Krimdebut fra svenske Pontus Ljunghill: En usynlig

I disse dager gir Pantagruel Forlag ut en krimdebut skrevet av Pontus Ljunghill. Han er født i 1971 i Stockholm. Han er kriminolog og jobber som journalist.
"En usynlig" er første bok i en spenningsserie som foregår i Stockholm på begynnelsen av 1900 tallet.
Fra bakpå boken:
Stockholm, september 1928: En åtteårig jente blir funnet myrdet på et øde og forlatt verft på Djurgården i Stockholm. Mordet vekker stor oppstandelse, og pressen rapporterer daglig om etterforskningen. Den unge og lovende etterforskeren John Stierna får saken på sitt bord. Hvem drepte den lille jenta?
Visby, september 1953: I en hotellbar på Gotland sitter Stierna og oppsummerer sin karriere, etter nettopp å ha gått av med pensjon. Mordet på den lille piken har for alltid brent seg fast i sinnet hans, og når en journalist oppsøker ham for å lage en story på hva som egentlig skjedde den høsten i 1928, rulles hele saken opp på nytt. Vil Stierna rekke å finne den usynlige morderen før saken foreldes?

Historien begynner i 1928, og i kursiv er det den usynlige morderen vi først blir kjent med. Vi får presentert Ingrid som om ikke mange sidene skal bli drept. Før jeg helt har fått kjøtt på beinet på politietterforsker Stierna, er vi i gang med etterforskningen.
Dette er 1928 og i mine ører er språket og fremførelsen også litt "1928". Pent og rolig, ryddig og forutsigbart. Ingenting er groteskt eller makabert. Stierna forblir ganske endimensjonal til midtveis i boken, først da føler jeg at jeg har blitt kjent med ham. Dette skal jo bli en lang serie, så det er vel ikke verdt å smøre for tjukt på med personbeskrivelser sånn helt fra begynnelsen.
I første halvdel av boken er vi for det meste i 1928 hvor drapet finner sted. Det var litt kipt å ha lest bakpå boken, at Stierna ikke greier å løse mysteriet, da ble det litt seigt å lese videre.
Morderens smakebit:
Jeg våget ikke gjøre det.
Etter den natten har jeg ikke stått der på kanten av stupet. 
Jeg vet at jeg aldri kommer til å gjøre det igjen, selv om jeg ofte vender tilbake hit. 
Jeg våget ikke gjøre det. 
Jeg lette etter stedet der jeg kunne dø, fant det, men turte ikke, hadde ikke mot nok til å ta det siste steget. Dette var drøye tre måneder før jeg møtte Ingrid Bengtsson.

Når vi kommer til side 444 hopper historien frem 6 år. Først nå, føler jeg at spenningen tar seg opp, og selv om etterforskningen for lengst er avsluttet, hender det ting som setter saken i fokus.
Med jevne mellomrom er vi i "nåtid", altså 1953, det året saken er foreldet, og det ligger jo litt i kortene at løsningen vil komme her.

Pontus Ljunghill sin krim fortelling er ikke fylt med action og spenning. Han har med mange stemningsbilder fra årene vi befinner oss i, uten at jeg får et klart bilde av det historiske Stockholm.
Jeg er en utålmodig leser, og kunne klart meg med 100 sider mindre, sånn ca. i midten, men jeg er sikker på at det er mange som vil elske den rolige veien mot målet, som er å få vite hvem morderen er.
Etter at boken har fått modne litt i tankene, innser jeg at å lese så fort som jeg gjør, ikke lønner seg. Jeg kan ikke hjelpe for at tankene leker med veien videre i neste bok, og jeg vet at jeg vil gi meg bedre tid når den tid kommer. For lese den, det skal jeg :)  Anbefales!
Her kan du lese Bokbloggeir sin flotte anmeldelse av boken.

Vil du ha fler smakebiter fra nye og gamle bøker, finner du dem via bloggen 

Flukten fra virkeligheten.

Vidar Magnussen - en alt for godt skjult latterbombe :)

Vidar Magnussen blir profilert i BT`s Magasinet i dag

Den gang jeg fikk høre at Vidar Magnussen takket for seg på DnS, og skulle flytte til Oslo, trodde jeg ikke mine egne ører. Med klump i halsen følte jeg meg ranet. Jeg trodde faktisk at de tullet, og forventet å se navnet hans i programmet for 2012. Vel, navnet hans dukket opp i programmet, men bare som dramatiker på Snødronningen.
For et par lørdager siden registrerte jeg at han har funnet veien til tvskjermen, og det i beste sendetid. Siden jeg ikke ser tv, og spesielt ikke sjangeren underholdningsprogrammer, fristet det ikke å sette meg ned å se, selv om favorittskuespilleren min var med.
Helt til BT i dag presenterte Vidar Magnussen i portrettet sitt i Magasinet.
BT innleder med å si at "for 14 dager siden visste folk flest knapt hvem skuespiller og komiker Vidar Magnussen var". Hadde dette stått i en Oslo-avis, kunne jeg skjønt det, men i Bergen? Selvfølgelig vet vi hvem han er! .....og jeg er "folk flest".
Portrettet BT ga oss i dag var utrolig negativt. De malte et bilde av en ensom, venneløs gutt med store frustrasjoner og dårlig selvtillit, som er distre og rotete og har fryktelig lett for å bli sint.  - Himmel og hav sier bare jeg.
Etter å ha sett ham som Keme Kameleon i Jungelboken, var jubelen stor da han dukket opp som kammerpike i La Cage aux Folles. Og for en rolle han gjorde der. Han trengte bare lee litt på øyelokket, og vi lo. En fantastisk skuespiller ga oss et "once in a lifetime" opplevelse. Denne mannen trenger ikke replikker, med det gummifjeset sier han alt som trengs uten å åpne munnen.
Som sagt, i kveld lot jeg bok være bok og satt meg til å se "Underholdningsavdelingen" på NRK for første gang. Dette er tross alt sånn tv som jeg ikke liker, men Vidar Magnussen og et par av de andre greide seg veldig bra. Jeg lo opp til mange ganger, og det er ikke verst.
I BT i dag kan jeg lese at han skal være med i en situasjonskomedie på NRK før han vender tilbake til jobben sin på Det Norske Teatret. Skrekk og gru, skal jeg begynne å se sånt og no? Jeg får følge med på DNT sine programmer, og se når han dukker opp der, så får jeg ta meg en teater tur til Oslo igjen. Med kone, barn og nytt rekkehus i Oslo kan vi vel ikke håpe på at han kommer tilbake til Bergen?

Tony Matelli`s - "A human echo" finner du på Stenersen for tiden

"Fucked couple" fra 2005 laget av silikon, polyester,plastikk, tre, stål, oljemaling og hår

For en fin lørdags formiddag jeg har hatt! 
Flankert av en god venninne på hver side, besøkte trekløveret i dag utstillingen til Tony Matelli. A human echo inneholder mange installasjoner, og i vår har han tatt med seg 18 av disse og besøker Bergen.
Utstillingen består av bilder og skulpturer med et veldig variert format. To steder vokser det ugress i en krok, der er lekne apekatter, skitne speil, stabler med ølbokser, korthus og noen store bilder som er inspirert av vest veggen utenfor atelièet hans.
Det som allikevel utmerker seg som mest spennende, er menneskene. Der er fire av dem, hvor Josh er den jeg syntes var mest "ekte". Sleepwalker fra 2008 var utstilt alene i Lysverkets 2. etg. mens "Fucked couple" var det første vi fikk se sa vi entret utstillingen. Jeg tok også bilde av en ekkel lepra-mann, men verken han eller "Sleepwalker" egner seg på min lille, snille blogg.
Bilder på pc`en formidler ikke det creepye med utstillingen, så det er vel verdt en hundrelapp og en time av fritiden, for å se denne utstillingen med egne øyne.

Solveig og Hildegunn blir bedre kjent med Josh

Imponerende installasjon, det går ikke an å se at det ikke er en ekte mann

Old Enemy. New Victim heter denne installasjonen fra 2007

Av og til er det greit å være vegetarianer (De fluene der, var spesielt ekle...)

Mitt bidrag til onsdagens tematips: Verdens herligste romanfigur

Det er Bokbloggeir som hver onsdag utfordrer oss til å bidra med tips innen litteraturen. Temaene er forskjellige hver onsdag, og denne onsdagen vil han vite

Hvilken romanfigur som er min favoritt? 

Det finnes mange gull-gutter (og jenter) i litteraturen, jeg endte opp med tre stykker som jeg måtte trekke lodd blant.
Jimmy Perez som er Ann Cleeves sin karakter og
Gunnar Barbarotti som er Håkan Nesser sin karakter ble liggende igjen, mens
Jean Babtiste Adamsberg gikk av med seieren.
Det er Fred Vargas som skriver om ham, og under kan du se rekkefølgen på bøkene hun har gitt ut om denne sjarmerende mannen. Fullmektig Adamsberg i Paris-politiet bedriver sin etterforskning med en blanding av intuisjon og spontanitet, og for leseren byr arbeidsmetodene hans alltid på positive overraskelser.

Norsk tittel	Utgitt	Originaltittel	Utgitt
Mannen med de blå sirklene	2003	L'homme aux cercles bleus	1991
Varulven	2004	L'homme á l'envers	1999
Stikk av og bli borte lenge	2005	Pars vite et reviens tard	2001
Neptuns tenner	2007	Sous les vents de Neptune	2004
Den tredje jomfru	2008	Dans les bois éternels	2006
Vampyrens hevn	2010	Un lieu incertain	2008
Den rasende horden	2012	L'armée furieuse	2011

Chelsea Cain sin bok Døden to ganger

Døden to ganger er den femte boken i serien om massemordersken Gretchen Lowell og etterforsker Archie Sheridan. Jeg har ikke lest de fire første bøkene, men hadde allikevel stor glede av å høre Døden to ganger.
Boken er lest inn av Anne Ryg, og hun gjør en utrolig god jobb i å få med alt det creepye som foregår. Dette er nemlig ikke en bok for sarte sjeler, men liker du syke hjerner og blodige beskrivelser, er dette boken for deg.
En ting er sikkert, når Let me go kommer på lydbok må jeg få med meg den også.

Rekkefølgen er denne:
Heartsick eller Ondskapens hjerte
Sweetheart eller Hjerterdame
Evil at heart eller Hjerterått
The night season eller Mørketid
Kill you twice eller Døden to ganger
Let me go (ikke kommet ut)

Sånn begynner historien i den første boken:
I ti år prøvde etterforsker Archie Sheridan og hans spesialgruppe å spore opp den mest aktive seriemorderen i det nordvestlige USAs historie. Så ble Archie lurt rett i en felle - han ble den vakre Gretchen Lowells siste offer. Men hvorfor, etter ti dager med grusom fysisk og psykisk tortur, slapp hun ham fri og meldte seg for politiet? To år senere er en ny seriemorder på ferde i Portland. Archie, som sliter både fysisk og psykisk etter Gretchens behandling, kommer tilbake som leder for sin gamle spesialgruppe. Han ønsker at den unge journalisten Susan Ward skal følge ham i etterforskningen og skrive en artikkelserie om ham. Men jo mer Susan får vite om Archie, jo mer forstår hun at han skjuler noe.

Tusen takk til Lydbokforlaget for lydfil, denne kan jeg lett anbefale!

Solkrem for første gang i år, vi gikk til Gullfjellet i strålende sol

Et stykke opp fra Redningshytten åpenbarer den nydelige utsikten seg

Vinterferien er i gang for barna, og det betyr at vi voksne også kan snike oss til et par fridager og gjøre noe gøy. I morgen skal Sondre stå på slalom med sin far i Myrkdalen, men i dag var det min tur, og vi tok turen til toppen av Gullfjellet.
Vi kjører inn til Unneland, og opp til Osavatn. Derfra tar det 50 minutter å gå til Redningshytten, og videre er det 1,5 time å gå opp til Gullfjellstoppen. Turen er merket med flotte varder, som viste seg frem i sin beste vinterpryd.
I dag var det perfekte forhold. Det lå litt snø oppå isen, og skaren var hard nok til at vi ikke gikk igjennom.  Snø er jo ganske "levende" å gå på, så sliten ble vi, men det var ikke glatt, og vi ble ikke våte.
Frode var oppe på søndagskvelden, og da gjemte han to sjokolader i varden. En utrolig god motivasjon til å suse oppover bakkene. Sjokolader ble funnet, og lunchen ble inntatt i vindstille omgivelser på toppen av Bergen. Det var ikke før vi var nede mot "Korketrekkeren" igjen at vi traff på folk, så som alltid, det lønner seg å være tidlig ute.
I dag hadde vi med rompe-akebrett til både liten og stor. Det anbefales! Jeg kan ikke huske å ha akt på skrekkelig lenge, og det var faktisk utrolig gøy. Litt (veldig) vont i bakenden har jeg nå, men det får vi ta med.

Sondre på toppen

JA! Sjokoladene lå der :)

Vakker steinvarde pakket inn i snø og is

Verdens greieste gutt som haler moren med på tur :)

Boken på vent i uke 9 er: Veke 53

Dette er et nytt kapittel i serien "Tine gjør ting for første gang".
Denne gangen skal jeg lese en bok på nynorsk. Helt frivillig.
Som noen kanskje har fått med seg har jeg et litt trøblete forhold til nynorsk, og jeg har vært lite villig til å gjøre noe med det.
Jeg skjønner jo at dette sikkert er ganske barnslig, så før jeg sier opp BT abonnementet mitt i rein trass, skal jeg prøve å lese èn bok.
På nynorsk altså :)
Det er den bergenske superbloggeren Johanne Magnus som har kakket et hull i skallet mitt, og motivert meg til å gi nynorsken en sjanse. I BT søndag hyller hun forfatteren Agnes Ravatn, og da jeg skal gå inn på fbsiden hennes og trykke liker, ber hun meg likså godt med på Litteraturhuset, for der skal forfatteren lede søndagsskolen denne søndagen.
Jeg hadde dessverre andre planer, og måtte stå over, men boken (eller skal jeg si boka) hennes Veke 53 fant sin vei fra biblioteket til min lesestol i dag.

Jeg aner ikke hva jeg går til, men frempå boken står det:
Veke 53 er ein original, humoristisk og sår variasjon over eit kjent tema - midtlivskrisa.

Så får vi se da, om jeg med alle mine fordommer kommer meg gjennom en hel bok på nynorsk :)

Har du lyst å se hvilke bøker som ligger på vent rundt om i de tusen bokblogghjem, finner du veien via bloggen Beates bokhylle. God jakt på fine lesetips!