynne å tisse etter at alt utstyret er behørig i posisjon, så jeg bare sto der et øyeblikk og ventet, og så begynte jeg å tisse. 
Jeg var akkurat kommet til full-stråle, lettelsens-grøss-fasen av å tisse da en jentestemme fra et sted i nærheten av badekaret sa: Hvem er det?
og jeg sa: Eh, Lacey?
Quentin? Hva faen gjør du her? Jeg ville slutte å tisse, men det kunne jeg selvfølgelig ikke. Tissing er som en god bok i den forstand at det er veldig, veldig vanskelig å slutte så snart du har begynt.

Siste setningen beskriver godt hvordan jeg hadde det da jeg leste denne boken. Selv om jeg har vokst meg ut av målgruppen for lenge siden var jeg fengslet av historien så det holdt. Dette er en oppvekstroman som har gode skildringer av hvordan det er å være ungdom. Rammene rundt er veldig amerikanske, men jeg er sikker på at norske lesehester på 14+ lett greier å relatere seg til forholdene.
Historien var troverdig og språket han bruker gjør det lett å lese, så nå tar jeg gjerne imot tips til flere titler fra John Green!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2008/på norsk 2014

Sider: 302

Sjanger: Ungdomsbok 14+

Kilde: Leseeksemplar

Plitvicka Jezera - nasjonalpark i Kroatia

Et av mange flotte fossefall som er å finne i nasjonalparken Plitvica i Kroatia

Det er sjelden min kjære mann bruker de helt store superlativene, men i dag hørte jeg ham mumle "fantastisk" opp til flere ganger. For det vi opplevde i dag, var noe av det flotteste naturen har å by på. Det er stort sett fjelltopper som gir oss de store woao-opplevelsene, men selv om dette ikke var en fjelltur, ble vi satt helt ut av hvor utrolig vakkert dette var.

Nasjonalparken Plitvicka ligger øst i Kroatia, vi kom dit da vi kjørte fra Knin etter å ha besteget Dinara. Kjørekomputeren tok oss gjennom noen temmelig falleferdige områder, noen med opp til 80% fraflyttede og sammenraste hus. Vi kjørte helt på grensen til Bosnia og tegnene på krigen for 20 år siden var fremdeles tydelig å se. Vertshuset vårt lå i nasjonalparken, og var idyllen selv og etter en god natts søvn startet vi dagen i dag med et besøk i fossenes verden.

Nabohuset til hotellet vårt

Her bodde vi - litt bedre :)

Er du på biltur i Kroatia er denne nasjonalparken noe du må få med deg. Vi var heldig og fikk litt regn fra morgenen av, og følte dermed at vi gikk i ett med den våte naturen rundt oss. Etter å ha parkert bilen på parkeringsplass 2, som bare var et veinett i en skog, tok vi et forvokst by-tog til den ene enden av parken. Herfra gikk vi på plankebroer og grusveier som slynget seg opp og ned og rundt de voldsomme vannmassene. Jeg vet ikke hva jeg hadde forventet meg etter å ha sett på et par bilder herfra, men dette overgikk all min forventning.
Parken var lite kommersiell på den måten at vi betaler for en billett, og så er det bare å gå. Du kan ta båten og toget så mye du vil, og det er ingen som sjekker billetten, verken da eller når du går inn i parken.
Da vi var kommet halvveis, tok vi en båt innover en stor innsjø, og derfra gikk vi mot det største vannfallet. Etter en 11 kilometer lang spasertur som tok 4 timer hadde vi, sammen med halve Japan, sett det meste og fant veien tilbake til bilen.

Vannet var fullt av fisk, men vi så lite fugler og blomster her inne - kanskje det var for vått og mørkt?

Vannet skifter retning hele tiden så det graver ikke ut en vei å renne men mange 

Båten som fraktet oss på innsjøen

Fjellet var gjennomhullet flere steder

To glade gutter på en stein i fossen

Etterpå gikk vi ned i hulene som går inn i fjellet

Lett våt i håret etter regnet, men lettere euforisk over det jeg opplever

Japanerne har funnet denne parken, det er helt sikkert

Turen vår videre tok oss ut av Kroatia og inn i Slovenia, hvor vi ville tilbringe et døgn. Kvelden var satt av til litt sightseeing og selvfølgelig VM-finale. Det lille vi så av byen i kveld ga mersmak, så jeg er glad vi har dagen i morgen og kose oss her. Fotballkampen så vi på bar, vi satt rett foran tv`en og hadde det kjempekjekt, med god mat og god drikke. I pausen gikk vi tilbake til hotellet og så resten av kampen der.

Del I sommerferien 

Del II sommerferien 

Del III bestiging av høyeste toppen i Kroatia

Tur til høyeste toppen i Kroatia - Dinara 1831 moh.

Dinara 1831 moh. høyeste toppen i Kroatia

Denne turen hadde vi gledet oss til helt siden vi bestemte oss for å legge deler av sommerferien til Kroatia. I dag kjørte vi fra leiligheten vi hadde hatt i Makraska i seks dager, og to timer senere parkerte vi i Glavas som er en av tre innganger til fjellet. Vi valgte den minst bratte, med en fin oppstigning på ca. 1250 høydemeter, fordelt på 8 km. Selv om turistguidene sier denne turen skal ta 4 timer, var vi oppe på 2,5 - hurra for oss!

Stien var en av de beste jeg har gått på.
Det må sies, jeg får åndenød av for mye greier oppi fjeset, spindelvev, insekter, strå etc. da blir jeg ikke god å ha med å gjøre.
I dag gikk vi gjennom litt "buskas", men jeg greide å holde pulsen nede. Videre oppover forsvant buskaset, og stien var variert og fin uten skligrus eller bløte partier. Stien var utrolig godt merket med hvite og røde streker eller sirkler, som gjorde det nær sagt umulig å gå seg vill. I tillegg var stien smykket med blomster i alle farger, store og små. Kunne ønske jeg hadde mer peiling på floraen, for her var det vanvittig mye fint å se på.
Vi møtte to karer på vei opp. De hadde gått opp fra brattsiden, og var på vei ned der vi kom opp. De advarte oss mot å gå bort på toppen som vi så rett ved siden av, for den (og alle de andre på den siden) ligger i Bosnia, og dit bør en ikke gå, i følge disse to. Vi lovet å holde oss til planen, noe vi gjorde. Når vi kom på toppen kom der to karer opp fra andre siden. Disse var to gamle gubber, den ene med en svær paraply i sekken og stokk i hånden, så så himla bratt kan det ikke være å gå denne veien.

Denne borgen passerer du ikke lenge fra start

Sondre halvveis - heldigvis hadde vi ikke to timer igjen men 1 time og 15 min.

Jeg rigget meg til for å ta bilde, når Frode plutselig hadde et nødvendig ærend

Sondre og Frode på toppen

Sondre på toppen

Turen til Dinara var vår 14 nasjonstopp, noe vi er umåtelig stolte av. Lurer på hvor vi skal hanke inn den neste toppen. Har du lyst å se kommunetoppene, fylkestoppene og nasjonstoppene vi har vært på, kan du ta en titt HER!
Toppen er registrert på WWV.no en side som ikke er mye i bruk, men funker for oss som allerede er igang med å samle topper.

The ocean at the end of the lane av Neil Gaiman

Det er Vendetta forlag som gir boken ut på norsk, og de har dette å si om handlingen:
Begravelsen er over og mannen midt i livet kjører til det som en gang var barndomshjemmet. Plutselig vekkes minner til live. Minner om en barndom full av magi, svik og tragedie. Men også om tre generasjoner uforliknelige kvinner, der den eldste hevder å erindre Det store smellet og den yngste forteller en forundret, sju år gammel gutt at dammen i enden av veien faktisk er et hav.

Jeg har ikke lest noe utgitt på Vendetta forlag heller, og når jeg titter på nettsiden deres skjønner jeg hvorfor. Dette er en av få bøker Neil Gaiman har skrevet for et voksent publikum.


Jeg må med en gang si at jeg er virkelig ute å vandrer i ukjent terreng når jeg leser denne boken. Science fictione og "fantastisk litteratur" er langt utenfor min komfortsone, men av og til må jeg teste ut hva det er alle andre er så begeistret for.
I prologen blir vi introdusert for mannen som etter en begravelse oppsøker sin barndoms trakter, og faller der i staver over tanker og minner fra barndommen.
I resten av boken er han en ensom gutt på 7 år. Han får en kattunge i fødselsdagsgave, som like etter blir overkjørt av den nye leieboeren deres.

   I was not happy as a child, although from time to time I was content. 
   I lived in books more than I lived anywhere else. 

Når leieboeren blir funnet død i bilen deres nederst i veien, er det Lettie Hampstock og moren hennes som tar seg av den lille gutten. Lettie tar ham med inn i en verden han ikke hadde anelse om at fantes.

   How old are you really? I asked. 
   Eleven. 
   I thought for a while. Then I asked, How long have you been eleven for?
   She smiled at me.

Den setningen setter liksom stemning for det som skal skje videre i handlingen. Moren til den lille navnløse gutten får seg jobb, og Ursula Monkton blir ansatt for å ta vare på ham, lillesøsteren og huset. Det er bare gutten som ser at hun er et monster og ikke et ekte menneske, og tingene begynner å bli vanskelige. Heldigvis vet Lettie råd og hjelper gutten med å bli kvitt monsteret.

Bortsett fra en liten passasje på side 150 hvor Letti forklarer at voksne også kan være redd, og at de bare er voksne på utsiden, så tenker jeg at dette minner mer om en barne/ungdomsbok, enn en voksenbok. Språket er nydelig, og handlingen henger sammen, men det eventyraktige i historien gjør at jeg hadde mindre glede av å lese dette, enn andre ungdomsbøker jeg har lest og likt godt. Boken er spekket med gode sitater, og jeg har tatt med intet mindre en tre, for å gi et inntrykk av hvor bra denne boken er. Jeg håper jeg lærer å sette pris på denne sjangeren etterhvert, og ser at dette var en god bok å begynne treningen med.

Les gjerne Betraktninger og Knirk sine flotte omtale av boken, for mer av handlingen.

So. Let`s strike while the iron`s hot, 

as the soldier said when he 

entered the laundry.

Ikke ved en andedam, men ved det virkelige havet ved Kroatia

Sommerferie del ll - båttur til Hvar med lyn og torden

Ikke så dumt å reise på dagstur med denne her nei :)

Dag 4: Tirsdag var det tid for båtturen vi meldte oss på i forgårs. Avreise kl.08:30 og retur 18:30, så her snakker vi heldagstur. Overfarten fra Makarska til Jelsa på øyen Hvar skulle ta 1,5 time, men store bølger gjorde at turen tok noe lenger tid. I det vi stiger i land begynner det å lyne og tordne, og himmelens sluser åpner seg, som det heter. Vi smatt inn på en kafe, og ble sittende der å nyte synet av vannmassene som flommet ned over hodene på oss.

Selv vi som er vant med regn syntes dette var en imponerende opplevelse

Om bord i båten igjen satt vi oss ned med det koselige paret vi ble kjent med på overfarten, og sammen nyter vi fiskemåltidet som var inkludert i prisen. Deilig grillet makrell med coleslaw, ikke mye å bli mett på, men godt var det faktisk. Neste overfart gikk til Bol, hvor den kjente strandformasjonen The Zlatni Rat ligger. Siden været var grått var stranden tom for folk da vi ankom, på ene siden av stranden var det gråvær mens den andre siden hadde klar blå, skyfri himmel. Det skinte opp mens vi var det, og etter en time var stranden overfylt, så etter litt lek i bølgene tuslet vi tilbake til båten.

Ved byen Bol på øya Brac ligger denne flotte strandformasjonen kalt The Zlatni Rat

Turen hjem ble litt lang, vi kjørte langs øyen Brac i 1 time, denne er så godt som ubebodd på denne siden, noe som ga svært lite å se på. Vi var tilbake i Makarska helt etter rute, og hadde fått opplevd mye forskjellig vær og samvær med masse turister. De små landsbyene vi besøkte var koselige de, men vi har vært så mye rundt om, at det skal mye til å toppe det vi allerede har opplevd.

Litt av det langstrakte Makarska fra sjøsiden

Solen skinner igjen når vi tøffer ut fra Bol med nesen mot Makarska

Dag 5: 
Onsdag har Frode avtalt fjelltur med Lars E. som bor sammen med familien på en øy utenfor Makarska. Før 07:00 er han på kaien, og de legger i vei oppover det fjellet som sees som en topp herfra. Øverste toppen ligger litt innpå fjellet, vi så den når vi var utpå sjøen i går. Sveti Jure er det nest høyeste fjellet i Koratia og rager over 1762 høydemeter over havet.
Sondre hadde pådratt seg en solforbrenning så vi tilbrakte mesteparten av dagen i leiligheten, jeg på terrassen og han under aircondisjonen.

Dag 6: Sol og strand frister ikke så veldig for Sondre i dag heller, og i horisonten truer noen svarte skyer. Vi kjørte i en ny tunnel rett igjennom Sveti Jure som Frode og Lars gikk opp på i går, og etter 40 minutter er vi ved vårt bestemmelsessted Imotski. Dette ligger helt på grensen til Bosnia og har en fin naturskapt attraksjon. Det er to dammer, kalt The blue & the red lake på engelsk, som har blitt til ved at grunnen har rast sammen.
Det var fascinerende å stå ved kanten, det kommer på langt nær frem på bildet hvor rett fjellveggen er.
På stedet var det også et gammelt kloster eller noe som det gikk an å gå opp til.

Etter kjøreturen ble det lunch på rommet, før vi trakk i badebukse og gikk ned for å kjenne på temperaturen.
Kvelden skal tilbringes i de koselige smågatene i Makarska, på jakt etter en god restaurant.

Været snakker vi ikke så mye om her nede, for når det er godt over 30 grader hjemme, så er ikke 25 grader og overskyet himmel så mye å skryte av. Det er tredje dag på rad nå at været har vært "levelig", og jeg klager ikke i det hele tatt.
Kvelden i går ble avsluttet på en super måte. Restaurant Riva lå ved promenaden der alle dagsturbåtene ligger, og den var midt i blinken for oss. Litt dyrere enn alle turistsjappene, men det får du igjen for i service, mat og omgivelser. Vi var med inn og pekte på fisken vi ville spise, så grillet de den og serverte med deilig tilbehør. Anbefales på det sterkeste!

Floraen rundt The blue and red lake var nydelig

To sterke typer jobber iherdig i varmen

Tittei!!

Dag 7: Fredag og vår siste dag i Makarska. Himmelen er overskyet og temperaturen er perfekt for en løpetur i fjellet. Jeg leser Pilegrimen, mens gutta løper - perfekt arbeidsfordeling. I morgen går turen til foten av høyeste fjellet i Kroatia, hvor vi alle tre skal gå på tur helt til topps. Det skal ta 4 timer opp, så det blir en fin dagstur for oss. Gleder meg!

Klikk på lenken for sommerferie 2014 del I

Seks år - ny voksenkrim fra Harlan Coben

Harlan Coben har en lang liste bøker bak seg. Serien om Myron Bolitar likte jeg godt, jeg har også lest og likt hans første bok i en ny serie for ungdom Beskytteren. Nå er han ute med en ny frittstående krim, som jeg i siste liten fikk med meg på sommerferie.

Seks år har gått siden Jake Fisher så Natalie, sitt livs kjærlighet, gifte seg med en annen mann, Todd. Jake lover å holde seg unna og vier seg fullt og helt til karrieren som collegeprofessor.
I seks år har han holdt seg unna Natalie, men da han kommer over Todds nekrolog klarer han ikke å holde seg unna begravelsen. Der får han et glimt av Todds kone … det er bare det at hun ikke er Natalie. Hans perfekte bilde av Natalie begynner å rakne, og han skal komme til å sette sitt eget liv i fare.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2013/på norsk 2014

Sider: 319

Sjanger: Thriller

Kilde: Leseeksemplar

Denne boken ble venteboken min på flyturen fra Bergen til Munchen, for deretter å gå i 150 på motorveien gjennom Tyskland - Østerrike - Slovenia og Kroatia. Ja, jeg vet at jeg kan være fryktelig kjedelig å reise på tur med, med nesen i en bok på den måten, men fytt i grisen for en spennende bok! Har du lest Harlan Coben før så vil du glede deg over at han har det samme muntlige, halvtørre og heller maskuline språket også i Seks år.
Jeg flirte av språket og holdt pusten av spenning, om en annen.

Mye av teksten er direkte tale, og en del kommentarer som er fra Jake til leseren:
"I sofaen lå det strødd med fjernkontroller og Xboks-kontroller. Ja da, jeg kjenner til Xboks. Jeg har en selv. Jeg elsker å spille Madden, faktisk. Uansett hva du sier." 

Han har også en fornøyelig tendens til å gi ennå ikke navngitte aktører i boken artige kallenavn:
"Fire av mennene slentret bort fra gruppen og mot inngangen. Bob ble stående igjen med en fyr. Det var en yngre kar, og han var kledd i en dress som var like skinnende blank som en diskokule. Det så ut til at Bob ga Diskodress instruksjoner. Diskodress nikket stadig. Da Bob var ferdig, gikk han inn i begravelsen. Diskodress gikk ikke inn. I stedet vagget han med overdrevne tegneseriebevegelser bort til en skinnende hvit Cadillac Escalade."

Handlingen er til tider veldig spennende. Eneste innvendingen min er at jeg en stund godt over halvveis, mistet litt troen på plottet, det ble nesten "to hard to believe", men det var skikkelig spennende og nysgjerrigheten min var så kraftig vekket, at det ikke var snakk om å legge fra seg boken. Etter hvert hanket han seg flott inn igjen, og fikk avrundet det hele på en troverdig måte. Nå gleder jeg meg til hans neste bok Missing you kommer ut på norsk.

Har du lest noe av denne forfatteren?

Sommerferie 2014 - Kroatia og Italia for det meste :)

Dag 1: Lørdag sto vi opp kl. 04 for å rekke flyet til København to timer senere. Takk snille pappa som er så sporty og kjørte oss.
I Køben spiste vi frokost på et frokoststed, lunch på et lunchsted og besøkte Guinnes world of records før vi toget tilbake til Kastrup, spiste middag og fløy videre til Munchen.
Vel fremme i Tyskland sto Frode en time i kø for å få ut leiebilen, før vi kjørte mot vårt bestemmelsessted
St. Jacob im Rosental helt sør i Østerrike, på grensen til Slovenia.
Hotellet var nydelig, omkranset av fjell som det var, stille og med deilig frokost så vi var strålende fornøyd da vi satte oss i bilen igjen søndag morgen for å kjøre videre til Makarska i Kroatia.

Alltid gøy å leke seg litt

Verdens feteste mann

Vårt første stopp var en nydelig liten perle i byen (veikrysset?) St. Jacob im Rosental

Dag 2: Søndag kjørte vi tvers gjennom Slovenia, og vi ble forbauset over hvor nyoppusset og fint det er i dette landet. Store flotte hus, og veldig lite til nedfalls. Veiene var også supre, to beine fine felt hver vei, med ny asfalt. På grensen måtte vi frem med passene alle tre, det hadde vi ikke forventet. Det ble 600 kilometer kjøring denne dagen, men de 6 timene gikk som en lek.
Vel fremme i Makarska ble vi gledelig overrasket over den fine leiligheten vi hadde leiet oss. Lys og ren og fletta ny, så det ut til. Superrask trådløs hadde de også, og kjempeeffektivt airkondisj, det eneste som manglet var utsikt, men med to solfylte balkonger, tørkestativ og utemøbler, så gjorde det ingenting. Turen ned til sjøen tok 5 minutter, og etter en kveld langs promenaden følte vi oss allerede hjemme. Byen er nydelig skjønn og minner om Malcesine ved Gardasjøen, hvor vi har vært mange ganger.

Etter 6 timers kjøring så vi havet - endelig!!!

Stranden nedenfor leiligheten vår var temmelig full søndag i 18-tiden

Dag 3: Mandag starter "vi" tidlig med en joggetur langs stranden. Jeg tok med meg Paulo Cohelos nye bok og kamera og fant meg en fredelig plett langs ruten til joggerne. Jeg hadde ikke trodd at jeg ville bade kl. 8 om morgenen, men angret på at jeg ikke hadde tatt på meg badikken.
Resten av dagen gikk med til å slappe av nær basecamp, med mye god mat og god drikke. I går ble vi haidjakket av en som ville ha oss med på båttur, og før vi viste ordet av det hadde vi signet opp og betalt depositum, så i morgen blir det heldagstur ut til øyene som ligger utenfor Makarska.
I dag har vi tilbrakt deler av dagen på stranden. Strandliv er det ingen av oss som har trening i, så vi delte dagen i flere små økter, med en liten pause eller forflytning imellom. Mat og drikke er billig her, og det er mer enn ok å komme seg ut av solen, så utsikten fra en bar ble å foretrekke fremfor stappfull strand.

En liten sommerskål fra strandkanten

Etter en lang dag gikk solen ned også i kveld :)