Manuel Pout er et nytt navn for meg, til tross for at han har gitt ut mange bøker og flere av dem er oversatt til norsk. Han er norsk-chilensk, men skriver nok på spansk siden bøkene er oversatt til norsk.
Alderen begynner å sette sine merker på kroppen og Faustine føler seg truet. Etter anskaffelsen av et stort, antikt speil, begynner det imidlertid å skje endringer. Venninner og familie forstår ikke hva som foregår, og også Faustine innser at speilet har fått et uforklarlig grep om henne.
En roman om alderdom og forgjengelighet, og om at man bør være forsiktig med hva man ønsker seg.
Forlag: Bokvennen
Utgitt: 2021
Sider: 153
Kilde: PDF fra forlaget
Denne historien er kort nok til at jeg klarte å lese den i et eneste jafs. Det sier også litt om hvordan den fengslet, og siden jeg lå og slanget meg på en gresk strand, gikk det unna.
Vi blir kjent med Faustine som tydeligvis har levd et liv hvor hennes skjønnhet har betydd mye for henne. Kretsen av venninner som hun omgås, er av samme typen, noe dialogene dem i mellom litt ut i romanen vitner om.
Jeg er selv i en alder hvor årene for lengst har begynt å vises på kroppen, og jeg priser meg lykkelig over, at det ikke betyr så mye for meg, som det tydeligvis gjør for Faustine. Hun får nærmest panikk, over hvert grå hår og hver nye rynke, og kler seg stadig vekk naken foran det store speilet for å studere seg selv.
Litt spenning skrives inn i historien ved at mannen hennes hater dette speilet. Han vil ha det ut av huset, og gjør hva han kan for å få det til. Hva er det han ser som ikke Faustine (eller leseren) skjønner?
Livet blir etter hvert uutholdelig for Faustine, og samtidig begynner de rundt henne å se "positive" forandringer ved hennes ytre. Hun blir sprø av venninnenes gnåling om hva det er hun har gjort, for å se så mye yngre ut, og mellom linjene kan vi nå oppfatte, noen gode gamle skjønnhetsråd.
Helt ærlig så vet jeg ikke helt om jeg likte denne historien. Den er veldig kroppsfiksert, noe jeg synes er temmelig usmakelig. Den handler ikke om det at vi ser eldre ut med årene, og aksept av dette (det kunne jeg gjerne lest en roman om) men mer om viktigheten av å se strålende ung ut, uansett alder.
Midtpartiet av romanen hadde et snev av spenning, da dette speilet så ut til å ha en magisk tiltrekningskraft på Faustine. Men sånn som jeg tolket slutten, så var hun bare veldig opptatt av å granske/beundre seg selv.
Er det ikke slik mange er, dessverre? Vi lever i en kultur som dyrker ungdommen. Sånn sett speiler vel boka, slik jeg leser deg, tidsånden. Men jeg skjønner godt at du ikke liker at det er sånn.
SvarSlettKjekt med Kindle på stranda, skjønner jeg. Tåler den sand?
Det har du helt rett i Anita, tidsånden stemmer nok. Det var nok bare meg som klamret meg til det jeg forventet, uproft, jeg innrømmer det :)
SlettSanden kan du bare koste av Kindelen, så det er ikke noe problem.
Jeg håpet, etter å ha lest baksideteksten, at boken skulle være en versjon av Portrettet av Dorian Gray. Faustine som en versjon av Faust som selger sjelen sin i bytte for et godt ytre.
SvarSlettDet er lov å ikke la seg fenge av en bok. Og det blir ofte kleint når en mann skal skrive om en kvinnes utfordinger med å eldes.
Så Portrettet er verdt å lese altså? Faustine som Faust hadde vært noe. Historien var grei nok, men avslutningen ble liksom flat. Kan ikke vinne hver gang :)
Slett