Oppsummering for mars - og det er ikke tull en gang

Sitat fra Stormen som var den første boken jeg leste i mars måned

Mars har vært en aktiv måned med mange aktiviteter. I Bergen greide de å skvise inn både påskeferie og vinterferie i denne måneden, så det har blitt mye tid til lesing. Jeg har vært flink å velge ut bøker denne måneden, for hele 14 av de 17 bøkene jeg har lest har fått fem eller seks på terningen, noe jeg er veldig glad for.

Dette leste jeg i mars måned:

1. William Shakespeare - Stormen - 5
2. Nathan Filer - Simon og stjernene - 6
3. Håkan Nesser - Elleve dager i Berlin - 4
4. A.J. Kazinski - Den gjenfødte morderen - 4
5. Elena Ferrante - Those who leave (bok III) - 5
6. Jesper Stein - Bye bye Blackbird - 6
7. Hjort og Rosenfeldt - ikke bestått - 5
8. Ben Aaronovitch - Moon over Soho - 5
9. Levi Henriksen - Så lenge himmelen er over jorda - 5
10. Tommi Kinnunen - Der fire veier møtes - 5
11. Marit Reiersgård - Paradisbakken - 5
12. Jonas Hassen Khemiri - Alt jeg ikke husker - 3
13. Elif Shafak - Arkitektens læregutt - 5
14. Karolina Ramqvist - Den hvite byen - 5
15. Roald Dahl - Danny the champion of the world - 5
16. Veronica Salinas - Og - 5
17. Øistein Borge - Den syvende demonen - 5

Det som er ekstra gøy er at jeg kan gi samme terningkast til en krim, en ungdomsbok, en barnebok og en roman (se de fire siste bøkene). Omtale på de tre siste kommer i begynnelsen av april.

Krim: 6

Roman: 8

Barn og ungdom: 3

Bokbloggerprisen 2016: 4

Prosjektene mine har også fått litt oppmerksomhet. Shakespeare har blitt både lest og besøkt i hjembyen, og jeg har lest bok to av Ben Aaronovitch sin serie som jeg nå har fire bøker av. 

Kulturelle innslag i hverdagen:

Hamlet av William Shakespeare på Royal Shakespeare Theatre 

Besøkt London Bookbarge i London

Krimkveld med Odd Harald Hauge, Tove Alsterdal og Yrsa Sigurdardottir

Teater på DnS: Tonje Glimmerdal av Maria Parr - Stykket var kjempebra, men tiden strakk ikke til til et blogginnlegg. 

Med dette ønsker jeg alle en riktig fin april måned, 

måtte våren være rett rundt hjørnet :)

Den hvite byen av Karolina Ramqvist - en frittstående oppfølger

Den hvite byen er en frittstående fortsettelse av kritikersuksessen Kjæresten som kom ut i 2009. Denne boken fikk også gode kritikker da den kom ut i Sverige i fjor, og sikret seg P.O.Enquist-prisen. Likte du den stillferdige råheten i Fugletribunalet, så anbefaler jeg deg å se nærmere på denne boken!

Forlaget om boken:
Det store huset ser fortsatt nesten nytt ut under den grå himmelen. Omkring det er det ikke annet enn stillhet og snø. Den ligger i rammer rundt de store, frostbelagte vinduene og reiser seg fra skyggene i høye driver mot husveggen. På innsiden er huset forandret. Karin er alene med et spedbarn. En dag banker namsmannen på døra. Hun kommer til å miste det eneste hun har igjen, huset som John ga henne.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2015/på norsk 2016

Sider: 274

Kilde: Leseeksemplar

Jeg har ikke lest den forrige boken Kjæresten, hvor jeg antar vi blir kjent med foranledningen til det miserable livet Karin lever når vi møter henne her.
Jeg lover å ikke røpe mye av handlingen. 

Karin og datteren Dream på rundt 6 måneder bor alene i en dyr villa, etter at barnets far nylig gikk bort. Hun klarer seg særdeles dårlig, siden det har vært kjæresten som har ordnet og fixet det meste. Regninger og brev som kommer inn brevsprekken i døren, går rett oppi en papirpose som Karin aldri sjekker. Namsmannen er på døren, og utkastelsen er rett rundt hjørnet.
I huset sitt har hun gjenstander av høy verdi, massevis, og det ligger litt i kortene at dette er tyvegods.

Det kommer klart frem at Karins kjæreste John opererte på feil side av loven, og når Karin etterhvert søker tilbake til de gamle kompisene til John vil de ikke vite av henne. Det er noe naivt og hudløst over hovedpersonen som gjør at jeg vil hjelpe henne, samtidig som jeg lar meg provosere over at hun ikke tar grep om sitt eget liv.

Det er vinter, det er kaldt og mørkt og Karin er dønn ensom, sørgende over sin mann og innestengt med den lille babyen. Datteren blir skildret på en skremmende dyster måte, som flere ganger fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. At en baby kan leke med en mobillader er helt normalt, men måten det blir beskrevet på her....

Romanen har i høyeste grad karakter, uten så mye ytre handling. Skulle jeg gjengitt hendelsene ville de hørtes ganske så hverdagslig ut. Det er ikke gjort noe nummer av hvor vi befinner oss, og den litt gåtefulle stilen gjør at intensiteten og leserens ubehag, øker etterhvert. Karin er i sorg og det er et sørgelig uføre hun har havnet i, men romanen er ikke trist av den grunn.

Jeg likte romanen godt, spesielt skriveteknikken og måten den er bygget opp på, med den evige trusselen om noe ekkelt rundt neste hjørne. Forfatteren bruker et jordnært og ektefølt språk som jeg satte pris på. Den hvite byen anbefales på det varmeste!

Nå gleder jeg meg til å lese flere omtaler av boken, NRK har skrevet en fin en :)

Arkitektens læregutt av tyrkiske Elif Shafak

Ønsker du deg en medrivende roman som i tillegg er tankevekkende og lærerik? Da vil jeg anbefale deg Arkitektens læregutt, som gir et livaktig bilde av Istanbul, både landemerkene og dynamikken blant folkeslagene som bor her. Romanen bygger på historiske hendelser, og er ikke minst en kjærlighetserklæring til sagnomsuste Istanbul, som i over to tusen år har vært den viktigste møteplassen mellom Europa i vest og Asia i øst.

Forlagets presentasjon:
Arkitektens læregutt er en storslagen fortelling fra 1500- og 1600-tallets Istanbul, hjertet i det veldige osmanske riket. Tolv år gamle Jahan kommer til byen som elefanttemmer, og faller for sultanens skjønne datter. I palasset blir han tatt under vingene til sjefarkitekten Sinan og får være med på byggingen av noen av verdens mest fantastiske bygninger. Men farlige understrømmer truer hoffet og imperiet, og mektige krefter motarbeider arkitekten og hans læregutt. 

Forlag: Font

Utgitt: 2014/på norsk 2016

Sider: 499

Kilde: Leseeksemplar

Menneskeliv var ikke mye verdt på 1500-tallet, og var du ikke under sultanens beskyttelse, hadde du ikke mye du skulle sagt over eget liv. Istanbul fremsto på denne tiden som en by hvor jøder, muslimer og kristne levde i samhørighet, og lot hverandre stort sett være i fred. Denne romanen har ikke fokus på religion, men tegner et bilde av dagliglivet til undersåtter av den mektige sultanen og hans familie.

Jahan er bare 12 når han må rømme fra Hindustan til Istanbul, og vil følger ham i hans virke som elefantpasser og læregutt hos den berømte arkitekten Sinan. På denne tiden styres byen av en mektig familie, og sultanen har et enormt harem med konkubiner,  hvor evenukker og døvstumme opererer som tjenere. Den lille hvite elefanten Chota blir Jahans redning og den som frem til elefantens død er hans beste venn og fortrolige.

Arkitektmester Sinan og hans fire lærlinger tegner og bygger, planlegger broer og vanntilførsel, og nær sagt selvfølgelig, bygger de moskèer til ære for sultanen og hans familie. Som ganske ung mann blir Jahan sendt til Roma på "studietur". Her møter han Michelangelo og vi får også høre om den kjente Medici-familien og om Leonardo da Vinci.
Suleiman moskèen var et av byggverkene Sinan og lærlingene hans hadde ansvar for, og det henvises ofte til moskèen Hagia Sofia når de planlegger Suleiman sin egen moskè.

Romanen er godt skrevet, uten noen verbale unoter. Detaljrikdommen og den mangfoldige handlingen, vitner om at forfatteren har god kunnskap om landet sitt og dets historie. Vinklingen hun har valgt seg med at hovedpersonen er en elefantpasser i sultanens menageri, gir det hele en original vri.

Byggearbeidene blir utsatt for ulykker og mistenksomme uhell, og noe av nerven i historien springer ut i fra, hvem det er som vil dem til livs. Andre spenningstopper forekommer også, blant annet pesten som stadig hjemsøker dem og fengselsoppholdet som Jahan må utholde. Menneskenes lidelse under pesten og forholdene i fengselet er så glimrende skildret, at jeg nesten holdt pusten da jeg leste.

Arkitektens læregutt er en roman og har alle de elementer en roman trenger, spenning, nerve, romantikk og intriger, men som du ser av lenkene jeg har lagt til, så har forfatteren bygget romanen sin på faktiske hendelser og personer. Jeg gikk amok på google etter å ha lest boken og etterordet, og tenker at en tur til Istanbul nå står høyt oppe på ønskelisten. 

Suleiman moskèen i Istanbul

Moon over Soho av Ben Aaronovitch - andre bok i Peter Grant serien

Bøkene har jeg hatt i hyllen en stund, men det var først i forrige måned jeg begynte å lese dem. Moon over Soho er bok nummer to i serien om politietterforskeren Peter Grant i London. Dette er en serie hvor virkelighet og det overnaturlige går hånd i hånd, men det funker som underholdning, så hvorfor ikke?

Moon over Soho fortsetter egentlig der Rivers of London slapp. Hvis du studerer coverene til bøkene vil du se at handlingen finner sted i forskjellige områder i London. Da jeg leste Moon over Soho var jeg fysisk i Soho, og gikk gjennom de samme gatene som Peter Grant stormet gjennom for å fange diverse vesener forkledd som mennesker.

Jeg skjønner ikke hvordan forfatteren greier å få stemningen til å være mørk, litt sentimental og ganske så mystisk, samtidig som handlingen foregår i nåtid, i pulserende London hvor folk er venner på facebook og tar bilder med mobilkamera.
Tematikken er også til de grader todelt. Her er vi i mitt andre hjems bakgater, hvor jeg er trygg og lommekjent. Alt er hverdagslig og gjenkjennelig, helt til det dukker opp kattemennesker, gjenferd og diverse andre kreaturer.

At mixen funker kan jeg skrive under på, men jeg kan ikke forklare hvorfor. Kanskje er jeg så besnæret av å befinne meg i London, at jeg tar alt Harry Potter "mumbo-jumboet" med knusende ro?

Den røde tråden som er mordet som Peter Grant og sjefen hans skal oppklare er tynn og ikke det boken (eller serien) bygger på. Det er vinklingen og oppbyggingen som gjør bøkene spesielle, og ikke minst humoren. Jeg er sjarmert av Peter Grant, hans litt ubehjelpelige fomling som fersk politimann, hans ungdommelige pågangsmot og vinnende vesen.

Engelsken flyter lett og de få ordene jeg ikke kjenner, sier seg selv ut i fra konteksten. (Jeg gikk rett fra denne til Elena Ferrante, som er oversatt til et engelsk som er mye vanskeligere å forstå)

To make sure you make a proper fist of this, the police have developed the world`s most useless mnemonic - 5 x WH & H - otherwise known as Who? What? Where? When? Why? and How? Next time you watch a real murder investigation on the TV, and you see a group of serious-looking detectives standing around talking, remember that what they`re actually doing is trying to work out what sodding order the mnemonic is supposted to go in. Once they`ve sorted that out, the exhausted officers will retire to the nearest watering hole for a drink an a bit of a breather.

I den forrige boken var det elveånder vi ble kjent med, her er det jazz-vampyrer. Leslie som ble skadet i forrige bok, bor på landet hos sin far mens hun tålmodig venter på at ansiktet hennes skal bli helet igjen. Historien starter og slutter med at Peter besøker henne, noe som gir en fin ramme, og jeg gleder meg til å få vite hvordan det går med henne.

Selv om jeg har bok tre liggende klar hjemme, kjøpte jeg bok fire da jeg var i London nylig. Til min store glede så jeg at bok fem også har kommet i pocket, så den blir med meg hjem neste gang.

Min omtale av bok I Rivers of London

Alt jeg ikke husker av svenske Jonas Hassen Khemiri

Alt jeg ikke husker er skrytt opp i skyene i media, og noen av mine favorittbokblogger stemmer i, så da var det ingen vei utenom for meg heller.

Forlagets beskrivelse av boken:
En ukjent forfatter prøver å sirkle inn livet til en ung mann, Samuel, som har dødd i en bilulykke. Forfatteren snakker med avdødes venner, familie og bekjente, og bit for bit pusles historien om ikke bare Samuel, men også om de ulike menneskene som forteller om ham. Gjennom samtalene trer bildet av Samuel tydelig frem, som det kjærlige barnebarnet, den motvillige byråkraten og den unge mannen som gjorde alt for kjæresten Laide og delte alt med bestevennen Vandad. Inntil han mistet kontakten med dem begge.

Alt jeg ikke husker er uforglemmelig kjærlighetsfortelling om vår tid og prisen vi mennesker betaler for å leve sammen. Men det er også en historie om en forfatter, som ved å fylle ut hullene i Samuels historie, forsøker å finne sannheten om seg selv. 

Når alt kommer til alt, hva blir igjen av alle våre flyktige minner? Hva ligger gjemt i alt det vi ikke husker? Og hva er vi, annet enn andres fortellinger om oss?

Spørsmålene som stilles er interessante og absolutt tema jeg liker å lese om. Nå må det innrømmes at jeg kavet meg gjennom denne romanen, spesielt midtpartiet hvor jeg gikk meg helt vill, før en nøye lesing av Rose-Marie sin omtale av boken, fikk meg inn på stien igjen.

Det er ikke lett å vite hvem som er jeg-person og hodet mitt ville hele tiden ha greie på hvem denne forfatteren er, og hva hans rolle utgjør. Romanen er i tre navngitte deler, og den ikke navngitte jeg-personen skifter ofte flere ganger pr side. Jeg brukte så mye energi på det tekniske og ble så frustrert over all grublingen over hvem som er hvem, at de dype spørsmålene gikk meg hus forbi.

Helt kort min oppfattelse av persongalleriet:
Samuel er den det handler om. Han er ikke en jeg-person, men den de andre forteller om, bortsett fra i del III, der er det han som forteller, i alle fall litt, kanskje.... Han er en snill mann som jobber i Migrasjonsverket som tolk. Han tar seg av mormoren sin som han er veldig glad i, og er kjæreste med Laide og samboer med Vandad.
Laide snakker arabisk og hjelper Samuel når han tilbyr mormorens hus til kriserammede kvinner som trenger et skjulested.
Vandad jobber litt på en flyttebil, har alltid lite penger og snylter på Samuel. Han og Samuel reiser til Berlin for å besøke Panteren som er en venninne av Samuel.

Jeg stopper ved det røde lyset, jeg venter, jeg ruser motoren, jeg tenker på Vandad, jeg tenker på Laide, jeg tenker på huset, jeg tenker på mormor, jeg prøver å kjenne etter, jeg innbiller meg at jeg er lei meg, jeg ser på meg selv i speilet, jeg prøver å klynke, jeg prøver å presse frem noen tårer, men alt jeg ser, er det blanke ansiktet, den falske kroppen som aldri har kjent en genuin følelse, som aldri har fått et raseriutbrudd uten å tenke etter først, som aldri har kysset noen uten å tenke på hvordan kysset er ut utenfra, som fortsatt går og venter på at følelsen en gang skal vinne over kontrollen, og da lyset skifter til grønt, tråkker jeg gassen til bunns, jeg kjører altfor fort gjennom krysset, jeg passerer fotgjengerovergangen i sytti, jeg tar.... Setningen fortsetter lenge enda og ender med at Vandad spør ham om han noen gang har elsket noen på ordentlig.

Bildet romanen får frem av Samuel er av en snill mann som jeg godt kunne like, men jeg følte ikke at jeg ble ordentlig kjent med ham. Jeg likte godt sekvensene som handlet om den demente mormoren, den hadde flere ting jeg dro kjensel på fra min egen bestemor. Det som også fant en streng i meg var måten han ønsket å sette sitt eget avtrykk i verden, spesielt i sine venners minne, og måten han bevisst fylte sin egen og andres "erfaringsbank".

Jeg skal ikke tale et samlet pressekorps midt imot og dømme boken nord og ned. Jeg ser at en ny gjennomgang kanskje hadde gitt meg en annen erfaring, men nå føler jeg meg bare lettet og glad for å kunne sette boken tilbake i hyllen. Les for all del Rose-Marie sin omtale, for hun har hatt en helt annen leseopplevelse enn det jeg har.

Hvis du har lyst å høre og se den kommende dronningen av Norge snakke med Jonas Hassen Khemiri, er Litteraturhuset i Bergen stedet å være 1 juni!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2015/på norsk 2016

Sider: 323

Kilde: Leseeksemplar

Der fire veier møtes av Tommi Kinnunen

At en finsk slektsroman med handling fra 1890-årene skulle fenge så voldsomt, hadde jeg ikke trodd. Romanen strekker seg helt frem til i dag, og det er en fryd å følge med på utviklingen, både av det mellommenneskelige og av komforten vi etterhvert har fått.

Forlaget om boken:
I ei lita bygd i det nordlige Finland skiller den unge jordmoren Maria seg ut og blir gjenstand for folkesnakk. Hun er selvstendig, forsørger seg selv, og får datteren Lahja utenfor ekteskap.

Også datteren Lahja får et barn utenfor ekteskap. Men hun ønsker ikke å leve livet alene, slik som moren, og gifter seg med Onni. Etter Andre verdenskrig vender Onni hjem som helt. Men han finner seg ikke til rette i ekteskapet og søker seg stadig vekk. 


Mange år senere bor Lahja alene i det store slektshuset sammen med yngstesønnen Johannes og hans familie - i et hus der alt forblir usagt. Til slutt blir det svigerdatteren Kaarina som finner svarene  på familiens mange fortielser og løgner.

Denne slektsromanen strekker seg fra 1895 frem til 1996 når Lahja ligger for døden. Det er ikke en stor slekt som skildres her, siden utgangspunktet er en enslig mor som bare får ett barn. Kapitlene er godt merket, og selv om fortellerstemmene varierer litt og hendelsesforløpene overlapper noen steder, så er det oversiktlig og (ganske) lett og følge med.

Det er Lahjas mor Maria vi først blir kjent med. Året er 1895 og vi møter henne når hun som nyutdannet jordmor må streve for å finne fotfeste i sitt nye yrke. Hun har et lyst sinn, og med stå-på viljen sin kommer hun langt. Hun forblir enslig gjennom livet av egen vilje. Datteren Lahja er av en helt annen støpning. Hun er sta som sin mor og når hun selv i ung alder finner ut at hun er gravid, er hun bestemt på at om ikke barnefaren dukker opp igjen, vil hun gifte seg med en annen mann snarest.

Hun blir kjent med Onni og gifter seg med ham. De får to barn, og det er yngstemann Johannes som blir værende i huset som faren bygget opp etter evakueringen. Onni er en god mann, flittig og pliktoppfyllende og utrolig flink både med barna og med andre mennesker. Lahja er bitter og innesluttet og vanskelig å ha med å gjøre, men selv skjønner hun ikke hvorfor andre mennesker trekker seg vekk fra henne.

Johannes gifter seg med Kaarina og de får flere barn. Lahja er nå gammel og det er så vidt de andre kan utstå å ha henne i huset. Kaarina er en tålmodig svigerdatter som greier å takle den gamles biske måte å være på, selv om de til det siste sa De og Dem til hverandre, som om de var fremmede. I 1996, etter 40 år under samme tak, dør Lahja som en gammel dame. Frihetsfølelsen Kaarina og Johannes har ventet på uteblir, og en tomhet fyller det lille hjemmet.

Denne romanen rommer flere tema det er spennende å fylle. Jordmorgjerningen som preger romanens begynnelse er ikke tilstede når vi nærmer oss slutten. Da har vi fått et innblikk i nord-finnenes medvirkning i andre verdenskrig, og fått et innblikk i hvordan samfunnet så på homoseksualitet midt på 1900-tallet.

Siden handlingene ses med ulike karakterers øyne, går vi til stadighet frem og tilbake i tid. Det flyter nesten som på film, og jeg frydet meg over å følge med på utviklingen når det gjaldt ting og utstyr i hjemmene. Romanen er flettet sammen av små beretninger som utgjør en helhet som til de grader henger sammen. Skrivemåten føltes ikke oppstykket eller tilgjort, men måten handlingen blir presentert på gir romanen en egen karakter.  Anbefales på det varmeste!

Ingrid Vollan er en av de beste innleserne vi har. Jeg sukket fornøyd etter ett minutt, deretter skjenket jeg ikke innleseren en tanke, og det ser jeg på som et stort pluss. Hun leser passe fort, og med passe mye innlevelse, og stemmen er intet annet enn behagelig å høre på. 

Rose-Marie har skrevet en fantastisk omtale av denne romanen, klikk og les!

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2016

Lyttetid: 7,5 time

Kilde: Lytteeksemplar

Paradisbakken av Marit Reiersgård - bok III i serien

Paradisbakken er den tredje boken i serien om etterforskerne Verner Jacobsen og Bitte Røed. Jeg måtte flire litt av mine omtaler av de andre bøkene, men konkluderte med at jeg er godt fornøyd med denne tredje boken.

Forlagets introduksjon:
Det er nesten 25 år siden Camilla Carlsen ble funnet drept ved stien i det lille skogsområdet midt i Paradisbakken. Saken ble aldri oppklart. Nå gjør Drammens-politiet en ny gjennomgang i håp om at de med nye øyne og nye metoder skal finne en løsning på saken. Camillas beste venninner har alle vært inne til avhør på nytt; nå møtes de på et utested for å diskutere opplevelsen og minnene fra den gang.

Ved baren står en mann og kaster lange blikk mot May, en av venninnene. May går ut for å ta en røyk, mannen følger etter. Morgenen etter blir hun funnet drept i et utstillingsvindu. Måten liket er plassert på forteller at drapspersonen vil sende en beskjed. Politietterforskerne Bitte Røed og Verner Jacobsen må forfølge både fortidens spøkelser og nåtidens ferskere spor.


Paradisbakken er en sånn krim hvor leseren hele tiden føler at hun burde skjønne hvem morderen er, men så glipper det. Godt er det, for spenningen beholdes helt i mål, og det er jo det beste.

Historien er godt skrevet, den har ikke så mange karakterer, og følger et kronologisk forløp, så det er lett å følge med. Radarparet Bitte og Verner i Drammenspolitiet har til oppgave å finne ut av både den gamle og den nye mordgåten. De må rasle litt med sablene for å få frem dunkle hemmeligheter, men løsningene finnes ikke der de først tror. Svarene de til slutt får overrasker og forferder, og det lille samfunnet i Lier hvor dette foregår, blir rystet.

Av de tre bøkene i serien er denne desidert best, noe som lover bra for fortsettelsen. Jeg ble ikke oppslukt av handlingen, men boken ble lest på to dager, så medrivende var den. Jeg gleder meg i alle fall til neste bok i serien!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2016

Sider: 400

Kilde: Leseeks

Stolpesnø - debut fra 2012
Jenta uten hjerte - 2014

Andre bloggere om Paradisbakken:
Rita leser har også lest denne i påsken
Heartart er også begeistret 
Bjørnebok 
My criminal mind


Med dette vil jeg ønske alle som er innom bloggen en riktig god påske! Håper dere gjør akkurat det dere har lyst til, og lader batteriene med det som skal til :)