Utfordringen i Elidas 1001-lesesirkel i juli er å lese en bok på mer enn 500 sider. Siden jeg har hatt hodet i flyttestyret de siste månedene, stilte jeg dårlig forberedt, så vi var midt i måneden før jeg fikk somlet meg til å skaffe meg en bok. Da jeg kom hjem viste det seg at jeg leste boken i 2010, men siden jeg ikke har blogget om den, og endatil ga den en 3`er på terningen, kom jeg frem til at en ny-lesning kanskje var på sin plass.
Forlaget om handlingen:
Patty og Walter Berglund var en pryd for et hvilket som helst nabolag. Og man kan trygt si at Barrier Street i St. Paul ble en langt hyggeligere gate å bo i etter at de kom. Patty var en misunnelsesverdig mor og Walters drømmehustru. Og Walter -- han syklet daglig til jobben som advokat med miljøspørsmål som spesiale. Sammen gjorde Berglunds sitt beste for at verden skulle bli et bedre sted å være.
Men nå, i det nye årtusenet, har noe skjedd. Det perfekte bildet begynner å slå sprekker.
I innledningen møter vi paret Berglund og deres to barn Joey og Jessica og naboene. Sidene er tettpakkede av tekst, og jeg er litt betenkt over de 573 sidene jeg skal gjennom, men ganske raskt konkluderer jeg med, at denne gjennomlesningen skal gå riktig så bra.
Etter en pangstart med en god dose familiekrangling, tas vi i den neste delen med tilbake til Pattys ungdomstid. Dette er skrevet som hennes selvbiografi, og når Walter, den litt nerdete kompisen til Richard som hun er forelsket i, dukker opp i handlingen, får vi et hint om fortsettelsen.
Teksten har mye dialog, og enkelte av diskusjonene kan dra seg over mange sider. Jeg likte godt tankene som kom frem ang. det å være feminist kontra hva som er grunnleggende rettferdighet, når Walter står opp for det feministiske synspunktene og Patty bare heiser opp skuldrene, og trekker frem noen lite feministiske, men skarpe synspunkter, fra idrettsverden.
I flere lange kapitler får de forskjellige karakterene taletid. Vi hører om Joey, og får en helt annet syn på ham og hendelser i tidligere kapitler hvor han bare var en skyggefigur. Vi får en flott observasjon når Richard Katz møter Jessica og kjenner igjen begge foreldrene i henne:
Katz smilte til henne, og likte hvor umerkelig foreldrenes personligheter var blandet og smeltet sammen til hennes sterke og unike personlighet. Hun lød som Patty og var forurettet som Walter, og likevel var hun helt og fullt seg selv.
Temaene er mange i denne romanen, vi får skildret bondetampmentaliteten på landsbygda, og det mer rå samfunnet i de store byene, både storpolitikk og lokalpolitikk diskuteres, og ikke minst miljøforkjempelse. Historien byr på elementer av selvhevdelse, nestekjærlighet og ensomhet, alt sammen i et konglomerat av historier og hendelsesforløp.
Det er ikke tvil om at det er en dysfunksjonell familie vi blir kjent med her, men slutten åpner for forståelse og forsoning som føles helt på sin plass etter all viraken.
(Hvis noen lurer på terningkastet så økte det nok ett hakk, men ikke mer, til det er romanen alt for ordrik og "slow" etter min smak.)
Denne leste jeg også i en lesesirkel for et par år siden, men jeg husler svært lite.. Jeg synes den var oppskrytt og litt anmassende, kanskje?
SvarSlettJeg likte den visst bedre enn jeg husker nå: https://artemisiasverden.blogspot.com/2016/05/urmakeren-i-auschwitz-svin-frihet-kort.html#more
SlettTror nok dette er en roman som maser seg vekk fra "huskehjernecellene". Ser du likte den der og da, takk for lenke til omtalen!
Slett