tirsdag 26. april 2016

Vi venner oss til det av iranske Zoya Pirzàd

Det er kjekt å lese bøker fra forskjellige deler av verden, og en samtidsroman fra Teheran hørtes veldig spennende ut. Forlaget kaller det en lavmælt kjærlighetshistorie, og lavmælt er vel det eneste inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest boken.

Fra bakpå boken:
Den selvstendige forretningskvinnen Arezu, driver, sammen med venninnen Shirin, familiens eiendomsfirma etter farens død. Arezu er skilt og bor sammen med datteren Aye, som skriver blogg og drømmer om et liv i Frankrike. Hun forsørger også moren, Mah-Monir, som liker å holde fine selskaper og er opptatt av status og rikdom. 

Arezu lever i et spenningsforhold mellom morens gamle verden og datterens nye, men når den selvsikre og kunnskapsrike Zarju en dag dukker opp, våger Arezu på nytt å forestille seg livet med en mann. Spørsmålet er ikke bare om Zarju er den rette, men også om det i det hele tatt er plass til en mann i Arezus hektiske hverdag. 

Zoya Pirzàd tegner med denne romanen et bilde av dagens kvinner i Teheran, som jeg absolutt kan like. De er fri og frittalende og ikke spesielt tynget av tradisjoner eller forstokkede forventninger. Om dette bildet gjelder alle kvinner i nåtidens Teheran, eller bare en håndfull privilegerte overklassedamer, skal jeg ikke spekulere i.

Det skjer ikke så mye i denne romanen. Det er mye direkte tale av typen "skvaldring", som ikke fører noe steds hen, og får meg til å kjede meg. Kvalene hun har rundt å sende datteren til sin far i Paris passer liksom ikke inn i det selvstendige livet hun fører som leder for en eiendomsbedrift. Morens gamle verden påvirker ikke hovedpersonen på noen måte, og som leser savnet jeg spenningen som burde vært når fortid og nåtid møtes i tre generasjoner kvinner, i denne familien. De tre kvinnene er stort sett enige om det meste, de støtter hverandre og snakker respektfullt til hverandre, og der den unge Aye ikke får støtte av sin mor, får hun det av sin bestemor.

Tema interesserer meg og litteratur fra dette landet er spennende, men denne romanen, til tross for at den var kort, ble en langdryg affære. Tones bokmerke hadde en mye mer positiv leseopplevelse enn meg, så ta gjerne en titt på hennes omtale!

Forlag: Solum
Utgitt: 2015
Sider: 268
Kilde: Leseeks

3 kommentarer:

  1. Det er ikke alltid at man har det samme intrykket av en roman og det er fint syns jeg. Det har ofte med forventningene til boka og gjøre syns jeg. Når en bok blir utgitt på norsk forventer man at den er god, tenker jeg. Men slik er det ikke bestandig.

    SvarSlett
    Svar
    1. Kanskje det handler litt om hvor utålmodig en er, og om hvilke bøker en har lest rett før? Jeg har lest min del av dårlige bøker som er oversatt til norsk, så sånne forventninger hadde jeg ikke. Vel, vel... det kan ikke alltid være innertier :)

      Slett
  2. Interessant å lese om hverdagsliv i andre land, særlig land som vi vet lite om i utgangspunktet. Synd at den ble langtekkelig og kjedelig. Det er en stund siden eg har lest noe fra land i denne delen av verden, men hopper over denne, tror jeg.

    SvarSlett