I likhet med Maria Kjos Fonns forrige bok Kinderwhore, er også Heroin Chic bygget på forfatterens egne opplevelser. Det er ganske heftig lesning dette her, og tok meg med inn i et miljø og en sitasjon jeg har ingen forutsetning for å forstå. Forfatteren leser selv boken, og gjør det på glimrende vis.
Elise kommer fra et musikalsk hjem på Uranienborg. Alt er tilsynelatende trygt, likevel vil hun bort hjemmefra. Hun vil være vektløs, ikke sette spor. Hun prøver alt. Askese, overskridelser, for lite for mye. Så sitter det. Rusen som gir henne alt hun har ønsket seg - nemlig ingenting. Å fade ut, bli nummen.
"Heroin chic" er en roman om et sosialt fall uten noen klar årsak. Om en lidelse som ikke er skitnet til av ytre omstendigheter. Den er nok i seg selv. Grunnstoffet.
Helvete er over, BMI`en er normal, hun har sluttet å få medfølende blikk på gaten. Elise er nå student, hun har en app som hjelper henne gjennom dagene, og en mamma som er der for henne. Sånn ser det ut i begynnelsen...
I denne romanen er det den tidligere misbrukeren som ser tilbake, og deler med oss mange små hendelser, tanker og følelser. Det er ikke tvil om at leseren raskere får øye på bakenforliggende årsaker til misbruket, enn det både Elise og moren gjorde, for her er det mye snakk om utseende, kropp, og å være best. Tenk å være definert av den vakre stemmen sin, det lyse håret, den smale midjen eller skinnet i øynene?
Elise ser anerkjennelsen som er blandet i avskyen, når moren ser hvor stor bunaden har blitt siden sist hun hadde den på. Mor sier at ryggraden hennes står ut som et perlekjede, og får det til å høres vakkert ut.
Misbruket kryper umerkelig innpå henne, hun klarte seg fint, startet ikke dagen med heroin, det er det bare narkomane som gjør. "Jeg var Tingeling som røyka heroin"...
Skrivestilen er preget av utstrakt bruk av motsetninger, dette fungerer godt, og språket sitter. Historien hun forteller er troverdig og hjerteskjærende, og med de korthogde setningene, bankes tempoet hun gikk nedenom og hjem med, inn i leserens kropp.
Det er en sterk historie, som forklarer mye om hvordan noen kan komme i dette uføret, selv uten å ha hatt en grusom barndom. Jeg vil garantert tenke på boken neste gang jeg ser de triste sjelene som holder til i sentrum, og kanskje Maria Kjos Fonn sin historie har gjort noe med mitt syn på denne gjengen.
Sykepleiere er engler i crocs sier Elise, når hun vekkes opp på Legevakten og sendes ut i natten igjen...
Ingen tvil om at dette er en sterk beretning, samtidig har jeg likt de andre bøkene hennes mye bedre. Denne ble jeg faktisk litt småkvalm av og syntes den hadde flere "unødvendige" detaljer om selve stoffmisbruket,om å sette skudd.
SvarSlettDet er mange triste og grusomme skjebner der ute og man vet aldri grunnen for at de sitter der i situasjonen de er i.
Den var veldig detaljert, det har du rett i, men jeg synes den var veldig godt skrevet. Tror jeg må lese noe mer av henne, siden du synes de er bedre :)
SlettVi snakket akkurat om det her, at vi har vært heldig og styrt unna de verste utfordringene med ungene våre :)
Kjos Fonn må på leselista for 2021. Ikke lest noe fra henne tidligere, men jeg ser jeg må. Hun får bli en av lesemålene mine under "Nye norske"-kategorien. Takk for påminnelsen.
SvarSlettJeg vil lese det andre hun har skrevet, for dette var skikkelig nakent og troverdig. Vi møtes over en Kjos Fonn bok i 2021 :)
SlettJeg har ikke lest hva du har skrevet for denne skal jeg lese i januar. Gleder meg og gruer meg samtidig. Hennes forrige bok var et sjokk. Den har jeg fått mange til å lese.
SvarSlettJeg må sjekke om hun har lest inn den også, for innlesingen var veldig bra. Tenker jeg venter litt, for dette var heftig nok for en stund :)
Slett