Politi av Jo Nesbø - en anmeldelse uten spoilere

Politi er Jo Nesbø`s tiende bok om antihelten Harry Hole i Oslopolitiet. Jeg har lest dem alle sammen, så jeg visste hva jeg gikk til da jeg startet på boken. Noen kan synes at det blir for makabert, men jeg er allergisk mot "kosekrim" og synes Nesbø balanserer elegant, uten at det bikker over i det uleselige.
Panserhjerte syntes jeg ble litt for makaber, mens den forrige boken Gjenferd ble litt for personlig. I Politi skikker Harry Hole seg bra, han har kontroll på drikkingen sin, og oppfører seg noenlunde forståelig. Handlingen i Politi foregår utelukkende i Oslo, men de får besøk av Katrine Bratt fra bergenspolitiet.

En liten smakebit fra når hun oppsøker Hole:
Du så meg komme?
Jeg kjente deg komme. Han så opp. Og smilte. Katrine hadde alltid vært forbløffet over hvilken forvandling ansiktet hans gjennomgikk når han smilte. Hvordan det kunne blåse bort det harde, avvisende og livstrette han hadde pleid å bære som en slitt frakk. Hvordan han med ett slag kunne se ut som en leken, voksen guttunge som sola skinte ut av. 
Som en bergensk godværsdag i juli. Like kjærkommen som den var sjelden og kort.

Også i denne boken er det flere drap, og mange mulige gjerningsmenn. Nesbø lar leseren ta del i etterforskningen, og jeg tok meg mange ganger i å tenke "han er det!" Du blir holdt på tå-hev i 527 sider, så det er bare til å holde seg fast.
Siste halvdel av boken leste jeg på terrassen i solskinnet. Luften var fylt av kirkeklokker og høytalerstemmer fra sykkel nm som foregikk i nabolaget, men jeg la kun merke til støyen de få gangene jeg la fra meg boken for å lage te.
Dette er en av de få gangene jeg kunne ønske at jeg var strengere med prikkene på terningen, for Politi hadde fortjent 6`eren helt alene.

Det første opplaget av Politi var på 270.000 bøker. Dette er enormt mye, men etter to dager var butikkene tomme, og Aschehoug forlag spinner igang pressen igjen, og trykker ytterligere 115.000 bøker på rappen. Dette er historisk, og jeg som har lest boken skjønner hvorfor :)

Løp og kjøp folkens, for dette er glimrende krim!

Den siste pilegrimen av Gard Sveen - En smakebit på søndag

Det var Anita og bloggen Artemisias Verden som presenterte boken "Den siste pilegrimen" av Gard Sveen på tirsdagens "Boken på vent". Selv om jeg ikke er sterk på tekniske duppedingser, har jeg fått en eBokBib app på iPad`den som kan laste ned utvalgte bøker fra biblioteket. Da jeg skulle bestille den omtalte boken, så jeg at de hadde den som Ebok.
Noe så praktisk, når jeg egentlig ikke hadde lyst å vikle meg ut av bikinien og gå bort på biblioteket, hokus-pokus-filiokus så hadde jeg boken mellom fingrene.


Gard Sveen er en norsk mann i sin beste alder, bosatt i Ytre Enebakk og jobber i forsvarsdepartementet. Kun nylig har han kunne tittelere seg som forfatter, siden
Den siste pilegrimen, som kom ut i år, er hans debutbok. Jeg ser for meg Gard, som etter 20 år i en tørr og kjedelig jobb i departementet, sitter og ser på det som står om ham på Wikipedia.
Første setning: "Gard Sveen er en norsk kriminalforfatter". Herlig hva?
Må jo være mye mer spennende å være kriminalforfatter enn politiker :)

I denne boken flettes to historier sammen parallelt. I første del av historien er vi i 1945, hvor ettervirkninger etter krigen innhenter kriminalinspektør Gøsta Persson i en sak om mord/selvmordet på Kaj Holm i Stockholm. Denne delen forskyver seg enda noen år tilbake til 1942 hvor den opprinnelige handlingen ligger.

Samtidig er vi i Oslo i 2003 hvor vi blir kjent med håndballtreneren og politimannen Tommy Bergmann. En fin maidag finner noen studenter som skal slå leir en grunn grav med beinrester etter mennesker. Disse har lagt i jorden en god stund.
I del to blir enda et scenario introdusert. Det tar oss tilbake til 1939 i Storbritannia og et av ofrene, Agnes Gerner`s historie.
Når det i så i 2003 dukker opp et heller spesielt mordvåpen ved siden av et ferskt lik, er vi i gang. Etterforskningsleder Tommy Bergmann får den umulige oppgaven å finne ut av hvem som kan ha utført det bestialske drapet, og hvem er det de har funnet levninger fra.

Spenningen stiger raskt, og det tar ikke lang tid før jeg er dypt inne i historien med hver celle i kroppen. Hoppingen mellom historiene er lett å følge med på og bidrar til det høye spenningsnivået. Han skriver i korte raske setninger, og gir oss akkurat nok bakgrunnsstoff til å bli godt kjent med karakterene. Dette er krim sånn som jeg liker det, rask og oversiktlig, med en troverdig historie og akkurat passelig med blod og gørr.
Heldigvis har forfatteren ikke tenkt å gi seg med dette, men lover at Den siste pilegrimen får en oppfølger eller to.

Smakebit:
Like før de kom inn i lunden, der hunden lette etter ballen, så Agnes Gerner i øyekroken at Christopher tok noe mer ut av feltsekken. Det var som om sola forsvant fra himmelen, da hun så hva han nå hadde i hånda. Den store Webley-revolveren.
Når vi kommer inn i lunden, sa han og nikket rett fram, skal du skyte den.
Atnes Gerner åpnet munnen, men ingenting kom ut. I noen sekunder beveget bakken seg under henne. Jeg tror ikke jeg... sa hun lavt. Christopher Bratchard sa ingenting. I taushet holdt han revolveren fram mot henne. Tre griser hadde hun skutt, bare for å vise at hun kunne hvis hun måtte, men ... mannen var simpelthen gal. 
Hvis ikke gjør jeg det selv, sa han.

I det regnet letter og himmelen blir blå igjen, er jeg ferdig med boken. Med et tastetrykk er den levert tilbake til biblioteket. Dette er den andre boken jeg låner på denne måten, og jeg er veldig fornøyd med å låne/lese sånn som dette.

Gullfjellet opp 2013

Sondre i fin form

Løpet i dag kan nok ikke kalles "Et vakkert eventyr". Under forberedelsene hjemme, lå tåken i flukt med markblomstene, det regnet innimellom og temperaturen lå på 10 grader.
Erfaringene våre fra fjorårets Gullfjellet Opp lå i bakhodet, så vi kledde oss i regntøy og Goretex.
Gullfjellet er Hordalands høyeste topp med sine 987 høydemeter. Turen opp tar meg to timer, Frode 1:06 og Torbjørn Ludvigsen som vant i år som i fjor, løp opp på ny personlig rekord 44:38.

Det er alltid gøy å være med på sånne arrangementer. 810 glade turfolk i varierende formkurve, som hiver seg ut i strabasene med iver og glede.
Tåken lå tett mot toppen, og det var vanskelig å ta bilder. Torbjørn tok Sondre og meg igjen lenge før vi nådde toppen, og fra da av ble det litt ekkelt å gå. En blir gående å se mer bak seg enn fremover, for å ikke gå i veien for de som har ambisjoner om ny pers. Jeg som i tillegg ville ta bilder av kjensfolk ble mer opptatt av det enn å legge i vei mot toppen.
Ca. 1,5 km fra toppen (da jeg sto og tok bilder i tåkeheimen) stakk Sondre avgårde.
Jeg knipset fra meg, og da Frode hadde passert droppet jeg toppen, og tuslet nedover mot Redningshytten.
Jeg fikk faktisk hele returen ned til hytten helt alene, uten at jeg så et eneste menneske. Artig å tenke på at det da var en skokk på toppen, som kom bak meg ned. Ved hytten ventet jeg på Frode og Sondre som kom småjoggende etter en stund.
Ved starten vant jeg premie på mitt startnummer, mens Frode og Sondre begge kunne kjøre hjem med en pokal, siden de har vært med de tre løpene:  Fløyen Opp, Ulriken Opp og Gullfjellet Opp.

Frode på vei ut av skoddeheimen ca. 1,5 km fra toppen

Stian hadde energi til å hilse på oss 

Bjarne kom inn på 1:01:46

Torbjørn Ludvigsen passerte oss først av alle og klarte å holde teten i mål 

Say no more....

Helgen er reddet! I kveld blir det fest med jobb-jentene, så da må Harry Hole vente, men det kommer til å gå fort opp og ned til Gullfjellet i morgen, for nå skal det leses!!

Meet me - nyskrevet teater på Lille Scene

Fra den ene ytterligheten til den andre. Forrige uke så vi Måken en god gammel klassiker uten mye farge og action, og i går så vi en sprudlende Herborg Kråkevik. I kveld var vi på Lille Scene og så DnS oppsetningen "Meet me" skrevet av Liv Heløe.
I dette stykket hadde scenografien en viktig rolle, og lyd, lys, tempo og dynamikk holdt forestillingen sammen.
Rollen som Shaya spillers av Milad Farokh som er utleid fra Afghanistans nasjonalteater i Kabul. Han og Feda som spilles av Stian Isaksen deler rom på et asylmottak. Sulekha Ali Omar, som vi har sett i sterke roller på DnS før, spiller Shayas kjæreste La`lia. Stykket skal handle om hvordan asylsøkere har det på mottak, når de kommer til Norge.
Forestillingen går på engelsk, og det burde jo være naturlig når det er nyankomne asylsøkere det her handler om.

Vel, hva skal jeg si om dette? Det positive først, det varer bare 55 minutter.
Den var litt ekkel, men spøk til side, dette var ikke særlig bra. Stian er, som han alltid er i rollene han får utdelt, en sutrebaby. Denne gangen en forvokst Tommy på speed, med den samme latteren og mimikken som han alltid har. Vi kjenner også alt for godt igjen mennesket bak La`lia. Sulekha har hatt noen gode roller før, men her fikk hun ikke vist seg frem. Den som var mest troverdig på scenen, var gjesteskuespilleren Milad Farokh, selv om også han hadde en utakknemlig jobb.
Jeg hadde jo trodd at Liv Heløe med dette stykket ville prøve å rokke ved noen av fordommene som mange av oss kanskje har mot asylsøkere. Dette fungerte dårlig. De to guttene som bodde på asylmottak var noen drittsekker. En fikk ingen forståelse av hvorfor de oppførte seg som de gjorde, og jeg følte ingen medlidenhet med dem. De tok bare gale avgjørelser, og oppførte seg rett og slett sånn som en ikke vil at ens medmennesker skal oppføre seg. Kan en da sitte å ønske at de skal få innvilget opphold?

Stykket går fra 28 mai til 15 juni, + noen uker i september

En liten oppsummering av lesing i den skjønne måned mai

I mai leste jeg 13 bøker. Det er i underkant av det jeg pleier å lese på en måned, men så forsøker jeg etter beste evne å kutte ned litt. Jeg prøver å komme meg ut på tur og kul-tur så ofte jeg kan, for jeg er vel fremdeles av den mening at livet skal leves, ikke bare leses om.
De to første bøkene ble en skuffelse i forhold til de tidligere bøkene av forfatterne, det samme gjaldt nr. 8. Karitas tok meg med storm, men bøkene tilsammen tok lang tid å lese.
Adam Jonsons bok var den som overrasket meg mest, med sin litt "tamme" tittel, var jeg ikke forberedt på en sånn perle.
Den boken som fikk mest oppmerksomhet i mai var nok Dan Brown sin etterlengtede Inferno. Denne begynte jeg på den dagen den hadde verdenspremiere, og jeg likte den veldig godt. Murakamis 1Q83 hadde jeg ikke tenkt å lese, for jeg syntes den første boken var rar, men selv om den bare fikk en 4`er er jeg glad for at jeg leste ferdig "trilogien".
Har du lest noen av de samme bøkene som meg? 

1. Margaret Skjelbred - Gulldronning, perledronning - 4
2. Belinda Bauer - Finders keepers - 4
3. Kristin M. Baldursdottir - Karitas I - 5
4. Kristin M. Baldursdottir - Karitas II - 5
5. Adam Jonson - Barnehjemsbestyrerens sønn - 6
6. Veronika Henry - Langhelgen - 4
7. Dan Brown - Inferno - 5
8. May Lis Ruus - Nattmannens datter bok 10 - 4
9. Daniel Glattauer - Evig din - 5
10. Haruki Murakami - 1Q84 bok 3 - 4
11. Anna Gavalda - Breaking away - 4
12. Cecelia Ahern - En avtale med livet - 3
13. Ann Patchett - Undringens makt - 4

Mørk kyst av Peter Temple

Det har ikke blitt så mye krim på meg i det siste, så da jeg kastet mitt blikk på fangsten fra Mammutsalget og  plukket ned Mørk kyst fra hyllen, ble jeg overrasket og veldig glad for å se at det var en krim.
Krim i særklasse lover de utenpå boken.
Peter Temple hadde jeg ikke hørt om før, selv om han er ansett som den ledende krimforfatter i Australia. Han er født i Sør-Afrika men flyttet til Australia i 1980, da han var 32 år gammel.
The broken shore, som den heter på originalspråket, er den boken han brøt gjennom med, og mottok Dagger Award for i 2007.
En frittstående fortsettelse av Mørk kyst  kom ut i 2010. Denne fikk tittel Truth og Press forlag har også oversatt den til norsk, og gitt den tittelen Sannhet.


Fra bakpå boken: 
Peter Temples bok overskrider de fleste sjangergrenser, et unikt portrett av det australske samfunnet, en hardkokt krim om makt, politikk og rasemotsetninger, en egenartet psykologisk roman om håp og desillusjon, familie og hjemsted, om behovet for å leve årlig i en løgnaktig verden.

Boken er på 400 sider, etter ca. 100 ble jeg litt utålmodig. Hvor var krimmen? Jeg måtte be meg selv lese det som en roman hvor handlingen dreier seg vel så mye om omstendighetene. Da gikk det bedre. Språket er nydelig, og han har mange artige setninger, bare se under. Så hardkokt er det ikke, men siden jeg sjelden leser bøker fra Australia med rasemotsetninger som bakteppe, ble dette veldig interessant.
Vi følger livet til den avdankede landsbypurken Joe Cashin. Når Hr Bourgoyne blir drept og alle peker på tre aboriginergutter, vil ikke Cashin gå med på denne litt for innlysende løsningen. Etterforskningen hans avdekker andre hemmeligheter som har vært skjult lenge.

Tones bokmerke har skrevet en flott anmeldelse. Sjekk den ut om du vil ha mer av handlingen før du velger denne boken.

Smakebit på det lekne språket:
Ditt rasshøl, sa hun, ditt stinkende vesle rasshøl.
Hun gikk og prøvde å smelle igjen døren etter seg, men det var ikke en sånn dør. 
Cashin satte seg ved skrivebordet og bladde fort igjennom papirene i innkurven sin, så om det var noe han måtte ta seg av. 
Hundene travet rundt i innhegningen som fanger i luftegården, gikk og gikk, siden alternativet var enda kjedeligere.