Boken på vent - En mann ved navn Ove av Fredrik Backman

I dag er det tirsdag igjen, og tid for boken på vent.
Antall bøker i hyllen har sunket til 7, så jeg er godt i rute. Den boken jeg har på vent i dag, er en som mange har lest og alle skryter av. Jeg ga etter til slutt å bestilte den på biblioteket. Så nå står jeg tålmodig på vent da, som nummer 56 i køen!

Jeg er vel den eneste som ikke har lest "En mann ved navn Ove", så introduksjon av boken er sikkert unødvendig, men her kommer i alle fall forlagets intro:

Ove er 59 år. Han kjører Saab. Til tross for at han ble sparket som styreleder i borettslaget for flere år siden (i det som Ove selv bare omtaler som «statskuppet»), klarer han ikke å la være å blande seg inn. Han sjekker at alt er på stell, og at ingen bryter reglene. 
Men når de nyinnflyttede naboene i rekkehuset midt imot er så uheldige å ødelegge Oves postkasse, blir det opptakten til en humoristisk og hjertevarm historie om rufsete katter, uventet vennskap – og kunsten å rygge med tilhenger. Det som skjer, kommer til å forandre en mann og et borettslag for alltid.

Det hadde vært kjempegøy om alle som har skrevet om boken, legger inn linken til blogginnlegget sitt i kommentarfeltet mitt, sånn at jeg kan boltre meg i flotte omtaler, når jeg kommer hjem fra jobb :)

Tvekampen av Arnaldur Indridason - lydbokversjonen

Arnaldur Indridason er intet nytt bekjentskap for meg. Tvekampen er den femte boken jeg leser. En kuriositet er at jeg bestilte den på biblioteket 24 april, og 6 september fikk jeg endelig beskjed om at det var min tur å låne den. 4 1/2 måned er vel ikke noe rekord, men det er ikke langt ifra!

Da jeg begynte å lytte leste jeg ikke på coveret. Jeg leser sjelden bakpå bøkene før jeg setter i gang, tyr kun til det hvis jeg har problemer med å komme inn i handlingen. 

Satt derfor lenge å lyttet uten å kjenne meg igjen i Indridason sin verden. Hvor var Erlendur? Det er først når jeg har en cd igjen (av 8) at jeg googler frem noen omtaler, og får vite at helten ikke dukker opp før siste setning i denne boken. 

Handlingen er lagt til 1972 og dette er sikkert før handlingen i Myren og de andre bøkene hvor Erlendur Sveinsson regjerer. I denne boken er det Marion Briem, hans gamle sjef som står for etterforskningen. 

Dette røper Cappelendamm om handlingen:

Sommeren 1972 er det en urolig stemning i Reykjavík. Verdensmesterskapet i sjakk skal gå av stabelen, og byen er full av fremmede. Den kalde krigen er på høyden, og representanter for øst og vest følger sine menn, Spasskij og Fischer, til sjakkbordet. Med denne spente situasjonen som bakteppe, utsettes en harmløs unggutt for et brutalt overfall i en av byens kinosaler. Politiet er travelt opptatt 
med verdensmesterskapet, men Marion Briem, som leder etterforskningen, er fast bestemt på å komme til kjernen i et livsfarlig spill som finner sted i Reykjavik. 

I Tvekampen får vi høre om utbredelse og behandling av tuberkolose på Island. Bakteppet er den kalde krigen og VM i sjakk mellom, "selvfølgelig" USA og Russland. 

Vi får tidlig et mord og etterforskningen settes i gang, men når sant skal sies, føltes denne boken ikke som en krim. Her er mye stemning og atmosfære men lite spenning. 

Innleseren Duc Mai-The gjør ikke saken bedre, selv om han er en garvet skuespiller, syntes jeg ikke stemmen passet til denne boken.

Jeg tror jeg bare stemmer i med Tone og sier, det er grei skuring hele veien, men det tar liksom aldri av.

Til døden skiller oss ad av Ingrid Elfberg

Ingrid Elfberg startet sin kariere som forfatter i 2009 med boken "Se til meg som liten er".

Nå i august kom hennes andre bok "Til døden skiller oss ad" en psykologisk thriller som helt tok pusten fra meg.

Dette forteller Silke forlag om handlingen:
Erika sminker over blåmerkene og har pustevansker på grunn av de brukne ribbeina. Både Erika og mannen hennes er politi, og når Erika forsøker å fortelle at han slår henne, blir hun ikke trodd. Göran er populær blant kollegene og anmeldelsene hennes blir lagt til side av sjefer som tror på Görans bortforklaringer. Gradvis mister Erika livsviljen og håpet. Hun flykter til Göteborg for å begynne på nytt og får jobb i Göteborg-politiet. Hennes første sak handler om en forsvunnet kvinne der ledetrådene fører Erika til Göteborgs innerste maktsfærer. Samtidig oppfører Göran seg stadig mer truende. Han vil ha Erika tilbake. Hun er hans kone og hans eiendom …

Det er for tiden lenge mellom hver krim jeg leser, og en psykologisk thriller av dette kaliberet er det virkelig lenge siden jeg har lest. Det var nesten så jeg ikke orket mer. Rundt side 200 forsvant jeg ut på kjøkkenet og tok oppvasken, sånn helt frivillig liksom. Det sier bare litt. Jeg bare måtte ha en pause, for Ingrid Elfbergs beskrivelser av hvordan Gøran behandler Erika er rett og slett tøff lesning.
Saken som Erika jobber på, er ikke hovedlinjen i starten på denne boken. Spenningen ligger helt og holdent i det som foregår rundt Erika. Gøran er ufattelig kreativ når han skal ramme Erika, ikke bare med trusler, men også ved å nå henne via jobben hennes.
Mot slutten blir også jobbhverdagen til Erika temmelig nervepirrende å følge med på, og jeg kan ikke annet enn å si meg enig med Anette som leste den på svensk i april.
Hun lovet i sin revolveromtale en overraskende slutt, og det var dette løftet, som hjalp meg gjennom boken. Historien var troverdig og medrivende men utrolig ekkel. Jeg som trodde at Silke forlag bare ga ut sånne koselige dame-bøker....  Liker du å sitte frempå stolen når du leser, og ikke merke at timene flyr, da er dette boken for deg!  Anbefales for deg med sans for spenning av det heller ekle slaget.

En smakebit fra side 236:
Erika presset seg mot den lille døren. Hun hørte Gørans tunge skritt gjennom sin egen dundrende puls idet han passerte henne på vei opp trappene. Han var så nær at hun kunne røre ved ham. Etter en stund stanset han, så seg rundt og snuste ut i luften som en hund på jakt. 
 - Erika, vennen min! Ikke lek med meg. Leken er over nå. 
 - E-Rika! Slutt med denne leken nå, for helvete! Du kommer ikke unna, det vet du!

Bergen matfest og Bergen Ølfestival

Temmelig folksomt langs Bryggen i dag

Bergen tørket opp etter skybruddet i går, og vi kunne fjonge oss litt før vi reiste til by`n for å "fingå" litt. Vi var ikke de eneste som ville dette i dag, for det var rene 17 mai på bryggen. Like mye folk og like bra stemning, som på nasjonaldagen.
Hildegunn og jeg startet med å toge gjennom Bergen matfestival som strakte seg over hele Bryggen, og vi smakte og handlet krydder, chutny og annet godt. Vi skulle til å kjøpe oss hver vår nystekte lapp som duftet himmelsk, men jeg mistet fort lysten da jeg ble gjort oppmerksom på at de smurte takken med en fleskesvor.

Turen videre gikk til Bergen Ølfestival hvor vi for en hundrelapp fikk kjøpe et glass og tre bonger. Deretter kunne vi gå rundt å velge hva vi ville smake på, av det ufattelige utvalget av ølsorter som ble tilbudt på festivalen. Vi satte oss ned, og fikk med oss et flott foredrag ledet av Hanne Frosta, hvor vi også fikk smaksprøver på plommer i øl, og sjokolademose med øl og brød med øl.  Fikk absolutt noen gode ideer med hjem.

Morsomt, interessant og smakfullt foredrag om øl i mat, og til mat

Masse fornøyde mennesker på ølfestival i dag

Hjemmelaget kreklinglikør - to år etter

En ting er sikkert, det lønner seg å sette vekk likørflaskene på et lurt sted. Så lurt at en glemmer dem. Da går tiden, og likøren får tid til å bli kjempe god før den blir oppdrukket.
Det var i slutten av august for to år siden, at kreklingen ble plukket, og jeg satte i gang med hjemmebrygging.
I blogginnlegget skrev jeg at jeg hadde ambisjoner om å vente til påske, men nå har det vært både jul og to påsker, før brygget ble prøvesmakt. Dette ble snadder, så dette må prøves igjen.
Det er vidunderlig at en fjelltur, 1,5 liter krekling og en helflaske sprit kan nytes på denne måten.
Det var ikke mye sukker i oppskriften jeg brukte, men likøren ble i overkant søt, så neste gang vil jeg kutte litt på sukkeret. Mulig bærene var veldig søte, siden de var plukket litt sent i sesongen.

Fru Inès av Amalie Skram - en av datidens dristige romaner

Denne romanen kom ut i 1891, og er en av fire av hennes romaner, som går under betegnelsen ekteskapsromaner. Romanen beskriver den kokette kvinnens følelsesliv, og er en dristig og dyster utforskning av frigiditetens årsaker.
Dette er min andre Amalie Skram roman i "samlingen".

Den unge spanske Inès blir som 16 åring giftet bort til en rik, brutal og pervers gammel mann, for å gjøre opp farens betydelige gjeld. Dette blir ikke noe lykkelig ekteskap. Vi kommer inn i historien noen år senere. Paret bor i Peragaten i Konstantinopel, og handlingen foregår her og en tog/båtreise unna. Inès er ulykkelig, og føler en dyp fortvilelse over sin manglende evne til seksuell nytelse. Etter å ha hatt en elsker noen år ut i ekteskapet, hvor de store følelsene uteble, møter hun noen år senere den svenske, mye yngre Arthur Flemming. Hun ser at han er forelsket i henne, og dette vekker hennes følelser.

Det er Bente Børsum som leser, og den litt forfinede stemmen hennes passer utmerket til denne boken. Språket er gammelmodig, og umåtelig vakkert. Jeg fryder meg over vakre setninger, som "Han fant et brev, som bebudet hennes komme."
Favorittordet mitt er også med. "De må da ikke bille Dem inn..."
Jeg har bestemt meg for å lese hele forfatterskapet til Amalie Skram, men det kommer nok til å bli mange flere lydbøker, for lytteopplevelsen var stor i dette tilfellet.

Ta gjerne en titt på hva Rose-Marie syntes om boken.

Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo - mitt inntrykk

Disse øyeblikk er en selvbiografisk historie som traff meg dypt, dypt inne. 

Forlaget skiver dette bakpå boken:

Disse øyeblikk er en roman om en forfatters liv fra hun er helt ung til hun står frem som etablert kunstner. Herbjørg Wassmo skriver om vaklende selvtillit og kamp for å bli til noe, om drømmer og standhaftig vilje til å skape. Det er også historien om nær norsk fortid, utdannelse og familieliv i en brytningstid. Det handler om lengsel etter en kjærlighet hun ikke tror på, og om svik. Og om å være inntrykksvar og innestengt i sin egen steilhet.
I Disse øyeblikk møter leseren et raust og utfordrende nordnorsk landskap, og en forteller som både er spandabel, øm og til tider selvironisk, selv når det røyner på. Her tegnes bildet av en kvinne som gjør det hun ikke tør, som bryter absolutte tabuer og finner sine helt egne veier.


Smakebit:
Dersom han faller om nå, død, så er vi nødt til å la ham ligge. Jeg kan slippe å se ham mer, tenker hun. Så kommer ravnene og fjellrevene og er glad for å få noe å spise. Så mus og andre smågnagere. Hele tiden mygg og knott og spyflue. Hele tiden. Til sist vil beingrinden ligge der hvit og polert i sollyset. Da vil alt være renset og ute av verden, tenker hun. Jeg vil også være renset, men i verden. 
Og uten at hun rekker å forhindre det, har hun sendt en tankebønn opp til Vår Herre. Fjern ham! Nå! Vær så snill. 

Herbjørg Wassmo har et fantastisk språk i denne boken. Hun opererer ikke med navn, det ser ved første øyekast litt eiendommelig ut, men det funker:
 - Hun setter seg midt på gulvet med jenta i fanget.  -Gutten kommer farende og er henrykt.  -Mannen kommer også. Sånn er hele boken, ikke et eneste navn, verken stedsnavn eller egennavn, men allikevel er historien tettet med følsomhet og nærhet.
Alt unødvendig er kuttet vekk, og tankene og tolkningene til hovedpersonen får god plass. Hun gir oss muligheten til å bli kjent med dette vakre, sterke mennesket fra innsiden.
Jeg klarte å stagge min kunnskapstørst til jeg var ferdig med boken. Da måtte jeg google henne, og finne ut hvor det er hun kommer fra, hva den het, den første boken hennes og når den kom ut. Wikipedia kan heldigvis by på noen overfladiske fakta, som min strukturerte hjerne trenger for å plassere henne.
Historien i Disse øyeblikk lar oss kjenne mennesket Herbjørg Wassmo på en helt annen måte. Det er en sterk historie, men det som kunne vært rått og brutalt får vi heldigvis bare som hentydninger.
Boken er lettlest og har fin flyt og absolutt ikke skrevet som en tradisjonell selvbiografi.

Anbefales på det sterkeste, terningkast 6!