Årets nest siste oppsummering: Dette har jeg lest i november!

Årets adventskalender er klar på toppen av bokhyllen

Alle mine gode forsetter om å lese mindre har blitt gjort til latter. 20 bøker på en måned sier litt om hvor lite jeg trimmer eller gjør husarbeid, jeg lover meg selv full skjerpings! Bokbloggerprisen har vært i fokus, du kan sjekke ut her! hvis du vil vite mer om hvilke norske bøker som kom ut i år, jeg har lest.

Her er bøkene jeg har lest i november:

1. Argus,John XC og Walter Wehus - Street Art Bergen - 5
2. Berit Vatne Vik - Dagen om natta - 5
3. Jan Guillou - Ikke ville se - 5
4. Haruki Murakami - Fargeløse Tsukuru - 5
5. Runar Jordåen - Wilhelm F.K. Christie - 4
6. Kepler - Stalker - 6
7. Jujjie Wieslander - Mamma Mø i svømmehallen - 5
8. Marte Michelet - Den største forbrytelsen - 6
9. Arne Hjeltnes - 90 retter til Ingrid Espelid - 5
10. Salla Simukka - Rød som blod - 5
11. Tom Egeland - Skatten fra Miklagard - 4
12. Victoria Hislop - Soloppgang - 4
13. Jarle Sten Olsen - Steady - 4
14. Tine J. Sir - Jeg tror bestemor lå med Frank Zappa - 5
15. Alexander Wisting - Oppgjørets tid - 3
16. Håkan Nesser - Levende og døde i Winsford - 6
17. Tore Rem - Knut Hamsun Reisen til Hitler - 4
18. Synnøve Germann - Palmene på Hampsted Heath - 3
19. Miriam Neegaard - Stormen og stillheten - 6
20. Ida Jackson - Morfar, Hitler og jeg - 5

Jeg har lest mange bøker som har falt i smak, med 12 stk. 5 og 6 på terningen. Et par bøker har skuffet, de to som har fått en 3`er hadde jeg ingen forventninger til, men Hislop sin siste skuffet meg, for hennes bøker har jeg likt godt. 

6 stk. sakprosa

3 stk. barne- og ungdomsbøker

2 stk. krim

9 stk. romaner

12 av disse bøkene kan nomineres til Bokbloggerprisen 2014!!

I desember håper jeg på at kveldene mine blir fylt med julepynting og baking av diverse julekaker, kanskje en liten julevask også klarer å snike seg inn :)

Har vi lest noen av de samme bøkene?

Stormen og stillheten av Miriam Neegaard - en anbefaling!

Året går mot slutten og vi bokbloggere er opptatt av å få lest de aller beste norske bøkene før vi går inn i et nytt år, og det er tid for nominasjoner. Anita tipset om Neegaard sin bok, og den tok jeg med meg på min lille ekskursjon med Hurtigruten. Det angret jeg ikke på, tusen takk til Anita for supert tips!

Fra bakpå boken:
Stormen og stillheten følger Amalie i tiden etter broren Andreas’ uventede død. Forvirringen etter tapet fortoner seg som et grenseland, et sted mellom drøm og virkelighet, og hun kommer seg bare så vidt igjennom dagene. 
Romanen tar oss også med tilbake i tid, til tiden før Andreas døde, til da han var et vidunderbarn som spilte piano. Som attenåring fikk han en hasjutløst psykose, og ble etter dette tvangsinnlagt i psykiatrien. 
Amalie skjønner at hvis hun noen gang skal kunne se fremover, så må hun finne ut hva som egentlig skjedde med han. Hun krever å få innsyn i journalene hans, og det viser seg at systemet nok en gang har sviktet mennesket.


Handlingen i boken var ukjent for meg da jeg begynte å lese, og det gjorde det til en ekstra fin leseopplevelse. Vi får tidlig vite at lillebror Andreas er død, men det er ikke før litt ut i boken at årsaken blir klar. Det er storesøster Amalie sin sorg over tapet av lillebroren som driver handlingen. Begynnelsen, når vi blir kjent med Andreas er aldeles nydelig, og måten det blir gjort på er veldig virkelighetsnært. Bildet blir dannet litt etter litt, og uten at han er med i romanen blir jeg veldig glad i ham.

Amalie forteller om da Andreas setter seg ved pianoet i et selskap:
Hun kjente en tåre trille nedover kinnet. Han hadde komponert en egen sonate. En hyllest til besteforeldrene. Hun åpnet øynene og merket at alle de fremmede, voksne menneskene stod som fjetret. Hun forstod at de hadde vanskeligheter med å forstå at den unge gutten som bare hadde gått rundt og sparket i en ball var den samme som nå satt inne og klarte å gi uttrykk for så mye han enda ikke hadde opplevd. 

Livet til Amalie som nå er tynget av sorg virker også veldig reelt. Jeg tenker at mange nok hadde vært sykemeldt hvis de hadde opplevd en sorg som denne, men Amalie går på jobb og presterer etter beste evne. Jeg likte godt at hun har tatt med Trude, kontorets middelaldrende fjols, en dame som gjør livet surt for Amalie. Dette til førte litt humor, sår og ekkel, men det ga en fin speiling til alt det andre.

Det tok tid å spise rundstykker. Hver bit måtte tygges så det var mulig å svelge. Hele tiden måtte hun fylle på med vann. Innimellom måtte hun huske på å puste.

Det som er verre å lese om enn sorgen til Amalie, er behandlingen Andreas fikk etter han ble syk. Skrekk og gru, håper jeg aldri trenger hjelp fra psykiatrien. Temaene som blir tatt opp i denne boken er viktige og alvorlige, men historien gir leseren innsikt og viten om psykisk helsevern, på en skremmende men lettfattelig måte. Hun bruker et vakkert språk, som får frem sterke følelser uten de store utbroderingene.
Hva mer kan jeg si enn: Les den!

Forlag: Juritzen

Utgitt: 2014

Sider: 293

Kilde: Leseeksemplar

Hurtigruten fra Bergen til Tromsø - del l av ll

Et sted mellom Trovik og Ålesund

Tur med Hurtigruten er noe jeg alltid har hatt lyst til å gjøre. Har nok tenkt at jeg skulle vente til jeg ble pensjonist, men nå bød muligheten seg, og jeg svingte meg rundt og kom meg avgårde. Jeg prøvde å holde forventningene til et minimum, og bare være tilstede og ta inn det som byr seg.
Så lett å begeistre som jeg er, så var jeg nok frelst før vi la fra kai i Bergen. Lugaren var stor, ren, lys og luftig, med deilig seng, sofa, stol og massevis av hyller til å legge tingene på.

Her har jeg det viktigste: Bøker, kikkert og tidtabell

Da vi la fra kai presis etter ruten kl. 22:30 satt jeg i en deilig stol, helt fremme i baugen på øverste dekk og hørte på lydbok. Selve avgangen foregikk så stille at jeg knapt merket at vi hadde lagt fra land. Ingen gassing av motorer eller andre "jobbelyder", plutselig seg vi bare ut fra kaien.  De få turistene som satt rundt meg i mørket, var helt stille noe som bidro til å gjøre dette til en magisk opplevelse. I det vi gikk under Askøybroen var lydboken min ferdig, og jeg var særdeles fornøyd både med den og opplevelsen jeg var midt inne i.

Etter en deilig natts søvn sto jeg opp fredag morgen. Var først til frokost kl. 7:30 og fikk med meg soloppgangen da vi seilte over Stadthavet. Her pleier det å gå hardt for seg, men i dag var det 7 grader, glimt av blå himmel og helt blikkstille.

Første stopp i våken tilstand var Trovik, en liten bygd med fem hus, så det ut til. Hva i all verden skal vi stoppe her for tenkte jeg i mitt stille sinn. Ikke lenge etter la vi til kai i Ålesund og vi kunne gå i land i to timer. Jeg hadde bestilt lunch ombord i båten og måtte nøye meg med en time landlov, men det var mer enn nok. Ålesund har sin jugendstil, men husene er høye og gatene smale, så en må jobbe litt for å få øye på de fine fasadene. Inntrykket blir også forringet av at butikkene er av de kipe slaget med alskens reklameskilter og rask utenfor.

Ikke så høy woao-faktor i Ålesund, men en fin båt lå til kai

Lunchen var deilig, men bufeen var ganske sparsommelig. Bortsett fra kjøttet var det bare en fiskerett jeg kunne forsyne meg av. Heldigvis var det en god salatbar, og litt dessert også. God og mett ble jeg i alle fall. Etter middag deltok jeg på et foredrag om Aurora Borealis, som var veldig interessant. Håper jeg får sjansen å se nordlys når vi kommer lengre nord. Dagene er korte og etter 7 timer med dagslys er det slutt.

Da vi våknet lørdag lå vi allerede til kai i Trondheim. Etter frokost tok jeg meg en tur opp i byen, og var så heldig å gå rett inn i den store nasjonale happeningen som går av stabelen i dag. Salmeboken minutt for minutt heter det, og tar jeg ikke helt feil blir dette overført på tv. Her skal altså alle sangene i den nye salmeboken synges, fra flere kirker men jeg var tilstede ved Vår Frues kirke. Tenk å valse rett inn i en konsert i morgentimene, heldige meg!!

Koret som sang så vakkert i morgentimene

Denne trappen minner sterkt om broen vi hadde i Bergen i en liten uke 

Blikkstille også i Nidelven ikke bare langs kysten

Nidarosdomen 

Etterpå tok jeg turen over Nidelven for å besøke det koselige Bakklandet på Solsiden, før jeg tuslet tilbake til båten som la fra kai kl. 12. Trondheim har myyyye høyere woao-faktor enn Ålesund, her er så mye fint å se på, og mange fine områder med sjel. Neste landlov er ikke før i kveld, i Rørvik. Nå er førsteprioritering lunch, men etterpå skal jeg ta med meg fotoapparat, teppe og bok og finne roen på dekk til solen går ned.

Levende og døde i Winsford av Håkan Nesser

Gode gamle Nesser er med denne romanen tilbake blant favorittforfatterne mine. Forfatteren har gitt ut 25 bøker på 25 år og er oversatt til 25 språk, så det er ikke bare jeg som liker Gunnar Barbarotti og Van Veeteren. Levende og døde i Winsford inngår ikke i noen av seriene hans, men er en roman helt for seg selv. Dette er Håkan Nesser på sitt aller beste!

Forlaget om boken:
Håkan Nessers nyeste roman er en fortelling om avskjeder og nye begynnelser. En klassisk Nesser-fortelling der ubehaget ulmer og ingenting er slik det ser ut til å være.

En kveld i november ankommer en kvinne byen Winsford på Exmoor i sydvestre England. Hun bosetter seg i et avsidesliggende hus ute på heiene sammen med hunden sin. Hun oppgir ikke sitt egentlige navn, og hvorfor hun har ankommet, er høyst uklart. Hun bruker dagene til å vandre rundt i den tette tåken.

Hun har bestemt seg for å overleve hunden sin. Kvinnen har en fortid og en historie. Selvfølgelig har hun det. Men er det noen som leter etter henne? Og hva har hendt med mannen hennes? Er han i live? Hvem er han egentlig? Og hva skjedde i Marokko for tretti år siden?

Forlagets intro kan henlede en til å tro at dette er en sånn bok hvor alt er uklart og må tolkes i det vide og brede. Det er det absolutt ikke! Historiens forteller er Maria, en svensk middelaldrende kvinne som av en helt bestemt grunn velger å trekke seg tilbake til den øde hedene i Exmore. Hun forteller historien sin, og samtidig som vi blir kjent med bakgrunnen hennes, kommer årsaken til hennes selvvalgte forsvinning frem.

Slik du lever èn dag, kan du også leve resten av dine dager. 

Denne setningen leste jeg da jeg hadde en veldig fin dag, etter å ha hatt et par dager hvor alt virkelig toppet seg. Den og mye annet Maria sier klinger så fint i mine ører, og det er med fryd jeg følger henne på hennes vei.
Maria er blitt 55 år og har bare et mål i livet og det er å overleve hunden sin. For å greie å komme seg gjennom dagene har hun et mantra: Ta beslutninger og gjennomføre det! En ting om gangen, små og store ting. (Fokus og stø kurs som Nifse Nella ville sagt)

Historien blir etterhvert som lovet bakpå boken, ubehaget kommer krypende innpå oss, når hunden Castor ikke vil gå lenger, for det sitter en kråke i treet. Når han værer lyder og Maria intuitivt kryper sammen, gjør jeg det samme. Det er noe med hytten hun leier, noen lokale gir henne små drypp av ting som har skjedd der for mange år siden.

Dette er en bok som har "alt". Spenning, mystikk og helt klart et plott som skal avklares. Spørsmål blir besvart litt etter litt, samtidig som vi blir godt kjent med Maria. Mer av handlingen vil jeg ikke røpe, for det vil ta fra deg det frydefulle grøsset som jeg opplevde underveis. Spenning kan jeg i alle fall love deg, selv om det er av det lavmælte slaget som mer kryper innpå deg.

Språket er det vi kaller "litterært", med de nydeligste setninger, hvor jeg hiver etter pusten og slenger meg etter pennen. Håkan Nesser har en helt egen evne til å forene tankevekkende tekster med creepy stemning, og få meg som leser til å sukke i vellyst samtidig som jeg grøsser fornøyd.

Kristi Grundvig sin stemme passer perfekt til Maria. Med en gang jeg begynte å lytte og trodde at fortelleren var en mann, så skurret det veldig. Da det gikk opp for meg at det er en kvinne som styrer handlingen, falt alt på plass, og litt uti boken ble det helt klart at Maria ikke kunne hatt en annen stemme enn Kristi Grundvig sin.

Så synd at ikke Håkan Nesser er norsk, for da hadde jeg garantert nominert denne boken til Bokbloggerprisen, så god er den!

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2014

Lyttetid: 12 timer

Kilde: Anmeldereksemplar

Hurtigruten - en vintertur fra Bergen til Tromsø

Hurtigruten ankommer Bergen i et vanvittig regnvær i sommer en gang 

Det hopet seg opp med avspaseringsdager rundt en helg, og plutselig fikk jeg en anledning til å ta meg en tur med Hurtigruten. Dette har vært noe jeg har drømt om, men aldri fått mulighet til, før nå. Avgjørelsen ble tatt og billettene kjøpt på mandag, og i kveld går jeg ombord i MS Polarlys på kaien i Bergen. Turen skal ta 3 døgn og 16 timer og min ankomst i Tromsø er mandag ettermiddag.
Med på turen er et knippe med bøker, vannkoker, te og kamera. Litt sært kanskje, men jeg jobber i en travel bransje, og spesielt nå før jul går det hett for seg, så en lading av batteriene er påkrevd.

Jeg har aldri reist med Hurtigruten før, men jeg tenker dette om opplevelsen:

• Håper lugaren er lydtett, med godt leselys, passe varm og koselig
• Om nettet deres er dårlig, hisser jeg meg ikke opp
• Sjøen er uten de helt store bølgene, men rister godt i båten
• Båten er halvfull av utenlandske turister og pensjonister
• De serverer god mat (jeg har bestilt lunchbufèt)
• De har gode lesestoler
• Håper jeg får se hval og nordlys
• Får jeg gå i land et sted?
• Kanskje  jeg kjeder meg...
• Kanskje ikke :)

Bor du langs løypen? Da må du fortelle meg når Hurtigruten pleier å passere ditt hus, så skal jeg tenke på deg :)

Knut Hamsun - Reisen til Hitler av Tore Rem

På dagen i dag i 1942 ble jødene i Norge sendt til med skipet Donau. I Bergen minnes vi dette med fakkeltog og appeller på Møhlenpris. Jeg har lest Marte Michelet sin bok som tar for seg dette, og nå har jeg også lest boken om Hamsun. Vil du ha et nyansert syn på disse grusomme sårene i vår historie anbefales begge bøkene på det varmest. Neste bok ut er Sult, debutboken til nevnte forfatter.

Hamsun har dukket opp i flere bøker jeg har lest det siste året, noe som har gjort meg nysgjerrig på dette mennesket. Tore Rem tegner i denne boken et nyansert bilde av Hamsun som person, og skildrer også som tittelen antyder, hans ukelange reise i 1943 for å møte Hitler.

Forlaget presenterer boken sånn:
Lørdag 26. juni 1943 tok Adolf Hitler imot den verdensberømte norske forfatteren Knut Hamsun i sitt hovedkvarter Berghof. Ganske raskt utviklet dette møtet seg til en katastrofe. Samtidig som han insisterte på sin troskap mot Føreren, talte Hamsun ham midt imot. Det endte med at en svært irritert Hitler brått avsluttet seansen. Han skal ha vært rasende i dagevis etterpå, og frabedt seg ytterligere besøk av slike kunstnerskikkelser.
Basert på et rikt nytt kildemateriale forteller Tore Rem for første gang historien om dette spektakulære øyeblikket i sin fulle bredde. Hva var det egentlig som skjedde da disse to ulike autoritetene støtte sammen? Hvordan kunne dikteren Hamsun tro at han skulle overbevise diktatoren Hitler? Hva er forholdet mellom kunst og politikk, mellom kultur og nazisme?

Knut Hamsun. Reisen til Hitler handler først og fremst om de sju dagene Hamsun er på reise til og fra Hitler, men den begynner med forfatterens livsreise. Fra opprøret mot Ibsen, via Nobelpris og berømmelse, til Ossietzky-saken, krigsskriveriene og forfatterens forhold til «jødespørsmålet». Slik belyser denne boka ikke bare den begivenhetsrike, kortere reisen til Hitler, men også episoder fra den lengre reisen som formet Hamsuns holdninger og selvforståelse.

Romaner og krim har vært det jeg har lest i alle år. I det siste har jeg fått mer og mer sansen for å lese sakprosa og biografier. Når jeg har fått en sånn bok i hus må jeg ofte ta sats for å begynne på den, men så går det som oftest lekende lett. Sånn også med Tore Rem sin bok om Hamsun, så fengende og interessant er det. Det verste er at jeg sitter igjen med følelsen, jo mer jeg leser, jo mindre kan jeg, for akk så mye der er å lære :)

Jeg har ikke tenkt å prøve å formidle selve innholdet i boken, 

men greier jeg å lokke deg til å ta en titt på den? 

For meg og sikkert mange andre var Knut Hamsun en av personlighetene i Norge som tok side med nazistene under krigen. Jeg hadde ikke lest noe han har skrevet, før jeg tidligere i år leste litt om rettsaken mot ham, og deretter lyttet meg gjennom hans siste bok På gjengrodde stier.

Han hadde levd lenge, vært mange og gjort mye, før han endte opp som overbevist nazist - og som en landsforræder i ettertidens øyne. Mye av det som formet ham på reisen mot det som til slutt ble vanære og nederlag, handlet om annet enn ideologi og politiske overbevisninger. Ikke minst gjaldt det hvem han kom til å forestille seg at han var, og hvilken rolle han mente å skulle spille.

I boken tar Rem for seg Hamsuns liv i grove trekk, barndom, ungdom, studentliv og senere den litterære karieren hans. Han var 29 år høsten 1888 når han dukker opp i København med manuskriptet til Sult under armen. De sentrale episodene det kastes lys over i boken, lærer oss Hamsun å kjenne som offentlig person og som menneske. Han kom fra fattige kår, men som 19 åring fikk han den geniale idè å oppsøke landsdelens rikeste mann for å overtale ham til å gi ham et lån, som kunne gjøre ham til forfatter. Selvtilliten var tidlig på plass, og han levde resten av livet med en selvfølgelighet om sin person, som helt sikkert forarget mange.

I bokens andre del reiser den 83 år gamle Knut Hamsun, på den tyske stats bekostning, på besøk til Det tredje rikes andre hovedstad. Han er fullt klar over at han stiller seg i propagandaens tjeneste, når han sammen med en delegasjon fra Norge deltar på en journalistkongress. Knut Hamsun er elsket av både propagandaminister Joseph Goebbel og Hitler selv, og blir tildelt hedersplass på første rad, i påvente av talen han selv skal holde. Hamsun var ikke bare stor, han var svær blant nazistene, tenk han sendte sin Nobelmedalje til Goebbel.

Når jeg leser boken tenker jeg at den handler mye om propaganda. Det må ha vært veldig vanskelig å være menneske og skulle skille skit fra kanel i denne tiden.

Det inntrykket jeg har fått av Hamsun sin forbrytelse er at han var gammel, døv og nesten ikke viste hva han gjorde og sa. Etter å ha lest denne boken, tenker jeg at Hamsun ville snudd seg i graven om han fikk høre dette. Han var nazist fra tidlig i livet. Han var født med en selvbevissthet uten sidestykke og viste utmerket godt hva han holt på med.

Etter delen som handler om Hamsuns møte med Hitler, kommer en fyldig epilog. Denne tar for seg nederlaget, avslutningene og autoriteten som forsvant. En fin avrunding på en virkelig tankevekkende bok. Jeg bestemte meg for å lese et kapittel hver dag, men det ble flere ganger både to og tre, for så vanskelig var det å legge boken ned. Samtidig blir det mye å fordøye, og mye nytt å lære, dette krever litt tid til ettertanke, så ta deg godt tid når du leser boken!

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2014

Sider: 358

Kilde: Leseeksemplar

Min omtale av På gjengrodde stier

Randis flotte omtale av Tore Rems bok

Oppgjørets tid av Alexander Wisting

Spenningsroman fra Christiania og Tyskland under revolusjonstiden på 1700-tallet. For meg har det vært Frankrike som har vært landet hvor revolusjonen var stor og kraftig, men i denne boken oppholder vi oss i Tyskland under tredveårskrigen.

Fra bakpå boken:
Høsten 1792 rystes Christiania av et brutalt drap som synes å ha rituell karakter. Drapet skjer midt i byens velstående kvartaler og utløser en serie av hendelser som vekker den norske hovedstaden fra døsig dvale.

Politimester Hermann Wedels jakt på løsningen leder ham tilbake i tid, til tredveårskrigens plyndring av Europas storbyer og etableringen av byen bak festningen.

Et skremmende scenario binder to urolige epoker sammen i tid. Med den franske revolusjonen som bakteppe kulminerer fortidens ugjerninger i Wedels Christiania.


I bokens begynnelse blir politimester Hermann Wedel dradd ut av sengen fordi  en mann blir forsøkt tatt livet av i byen på bestialsk måte. Det er mye dramatikk fra første side, og et persongalleri blir presentert i rask rekkefølge.

I parallellhistorien er vi i Magdeburd i Tyskland i mai 1631. Her blir vi kjent med William Christophersen og tre andre leiesoldater som kriger for Greven av Tilly. De har vært krigere i ti år, og William er i gang med sitt siste oppdrag før han gir seg.
Det er mye nedslakting, voldtekter og tortur som følger William og kamphanene hans, selv om de selv er trengt inn i et hjørne og bare med list og kløkt greier å holde seg i live.

Hermann våknet med en følelse av sviende smerte der han lå med ansiktet ned i våt brostein. I synsfeltet registrerte han en skikkelse som rolig reiste seg og gled unna i mørket mellom bygningene. 

Historiene har ikke noe med hverandre å gjøre, bortsett fra noen antydninger så er vi helt mot slutten før vi blir vist sammenhengen. Det føltes nesten som å lese to romaner på en gang. Kapitlene er korte så vekslingen mellom de to hendelsesforløpene skjer (nesten litt for) hyppig.

Politimester Wedel i Christiania får altså et mord å oppklare. Like etter skjer det flere overfall og en ung jente henger seg. Han jobber ufortrødent, kun hjulpet av legen Hansson og betjenten sin Hausmann. Politiarbeidet på denne tiden var mye synsing og gjetting, og uten de mange hjelpemidlene og resursene vi har i dag var det ikke lett å være etterforsker.

Dette er en roman satt i historiske kulisser og inspirert av faktiske hendelser. Den store keiserkrigen mellom katolikker og protestanter varte i 30 år, og danner bakteppe for historien som legger grunnlaget for plottet i romanen. Jeg for min del måtte konsentrere meg når jeg leste, og endte opp med å skrive en personliste for å greie å skille karakterene fra hverandre. Normalt kan jeg lese med litt tv-støy og småskvalder i bakgrunnen, men med denne boken måtte jeg ha helt ro for å ikke dette ut. Nysgjerrigheten min ble ikke vekket i særlig grad, selv om det var spennende nok med mange "cliffhangere".

Forlag: Kagge

Utgitt: 2014

Sider: 485

Kilde: Leseeksemplar

Jeg tror bestemor lå med frank Zappa av Tine J. Sir

Etter en søndag med mye frem og tilbake, avslutning av to bøker, litt skriving om bøker og ny start på en heftig en, fikk jeg så lyst å lese en hel roman på en dag. Da ble den lille romanen med det festlige navnet et selvsagt valg. Spent på hva navnesøsteren min har fått til, satte jeg igang :)

Forlaget om boken:
Rørende roman om en 26-åring som utforsker et rykte i familien – og finner en unik historie.
Kvinnen fra Kristiansand var fire uker i Oslo sommeren 1973 og kom tilbake som en annen person.
Nå er hun gammel og glemsk, men hun husker de fire ukene for lenge siden og forteller til barnebarnet, som også finner en eske øverst i et skap når bestemor og bestefar skal flytte fra huset.

Forlag: Kvalshaug

Utgitt: 2014

Sider: 91

Ant. minutter å lese: 65

Kilde: Leseeksemplar

Denne lille boken var en skjønn liten historie som traff meg midt i hjertet. Det skjer noe med en kone og mor når mannen etter mange års ekteskap er fornøyd med de ekteskapelige rutinene og barna helst vil slippe å forholde seg til mor. I denne historien møter vi en modig dame som tar ansvar for sitt eget liv. Der mannen er fornøyd er hun rastløs og har lyst å oppleve noe og kjenne at hun lever. Når hun ikke får gehør for en spontan tur bestemmer hun seg for å ta seg noen uker fri fra familien, for å utfordre seg selv, og føle på friheten som ligger i å bare ha seg selv å ta hensyn til.
Ukene blir ikke helt som hun hadde tenkt, men hun får utvidet horisonten, blir kjent med nye mennesker som er svært så ulike henne selv.

Det er barnebarnet til denne tøffe damen som styrer fortellingen, og det gjør hun på en lett og positiv måte. Det er godt å lese, og jeg fikk min ønskede hvilestund med denne boken.

Enten du er en dame i førtiårskrise eller ikke, 

denne boken anbefaler jeg deg å lese!

En smakebit fra Steady - Jarle Sten Olsen sin debutbok

Det er alltid veldig gøy og veldig nervepirrende å lese debutanter. Denne gangen gikk det bra, ikke før hadde spenningen rundt om han kunne skrive lagt seg, før spenningen i handlingen holdt meg fanget. Her får du en liten omtale og en liten smakebit.

Fra bakpå boken:
Steady er en thriller som sentrerer seg rundt kameramannen Erling Verner. Som frilanser tilknyttet NRK arbeider både han og samboeren Astrid med kanalens store TV-produksjoner. Nå skal Nobels fredspris 2014 deles ut, og nobelkomiteens leder Sverre Franzen blir konfrontert med hemmeligheter i sin egen fortid. Disse virker inn på det valget han må ta når årets vinner skal utpekes … Erling befinner seg plutselig i sentrum av en etterforskning som omhandler de to oppdragene han arbeider med for NRK: Utdelingen av fredsprisen og konserten, og en rekke dokumentarer knyttet til påtente branner av gamle bygninger i Oslo. På kort tid skjer det dramatiske ting, der Erling vikles inn i et internasjonalt spill. Etter hvert forstår han også at hans eget liv er i fare.

En halvtime etter jeg har satt meg ned med boken for første gang, spør min mann: "Leser du ungdomsbok nå igjen"? Vel, svaret mitt etter bare 50 sider ble "vet egentlig ikke.... "
Selve boken ligner på bøkene jeg leste i min barndom, Bobsey Barna eller noe, så spørsmålet fra gemalen var helt på sin plass. Etterhvert som jeg ble kjent med karakterene, og plottet åpenbarte seg, så havnet jeg på at dette er en roman beregnet på voksne, selv om det ikke er noe i handlingen som tilsier at ikke YA kan ha glede av den. Spesielt vil vel de som jobber i media og gjerne med film for tv synes at dette er spennende.

Nå vil jeg med en gang nevne at forfatteren Jarle Sten Olsen selv har tjue års erfaring fra tv-produksjon for landsdekkende kanaler, og denne kunnskapen fra innsiden av miljøet merkes godt i boken. 

Karakteroppbyggingen er helt perfekt. Det er hovedpersonen Erling som får mest kjøtt på beina, og sånn synes jeg det skal være. Han fremstår som litt av en taper i begynnelsen, og samtidig som jeg blir glad i ham, roter han seg inn i problemer.

Handlingen er stort sett kronologisk, brutt kun av noen små tilbakeblikk til hendelser i Kabul i 1975, som danner grunnlag for noen av hendelsene i nåtid. Det er litt av en røverhistorie dette her, spunnet rundt Nobelpris utdeling og en saftig sak om underslag, som de to sakene filmteamet i NRK jobber med. I tillegg gjør hemmelige amerikanske spioner med sin egen agenda, tingene vanskelig for Erling, som befinner seg midt i skuddlinjen.

Språket i denne romanen er sånn som det skal være i bøker som er tydelig merket med "Thriller" på fremsiden. Rett på sak, og med så få utmalende stemningsbeskrivelser som mulig, det bremser bare på spenningen. En liten språkvask hadde gjerne vært på sin plass, for jeg la merke til en del småfeil, og så talte jeg kapittel 1 intet mindre enn 38 ganger. For meg ble det litt slitsomt, men her har de valgt å starte på nytt kapittel hver gang det skiftes sted eller dato. Et sted i boken var det kapittel 1 tre sider på rad, så for en leser som tar inn en bok med hud og hår blir dette forstyrrende.

Jarle Sten Olsen skriver engasjert og viser med tydelighet sin innsikt i måten filmfolk jobber på. Boken er lettlest, og byr ikke på de store utfordringene, siden handlingen er kronologisk og antall karakterer ikke er for stort. Absolutt en bok jeg vil anbefale videre!

Smakebiten:
   Politimannen rygget sakte mot utgangen av tunellen, blikket usikkert vandrende fra Warren og Erling til den rødhårede og tilbake til pistolen mot Erlings hode.     
   Warren dyttet Erling fremover, og han flyttet beina mens han tekte på det Warren hadde sagt. Riggen han hadde på seg nå, hadde ikke ligget i ro lenge. Den hadde kommet til NRK helt nylig, antagelig i løpet av de siste dagene. Han kunne ikke ha plassert en bombe der, eller?

Bokbloggerprisen 2014 - jeg forbereder meg

Flere og flere bokbloggere røper hvilke norske nyutgivelser de har lest i år, og med tanke på Bokbloggerprisen anbefaler de som falt best i smak. Anita utfordret meg til å gjøre det samme, så i dag får dere et lite innblikk i hva jeg har lest av norske titler i år.

På min blogg finner dere de nye norske i en egen fane i headingen, så her er det mulighet for å følge med gjennom hele året. Ta gjerne en titt her, under har jeg plukket ut noen av de jeg vil anbefale andre å lese før vi skal nominere.
Etterhvert har jeg begynt å kjenne bokbloggervenninnene mine ganske godt, og aner hvilken sjanger eller type bok som kommer til å komme med på nominasjonslisten. Merker at utvelgelsen min er litt preget av denne kunnskapen (som jeg tror at jeg har...) men jeg vil allikevel være så tro til mine preferanser som mulig.
Har selv latt meg lokke av et par titler som jeg ennå ikke har lest, men som flere av dere skryter uhemmet av, så leseåret er ikke omme enda.

Åpen klasse:
Stranger, Simon: De som ikke finnes 
Lunde, Maja: Battle
Lillegraven, Ruth: Manilahallen
Aas og Vestgården: Skammens historie
Michelet, Marte: Den største forbrytelsen
Henningsen, Kristine S.: Om vi heftes underveis
Gran, Bernt: Hundre år med hodebry 
Krim og romaner:
Værøyvik, Sissel: Rakels bok
Emanuelsen, Birger: Fra jorden roper blodet
Høyer, Ida H.: Unnskyld
Cattaneo, Caterina: Jeg sluttet å telle dager
Basso, Aina: Finne ly
Smith, Nils Henrik: Se ilden lyse over jord
Mytting, Lars: Svøm med dem som drukner 

Jeg tar Gro på ordet og har nå Marit Kaldhol sin bok Det skulle vært sol.... på vei til min postkasse. Siden jeg allerede har mange nynorske favoritter og det var to nynorske bøker som vant i fjor, så håper jeg nesten at jeg ikke liker Marit Kaldhol sin bok.
Anita kom også med noen gode tips Her lå Tirpitz vil jeg lese også Stormen og stillheten, som i følge henne er årets viktigste bok.

Arne Hjeltnes har skrevet jubileumsbok til Ingrid Espelid Hovig

Arne Hjeltnes er en allsidig mann, men at han har greie på mat, det er helt sikkert.
Jeg hørte ham prate om boken på Gyldendals arrangement "Forfatterne kommer" i oktober, og for en stund siden gikk jeg tilfeldigvis (ikke) forbi en boksignering. Det er ingenting som heter tilfeldigheter, så det var nok en mening bak vårt møte. Jeg fikk meg en hyggelig prat, og kom hjem med en signert julegave under armen.

Forlaget presenterer boken sånn:
Ingrid Espelid Hovig har inspirert norske mesterkokker i tre generasjoner. I denne boken gir de 30 beste norske kokkene tilbake og hedrer henne med 90 retter i forbindelse med hennes 90-årsdag.
Verdensmestere, nesten alle Norgesmestere, gamle venner og nye talenter forteller om sitt forhold til Ingrid og lager sine beste retter inspirert av hele Norges matmor.

At Ingrid fortjener Norges flotteste kokebok 

er det ingen tvil om!

Kokkene som er med: Eyvind Hellstrøm, Morten Schakenda, Bent Stiansen, Lise Finckenhagen, Tom Victor Gausdal, Arne Brimi, Gunnar Hvarnes, Geir Skeie, Karla Siverts, Jamie Oliver, Gordon Ramsay og 20 andre!

Man skal jo ikke lese i bøker som skal være julegave, men jeg tok en liten titt for å se om boken passer i vårt kjøttfrie kosthold, og det gjør den. Ingrid Espelid startet sin kariere  i Opplysningskontoret for fisk, og hun har alltid vært glad i fisk. Dette gjenspeiles i boken, hvor mange av kokkene har valgt en eller flere fiskeretter i menyen sin til Ingrid Espelid.
Rettene er enkle, men oppfinnsomme, på den måten at jeg flere ganger tenkte "aha.. det kan vi gjøre ja". Hver rett inneholder forholdsvis få og "normale" ingredienser, og fremgangsmåten fordrer at vi allerede kan lage mat. Heldigvis, for sånne steg for steg kokebøker er kjedelige. Boken er et oppkomme av herlige smaksbomber, nydelig presentert med store bilder.

Hør bare her:

Grillet breiflabb med rognkjeksrogn

Karrisalat med quinoa

Kaffigraut

Jordbær Romanoff

Lavendelbakte fersken med karamellyoghurt

I 32 to år, frem til 1996 var Ingrid Espelid Hovig programleder for Fjernsynskjøkkenet på NRK. Det er her de fleste nordmenn kjenner henne fra, og hun har blitt en kjær personlighet for mange. Flere av kokkene gir henne æren for at de fattet interesse for matlaging, og utdannet seg til kokk.
En annen fin ting med denne boken var presentasjonene av kokkene, hvor de også forteller om sitt forhold til Ingrid Espelid Hovig.

Han skulle vært lege den godeste Arne Hjeltnes, med den skriften :)

20.000 Days on Earth aktuell film om Nick Cave

I tillegg til å se DnS sin lansering av 2015 programmet og se Henrik Ibsenstykket Når vi døde våkner, spiste jeg i går lunch med min datter og var på kino og så den nye Nick Cave filmen. Kinoturen var ment som et stille pust i bakken midt i flommen av gjøremål.

Dette sier Bergen Kino om filmen:
Nick Cave har alltid hatt en utsøkt sans for det teatralske, og blant nålevende artister er det få som kan matche hans talent for selvmytologisering. 
Cave har også en sjeldent god forståelse for film, og ved siden av å agere skuespiller og lage filmmusikk, har han skrevet manus til filmer som THE PROPOSITION (2005) og LAWLESS (2012). 

20,000 DAYS ON EARTH er en film om en dag i Caves liv - en velskrevet dokumentar som ubeskjemmet låner virkemidler fra fiksjonsfilmens verktøyskrin.




Filmen er innspilt under Cave og resten av The Bad Seeds' arbeid med fjorårets "Push the Sky Away", som er et av de aller beste albumene bandet har utgitt i løpet av sin 31 år lange karriere. Først og fremst møter vi multiinstrumentalisten Warren Ellis, som lenge har vært Caves nærmeste musikalske samarbeidspartner. Men også Einstürzende Neubauten-frontmann og tidligere Bad Seeds-medlem Blixa Bargeld dukker opp, og det gjør også Caves landskvinne Kylie Minogue. 20,000 DAYS ON EARTH er selvmytologisering av ypperste sort, og et eksempel på at kunsten ofte er ærligere og mer innsiktsfull enn rene fakta.

Jeg har en av mine aller beste konsertopplevelser med Nick Cave, i Grieghallen uten The Bad Seeds. Etter den har jeg lyttet til musikken hans, og liker godt det han lager. Jeg har også lest den første romanen hans som kom ut i 1989, en sær og temmelig grotesk bok.
Denne filmen var utrolig fin. Den tar for seg Nick Cave som vellykket artist og som menneske. Vi slipper å se ham dope seg og slite, som han gjorde i de yngre dager. Han er virkelig en reflektert mann, og jeg fikk enda mer sansen for ham etter å ha sett filmen, så jeg anbefaler den på det varmeste!

Når vi døde våkner av Henrik Ibsen og litt om dagens lansering

Det er "et nådeløst og forsonende sjeledrama" vi har sett på Lille Scene i kveld. Jeg er ikke en stor kjenner av Henrik Ibsen, og ble gledelig overrasket over dramaet som utspant seg.
I dette stykket stilles spørsmålet valgte jeg riktig i livet?

Dette var Ibsens siste skuespill som hadde offisiell urpremiere i Stuttgart i 1900.
Stig Amdam som var regissør forteller oss i programmet at han har for stor respekt for Ibsen til å forandre teksten, men har kuttet og gjort språklige oppdateringer.
Scenografien bar preg av at dette er et LilleLAB stykke, knapt nok et klesskift og kun et svart rom med en liten flyttbar forhøyning.

Krittstreken som Rubek (Karl Bomann-Larsen) tegnet ved stykkets begynnelse, var en enkel men meget virkningsfull kulisse. Et LilleLAB stykke har lite budsjett og kort innøvingstid, noe som gir rom for spontanitet og muligheter for å være aktuell.

En rask oppsummering av handlingen: 
Rubek er en kunstner som har vært gift med den mye yngre Maja i noen år. De lever godt i utlandet og er på ferie i Norge. Her dukker Irene opp, Rubeks muse fra kunstnerkarierens begynnelse. Han forteller sin kone at hun kjeder ham, men hun tar det ikke så tungt for godseier Ulfheim tar henne med på jakt. Stykket ender godt med at Maja drar med Ulfheim og Rubek tar med seg Irene hjem til villaen ved Taunitzer See.

Dette må sees på som en forsmak på Ibsenstykket som settes opp over nyttår. I formiddag hadde DnS sin store lansering av 2015 programmet, og her fikk vi se at En folkefiende skal ha premiere på Store Scene 10 januar. Her skal Stig Amdam være en av skuespillerne sammen med Marianne Nielsen som spilte Irene i dagens stykke.
Når det gjelder resten av programmet for 2015 som vi fikk små smakebiter av i dag, lager jeg bare en liten liste her, og henviser til DnS sin side for mer info.
De som savner det heftige og begeistrede blogginnlegget som pleier å følge disse lanseringene, gjør seg gjerne sine tanker om hvorfor det uteblir. For å si det sånn, for en årskortkunde er det ikke ok at tre av stykkene i 2015 programmet er repriser fra i fjor. Det var heller ikke mange urfremføringer å spore, så denne gangen tar vi det litt så det kommer.

Programmet for 2015:

En folkefiende

Othello

Momo, eller kampen om tiden - barneteater

Anne Pedersdotter

Ingenting av meg

Leketøys 0-3 år

Lille LAB i mars, mai og oktober

Shakespeares samlede verker - reprise!

Sånne som oss - reprise!

NORR

Hellemyrsfolket - reprise!

En julefortelling

Forbrent

Soloppgang av Victoria Hislop

Tipper alle som leste Øya kommer til å ønske seg denne til jul. Denne gangen er vi på Kypros sommeren 1972 hvor vi tar del i konflikter, militærkupp og den tyrkiske invasjonen.

Fra bakpå boken:
Sommeren 1972. Famagusta på Kypros er en av Middelhavets mest ettertraktede feriebyer – byen gløder av suksess og fremgang. Et ambisiøst par er i ferd med å åpne øyas mest spektakulære hotell, hvor tyrkisk- og gresk-kyprioter jobber side om side.

De to nabofamiliene Georgiou og Özkan har flyttet til Famagusta for å komme unna all den politiske uroen og volden andre steder på øya. Men under Famagustas glamorøse glasur, er spenningen økende.
Et gresk militærkupp setter øya på hodet, og Kypros står overfor en katastrofal konflikt.   Tyrkia invaderer øya for å beskytte den tyrkisk-kypriotiske befolkningen, og Famagusta blir beleiret. 40 000 mennesker rasker med sine mest dyrebare eiendeler og flykter i panikk fra de fremrykkende militærstyrkene.

Kun to familier blir igjen i den forlatte byen. Dette er deres historie.

At Kypros er delt hadde jeg fått med meg, men når, hvordan, hvorfor og for hvor lenge er spørsmål jeg aldri har stilt meg. Tenk at et lite land i Europa kan ha opplevd all denne dramatikken, også vet jeg så lite om det? Etter å ha lest boken vet jeg i alle fall at jeg vil vite mer, så kjenner du til flere bøker med handling herfra, så skrik ut!

Victoria Hislop gjør her, som hun gjorde i Øya, gir oss en spennende intrige plassert midt i faktiske hendelser. Her er tre hendelsesforløp, de to familiene nevnt over her pluss Aphroditi og mannen hennes som driver et luksushotell. Livene deres er bundet sammen av hotellet Sunrise på kysten av Famagusta.

Starten på boken tar oss med til tiden før det greske militærkuppet. Hislop er en mester å få fram gode karakterer, og jeg fryder meg over at det går så fort å bli kjent med dem. Fokus er nå ikke på de politiske hendelsene, men på gjester, ansatte og eierne av hotellet Sunrise. Her er mye intriger og posisjonering, men det er helt tydelig at det bygges opp til et klimaks.
Dette er ingen krim, men romanen har et tydelig plott som gir handlingen en god nerve. Dog, er det ikke før langt ute i boken at jeg mister pusten, så dette kan ikke sies å være en spenningsroman, men en medrivende og lærerik bok.

Over 200.000 gresk-kypriotere mistet hjemmene sine på Nord-Kypros denne sommeren, og 40.000 tyrkisk-kypriotere ble fordrevet fra sør. De ble alle flyktninger. Etter en stund fikk de utdelt steder å bo, de overtok rett og slett noen andres fraflyttede leilighet med innbo og alt som var. Det var nærmest umulig å kommunisere på tvers av grenselinjen. Dette sier litt om omfanget av det som hendte i 1972, men midt i hendelsene rådet forvirring.

Forlag: Schibsted

Utgitt: 2014

Sider: 381

Kilde: Leseeksemplar

Les gjerne Artemisias flotte omtale!

Der er litt rart å se på mine egne omtaler fra for lenge siden, her har jeg samlet det jeg har skrevet om Victoria Hislop: Øya - Hjemkomsten - Tråden

Ut på tur, aldri sur - Gullfjellet i november

Perfekt Salomon-føre på Gullfjellet i dag!

Det er nesten ikke til å tro at vi kan få ni varme grader og blå himmel den 17 november.
I dag lot jeg bøkene ligge og pakket sekken for en tur på Gullfjellet. Turen startet fra Osavatn mens det fremdeles var mørkt. Hodelykten lå i sekken, men den blå himmelen som skjulte seg bak mørket gjorde at det ikke ble stupmørkt.

Turen opp til Redningshytten tar 45 minutter. Da var klokken blitt 8:15 og lyset hadde tatt over for mørket. Det er vidunderlig å vandre på fast tørr sti, helt alene og få med seg, sekund for sekund at solen står opp. Jeg var kommet godt opp i lien da jeg fikk solskinn i ansiktet, og turen videre ble varm og deilig. På toppen blåste det så kraftig at jeg valgte å snu og gå ned igjen med en gang.
Returen ville jeg ta via fossen, så jeg fulgte de blå flekkene og skiltingen til RettVest-løypen, men jeg forsvant helt i mine egne tanker der jeg gikk, og glemte å ta av der jeg skulle. Plutselig ser jeg Redningshytten rett foran meg, og jeg innser at jeg har gått alt for langt.


Sånn kan det gå når det er lett å plassere beina, og tankene flyr. Jeg fikk sett de nye stegjernene og kjettingen de har utstyrt fjellet med i et ekstra bratt parti. Jeg har ikke gått her før, men det så helt nytt ut.
På Redningshytten ble jeg dradd brutalt tilbake til virkeligheten, da jeg ble møtt av noen unger som skrek "hei" til meg. Jeg skvatt og skulte nok litt forfjamset på dem. Etter fire timer alene med soloppgangen, ble det nesten for brutalt.

Lag på lag med fjell, nesten som et maleri

Morgenhimmel

Yey! Jeg kom meg på toppen!

Vinden har blåst vannet opp i isflak - naturlig kunst

Den største forbrytelsen av Marte Michelet

Når boken var lest ville jeg bare skrike...... Dette er en tøff bok å lese, den gjorde noe med meg. Jeg har lest en god del krigsbøker med handling fra 2. verdenskrig og massevis av romaner om enkeltskjebner med 2. verdenskrig som bakteppe, men aldri har jeg lest en bok som har fengslet meg mer enn denne.

Fra bakpå boken:
Hvem stod bak forsøket på å utslette jødene fra Norge? Hvorfor og hvordan kunne denne forbrytelsen skje? Marte Michelet behandler dette traumatiske kapitlet av norsk krigshistorie i sin fulle bredde, basert på moderne forskning og en møysommelig gjennomgang av norsk og tysk arkivmateriale. Det er en rystende beretning, og samtidig et levende portrett av jødisk liv i Norge i mellomkrigstiden og de skjebnesvangre okkupasjonsårene.

26. november 1942 står ofre og gjerningsmenn ansikt til ansikt. Da går den første transporten med norske jøder til Auschwitz. Bare et fåtall skal vende tilbake i live.


Boken har undertittel Ofre og gjerningsmenn i det norske holocaust, en tittel jeg normalt ikke ville sett to ganger på. Etter å ha hørt Marte Michelet snakke om arbeidet hun har hatt med boken, var jeg ikke i tvil om at jeg ville lese den. Heldigvis gjorde jeg det, nå gjenstår det bare å greie å formidle hvor utrolig bra boken er.

Dette er en sakprosa bok, det vil si alle påstander er dokumentert med henvisninger og kilder. Den er saklig og kuttet til beinet når det kommer til føleri og utbroderinger. Allikevel er boken medrivende som den beste roman, og holdt på min oppmerksomhet fra første til siste side.

Boken er delt i fire deler, og hver del har mange kapitler, noe som gjør det oversiktlig og lett å lese. Den lille jødiske familien Braude, som er bokens røde tråd er en helt vanlig familie, så den representerer godt det store antallet familier som har lidd samme skjebne som dem. Vi blir kjent med dem når unge og nygifte Benzel sier farvel til sin kone Sara i hjemlandet Litauen. Noen måneder senere i 1911 registrerer han seg hos fremmedpolitiet i Kristiania.

Historien vi får i det innledende kapitlet viser oss hvordan tilstandene i Europa var på denne tiden. Vi går også enda lengre tilbake og får høre hvordan tsar Katarina den store på 1700-tallet bestemte skjebnen til brorparten av verdens jøder, og la strenge restriksjoner på livene deres. Denne boken gir oss et veldig godt innblikk i hvorfor jødene er som de er, og hvordan det gjeldende syn på jøder har blitt dannet.

I bokens første kapittel får vi også kjennskap til de nordmenn som styrte landet på den tiden krigen brøt ut. Dette er skremmende lesning. Stian Bech jr. kom til å kalle seg selv "Norges verste nazist", noe han øyensynlig var stolt av. Flere kjente navn er med og for meg er det skremmende hvor lite jeg viste om forholdene innad i Norge, og hvor delaktige mange var i jødeutryddingen.

Sara og Benzel får fire barn, en jente og tre gutter. Harry ville bli skuespiller, og i 1939 fikk han en rolle i filmen De vergeløse. Handlingen i filmen hadde klare likhetstrekk til hendelsene som skulle komme til å bli en stor del av Harrys liv.

De vergeløse hadde premiere i Oslo i september 1939. Harry gikk på skyer. Sara og resten av familien var sprekkeferdige av stolthet. 
Hitler invaderte Polen.

Yngstemann Charles ble en kjent bokser som nok hadde bokset for Norge om ikke krigen hadde kommet og snudd opp ned på alt. Han var med til Spania og deltok i "Folkeolympiaden" i Barcelona i 1936. Under: Nordahl Griegs "Sprinterne".

Niggeren Owens sprinter, 

germanerne stuper sprengt. 

Det blonde stadion undres, 

og Føreren mørkner strengt.

Men tenk da med trøst på alle

jødiske kvinner og menn

som sprang for livet i gaten 

- dem nådde dere igjen!

De neste kapitlene handler om invasjon og okkupasjon. Selv om den siste delen flukt og død er grusomt umenneskelig å lese om, er det forhold og hendelser i Norge da krigen brøt ut, som virker like sterkt på meg. Mye er nytt for meg, i motsetning til krigens grusomheter, i konsentrasjonsleirene som jeg jo har lest om mange ganger før. Det var grusomt å lese om hvordan vanlige nordmenn plutselig var omgjort til monstre. Setningen under fikk meg til å rette meg opp i ryggen, og puste ned i magen.

Da Hirden aksjonerte under en konsert i filharmonien i Bergen der en jødisk fiolinist spilte, ble de antisemittiske ropene deres overdøvet av at orkesteret begynte å spille Ja, vi elsker, og hirdfolkene framsto som isolerte og patetiske.

Den 26. november 1942 ble alle jødene i Norge hentet i sitt hjem. På ettermiddagen la Donau fra kai med 532 jøder ombord. Det var mennesker som var hentet ut fra sykehus og institusjoner, det var spebarn, gravide, barn i alle aldre, og gamle, i tillegg til voksne kvinner og menn. De som ble hentet i Bergen og Nord- og Midt Norge nådde ikke båten, men ble stuet sammen på Bredtveit.

Denne omtalen kunne blitt lengre enn lang, så jeg slutter rett og slett her. Les boken, du vil bli like gledelig overrasket som meg over hvor innsiktsfull og velskrevet den er.
Boken er skrevet i et lett, folkelig språk og bærer ikke preg av sakprosasjangeren den hører hjemme i. Marte Michelet er engasjert og skriver varmt og med kjærlighet, men uten for mye føleri, om familien Braude og alle de andre norske familiene som ble deportert med Donau i 1942. Dette er en meget tankevekkende og lærerik bok som jeg inderlig håper når frem til mange lesere.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2014

Sider: 274

Kilde: Leseeksemplar

I Bergen bodde de fleste jødene på Møhlenpris. Her er det satt opp en bauta med navnene på alle de som ble arrestert og sendt til Auschwitz. Hvert år siden 1994 har holocaust-offrene blitt hedret med fakkeltog den 26. november. Marsjen starter ved Møhlenpris skole og går innom husene hvor vi vet der bodde jøder som ble arrestert. Her blir det tent lys og fortalt om de som bodde der. Marsjen ender på Menneskerettsplassen og Rafto huset, hvor det blir holdt en appell.

Jeg gikk denne runden på mandag og sto utenfor dørene på flere av adressene som er nevnt. Det var en ganske heftig opplevelse etter å ha lest boken til Marte Michelet.

Gratulerer Marte Michelet med Brageprisen 2014!!

Skatten fra Miklagard av Tom Egeland - ungdomsbok

Skatten fra Miklagard er andre bok i serien om Robert og moren hans som er arkeolog. Både Sondre (12) og jeg likte godt Katakombens hemmelighet, og nå har vi begge hørt bok nummer to.

Slik presenterer forlaget lydboken:
Robert blir med moren når hun drar til et nytt arkeologisk felt i Vestfold. Ryktet om et revolusjonerende funn sprer seg raskt. Moren hans avdekker en hittill ukjent vikinggrav, og Robert begynner å få merkelige drømmer. En vikinggutt som heter Ulv, snakker til ham i drømmene hans. Ulv vokter en stor skatt, men skattens skjulested kan bare avsløres hvis Robert klarer å tyde et sett med gamle runer. Kappløpet er i gang - Robert må finne skatten før den havner i gale hender.



Axel Aubert som leser denne boken er en av mine favoritter. Jeg lyttet til ham i høstferien, og gleden var stor da jeg så at det var han som har lest inn Tom Egeland sin nye ungdomsbok også. Han leser med en ekte innlevelse men uten at han prøver å være alle karakterene.

Historien følger samme lest som den forrige. Denne gangen er det vikinger i år 950 som er "den andre" historien. I nåtid er vi i Oslo i år, og Roberts mor er i gang med en ny utgraving. Robert er med, og han finner noe han ikke viser til sin mor. Litt klisjè at helten ikke blir sett og hørt og må være litt ulydig for å få gjennom viljen sin, men det er jo en historie for 12 åringer dette her, så litt slingringsmonn må vi gi her.

Robert blir kjent med Anita som også er over gjennomsnittet interessert i arkeologi. Sammen oppsøker de en historiker, en kirke og et bibliotek for å finne informasjon om runene som står på pinnen Robert har funnet. Det blir etterhvert veldig spennende, og både små og store kjeltringer får plass i historien.

I løpet av historien får vi en liten innsikt i hvordan det er å drive med arkeologi, og jeg kan godt skjønne at ungdom som leser dette kan bli litt interessert. Robert ble en folkehelt i den forrige boken, og sannelig blir han ikke det i denne boken også. Dette er eventyr på sitt beste, med gåter og koder og store bortgjemte skatter. Meldingen fra 12-åringen her i huset etter han hadde lest den var klar: Kjempespennende!! Mor registrerte at han lå krøllet sammen i sengen med store øyne og et fornøyd smil, flere kvelder på rad.

Forlag: Lydbokforlaget

Lest av: Axel Aubert

Utgitt: 2014

Lyttetid: 3 timer og 41 minutter

Kilde: Anmeldereksemplar

Wilhelm Frimann Koren Christie - biografi skrevet av Runar Jordåen

Fra Riksforsamlingen i 1814 - Wilhelm F. K. Christie er han som ser på oss 

Feiringen av grunnlovsjubileet har foregått over hele landet og på mange vis. Universitetet i Bergen tok initiativ til å få skrevet en biografi av Wilhelm F.K. Christie, og det var historiker Runar Jordåen som fikk den ære å gjøre dette arbeidet. Etter å ha hørt ham snakke både i Christieparken og på Litteraturhuset og nå også lest boken hans, kan jeg ikke si annet enn at han har gjort en god jobb.
Min uttalelse er helt ukvalifisert, og bygger kun på mine opplevelser av arrangementene og glede over å lese denne aller første biografien om Wilhelm F.K. Christie.

Forlaget presenterer boken slik: 
I øvste enden av Christies gate i Bergen tronar Wilhelm Frimann Koren Christie på støtta si, vakta av ei løve. Støtta vart reist av borgarane i byen til minne om ein av Bergens store søner.
Wilhelm F.K. Christie (1778–1849) var stortingspresidenten som hadde ei stor del av æra for at Noreg fekk ei sjølvstendig stilling i unionen med Sverige. Denne boka følgjer Christie frå oppveksten i Kristiansund via studiar i København til ein karriere som framgangsrik embetsmann i Bergen. Han var ein del av den gamle embetsstanden, men blei ein viktig aktør for endring i 1814. Etter nokre år i rikspolitikken vigde Christie livet sitt til vitskapen.

Christie var også mannen som i 1825 grunnla Bergen Museum, forløperen til Universitetet i Bergen. Etter å ha lest Karen Helle sin bok om D.C. Danielssen, en annen stor personlighet i Bergen på denne tiden, var jeg klar for å lære mer om de menneskene som var med å forme Bergen til den byen den er i dag.

Pleier du ikke lese sakprosa eller biografier? Tror du at det blir kjedelig? Jeg har selv blitt overrasket flere ganger over hvor medrivende det kan være å lese om historiske hendelser eller personligheter. Denne boken er på nesten 500 sider, med liten skrift (og på nynorsk) men det stoppet ikke meg fra å kose meg med den. Nå skal det sies at mye av sidene går med til å ramse opp noter, kilder og litteratur det er henvist til. I tillegg er boken smykket med et knippe flotte bilder, som gir leseren en liten pust i bakken.

Forfatteren har delt boken i to deler, en som tar for seg embetsmannen Christie og en som forteller oss om Christie som museumsmann. Det er i den første delen vi får høre om ham som barn og ung student, gjennom sine verv og frem til han har avsluttet sin jobb som stiftamtmann.
I den andre delen får vi høre om livet hans fra han var 44 år og frem til han døde i 1849. Det er her vi lærer ham å kjenne som menneske, og om hans interesse for det antikvariske og naturhistoriske.

Jeg har ingen planer om å gjenfortelle hendelsesforløpet her, men har gått amok med textmarkeren mens jeg leste og vil gi dere noen "funfackts" om Christie, forhåpentligvis uten at jeg tar fra deg de herlige aha`ene jeg har fått underveis.
I boken går Jordåen grundig gjennom forholdene rundt det som skjedde i Riksforsamlingen den 20 oktober 1814. Hvert kapittel tar for seg en tidsepoke i Christies liv, og hva du vil finne mest interessant vil nok variere med hvor interessen din ligger.
Jeg ville lære om Christie som menneske og om hva han har gjort for Bergen og Norge. Dette kommer klart frem, i Jordåen sine beskrivelser av livet hans. Forfatteren beskriver også tiden han levde i, og gir oss en god bakgrunn for å skjønne hvorfor Christie tok enkelte beslutninger som kan virke uortodokse i dag.

Det er et flott område Christies forfedre bodde i da skottene slo seg ned i Bergen

• Han levde fra 1778 - 1849 Født i Kristiansund begravet i Bergen
• Christie-slekten stammer fra byen Montrose i Skottland
• Wilhelm vokste opp som sønnen av futen i Kristiansund
• Han gikk på Latinskolen i Bergen og studerte i København
• Christie argumenterte sterkt for å få et universitet i Norge
• Han var sekretær, statsmann og til sist stiftamtmann
• Det siste oppdraget hans var under kroningen av Karl Johan i 1818
• 45 år gammel brøt han sammen og var syk i flere år
• Etter en lengre rekonvalesent grunnla han Bergen Museum i 1825
• Han ble aldri gift men fikk to sønner da han var student
• Christie levde et godt og lykkelig liv og døde av lungeslag
• Han ble gravlagd som en helt i Nykirken og ligger på Markekirkegården

I etterordet lærer vi litt mer om hvordan det går med de to uekte sønnene hans. Jeg kunne ønske vi hadde fått vite mer om dette forholdet hans til tjenestepiken tidlig i livet, og hvorfor han ikke tok seg av henne og barna. Men, i en bok som dette skal alt være dokumentert, og det finnes intet bevis på hvilke beveggrunner Christie kan ha hatt. 

Helt til sist nevnes også D.C. Danielssen igjen. Det er han som overtar styringen av Bergen Museum og innfører en mer naturvitenskapelig linje enn den Christie har fulgt. Statuen av Christie som nå står utenfor Bergen Museum ble satt opp på Torvalmenningen 17. mai 1868. Det er den første bronsestatuen i helfigur som ble laget her i landet. Den unge Edvard Grieg skrev Christie-kantaten til avdukingen av statuen. Det er en historie rundt dette også, som det er ganske fornøyelig å lese om. Kantaten har aldri blitt spilt inn, og finnes ikke på listen over Griegs komposisjoner. Statuen ble flyttet til utenfor museet etter den store brannen i 1916.

UiB sitt bilde av Bergen Museum uten sidefløyene, løve og Christiestatue

Runar Jordåen skriver på en måte som er lett å lese. Han har øyensynlig lagt mye arbeid ned i biografien, men jeg tenker det må ha vært en takknemlig oppgave å skrive om Christie, siden han har fått utrettet så mye i livet sitt. Feirer du 200-års jubileet og leser historie for tiden, anbefaler jeg denne boken på det varmeste!

Kjære politikere: 4 år er lenge å vente på at restaureringen av Bergen museum skal bli ferdig. Vær så snill å hedre 200-års jubilèet ved å bevilge penger, så ikke ventetiden blir enda lenger!

Turen min på mandag var i Christies ånd. Jeg ville finne graven hans på St. Jacobs kirkegård, men da jeg så den blankslipte bautaen med runer, skjønte jeg ikke at det var Christies gravstøtte. Får ta turen tilbake å ta et bilde en annen gang. Jeg koste meg med å gå gjennom Skottegaten og videre rundt i de smale smauene i dette området. 

Forlag: Fagbokforlaget

Utgitt: 20 oktober 2014

Sider: 500 (alt i alt)

Kilde: Leseeksemplar