onsdag 30. november 2011

Livskvalitet, hva er det for noe?

Vi mennesker er så forskjellig, og legger helt ulike ting i ordet livskvalitet. Livet er det viktigste vi har, og det er opp til oss selv å gjøre det så bra som mulig. Min sjel og mitt sinn trives ikke med å stresse. Med stress mener jeg ikke å ha det travelt, for det har jeg ikke noe i mot.
Kroppen min trives med å spise levende mat, og være ute i naturen. I dag er november over, og  vi er inne i den mørkeste og våteste tiden. Jeg er heldig å ha barn i huset som har desember som favoritt-måned. Å få se hans tindrende øyne og store smil, da jeg hadde hengt opp adventskalenderen fra mormor og morfar, var ubetalelig. Vi voksne har like mye glede av denne kalenderen som ham, siden vi får se iveren og gleden hans hver dag. Tenk så heldige vi er som har så greie besteforeldre i nærheten :)
Sondre har også laget en kalender til meg. Det er et ark som han har pyntet, med tall og en strek for hver dag. På streken skal han fylle inn, en god gjerning han har gjort for meg eller med meg, hver dag. Helt super kalender spør du meg! Tidligere hadde vi aktivitetskalender som jeg laget, men etter han har fått trening nesten hver dag er det ikke gjennomførbart lenger. Litt julekos blir det selvfølgelig tid til, og julegavene er ferdig kjøpt, så jeg slipper å ha det hengende over meg.
Etterhvert som gavene forsvinner dukker et fint nissebilde frem :)
God adventstid alle sammen!!

tirsdag 29. november 2011

Marsipan uten mandler - men med poteter!

Marsipankuler av potet og kokkos
Det var den Lovelye Liller som delte oppskriften, og jeg lot meg friste til å prøve.
Jeg har en hyggelig kollega som er allergisk mot nøtter, så det hadde vært supert om de ble gode. "Den som intet våger, intet vinner" heter det jo så fint.
Potetene ble kokt og mens de kjølte seg ned kom mamma og pappa på besøk.
Pappa som har svart belte i kakespising, fikk smake de sunne peppernøttene mine, og ba meg lete videre etter den ultimate "sunne" julekaken, for disse var det ikke.
Jeg er redd julemarsipanen heller ikke blir en innertier blant familiemedlemmer som fremdeles spiser sukker, men jeg har smakt,  først en, så en til også enda en og kan ikke helt plassere dem. De er ikke dårlige, men så himla god er de vel heller ikke....
Det er noe med kokos-konsistensen, og kanskje jeg var litt forsiktig med søtstoffet.
De smaker i alle fall ikke potet!
Jeg reagerte på at det er mandelessens i oppskriften, og synes det er rart om ikke allergikere vil reagere på denne. Håper jeg ikke tar livet av min kollega i morgen :)

søndag 27. november 2011

Bertholt Brecht`s Mor Courage og barna hennes

Første teaterstykke ut etter nyttår er Mor Courage. Vi har sikret oss billetter til Agnete Haalands første premiere, og den største satsingen til DnS i 2012. Det er mange skuespillere med i dette stykket, og Siren Jørgensen har endelig fått seg en hovedrolle, etter å ha gjort glimrende arbeid i alt jeg har sett henne i. Boken er spekket med sanger, så jeg har stor forventning til sang og musikk i dette stykket.
For å få full kontroll på handlingen i stykket, har jeg lest boken til Bertholt Brecht og her er et lite resymè:

Boken er skrevet som et teaterstykke. Hele handlingen går på direkte tale, så det er litt trått å lese. Bertholt Brecht skrev det i 1939-40 da han var i eksil i Sverige. Handlingen som er delt opp i 12 akter, er lagt til Tredveårskrigen og vi starter i Sverige i 1624, hvor vi blir kjent med ververen og sersjanten. 
Anna Fierlings, som blir kalt ”Mor Courage” går rundt med trallen sin, dradd av sine to sønner, med den stumme datteren på lasset. De livnærer seg av å kjøpe og selge ting. Ververen klarer å lokke med seg den eldste sønnen Eilif, så nå må hun klare brasene med bare en sønn. To år senere treffer hun igjen Eilif som har gjort det bra i hæren. 
Vi hopper igjen tre år frem. Mor Courage prøver å gjøre butikk i en fangeleir, hvor hun holder et skarpt øye med sin snille, litt dumme yngste sønn, som har ansvar for regimentskassen.  Fangeleiren blir angrepet, lillesøster Kattrin gjemmer skrinet, og broren som kalles Sveitserosten blir stilt ansvarlig og skutt.
Vi hopper to år til frem og havner i 1631. Mor Courage har fartet med den lille salgsvognen sin gjennom Polen, Bayern, Italia og tilbake til Bayern. Hun blir truet til å rive opp offisersskjortene sine for de skal brukes som bandasjer,  og taper masse penger.
I 1632 truer krigen med å stoppe, men som vi alle vet er det ennå 16 år igjen. Mor Courage bestemmer seg for å kjøpe mer varer, men svenskekongen faller, og freden truer med å ruinere henne. Kattrin gir moren mye hodebry med sin oppførsel, og når hun blir overfalt og får et arr i ansiktet innser moren at hun aldri vil bli gift.
Mot slutten samles flere karakterer som vi har blitt kjent med, og Mor Courage venter på Eilif, nå som det er fred. Når hun er på torget kommer noen soldater med Eilif som er bundet og skal skytes. Da hun heseblesende kommer løpende tilbake for å fortelle at krigen har blusset opp igjen, får ikke kokken seg til å fortelle at Eilif er død. Mor Courage er lykkelig over at levebrødet hennes er reddet, og krigen fortsetter. 
På slutten er vi i et Tyskland, som har mistet over halvparten av sine innbyggere, enten i krigen eller i en av farsottene. Hungersnøden herjer, alt er utbrent og det er ikke annet å gjøre enn å tigge. Kokken som Mor Courage har hengt med en stund arver et vertshus etter sin døde mor, og de beslutter å reise til Utrecht, men Kokken vil ikke ha Kattrin med. Kattrin lytter når kokken forklarer hvorfor, og beslutter å rømme, men moren stopper henne, og de to drar av sted i motsatt retning.
I avslutningen er Kattrin sammen med en bondefamilie i utkanten av byen Halle. De skjønner at byen blir invadert av lutherske tropper, men kan ikke gjøre noe for å advare innbyggerne. Kattrin er modig og klatrer opp på taket, og slår med liv og lyst på en tromme for å advare. Noen fra angrepshæren er ved huset og de forsøker å stoppe henne, uten hell. Langt om lenge kommer det en med muskett og klarer å skyte henne, men da er landsbyen allerede advart. 

Mor Courage redder seg helskinnet ut av den angrepne byen, bare for å finne datteren sin drept. Livet hennes er i fare, og på slutten rømmer hun for å spore opp eldste sønnen Eilif, som hun ennå ikke vet er drept. 

Verdens beste kakemenn

Med disse kakene gjør du lykken hos de små
Å bake kakemenn sammen om morningen,  første søndag i advent er veldig koselig.
Jeg for min del må bare heve meg over at dette er fryktelig usunt, og kose meg med prosessen. Etter å ha bakt disse kakemennene vil du aldri kjøpe de papp-mennene de selger i butikken, for disse er i en klasse for seg selv. Å spise dem, er jo helt valgfritt, men å bake å dele ut, er jo en glede i seg selv.
Verdens beste kakemenn:
150 g smør
450 g sukker
750 g hvetemel
1/2 ts hjortetakk
1 ts vaniljesukker
2,5 dl melk
Rør sammen smør og sukker, blad det tørre og ha i røren vekselvis med melken.
Deigen blir lett og fin og jobbe med, og kan stikkes ut med en gang.
Vi laget dem litt tykke og fikk 4 bakeplater.
Stekes på 180 grader i 12 minutter
Lager du godsaker til familie og venner som du ikke spiser selv?
Fin start på søndag morgen
Sender en julehilsen til bestissene. Vi gleder oss til dere kommer på besøk i julen :)

lørdag 26. november 2011

Stand up på Ole Bull Scene: Eirik del Barco Soleglad

I kveld er jeg heldig og skal på stand-up sammen med min mamma og søster. Vi skal se "Barco" og håper å få oss en god latter. Soleglad er ansatt på DnS og jeg har sett ham i mange stykker. Han er som oftest veldig morsom, og aller best husker jeg ham som gribb i Jungelboken. Siste gang jeg så ham, var denne uken, da jeg så "Når det slutter å regne". Her var rollen hans ikke morsom, men det glapp allikevel ut et lite knis. Anmeldelser av hans forrige runde med Barco er veldig gode, så vi har noe å glede oss til.
Etterpå: Dette var morsomt. Han snakket på innpust og utpust i 90 samfulle minutter. Ingen stopp for å la oss le ferdig, ingen kunstpauser bare full rulle med gullkorn på rekke og rad. Det ene temaet smeltet elegant over i det andre. Jeg følte ikke på noe tidspunkt at jeg hadde hørt dette før, så materialet var helt fritt for klisjèer og plattheter.  

fredag 25. november 2011

Jule"stria" er igang: Lavkarbo peppernøtter

Lavkarbo peppernøtter
Jeg er veldig glad i både vegetar, lavkarbo og rawfood, og forsøker alltid å finne en fin balanse mellom dem. Vegetar biten trenger jeg ikke tenke på lenger, for etter 9 år går den av seg selv. Lavkarbo har jeg også holdt på med en stund, men rawfood har presset seg inn og gjort lavkarbo litt vanskelig. Jeg har alltid vært en kakemons, men har de siste årene vendt meg av med det søte, og dermed også kakene. I år skal vi ha besøk hele julen og jeg tenkte å prøve en blanding av "vanlige" kaker, og lavkarbokaker. Siden jeg ikke er særlig fan av sukrin blir det en utfordring, men finner jeg noen gode oppskrifter så skal de prøves ut.
denne bloggen fant jeg en fin oppskrift på lavkarbo "peppernøtter", og disse prøvde jeg ut i dag. Jeg brukte xylitol i stedet for kokossukker, og mandler kjørt i foodprosessoren til mel. Dette melet er sikkert ikke samme kvalitet som kjøpe-mandelmelet, og har kanskje noe å si for kvaliteten på kakene mine. Jeg måtte ha i litt Fiberfin for å få deigen til å henge sammen. Etter at røren hadde stått 4 timer i kjøleskap, var den fast og fin, og  lett å trille kuler av. Søtningsstoffet mitt var sikkert ikke søt nok, for jeg kunne tenkt meg dem litt søtere. Syns også at det var rart at de smakte så pass lite, på tross av den flotte krydderblandingen. I alle fall, de var lett å trille, og rant ikke utover da de stekte.
Tusen takk for oppskriften!! 
Nå skal det sies at 10 åringen i huset trodde det var "vanlige" peppernøtter, og likte dem veldig godt.

Tørking av middagsrester

Hva gjør en når en har laget masse deilige rører, også forsvinner matlysten som dugg for solen? Vel, jeg har vært syk et par dager. Det kom som kastet over meg fra en dag til en annen, og dagen i forveien hadde jeg laget til et deilig rawfood måltid, som vi hadde masse rester fra. Normalt sett ville vi brukt disse restene til å spe på middag og lunch den påfølgende dagen, men som sagt, det ble ikke noe spising på et par dager.
Jeg er som en gammel bondekone fra forrige århundre, og vil ikke kaste mat, og kom på hva et lyst hode en gang skrev på en blogg:
"Dehydratoren er perfekt til å tørke matrester..."
Hm... virkelig? Som sagt så gjort. Jeg fant frem humus og gulrotrasp med kokossaus, strøk dette utover paraflex og heiv det inn. Jeg hadde også laget mandelmelk, og satt igjen med pulpen. Dette ble også til kjeks (se oppskrift under). Til sist, (når jeg først hadde treskeverket i gang, laget jeg 8 nye tortillalefser. Klok av skade fra sist, laget jeg dem mye tykkere, og resultatet ble denne gangen perfekt. Humusen er ikke med på bildet, da de måtte stå inni dehydratoren mye lengre enn det andre.
Tortillalefser, gulrot i kokossaus og mandelkjeks
Sånn blir mandelpulp til deilige kjeks:
ca. 1 dl linfrø som får ligge i bløt en times tid
ca. 3-4 dl pulp
ca. 3 dl havregryn legges i bløt i litt mandelmelk
1 ts vaniljepulver
4 dadler
1 klype himalayasalt
Kjør alt i foodprosessor til du har en fin røre med litt fast konsistens. Spre det utover paraflex og rut opp. Tørkes i dehydrator til de føles tørre gjennom. Tiden avhenger av hvor tykk du lager dem.