Blomsterdalen er Grønlands nominerte til Nordisk råds litteraturpris i 2021. Forfatteren er landets store stjerne, som også fikk sin debutroman Homo Sapienne fra 2014, nominert til denne gjeve prisen. Kanskje det er hennes tur i år? I november får vi vite om hun vinner prisen for sin andre roman.
Hun opplevde det første selvmordet da hun var bare tretten år gammel. Selv vil hun begraves mellom de høye fjellene i den østgrønlandske byen Tasiilaq, hvor de navnløse gravene på kirkegården i Blomsterdalen er dekket med blå, røde og rosa plastblomster som stille skrik i den hvite snøen. Hun har en kjæreste hun elsker, en omsorgsfull familie, og hun er nettopp kommet inn på universitetet i Århus. Verden ligger åpen for hennes føtter, men ingenting føles riktig. Den lukker seg stadig tettere rundt henne, og en nedtelling begynner.
Blomsterdalen er en hardtslående og fandenivoldsk, men også gripende og poetisk roman om tilhørighet, kjærlighet, vennskap og sorg – og om å leve i et samfunn hvor ingen snakker om de døde.
Dette er ikke den første boken jeg leser fra Grønland, så menneskene, miljøet, landskapet og språket er ikke nytt for meg. Det er langt fra den første romanen jeg leser hvor tematikken, eller i alle fall hovedpersonen er lesbisk, så også de delene av historien var kjent for meg.
Handlingen er linèær, men minner fra den navnløse hovedpersonens barndom, tar oss med litt tilbake i tid. Boken er delt i tre, De, Du og Jeg, og med skifte av del, skiftes også fokus ørlite. Det er lett å følge med på handlingen, men jeg lot meg ikke rive helt med.
Kanskje fordi avstanden mellom meg og den anonyme hovedpersonen forblir distansert, jeg liker henne egentlig ikke, hun er utakknemlig og frekk mot sine foreldre, måten hun tenker med underlivet blir for rått for meg, når hun kommer på universitetet i Århus er innsatsen laber, for hun har tankene sine hjemme på Grønland hos kjæresten Maliina.
Fra første side telles det selvmord. Tallene begynner på 45, også telles det nedover, gjennom hele den delen som heter De. Selv om oppramsingen fortsetter i en annen form i de to neste delene, gjør dette den røde tråden tydelig, og hendelsene i Du og Jeg byr ikke på noen overraskelse.
45. Kvinne. 38 år. Hengning.
Etter hvert som jeg leser fengsler handlingen mer og mer, og den siste tredjedelen av boken, slukte jeg i en jafs. Leseren får en slags forklaring på hvorfor hovedpersonen er navnløs, noe som gjør at jeg setter mer pris på skrivemåten.
Har du lyst å lese en roman som på en fin måte setter søkelyset på identitet i forhold til den dansk/grønlandske problematikken, så er dette definitivt et bra valg. Korneliussen får i romanen frem essensen av det å være grønlender, noe som er skildret i lys av den høye selvmordsraten som landet har.
9. En gang fant jeg ro hos dere. Dere trakk meg ut av ensomheten, nå er jeg på mitt mest ensomme når jeg er sammen med dere.
Til tross for mine egne innvendinger tidligere i omtalen, så likte jeg Blomsterdalen godt.
Denne ser interessant ut - nok en god omtale fra deg.....
SvarSlettTakk for fine ord Randi, det er alltid spennende å lese de nominerte til disse gjeve prisene :)
SlettJeg fant omtalen din og den stemmer ganske så bra med hva jeg mente om boka , morsomt!
SvarSlettSer vi har opplevd boken ganske likt :)
SvarSlett