Mitt førte møte med Lena Andersson var i bøkene om Ester Nilson Rettstridig forføyning og Uten personlig ansvar. Jeg ergret meg over litt av hvert den gangen, men da jeg overvar forfatteren på Kapittelfestivalen i Stavanger i 2018, fikk jeg et nytt og bedre inntrykk av skrivingen hennes.
.jpg)
En februarkveld blir landets statsminister skutt og drept på åpen gate. Politisjef Rolf Utterström tar kommandoen over etterforskningen, men ingen arresteres for ugjerningen. Drapet forblir et åpent sår i samfunnet.
Tretti år senere får journalist Roger Lilja i oppdrag å skrive en artikkel om drapet. Han kommer i kontakt med en jurist og etterretningsoffiser som påstår at han sitter på informasjon om det som faktisk skjedde.
Det ser ut som alt startet en helg i Frankrike noen få måneder før henrettelsen, der en indre krets fra den politiske makteliten møttes.
At mordet på statsminister Palme 28 oktober 1986 har preget de siste 37 årene av svensk historie, er helt sikkert. Siste ord er nok ikke sagt i den saken, men nå er det tydeligvis greit å bruke hendelsen i egen skriving.
For det er det Lena Andersson har gjort, med vinkling fra etterforskningen da det skjedde, og et annet blikk 30 år senere, hvor vi gjennom Roger Liljas arbeid med artikkelen, får et nyansert bilde på så vel drapssaken som den politiske stemningen. Med seg på laget har han vennen Nils Niia, som sitter på dokumentasjon som kan kaste lys over det uoppklarte mordet.
Selv om boken kalles "en konspirasjonsroman", så er det ikke utelukkende sammensvergelser, som preger handlingen. Her får vi titte inn på maktapparatet i det svenske sosialdemokratiet, og se hvordan toppen ville forsøke å nærme seg Sovjetunionen, for å omvende landet i riktig retning.
Samfunnsdebattanten Lena Andersson er verdt å lytte til, og i denne romanen kommer hun med flere gullkorn som en kan tygge litt på:
Franskmennene forsto nemlig med hele sin uforanderlige sjel at det å foretrekke noe framfor noe annet, innebar å være svak.
Svakheten var innebygd i avhengigheten av det man kunne miste. Sterk var man når ingenting spilte noen rolle for en.
Det krevdes ingen større begavelse for å forstå dette, bare en ødeleggelsesdrift som ikke ble hemmet av prinsipper og hensyn.
Etter å ha lest Koryfeene har jeg besluttet å ta opp igjen lesingen av Lena Andersson sine bøker. Mens jeg leste fikk jeg fornemmelsen av at litt av hvert gikk under min radar, og da jeg leste om Anderssons engasjement etterpå, ble jeg mer bevisst at denne (og sikkert andre av hennes bøker) har flere lag enn jeg har fått med meg.
Det er helt tydelig at hun skriver med innsikt, hun treffer flere menneskelige ømme punkt, som når Roger Lilja snakker med datteren om drapet, og hun knapt vier farens gjøren og laden noe interesse.
Koryfeene er absolutt en roman med karakter, jeg anbefaler å lese mellom linjene, og selv om vi alle kjenner til Palme-drapet, så er dette en roman, selv drapsofferet har fått nytt navn, enn så tydelig det er, hvem det siktes til.
Jeg anbefaler gjerne romanen videre!
For en fantastisk blogg dette er! Fant den tilfeldigvis og det er jeg virkelig glad for! Tusen takk💐💐
SvarSlett