Marzahn, mon amour av Katja Oskamp

Marzahn mon amour kom ut i Tyskland i 2019, og lå lenge på bestselgerlisten. Den ble nominert til flere priser før den i fjor ble vinner av International Dubliner Literary Award. Katja Oskamp vokste opp i Berlin og var 19 år da muren falt, dette inntrykket preger naturlig nok denne romanen, som jeg likte veldig godt.

Forlaget om handlingen:
En kvinne på vei inn i de «usynlige årene» som middelaldrende forlater sin mislykkede skrivekarriere for å omskolere seg til fotpleier i forstaden Marzahn, hvor DDRs middelklasse flyttet inn i nybygde betonghøyhus i utkanten av Berlin på 1970-tallet. Mens føtter files, vaskes og smøres forteller kundene sine livshistorier.

Marzahn, mon amour er en fortelling om en bydels forvandling fra et hverdagslig perspektiv. En hjertevarm beretning om det livet som var, det som kunne ha vært og det som gjenstår fortalt gjennom et rikt persongalleri.

Forlag: Press
Utgitt: 2019/på norsk 2024
Sider: 172
Kilde: Bookbites

For en herlig roman! Jeg er ikke glad i tær, ser knapt nok på mine egne, så å skulle lese en historie om en pedikyrist antok jeg kom til å bli en utfordring. 

Heldigvis skriver Oskamp muntert og naturlig om alle kundene til hovedpersonen, og kun enkeltord innimellom fikk meg til å vende blikket vekk fra siden, for å riste av meg synet av neglesopp og annet unevnelig.

Jeg frydet meg over historien, og ikke minst over blikket på DDR-tiden, som flere av de tilårskomne kundene hennes har minner fra. Ja, for det skravles når det sitter kunder i stolen, som etter fotbadet, heises opp, og tituleres som en trone.

                                    Tiffy ser storøyd på meg med de mørkebrune øynene sine, vannet stiger, så taper hun kampen mot tårene og rørelsen idet jeg roper: Jobben vår er dyrebar! Kundene våre er toppen! Marzahn, mon amour! Herregud, nå dikter`a igjen, sier Flocke og smiler. Det må jeg jo, snuppa, svarer jeg, ingen kan vel leve av bare føtter.

Tips om denne romanen fikk jeg fra en NRK-podcasten Åpen bok, som kaller den postkommunistisk feelgood-litteratur. De snakket om språket som innimellom bærer litt preg av et forsøk på østkantdialekt, men som oversatt til norsk ikke satt helt, dette er jeg helt enig med.

 At dette er en underholdende og fin roman, er det ingen tvil om,
jeg hadde stor glede av en tur innom Marzahn.
 

Lukkertid av Maja Lunde

Maja Lunde er kjent for sin klimakvartett som startet med Bienes historie i 2015. Bøkene hennes er oversatt til 40 språk, og gitt henne flere anerkjente priser. Jeg har lest bøkene, og likte dem godt, vil du vite mer om hva jeg syntes, kan du benytte deg av søkeboksen øverst til venstre på bloggen. 

Forlaget om handlingen:
En alminnelig tirsdag i juni stanser menneskenes tid. Barn slutter å vokse, babyer fødes ikke, ingen blir eldre eller dør. Naturen går imidlertid sin gang, natt følger dag, planter gror og dyrene lever som før.

Vi følger seks personer gjennom noen intense sommeruker. For livstruende syke Jenny blir tidsstansen redningen. For Jakob, som venter barn, er den et brutalt hinder. Mens den endrer hele forholdet mellom nyforelskede Ellen og Philip. Desperasjonen stiger, hva skal til for å vende tilbake til normalen?

Lukkertid er en tankevekkende og medrivende fortelling om å ha uendelig med timer til rådighet. En historie med mange lag som utforsker vårt forhold til egen kropp, til tid og ikke minst til dødens ubønnhørlighet.

Til forskjell fra Klimakvartetten, er denne romanen fortalt i ett hendelsesforløp. Vi befinner oss i nåtid, nærmere bestemt noen uker fra 6 juni, som er tiden hvor all utvikling stoppet helt opp.

Jenny og Christian har med seg barna Konrad og Victor i bilen, de kjører hjem fra hytten og opplever skrekkscenariet at de nesten kjører utfor et stup. Jenny er fotograf, og har et yrke hvor døden er et mulig utfall, men akkurat nå er det kreftsvulsten som holder på å ta livet av henne.

Otto og Margo er gamle, de holder på å flytte fra eneboligen de har levd i hele livet, og ikke minst hagen som Otto i årevis har pleid med stor kjærlighet. Livet i leilighet med heis og uten hage, gjør det vanskelig for de to å holde sammen.

Lisa og kjæresten Jakob er unge, men når de oppdager at de er gravid gleder de seg over det. Spesielt Jakob går veldig opp i graviditeten, og ønsker seg mer oppmerksomhet, enn det han får som vordende far. 

Ellen, Philip og Markus er unge adrenalinjunkier som har funnet hverandre i felles interesse for fallskjermhopping. Ellen jobber i et begravelsesbyrå, og får raskt merke "stillstanden" på arbeidsbyrden, for etter 6 juni er det ingen som dør lengre.

Den menneskelige utvikling har gått inn i en stillstand, døden finnes ikke lengre, og sykdommer har stoppet å utvikle seg. Dette høres jo fint ut, men for Lisa som har en baby i magen, blir det vanskelig. 

I løpet av romanen får vi mange eksempler på hvordan denne stillstanden oppleves, de gamle våger å ta plass med høye stemmer og ubekymret oppførsel, der de skåler for tiden. Men fort merkes det at den kognitive utviklingen hos barna også har stoppet opp. 

Når sykehusene fylles opp av pustende mennesker som skulle vært døde, blir det satt krisestab (som vil ville sagt i dag) Noe må gjøres for å komme tilbake til normalen.

Jeg likte Lukkertid godt, handlingen var lett å følge med på, og selv om dette (heldigvis) er fantasi, så klarte jeg å se for meg en verden, hvor noe sånt hadde skjedd. Refleksjonene rundt det å være menneske er fine, og den respekten Maja Lunde viser når hun formidler et litt fordekt klimabudskap på, gjorde denne leseren godt. 

Det går jo ikke an å kun lese krim i påsken, så jeg valgte meg Lukkertid, ikke det, den bød på spenning denne romanen også - jeg anbefaler den gjerne videre!

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2023

Sider: 269

Kilde: PDF fra forlaget

Aldri være trygg av Hanne Gellein

Da jeg skulle lese Aldri være trygg, oppdaget jeg at dette var den tredje krimromanen om rettspatologen Silje Andersen. Jeg fant de to første bøkene hennes, Alle fugler små og Døden skal du lide på Storytel, og lyttet meg gjennom dem, som en fin oppvarming til årets utgivelse. Dette er en psykologisk krim med thrillerens heftige tempo. Scroll nederst for kjappe omtaler av de to lydbøkene!

Forlaget om handlingen: 
Da Silje Andersen våkner opp, er hun lenket fast i en mørklagt og illeluktende kjeller. Hvordan ble hun fanget her, og hvem vil henne så vondt? Hun kjemper for å komme seg løs og i frihet, men hvordan skal hun klare det? Omverdenen tror hun har reist på ferie. Det er kun én person som er mistenksom nok til å undersøke – bestevennen Luca Stellander. Men nå sitter han varetektsfengslet etter at det har kommet nye opplysninger i en gammel drapssak.

Fem år er gått siden lederen i Nordisk Front ble drept, og et sentralt vitne hevder å ha sett at det var Luca som slo ham i hjel. Forgjeves har Luca Stellander forsøkt å ta avstand fra sin fortid i det høyreekstreme miljøet. Men nå henter skyggene ham inn. Hva skjedde egentlig den kvelden for fem år siden i Falstadskogen?

Det er herlig å gå i gang med tredje bok i en serie, som jeg har lest på rappen. Karakterene er stort sett de samme, men mye har skjedd siden sist. 

Erlend og Silje er ikke sammen lengre, han taklet ikke at hun hele tiden så seg over skulderen og stadig oppførte seg rart. Takke meg til, når hun ikke satt ham inn i situasjonen med eksen.

Silje har tatt ferie, og antas å være bortreist, så når eksen kidnapper henne og holder henne fanget, er det ingen som reagerer. Luca, som er den som reagerer først på at det ikke er livstegn å få fra Silje, blir også satt ut av spill, når gamle synder slår hardt tilbake på ham.

Første halvdel av boken er delt opp i flere handlingstråder, Silje som er fanget og Luca som blir hanket inn av politiet. Bakgrunnshistorien for knipen som Luca befinner seg i nå, blir også skildret i en egen sekundærhistorie. Erlend er inne i bildet, fordi han er politi, og vil hjelpe Luca, men det tar lang tid før disse to mennene i Siljes liv, aner at noe er galt hos henne.

Det var noe skikkelig klaustrofobisk over første halvdel av denne boken. Det at Silje hadde det så vont, og ingen leitet etter henne, var skikkelig ekkelt å lese. At Luca også satt fanget bygget videre på min frustrasjon. I denne innledende fasen interesserte ikke historien om nynazistene meg, så den forble lenge et irriterende innslag. 

Da reiste hun seg brått, rød i ansiktet. 
Kjærlighet? Med en svarting? Er du gal? Du har blitt totalt venstrevridd. En kommunist, akkurat som far din. Jo visst, Luca, jeg vet! Jeg vet at faren din er kommunist, og jeg fortalte det til Magne. Kan ikke ha en forræder blant oss. de andre måtte få vite.

Når det endelig løsner i saken mot Luca, og han og Erlend begynner å leite etter Silje, løsner det også for meg. Nå er det interessant å høre om det høyreekstreme miljøet, som Luca for fem år siden løsrev seg fra. Spenningen tok seg opp, og jeg leste med frydefull forventning frem mot det som jeg antok å bli en happy ending. 

Artemisias Verden har også blogget om boken, les gjerne!

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2024

Sider: 288

Kilde: Bookbites

Forlaget om handlingen: 
Patolog Silje Andersen har nettopp flyttet fra en tung fortid til Trondheim. Under obduksjonen av en ung gutt oppdager hun en skjebnesvanger sammenheng. Dommer Ingeborg Witsøe Berg er fortsatt i sorg over datteren Maja som mistet livet i en ulykke. Mens hun forbereder en viktig rettssak, oppdager Ingeborg en kjøttmeis inne i huset. To spørsmål dukker opp: Hvordan kan datterens yndlingsfugl ha tatt seg inn i et lukket rom? Og hva hendte egentlig da Maja druknet i Nidelva? 

Silje Andersen og Ingeborg Witsøe Berg var to spennende karakterer å bli kjent med. Det som gjorde denne debutboken ekstra spennende var bakteppet av maktmisbruk og hemmelige broderskap. 

Som oppvarming, da jeg skulle lese Aldri være trygg, var denne boken som en smakfull aperitiff. Den er forholdsvis kort, men greide å engasjere meg helt fra starten. Jeg gledet meg til å ta fatt på neste bok.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2020

Sider: 320

Kilde: Storytel

Forlaget om handlingen: 
På Moveien sykehjem virker beboerne forskremte, redde og forvirrede. I det siste har det vært usedvanlig mange dødsfall med en uvanlig hard influensasesong, og samtidig er det lite penger til vedlikehold. Stakkars demente Alma Lien, hun kom seg ut gjennom de stengte dørene og ble funnet frosset i hjel. Rekken av dødsfall gir patologen Silje Andersen en dårlig følelse, og hun mistenker at noe kan være fryktelig galt. Men hvordan kan hun klare å bevise det? Det er jo naturlig at de gamle dør.

Denne andre boken i serien starter et år etter forrige. Silje opplevde ting som hun nå har fått bearbeidet, og nå skal hun utføre sin første patologiske undersøkelse på lenge.

Iherdig og nøye som hun er, er det Silje som oppdager både sammenhenger og detaljer, som etterforskingen trenger. Siden hun også er en utålmodig sjel, så tar hun skjeen i egne hender litt for ofte, noe som fører henne inn i vanskeligheter. Det som gir henne mest vanskeligheter er eksmannen som forfølger henne, og som hun ikke sier noe om til verken kjæresten Erlend, eller bestevennen Luca.

Forfatter og sykepleier Hanne Gellein har til denne historien latt seg inspirere av sykepleier Arnfinn Nesset som i 1983 ble dømt for å ha tatt livet av 22 eldre mennesker på et sykehjem i Orkdal.

Til tross for at historien er veldig likt bygget opp som den forrige, koste jeg meg med Døden skal du like også, og gledet meg over at Aldri være trygg lå klar på iPaden.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2022

Sider: 368

Kilde: Storytel

Jeg plystrer i den mørke vinden av Maria Navarro Skaranger

I 2015 leste jeg Skarangers roman Alle utlendinger har lukka gardiner, og selv om jeg ikke husker detaljer fra handlingen, så husker jeg hvor frustrert jeg var på "jallaspråket", da jeg leste den boken. Denne romanen er skrevet på helt normal bokmål, og det ble en riktig fin leseopplevelse ☺

Forlaget om boken: 
Sidsel sovner ofte i stolen, med hekletøyet, foran TV-en. Hun stiller opp for datteren Em og barnebarnet sitt, men lever ellers et stille og rolig liv. Etter at Sidsel havner i en bilulykke, begynner hun å oppføre seg rart. Men hva betyr rart? Og hvem er Sidsel? Det vet hun ikke selv, og det vet ikke fortelleren heller. 

Fortelleren i denne romanen blander inn sine egne erfaringer, diskuterer og begynner om igjen, prøver å se Sidsel fra ulike kanter for å forstå livet hun har laget seg. Vi opplever henne slik hun kan fremstå for datteren, venninnen, fastlegen, vi får deler av livshistorien hennes, og vi følger henne gjennom noen forvirrede ensomme dager. For hvordan kan Sidsels historie fortelles uten at den omformes til å bli noe annet enn Sidsel selv opplever?

I åpningsscenene er vi i nåtid, det vil si at Sidsel er uføretrygdet, lever et stille liv alene, med datteren og barnebarnet i nærheten. Hun sitter barnevakt for Liam, men Em holder henne under oppsyn. 

I begynnelsen vet vi ikke hvorfor Em ikke stoler helt på moren sin, men etter hvert som historien avdekker fortiden til Sidsel, skjønner vi at Em er litt forsiktig. 

Skildringer av enkeltepisoder er med på å gi leseren et levende bilde av situasjonen, som for eksempel når hun krasjet bilen. Sidsel har problemer med de sosiale kodene, oppmerksomheten hennes sklir ut i samtale med andre og hun fremstår som tafatt. Vi hører om sykdomsforløp og tidligere innleggelser og en liste med symptomer og diagnoser som er lang.

Hvorfor faller livet ned i hodet på noen, men ikke på andre? Det er jo så urettferdig?

Fortelleren er mer eller mindre aktiv gjennom hele romanen, noen ganger blir det litt anmassende, med Sidsel ditt, og Sidsel datt, men skråblikket hun har på Sidsel innbyr også til litt lettere stemning. 

Jeg likte denne korte romanen godt, er litt usikker på slutten, den kom litt brått, på meg i alle fall. Skaranger skriver med innsikt, og respekt for tematikken hun drøfter. Hun bruker et muntlig språk uten fagterminologi, så leseren forblir i roman-modus. 

Romaner som dette kan være med på å øke forståelsen og respekten for psykiske lidelser, i samfunnet. Er dette noe du har lyst å få utviklet ditt perspektiv på, anbefaler jeg gjerne denne romanen  ⚄

Forlag: Oktober

Utgitt: 2023

Sider: 189

Kilde: PDF fra forlaget

Dobbeltgjengerne av Jon Øyvind Flink

Etter forfatterdebuten i 2003 har Jon Øyvind Flink skrevet 6 romaner, i tillegg til et skuespill og en diktsamling. For meg ble dette et nytt bekjentskap, som jeg gjerne pleier i fremtiden.

Forlaget om handlingen: 
Verden kan ende når som helst, særlig etter en fuktig bytur. Fire litterater våkner på Nesøya, og i dyp fylleangst opplever de noe som kanskje er begynnelsen på dommedag. Etter denne romanåpningen forteller Dobbeltgjengerne en historie om uoppfylt kjærlighet, barndomstraumer og identitet.

Forlag: Kolon

Utgitt: 2023

Sider: 188

Kilde: Leseeksemplar

Noen elementer i denne korte romanen tilsier at jeg har lyst å kalle den for "litt rar". Men, stort sett så følger vi et hendelsesforløp som er lett å følge. 

Romanen er delt i fem deler av forskjellig lengde kalt 1-2-3-2-1. Fortellerstemmen er anonym så vidt jeg kunne se, en ung mann som har flyttet til Olaf Ryes plass i Oslo, og som jobber i et reklamebyrå. Etter en kraftig rotbløyte med noen venner havner de på Nesøya, og der ute opplever de at en god del krysserraketter fyker over hodene deres og eksploderer i hovedstaden.

I del to går vi noen år tilbake, hvor han oppsøker en spåkone som blir riktig forferdet når hun ser hva kortene sier om ham. Etterpå krasjer en fyr på elsparkesykkel i ham, en fyr som er til forveksling lik ham selv.

Den midterste delen er den største, og her hører vi om hvordan foreldrene hans var bitre fiender og sloss gjennom hele oppveksten, til ham og lillebroren. Far er borte for lengst, og nå er mor død også, de to brødrene må rydde ut av huset hennes. Mens vår mann strever med kjærligheten er broren gift, men de har vært venner hele livet. I morens etterlatenskaper finner han et foto av en gammel forelskelse, og dette er inngangen til enda en liten anekdote.

                Hvis jeg er for full til å kjøre, så er jeg også for full til å ta kloke valg. Det er med andre ord ugreit å dømme meg, om ikke juridisk, så i hvert fall moralfilosofisk, hvilket burde holde for lekfolk. Om den type logikk er vanskelig å få orden på, sjangler jeg likevel ut i gangen, tar på meg jakke og sko og går ut i bilen.

Denne delen av boken har mye handling, og etter en start hvor jeg brukte litt energi på å skjønne hva jeg egentlig leste, så ble det nå mye lettere. I avslutningen av denne delen er han på jobbkonferanse på Gjøvik, og opplever synet av de samme krysserrakettene, som "han" (?) så i starten av romanen.

Selv om skrivemåten i korte perioder ga meg litt hodebry, så likte jeg romanen godt. Romanen har et godt språk, er passe sær og har litt humor, spesielt det at han leste filosofiske verker av Kant og Witgenstein som sovemiddel, moret meg. Handlingen har et par uventede vendinger, spesielt en ga meg skikkelig hakeslepp.
 

Har du lyst å lese noe litt utenom det vanlige,

så utfordrer jeg deg til å lese

Dobbeltgjengerne ☺

Noen måneder i livet mitt av Michel Houellebecq

Dette er en bok som fordrer at du har lest en eller gjerne flere av Michel Houellebecq romaner, for å få full forståelse for hva det går i. Jeg har lest flere, blant annet disse to som er å finne i 1001 bøker du må lese før du dør: De grunnleggende bestanddeler og Utvidelse av kampsonen.  

Forlaget om handlingen:
Det er et selvbiografisk, polemisk forsvarsskrift – eller det Houellebecq selv kaller en «eksorsisme», et forsøk på å drive det vanskelige han har opplevd, ut av sinnet og gjenvinne kontrollen. 
I boken forteller han kronologisk om de to store skandalene han har vært involvert i det siste halvåret, de islamkritiske uttalelsene i den franske filosofen Michel Onfrays tidsskrift Front populaire i fjor, der han gikk langt i å forbinde muslimer med kriminalitet og antyde muligheten for en borgerkrig, og pornoskandalen der han mener å ha blitt ført bak lyset av det tvilsomme nederlandske kunstkollektivet KIRAC.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2024

Sider: 112

Kilde: Biblioteket

I denne essayistiske teksten tar han for seg noen helt konkrete hendelser i sitt eget liv. Når en går hardt ut i offentligheten med sine synspunkter, vil en gjerne støte noen, og det er akkurat det han har gjort. 

Litt indignert kanskje, har han mottatt svar på tiltale, og i denne teksten kan en lese hans respons. Han har bedt om unnskyld, og gjort rettelser i tidligere tekster. Han har glattet over krenkelser ved å forklare synspunktene sine på en mer nyansert og gjennomtenkt måte.

Da Plattform kom ut i 2002, ble han beskyldt for å ha kommet med hatefulle ytringer, noe som førte til en rettssak. I 2015 kom Underkastelse ut, en roman som også fikk stempelet "islamofob", i følge ham uten grunn. Han forklarer hvorfor dette var skivebom, og gir oss en veldig fornuftig klargjøring som skiller mellom kriminalitet og islam.

                                        Insisterer imamene i prekenene sine i tilstrekkelig grad på at omsetning av dop ikke er tillatt i islam? Det vet jeg heller ikke. Det jeg vet, eller i hvert fall det som for meg virker innlysende, det er at vi ikke står overfor et problem med noen religion, men rett og slett med kriminalitet.

Videre hører vi om romanen tilintetgjøre, men bare i en bisetning. I tillegg til å snakke om rasistiske ytringer, hører vi om sex, drugs and rock `n roll. Han og kona liker å spille inn pornofilmer, og når en ikke leser kontrakten med produsenten nøye, kan en gå på en lei smell. Denne hendelsen tar mye av boken, og jeg må innrømme at dette ligger så pass langt utenfor min komfortsone, at det var vanskelig å leve seg inn i problemet. 

I ett avsnitt erkjenner han at han i likhet med Thomas Mann, har "tynget fortellingene sine ned med problemer og ideologier". Artig at han skulle skrive om din beundring for Thomas Manns forfatterskap, for jeg har lest Trolldomsfjellet og har Buddenbrooks liggende klar ☺

Jeg likte egentlig denne korte boken godt, Michel Houellebecq har for meg fremstått som reflektert men ganske uspiselig. Denne boken fikk meg til å se ham mer som et menneske, vel og merke med sære interesser, men det holder jeg ikke imot ham. 

Har du også undret deg over denne franske samfunnsdebattanten og forfatteren, kan Noen måneder i livet mitt by på et nytt innblikk. De som ikke har et litterært forhold til ham, trenger ikke begynne med denne boken, men gjerne lese noe annet av det han har skrevet.

God palmesøndag dere 🐣🐣🐣

Døden i Munkemyra av Elin Brend Bjørhei

Døden i Munkemyra er den første boken i en ny spenningsserie for barn i alderen 9-12. Denne krimserien heter Feriemysteriene, og etter å ha lest boka skjønner jeg at målgruppen har mange spennende lesetimer å se frem til.

Forlaget om handlingen:
Tvillingene Sara og Mathias tror det kommer til å bli veldig kjedelig å tilbringe påsken på den eldgamle familiehytta i skogen. Men brått dukker det opp et mystisk lys utenfor. Og så forsvinner vennen deres, Gabriel, men søsknene har ikke mobildekning til å ringe politiet!

Forlag: Kagge
Utgitt: 2024
Sider: 134
Kilde: Leseeksemplar

Når en godt voksen dame leser barne- og ungdomsbøker, må det bli med bevissthet om målgruppen. De aller beste bøkene jeg leser i denne sjangeren, er de som får meg til å glemme at jeg ikke er i målgruppen. Dette er en sånn bok!

Boken hadde lagt på vent en stund, da jeg bestemte meg for å lese den, og helt tilfeldig var det på samme dato som handlingen starter, sånt er gøy. 

Døden i Munkemyra inneholder alt som skal til for å få en spennende lesestund. Et fint knippe av krimvirkemidler drar leseren inn i handlingen med en gang. Som voksen leser, satt jeg pris på fraværet av ungdommelig slang og litt for "voksne" episoder, dette er en bok for barn, som også voksne har glede av å lese. 

Det er to nysgjerrige og modige barn vi møter i Sara og Mathias. Når de ufrivillig blir strandet på farmors gamle hytte for påsken, og det utenkelige skjer at de ikke har mobildekning, blir det krise for Sara som har noe på gang med Adion.

Farmoren deres er krimforfatter, så barna er nysgjerrig på å komme seg inn på rommet hun bruker til kontor. Døren skal forbli låst sier far, for farmor som har vært forsvunnet en stund, er antatt død, men det er ikke bekreftet enda.

Dette er et mysterium som nevnes her, men det er ikke det boken handler om. Her er det økokriminalitet som gjelder, et tema som blir mer og mer aktuelt i forhold til utbygging av skitrekk og hyttelandsbyer. Hva dette har med barna å gjøre, er ikke lett å se for seg, men tittelen på boka røper at bevaring av sjeldne økosystem er tema som ligger i bunn.

Det er ikke sikkert at barn som leser selv, henger seg så veldig opp i bakgrunnen for kriminaliteten som avdekkes, for det er barnas gjøren og laden som preger handlingen. Spenningsmarkørene er mange, og tilpasset målgruppen. Selv om her finnes en sidetematikk, så er romanen fri for den skjulte moralen som ofte finnes i barnebøker. 

Barns blikk på voksne er glimrende skildret her, så uinteressert som foreldrene er i det barna forteller, og den mangelen på forståelse de viser, synes jeg er spot on. Det er mange voksne som ikke tar barns bekymringer på alvor, men feier det vekk med en ugjennomtenkt kommentar. Det er ikke rart at barn ofte holder det de tenker på for seg selv...

Døden i Munkemyra er spennende fra første til siste side, den har god utvikling og flere uventede vendinger underveis. 

Litt humor var lagt inn i teksten med et navnevalg, som fikk meg til å le høyt, men stort sett er det spenning som gjelder. 

Persongalleriet er forholdsvis lite, og lett å bli kjent med. Scenene som utspilles er oversiktlige, og plottet er ikke for komplisert. 

Du har kanskje sluttet å lese høyt for barnet ditt, etter at det lærte å lese selv? Denne boken er godt egnet for høytlesning, hvis du vil dra 7-8-9 åringen med inn i sofakroken. 

Vil du holde barna borte fra mobilen i påsken, er en krim med handling denne påsken, absolutt en fin måte å få det til på. 

Jeg gleder meg til neste bok i serien, og anbefaler den gjerne videre ⚅