Hvite jenter kan ikke synge blues er en energisk og heltent roman om June, en musiker uten spillejobber, som legger ut på reise i Europas storbyer med en gitar og farens LP-samling i bagen. Her møter hun kunstnere, dagdrømmere, idealister og fatalister som alle er på leting etter lykke. Romanen beskriver kunstens og de nye generasjoners Europa. Og forener blues, beatpoesi, ungdommelig frustrasjon og togturer med et røft språk.
Forlag: VigmostadBjørke
Utgitt: 2015
Sider: 274
Kilde: eBokBib
For en utrolig herlig roman, og en debutant attpåtil! De kjappe og velplasserte replikkene gjør at en får lyst å notere sitater på hver annen side. Selv om min oppvekst minner lite om June sin, er mange av følelsene som beskrives gjenkjennelig til tusen.
På toppen av fjellet ved en liten kafè som har utsikt langt forbi båtens fortøyning, blir vi servert et måltid italienerne stolt kaller lokal spesialitet. Vin og vann følger måltidet og styrker barnetroen. Vin helles i glassene våre fra en blåmalt keramikkmugge, og vi skåler høylytt. Spiser focaccia og pesto som får meg til å sette spørsmålstegn ved det jeg har kjøpt hos bakeren hjemme i Norge.
At vin og vann på en italiensk cafè styrker barnetroen har jeg selv erfart, så jeg smiler fornøyd når jeg følger June videre på hennes ferd til Paris, Berlin og Amsterdam. Det er ikke for å besøke storbyer hun har pakket gitarvesken på ryggen og lagt i vei, men i en søken etter å forstå bluesen inni seg selv.
Har du ingenting å si?
Det er tydelig at han egentlig ikke ønsker at jeg skal si noe mer. Han trenger en utvei, og jeg er villig til å gi ham en.
Nei, jeg har ikke det, svarer jeg.
Man skal aldri la en sjanse til å holde kjeft gå fra seg.
Det handler om å trenge hverandre og om å være lite materialistisk men emosjonelt sulten. June er en udisiplinert gatemusiker uten ambisjoner, noe som ikke plager henne, men irriterer kjærestene hun etterhvert møter. Penger er av og til et tema, men aldri et problem. June lever fra hånd til munn, og selv om hun av og til føler seg likestilt med jukeboksen i hjørnet, greier hun å overleve på spillingen sin.
Romanen har et hendelsesforløp som følges kronologisk, men via tilbakeblikk, minner og lengsler lærer vi June og kjenne, og forstår mer og mer av hvor hun kommer fra. Slutten som indikerer hva som hender med June er glimrende, og summer egentlig opp den ferden vi har vært med på.
Hvite jenter kan ikke synge blues er absolutt en bok jeg vil anbefale deg å titte nærmere på, og en roman jeg kommer til å nominere til Bokbloggprisen 2015.
Var spent på hva du syntes om denne, så nå ble jeg glad:-) Denne har jeg nemlig liggende hjemme og har vært veldig nysgjerrig på, men så har den rykket bakover i køen. Jeg tenkte også at siden jeg nå jobber på en skole med musikklinje ville denne være midt i blinken å kjøpe inn og anbefale til elever.
SvarSlettEr sikker på du kommer til å digge denne Silje, gled deg :)
SlettFor et tempo du har på lesingen din! Jeg har også lest en del, men har ikke hatt tid til å skrive så mange omtaler, og i hvert fall ikke å besøke blogger og legge inn kommentarer, og det har jeg litt dårlig samvittighet for. Det gjelder spesielt deg og Anita som er så flink til å kommentere hos andre. Men akkurat nå er jeg forkjølt og har influensa og må holde meg i ro, og da benyter jeg anledning til å komme på besøk i bokbloggverdenen og si hei :-)
SvarSlettHvite jenter kan ikke synge blues har jeg ikke hørt om før nå, og jeg ble nysgjerrig på boka, men tviler på at jeg prioriterer den nå. Men man vet jo aldri, ebokbib har forkvaklet mange leseplaner hos meg. Jeg har en plan, men går inn dit og finner ledige bøker jeg ikke hadde planlagt å lese, og før jeg rekker å tenke fornuftig har jeg lest en halv roman......Merkelige verden!
Skal ikke si at det er bra du har influensa, men koselig med besøk er det i alle fall. Ja, i den siste tiden har det blitt blogget masse, men nå er jeg ajour og prøver å skrive etterhvert som jeg er ferdig å lese. Leser mye og liker godt å besøke andre blogger, også din :)
Slett